Egil Grandhagen var en markert personlighet i Misjonssambandet (NLM). Han var generalsekretær i 19 år og deretter lærer på Fjellhaug i 11 år, fram til han ble pensjonist i 2012. Han døde i 2020.
To år etter Grandhagens død, forelå boka «Egil Grandhagen. Visjonær og samlende» i 2022. Boka er skrevet av Grandhagens gode venn Hans Aage Gravaas og ble gitt ut på Lunde forlag. Gravaas understreker selv at boka ikke er noen biografi, men heller et portrett. I 1.mai-helga 2023 leste jeg denne boka, og den vakte både følelser og engasjement. I dette blogg-innlegget vil jeg ta fram noen av tankene jeg sitter igjen med når siste side var lest. Blogg-innlegget er ingen bokanmeldelse, heller refleksjoner i etterkant av noen spennende lesetimer.
Takknemlighet
Det første jeg da vil nevne er en personlig hendelse fra min ungdomstid. En av de første møtene jeg var på der Egil Grandhagen var taler, var på Tryggheim på Nærbø våren 1980. Jeg gikk da på Fjelltun bibelskole, og var inne i ei vekkelsestid i livet mitt. Jeg hadde gjennom forkynnelse og undervisning på Fjelltun, fått sett meg som en synder og som en tilgitt synder. Men jeg slet med mine mange forsømmelser. Jeg syntes livet mitt var så fullt av forsømmelsesynder, så jeg hadde liten frimodighet overfor den hellige Gud,
Under forkynnelsen til Grandhagen denne vårdagen, falt denne ryggsekken av ryggen min. Egil fikk skildre Jesu fullkomne liv på en sterk måte, og forkynte at Jesu liv er det som teller for Gud. Teksten hans var fra Gal 2,20: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg.» Jeg fikk se at Kristus både har sonet mine synder, og at han er mitt fullkomne liv for Gud. Jeg er takknemlig til Gud og hans redskap Egil Grandhagen for det møtet.
Venneportrett
Så til boka. Forfatter Hans Aage Gravaas skriver selv i forordet, at boka er et portrett av Grandhagen, med subjektive elementer. Dette er viktig å få med seg før boka leses. Portrettet er tegnet av en god venn og nær medarbeider av hovedpersonen. Du skal lete grundig for å finne avsnitt med kritiske kommentarer til Grandhagen og måten han behandlet de sakene som omtales. Det er helt tydelig at forlaget har valgt en forfatter som har stor beundring for hovedpersonen, og som i all hovedsak deler hans synspunkt. Dermed skrives historien i hovedsak med Grandhagens egne «briller». Dette er selvsagt helt greit i et portrett, men dermed mangles en biografs avstand til stoffet.
Godt skrevet – men ensidig
Boka om Grandhagen er godt skrevet. Den er lettlest og gir et godt bilde av personen Egil Grandhagen. Siden den er et venneportrett, er det ikke unaturlig at Gravaas har et hovedfokus på det som engasjerer forfatteren mest. Gravaas er blant annet tidligere misjonær og rektor på Fjellhaug. Dermed har Grandhagen sitt ytremisjonsengasjement fått en veldig stor plass i boka, mens indremisjonsarbeidet har fått desto mindre plass. Et unntak er spørsmålet om NLMs forhold til Den norske kirke og forsamlingsbygging. Dette er et tema Gravaas har vært og er engasjert i, og hvor han i hovedsak delte syn med Grandhagen. Slik må det kanskje bli når en skal tegne et portrett av en venn, to år etter vennens død.
Mens Gravaas har nesten utelukkende positive erfaringer med Grandhagen, er han ikke like positiv til ledere før og etter ham. Dette står ikke like mye på linjene, som mellom dem. For en som har vært engasjert i de ulike saker som berøres, er det ikke vanskelig å forstå hva som menes og ofte hvem det tales om, når Grandhagens syn og handlemåte holdes fram i motsetning til andre lederes syn.
Endring etter 1991
Jeg ble valgt inn i barne- og ungdomsnemnda i Stavanger krets av NLM i 1982. Etter den tid har jeg hatt mitt misjonsengasjement og ansettelse i NLM i ulike stillinger og tillitsverv. Jeg har derfor vært forholdsvis tett på Grandhagen. Fram til generalforsamlingen (GF) i 1991, var Grandhagen en leder jeg hadde stor tillit til. Vi brukte han i barne- og ungdomsarbeidet for å profilere NLMs syn. Jeg opplevde stor tillit til det Grandhagen formidlet både i bibelsynsspørsmål og i spørsmål angående kirkesyn.
Etter GF i 1991 opplevde jeg at den teologiske avstanden mellom oss gradvis økte. Dette gjaldt ikke minst i spørsmålet om tjenestedeling mellom menn og kvinner. Gravaas omtaler dette temaet over ti sider i boka si. Grandhagen var en viktig premissleverandør da denne saken var på sitt mest intense, i perioden 1988-1997. Han var en av forfatterne bak heftet som skisserte NLMs syn på denne saken i 1990. Her distanserte han seg litt fra sin tidligere læremester Carl Fr. Wisløff. Wisløff mente at tjenestedeling var et bekjennelsesspørsmål, mens Grandhagen ment det var et viktig lærespørsmål.
Etter hvert som årene gikk, fikk jeg inntrykk av at Grandhagen var på gli i dette spørsmålet. Dette blir bekreftet i boka. Etter at Grandhagen ble pensjonist, samarbeidet han godt med den kvinnelige presten i bygda han bodde. Ei annen kvinne som hadde vokst opp som misjonærbarn, og som hadde hatt noen tunge tak, opplevde samtaler med Grandhagen som veldig gode. Denne kvinnen utdannet seg til prest, og var åpen om at hun var en liberal prest. Da hun skulle bli ordinert av Rosemarie Köhn, spurte hun Grandhagen om å delta i forbønnshandlingen. Han svarte nei, ikke minst av hensyn til NLMs syn. NLM pålegger sine ansatte til ikke å ha åndelig fellesskap med kvinnelige prester. Mot slutten av livet skrev Grandhagen åpent at han angret at han svarte nei. Dette var vemodig å lese.
Samlende?
I bokas tittel, hevder Gravaas at Grandhagen var en samlende leder. Slik oppfattet også jeg ham det første tiåret av hans generalsekretærtid. Jeg er ikke sikker på om jeg kan være enig i dette i like sterk grad når det gjelder hans siste tiår. I motsetning til inntrykket Gravaas gir i boka, var vi nok flere som opplevde at det ikke alltid var like lett å være uenig med generalen.
Gravaas skriver flere ganger at Grandhagen delte Ludvig Hope sitt kirkesyn helt til det siste. Hope mente at NLM skulle være i Den norske kirke (DNK), men ikke under den. Grandhagen, som forfatteren, talte derfor imot at folk skulle melde seg ut av DNK. De var begge skeptiske til opprettelsen av eget kirkesamfunn i NLM og den sterke satsingen på forsamlingsbygging. Det Gravaas ikke drøfter, er den endring som har skjedd i DNK de siste årene, rent læremessig. Det har vært mye liberal og rasjonalistisk teologi i DNK også før, men ikke som en nedfelt del av læregrunnlaget. I tillegg er ikke DNK lenger en statskirke, men en fri folkekirke. Dette gjør at jeg tror Hope ikke ville sagt det samme i dag som han gjorde for over 100 år siden, selv om det selvsagte er spekulasjoner.
Les gjerne boka
Jeg vil anbefale boka om
Egil Grandhagen. Den gir en god skildring av en høyt respektert misjonsleder,
og også over deler av misjonshistorien til NLM de siste 50 år. Men boka må
leses som det den er, som et venneportrett. Så kan vi se fram til en mer
uhildet biografi når denne perioden er kommet litt på avstand.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar