Om å telle rett

Illustrasjonsfoto: Misjonssenteret i Namsos

I forbindelse med generalforsamlingen til Normisjon tidligere i sommer, var det en forhåndsomtale i avisen Dagen på nett 4. juni 2021, som jeg har grunnet på i ettertid. Det handler om å telle menigheter og foreninger.

Overskriften var som følger: «Normisjon har gått fra 2 til 46 menigheter». I artikkelen blir det informert om at antall foreninger i Normisjon er gått ned fra 3000 da Normisjon ble startet for 20 år siden, og til ca. 700 nå. Det er dramatisk! Normisjon oppsto som en sammenslåing av Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen. Generalsekretæren i Normisjon sier at de vil stelle godt med de gjenværende foreningene, men satsningsområdet videre blir nye menigheter.

Jeg vet at tendensen er nokså lik også i Misjonssambandet, som jeg er ansatt i. Vi har ikke opplevd gjennomgripende vekkelser i noen grad, de siste 40 årene. I denne perioden har flokkene på bedehusene avtatt. Ikke først og fremst på grunn av «feil» organisering, men på grunn av at «vekkelsen stilna og folket det for». Det som også er felles for NLM og Normisjon, er at antall forsamlinger/menigheter har øket.

Spørsmålet jeg har grunnet på etter at jeg leste artikkelen, er om vi teller rett? Jeg kjenner ikke forholdene godt i Normisjon, så mitt erfaringsgrunnlag er fra NLM. I statistikken er det uten tvil rett at forsamlingsantallet øker. Vi gleder oss over at vi i tillegg til nattverd, også nå forretter dåp og konfirmasjon, og i enkelte tilfeller også begravelser. Det er også gledelig med faste møter søndag formiddag, der unge familier finner sin plass. Men snakker vi om nye menigheter, eller om omorganisering av de gamle? Noen steder er det opprettet helt nye forsamlinger, der det ikke var noe arbeid fra før. Slik er det imidlertid ikke i de fleste tilfellene.

På ett bedehus hadde NLM sitt misjonslag, som kanskje har drevet forsamlingsarbeid i 100 år. Så vedtok misjonslaget å foreta en navneendring, for å markere tydeligere at de nå ville gi et tilbud om «hele pakken». I statistikken ble dermed antall misjonslag redusert med en, mens antall forsamlinger økte med en. Statistikken viser altså en økning i antall forsamlinger, mens realiteten er at det kun har vært et navneskifte.

På ett annet bedehus var båndene mellom misjonsfolket i NLM og Indremisjonsforbundet (IMF) så sterke, at de valgte å gjøre om misjonslagene i IMF og NLM til en ny forsamling. Da viser statistikken at det er startet to nye forsamlinger, og to foreninger er nedlagt. Siden forsamlingen er registrert både i IMF og NLM, får begge organisasjonene en forsamlingsvekst på en. Samtidig ble to misjonslag registrert som nedlagt i statistikken. Ett i hver organisasjon. Realiteten er imidlertid en reel nedgang fra to misjonslag til en misjonsforsamling. Vi snakker i dette tilfellet om kirkevekst, men er det redelig?

På et tredje bedehus ble det startet en ny misjonsforsamling. I kommunen var det fire små bedehus, der flokkene minket. For å «samle sammen glørne», ble foreningene på de fire bedehusene enige om å gå sammen om en forsamling i ett bedehus. Statistikken sier da at antall forsamlinger har øket med en, mens antall foreninger har blitt redusert med fire. Strategisk sett var det kanskje en fornuftig omorganisering. I omtalen blir det kalt menighetsplanting, mens faktum er at fire misjonslag ble redusert til en forsamling.

Jeg er glad for alle nye og nyorganiserte forsamlinger på bedehusene våre, der forkynnelsen av Guds ord til vekkelse og fornyelse får lyde klart. Det kan også være ting ved omorganiseringen som kan bekymre, men det er ikke tema i denne artikkelen. Her vil jeg bare minne oss om at vi ikke må la oss lure av statistikken. Det blir ikke sann vekst i Guds rike ved omorganisering eller «kirkeplantnig». Den sanne veksten kommer av forkynnelsen av Guds ord, av synd og nåde. Den gledelige forsamlingsstatistikken, kommer i hovedsak av navneendring og omlegging av strategi.

Kirken og menigheten er alle dem som er frelst. Ludvig Hopes formulering er bibelsk rett: «Kyrkja er Guds folk». Menigheten er ikke embete, liturgier, bygg eller andre ytre strukturer. Menigheten er samlingen av Guds folk der evangeliet blir forkynt rett og sakramentene forvaltet rett. Derfor er det sann «kirkevekst», kun nå en fortapt synder blir frelst. Det kan kun skje ved et under ved Den Hellige Ånd gjennom Guds ord. Da øker antallet i Guds menighet. Det er ikke kirkevekst at tre små menigheter slår seg sammen til en stor. En slik omorganisering kan være nødvendig, men vekst er det ikke før nyfrelste blir lagt til i den nyopprettede forsamling.

Det er flott med all mulig kreativitet for å nå ut med Guds ord. Her trenger vi hjelpe hverandre til fornyelse og frimodig bruk av våre nådegaver og naturgaver. Men vår store nød er at så få nye blir frelst. Derfor trenger vi først og fremst å be om vekkelse over Norge.