Høsten 1931 var det ei spesiell tid på Ræge og Dysjaland i Sola kommune. Den erfarne emissæren Olaus Østebø hadde stått i mange vekkelser i sin tid som forkynner. Han var nå blitt 56 år, men vekkelsestonen var fremdeles klar i forkynnelsen hans. Denne høsten var vekkelsen brutt ut i disse sørlige Sola-bygdene.
Olaus var ikke alene. Han hadde med seg en førstereisgutt på 19 år fra Jørpeland. Tore Tungland var blitt frelst to år tidligere, i en vekkelse på Jørpeland ved Østebø. Sommeren 1931 var Tore ferdig med ett år på Tryggheim Ungdomsskule, og kretsstyret i Stavanger krets av Kinamisjonen (NLM) hadde kalt han til ungdomsarbeider. Den første tiden skulle han for det meste delta med sang og noen enkle vitnesbyrd. Men vekkelsen brøt ut på den første turen hans, og nå hadde han og Olaus stått i vekkelse i flere uker.
En dag under vekkelsen kom førstereisgutten til den erfarne predikanten og sa at han nå ville reise heim. Han var trett og følte seg helt tom. Han hadde ikke mer å gi, så det var best for alle at Olaus fortsatte alene, mente han. Vekkelsen vil fortsette, om ikke jeg er med, argumenterte ungdommen. Den eldre var taus. Dagen etter var Tore ferdig pakket og klar for å reise heim. Da våknet Olaus Østebø. Han slo neven i bordet og gav tydelig beskjed. «Hvis du reiser heim nå, vil det gå deg evig galt». Med en slik dramatisk tale, kunne ikke ungdommen annet enn å snu, og fortsette tjenesten som predikant. Dette var han glad for i ettertid, og han fikk et langt liv i Guds tjeneste som forkynner og misjonsleder.
Preste- og bonderøtter
I 1789 kom er 30-årig trønder til prestegarden på Strand. Han var ungkar og hadde vært kapellan hos onkelen i Mandal i fire år. Nå var han utnevnt til visepastor, også kalt residerende kapellan, i Strand. Han var født i Sparbu like sør for Steinkjer, mens etternavnet hans kom fra en gard i Snåsa. Ole Einarsen Schavland ble værende som prest i Strand i 48 år, og døde to år etter at han sluttet som prest. Han ble gift i 1794 med Siri Torsteinsdatter Høle. Siri tok sitt eget liv i 1829, ved å kaste seg i Prestegardstjørna. Ole møtte på Stortinget i flere år, på 1820-tallet. Schavland sin prost, Alexander Lange, skrev om presten i Strand, etter at han hadde ledet begravelsen til Siri og Oles 16-årige sønn:
«Den gamle prest var en merkelig mann, med et veldig stort legeme. Ansiktet hans var fint, mandig, strengt og ubøyelig bestemt. Han hadde også en kraftig ånd, hadde stor kunnskap og var uten tvil emnet til en mer fremtredende stilling i livet. Men han hadde giftet seg med en aldeles udannet pike og syntes fra den tid av, å ha bestemt seg for å gjemme seg for verden og leve som bonde. Han kom neste aldri til byen, og ingen kom til ham. Døtrene sine lot han vokse opp som alminnelige bondepiker og giftet dem bort til bondegutter.» (Språklig revidert)
En av disse døtrene, Elisabeth (1800-1877), var nummer tre av seks søsken. Hun ble gift i 1821 med bonden Kristoffer Kristoffersen Østebø (1812-1868) på Talgje. Kristoffer hadde mor fra Kjølevik, og farsforeldre fra Amdal og Voster i Strand. Elisabeth og Kristoffer drev bruk 3 og 4 på Østebø på Talgje. Kristoffer var også lensmann i Finnøy. De fikk ti barn, og sønnene Ola og Christoffer overtok hver sin del av heimegarden. Christoffer overtok gamletunet (bruk 4), mens Ola bygde nye bygninger på sin halvdel (bruk 3). Ola overlot senere sin del av garden til broren Einar, og flyttet selv til Finnøy.
Christoffer (1829-1907) ble gift med Finnøy-jenta Teodora Secilie Rasmusdatter Sevheim (1843-1914). Han var i tillegg til bonde, også skipsreder og overtok lensmannsembetet etter faren. De drev også telefonsentralen på Talgje. Teodora Secilie og Christoffer fikk fem barn. Den yngste ble født 30. oktober 1875, og fikk navnet Olaus. Olaus ble konfirmert i Talgje kirke 5. oktober 1890, sammen med fem jenter. Han fikk karakteren «nesten meget godt». Ved folketellingen i år 1900, bodde han heime hos foreldrene og var da gardsarbeider, med agronom utdannelse.
1. november 1902 ringte klokkene i den gamle kirka på Talgje. Den 27 år gamle Olaus hadde endelig funnet sin utkårede, og denne dagen ble han gift med Berta Serina Paulsdatter Gard. Berta Serina var datter til Inger Serine (1838-1893) og Paul Gard (1837-1927). De drev bruk 1 på Gard på Talgje fra ca. 1891. Før det var de bønder i Store Døvik i Strand, hvor Berta Serina ble født i 1878. Serina og Olaus overtok bruket etter hennes foreldre like etter at de var gift, mot folge.
Frelst i Foldøen-vekkelse
Olaus hadde lenge kjent på en uro for si sjel. Flere ganger var det som om han hørte ei røst som sa: «Olaus, du går rett til helvete». For å døyve på denne uro, lesten han ofte i Bibelen når ingen så han, uten at det hjalp stort. Han gikk også fast i gudstjenestene i kirken, men her ble han helst beroliget, og kallet dempet. Men uroen var der fremdeles, og økte kraftig da ryktene gikk, om en stor vekkelse på Finnøy. Der var det Sven Foldøen «som fikk folk i kne». Olaus sa til kona, at det beste var visst at de overgav seg til Gud.
Foldøen kom til Talgje i 1906. Vekkelsen brøt ut også her, og Olaus gikk fast på møtene. En dag ble Serina og Olaus enige om å overgi seg til Gud på møte den kvelden. Før de gikk i kirka, hvor møtene var, kom Serinas far innom. Han spurt Olaus: «Hva tror du om dette merakkelse som er kommet til øya, tror du det er rett?» Olaus svarte: «En ting kan jeg si deg, det er ikke rett hverken med deg eller meg». Om kvelden bøyde både Serina og Olaus kne. Foldøen oppsøkte dem etter møtet, men Olaus sa at han forsto seg ikke på dette. Foldøen prøvde å hjelpe, men evangeliet gikk ikke opp for dem.
Det ble ei tung tid for Serina og Olaus. Til slutt rant lyset for Serina, men det var like mørkt for Olaus. Han fikk mørke tanker om at han hadde skjemmet seg bort, og burde selge garden og flytte. Litt senere hadde de bønnemøte heime, bare de to. «Nå er det siste bønnen jeg sender deg. Nå er jeg fortapt og nå går jeg fortapt. Det er bare rettferdig av deg å kaste meg i helvete. Men dersom du ser noen utvei, så ser du meg her», ba Olaus i sin nød. Han gikk til sengs uten sjelefred. Mens han den natta kjempet i sin nød, var det som han så Jesus, og lyset rant for han. Han for opp, hentet Bibelen og ropte til Serina at det var skjedd noe. Nå åpnet Guds Ord seg for han, han var blitt frelst.
Neste kveld var det to glade bønder som gikk på møte. Midt under vitnemøtet gikk Sven Foldøen ned til Olaus og spurte hvorfor han ikke var på møte dagen før. «Jeg hadde sluttet av», var svaret fra Olaus. «Men nå da?» sa Sven. «Jeg er frelst», vitnet Olaus. «Da må du opp å si det høyt», svarte Sven, og Olaus var ikke vanskelig å be.
Forkynner i 30 år
Det tok ikke lang tid før Olaus begynte å forkynne Guds ord. Foldøen merket seg tidlig at det var noe eget med Olaus. Han skal ha sagt i starten av vekkelsen, at «blir denne karen omvendt, så vil hele Talgje følge med». Ikke lenge etter omvendelsen, var han i en begravelse. Gravfølge overnattet i en stor sal. Da alle hadde lagt seg, reiste Olaus seg og sa: «Jeg kan ikke legge meg slik, for jeg har lovet Gud å vitne om Frelseren min hvor jeg kommer, og det må jeg gjøre her også før jeg sovner.» I 1908 sto et nytt bedehus ferdig på Talgje. Det var det Olaus som gikk i spissen for å få reist.
Olaus ble ansatt som forkynner i Kinamisjonen i 1915. Da hadde han allerede vært på farten som frivillig forkynner i flere år. Det start med at han, og gjerne flere nyfrelste, ble med Sven Foldøen på møter. I 1910 sto han i en stor vekkelse på Idse og Idsal. Foldøen hadde besøkt en onkel til Olaus i Stavanger. Han lå på det siste, og Foldøen fikk hjelpe han gjennom til liv med Gud. Denne onkelen hadde ei datter, Tora Idsø, som var gift til Idse, og onkelen ba datteren om å få Foldøen til å komme til Idse å ha møter. Sven fikk med seg Olaus og Ola Hovda. Sener kom også Ola Hovda sin datter, Elisabeth. Etter noen få møter, ble både Olaus sitt søskenbarn og mannen hennes frelst, og vekkelsen brøt ut.
Senere fikk Olaus oppleve mange og store vekkelser. Høsten 1910 ble det vekkelse på Lura, i 1911 på Hinna, Ullandhaug, Tjensvoll, Tasta, Finnestad og Randaberg. Han var ofte sammen med Finnøybuen Thorvald Ladstein og Elisabeth Hovda fra Fogn. Jeg har ikke noen fullstendig oversikt over vekkelsene de neste tiårene, men i 1916 var det en vekkelse på Neset og Helgøy i Fister og på Høle. I november 1919 startet en av de største vekkelsene som har gått over Jørpeland, og møtene fortsatt ut januar i 1920. I 1919 var det også en ny vekkelse på Ullandhaug. På denne tiden startet Kinamisjonen Tryggheim skoler på Nærbø. Dette var en sak Olaus brant for, og han ble valgt inn i det første skolerådet.
Det var nok Serina som måtte ta de tyngste tak i heimen og på garden. Olaus var stadig på farten med Guds ord, og han fikk stå i vekkelser store deler av sin tid som emissær. I 1921 var det Tysvær som ble gjestet med vekkelsens vind. I 1925 brøt det på nytt ut vekkelse i Randaberg, mens Jørpeland sto for tur i 1929. Denne gang var det ikke mange nye som ble frelst, men en av disse var altså nevnte Tore Tungland. Vekkelsen på Ræge og Dysjaland var i 1931, mens det i 1940 var vekkelse på Nedstrand.
Familien ble stor
Heime på Talgje økte familien jevnt og trutt. Første barnet kom i 1903, og fikk navnet Ingertha Serina. Hun ble gift med Johan Hovda. De bosatte seg på Talgje, og fikk fire barn bl.a. Hadle Hovda. Nummer to i barneflokken til Serina og Olaus var Christoffer (1905), som overtok heimegarden. Tredjemann, Paul, ble født i 1907 og drev gard på Talgje. Barnebarnet Magne Østebø driver denne gard nå. I 1909 kom datteren Torborg, men hun døde som toåring. Nummer fem, Olaf, flyttet til Oslo, mens nummer seks ble født i 1913. Han fikk navnet Sverre, og ble predikant i Kinamisjonen, som faren.
Torleif kom i 1916 og døde i 1917. En ny Torleif kom i 1918 og bosatte seg i Stavanger. Torborg ble gift til Erfjord. Hun ble født i 1921. Siste mann ut, kom i 1926. Han fikk navnet Bjarne, og bosatte seg i Vestfold.
Verken Serina eller Olaus fikk noe langt liv. 20. juni 1942 måtte Olaus følge sin kjære kone til grava. Hun ble 64 år. To år etter Serina, i september 1944, døde også Olaus. Han ble 69 år gammel. Like før han døde sa han til en kamerat: «Jeg forstår nå alt som Gud har ført meg, men jeg skulle ha likt og fått reist i fjorten dager eller en måned til. Jeg ville så gjerne fortalt folk at alt er ferdig.» «Du har nå gjort ditt beste», trøste kameraten han. «Å, ja», svarte Olaus. «Men det er så mye for lite, og jeg har hatt en slik underlig trang.»
Lars Gaute Jøssang karakteriserer Olaus Østebøs forkynnelse slik: «Det var ikke de store ord, men den gode ånd som særmerkte Østebø. Han hadde en evangelisk og vekkende forkynnelse.»
Kilder:
Arne Nordheim: Festskrift for 50 års jubileet for Tryggheim Ungdomsskule
Arnvid
Lilehammer: Ryfylke Folk og natur
Birger
Lindanger: Med kyrkja i Sentrum
Halvard
Bjørkvik: Finnøy gards- og ættesoge
Jakob
Straume: Kristenliv i Hardanger, Sunnhordaland og Karmsund
Josef
Tungland: Sven Foldøen
Lars
Gaute Jøssang: Aks i vind
Njål
Tjeltveit: Bedehuskulturen
Ætt
og heim 1979
Idse.no
Pedersgat.no
Aftenbladet.no
Dagen.no
Nasjonalbiblioteket (nb.no)
Digitalarkivet.no
1 kommentar:
Kjekt å lesa, han Paul er min oldefar.
Legg inn en kommentar