Da Foldøen ble frelst

Sven Foldøen nr. 2 fra venstre. På jakt i Nord-Dakota

Sven Foldøen vokste opp i et kristent hjem, men falt fra Jesus i tenårene. Jesus fortsatte å kalle på han, og i Nord-Dakota ble han frelst.

Sven Foldøen fikk stå i utallige vekkelser i Rogaland de første tiårene på 1900-tallet. Han ble født på øya Foldøy i Ryfylke. Da det var tid for konfirmasjon, var det tradisjon at konfirmantene skulle gå til nattverd etter konfirmasjonen. Sven visste med seg selv at han ikke var frelst, og nektet å gå til alters. Ut over i ungdomstiden var det flere som minnet han på at han burde ta imot Jesus, men han sto imot kallet.

Sommeren 1899 kom han til Nord-Dakota i USA. Her fikk han arbeid hos en norsk farmer, som hadde ei husholderske som var en varm kristen. Hun talte mye med Sven om Jesus. Han merket kallet fra Gud, men kjente samtidig på at han var langt borte fra Jesus. En dag åpnet han seg for en kamerat, og sa at han stadig tenkte på bibelordet: «Søk Herren mens han er å finne, kall på han den stund han er nær.» Kameratene ble enige om at det nå var tid for å søke frelse. Like etter ble Sven sparket av et esel på farmen han arbeidet. Da bannet han høyt. Djevelen kom med en gang og anklaget han for hans dårlige kristendom, og Sven ble motløs.

Sven Foldøen i yngre år

I november samme år, fikk Sven arbeid på en ny farm. De nye farmerne han jobbet for, var nettopp blitt frelst i en vekkelse. Det var husandakt i heimen, og hver dag ba husfolket om at Sven måtte bli frelst. Han var ofte med på møter, sammen med Kari og Ola Olsen, som farmerne het. På et møte i heimen til Kari og Ola, var det bønnemøte på kne. Alle bøyde seg, bortsett fra Sven. Kari sa til Sven under bønnemøte, at «i kveld er det din kveld!» Sven sprang på dør, og bak fjøset kastet han seg på kne i snøen og bekjente at han ville bli en kristen.

Selv om han hadde tatt imot frelsen, kjente han seg ikke glad og fri. Han deltok med både bønn og vitnesbyrd på møtene, men han bygget frelsen på det han selv hadde gjort; sin omvendelse, bønn og anger av synd. Etter hvert svartnet alt for han, og han trodde han ville gå fortapt til tross for sin omvendelse. Slik gikk han og strevde i to uker.

Da ble han med Ola på et møte i turnhallen i Clifford, byen i nærheten av der han bodde. Ola bandt hesten, før de skulle gå inn i møtesalen. Sven sto og ventet. Da kom plutselig et bibelord til Sven: «Sønn, vær frimodig, dine synder er deg forlatt.». Sven svarte: «Når skjedde, det, det er nettopp det jeg tviler på.» Han fikk til svar: «På korstreet, der jeg døde for deg.» Sven så i sitt indre, Jesus henge på korset og blodet renne fra hans side. Igjen hørte han en stemme: «I dette blodet har du forlatelse for din synd». Da rant evangeliet, for 21-åringen fra Foldøy.

Etter dette fikk han frelsesvisshet, og Sven var frigjort, løst og glad. Han fikk se at frelsen gjaldt han, at frelsen er fullført av Jesus på korset. Frelsesgrunnen bygger ikke på noe Sven har gjort eller skal gjøre, men den er i Kristus Jesus. Denne frelsesopplevelsen fulgte han senere som forkynner. Det var alltid viktig for Sven å forkynne, at syndere måtte bli «løst» og at de «fikk komme igjennom til liv i Gud». Det hjelper ikke med en lett selvgjort omvendelse. Synderen må bli satt fri.

 

(Fra Josef Tungland: Sven Foldøen. «Ryfylkebispen»)