Kristenboble?

(Illustrasjonsfoto: Foto.no)

Hvordan skal en kristen forholde seg til de som ikke er frelst? Er det naturlig å skifte venner når en blir frelst, eller bør en fortsette i samme vennelag?

For noen måneder siden uttalte en ungdom seg om dette, til en kristen avis. Vedkommende ønsket å vinne andre for Jesu, og hadde klare meninger om hvordan dette skulle gjøres:

«Jeg har prøvd hardt å ikke være i kristenbobla. Jeg har flest nære ikke-kristne venner, og har selv verken gått på kristen internatskole eller bibelskole. Det er behagelig å holde seg med dem som er enige med en selv, men det er viktig for min tro og modning å forstå folk som ikke tenker og tror som meg. Vi klarer ikke å forstå andre mennesker uten å kjenne dem. Å drive misjonsarbeid uten å kjenne folk, går ikke an.»

I min oppvekst og i vekkelsestidene før den tid, var veiledningen en annen. En sentral formaning som ofte ble tatt fram, var Rom 12,2: «Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes,». Ofte ble det sunget på vekkelsesmøtene: «Farvel da gamle venner, jeg bytter vennelag» og «Farvel, du brede strede, du ser meg aldri mer! Så fattig er din glede, og hva du gir meg her.» Ofte ble det sitert fra Jak 4,4: «Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.»

Er det noen motsetning mellom veiledningen fra ungdommen og den som ble gitt i vekkelsestidene? Det synes åpenbart at her spriker veiledningen. Personlig tenker jeg at veiledningen fra vekkelsestidene er nærmest bibelens veiledning, men kanskje gikk mange litt for lagt i sin avstandsholden til verden?

Kristenboble – hellig samfunn

Når en mener at kristne lever i ei kristenboble. tenkes vel at de kristne lever helt eller langt på vei isolert fra alle andre. De omgås kun kristne, har kun kristne venner og er kun opptatt av «kristelige ting». Personlig kjenner jeg ingen som lever i ei slik boble. De aller fleste har ikke-kristne arbeidskamerater, de har naboer som ikke er frelst. Det er få familier hvor alle er frelst. På bedehus og kirker har kanskje de fleste en kristen bekjennelse, men er alle frelst? Bibelen selv bruker i liknelsen om «de ti jomfruene» bildet om at halvparten av dem som var på vei for å møte brudgommen, kun hadde navn av å være frelst, men var fortapt.

Hele Bibelen forkynner oss at som kristne trenger vi å komme sammen med andre kristne. «De helliges samfunn», menigheten, er Guds barns matstasjon. Som kristne er vi ulike lemmer på samme legeme og er derfor avhengige av hverandre. Bibelen taler om ulike nådegaver vi kristne har. Disse nådegavene står i et nøye avhengighetsforhold til hverandre.

Det kan være farlig med slagord. For en generasjon siden var et slagord at kristne måtte være vitner «der du er». En bibelsk sannhet. Men den fikk en slagside. Oppfordringen var å være kristen i idrettslaget, i musikkorpset, på kino med ikke-kristne venner osv. Så var forutsetningen å kutte ut noen møter på bedehuset, for å være sammen med ikke-kristne venner «der du er». Vi hørte aldri noen oppfordring om å kutte ut TV-titting, sydenturer, hytteturer, fotballkamper osv. for heller å være sammen med ufrelste venner. Nei, kutt ut møter! Det er alt for mange møter på bedehuset. Vi lever i ei kristenboble, ble det hevdet.

De kristne skolene er kanskje vårt viktigste ungdomsarbeid

Her fra den nye idrettshallen på Val

Kristen skole – kristenboble?

Den nevnte ungdommen roser seg av ikke å ha gått på kristen internatskole eller på bibelskole. På den måten har vedkommende unngått den uheldige kristenboblen. Er kristne skoler «kristenbobler»?

Jeg tror ikke det finnes noen «kristen skole» der alle elevene er kristne. Det gjelder også bibelskoler. «Så mange har navn av å være en kristen, men ånden og ilden har sloknet hos dem» Kristne skoler er viktige for formidling av fagkunnskap ut fra et kristent grunnsyn, men de er også et svært viktig redskap til å nå ungdom med Guds ord. Både kristne ungdommer og de som ikke er det.

Kristne grunnskoler og videregående skoler er i stor grad en arena hvor ulike livssyn møtes. På disse skolene går muslimer, humanetikere, ungdom som er likegyldige overfor religion osv. Her er alle velkomne, og respekten for de ulike livssyn skal være stor. Den kjenner lite til kristne skoler, som kaller dem for ei «kristenboble».

Nærmere Jesus – avstand til syndens innflytelse

Mens det for 50 år siden kanskje ble talt i det meste laget om ikke å skikke seg lik med denne verden, har denne bibelske sannhet nå nesten forstummet på bedehusets talerstoler. NT gjentar formaningen igjen og igjen til de kristen, om ikke å elske verden og verdens ting. Synden, verden og djevelen har ett mål, å få oss mennesker bort fra Jesus og å gå fortapt. Disse formaningene gjelder like mye til oss gamle som til ungdommen.

Peter skrev i sitt første brev til de kristne, og minnet dem om at det var et før og et nå i deres liv. Å bli frelst er å bli omvendt. Livet får en ny kurs: «For det er nok at dere i den tiden som er gått, har gjort hedningenes vilje ved å ferdes i skamløshet, lyster, drukkenskap, festing, drikkelag, og i skammelig avgudsdyrkelse. Nå undrer de seg over at dere ikke løper med dem ut i den samme strøm av utskeielser, og derfor spotter de dere.» (1Pet 4:3f)

Som kristne ønsker vi, og formanes vi til, å søke nærmere Jesus. Det skjer gjennom lesning av Guds Ord, høre forkynnelse av Ordet og tjene i Guds forsamling. «Med blikket festet på Han som er troens opphavsmann og fullender.» «Er dere oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter…»

Alle kristne er kristne der de er. Ingen kan vær kristen der de ikke er. Vi ønsker å være så gode arbeidskamerater som mulig, med alle. Vi ønsker å ha nære og gode relasjoner til familie, enten de tror på Gud eller ikke. Vi ber om å få være gode naboer, med alle naboene. Men vårt vennelag finner vi først og fremst i Guds forsamling.  Vi ønsker å gi våre barn og unge en kristen opplæring og oppdragelse. Derfor er vi glade og takknemlige for hver og en av våre kristne skoler som kan hjelpe oss med det. Derfor er vi glade og takknemlige for søndagsskole, barnelag, ungdomsklubber og alt annet barne- og ungdomsarbeid på bedehusene.

Når så mye er sagt, må det også legges til at det er noen kristne som har et nært, sunt og godt venneforhold til venner som ikke er frelst. De har gjensidig respekt for hverandre og forståelse for at de som venner på noen områder må skille lag. Flere er vunnet for himmelen gjennom kontakten med kristne venner. Det er stort.

23 år gamle Matias Orheim formet i 1907 ei hjertebønn: «Å, var eg meir deg, Jesus, lik. Så hjartevarm og god, Med same kjærleik utan svik Som du i striden stod! Å, var eg meir med liv og tru I alle ting som du, som du, Min Gud, kor sæl eg var!»