Da misjonskallet våknet i Norge

Josephinestiftelsens hus i Stavanger sentrum ble bygget i 1840.

To år senere ble NMS stiftet i dette huset.

Kallet til å drive misjon blant unådde folkeslag, våknet seint i Norge. Først rundt 1840 ble det fart i arbeidet for å få i gang et norsk misjonsselskap.

Hvem var det som var drivkraften i dette arbeidet? Det er nærliggende å tro at haugianerne var de som var pådrivere, men det er et godt stykke unna sannheten. Det var frukter av en hundre år gammel bevegelse fra Tyskland, som først tente misjonsilden. Når det er sagt, var disse bare et redskap. Misjonskallet tennes på Golgata og av Den Hellige Ånd.

Det hadde vært noen spredte misjonsframstøt av enkeltpersoner også tidligere. Hans Egedes misjon på Grønland er et lysende eksempel. Men et samlet framstøt var ikke skjedd før Det Norske Misjonsselskap (NMS) ble startet i 1842. I denne artikkelen vil jeg gi en kort oppsummering av misjonskallets framvekst i Norge i perioden fra 1820 og fram til NMS ble stiftet i 1842. Noen synes kanskje det blir vel mye fokus på Stavangerområdet, men det skyldes at Rogaland var veldig sentralt da misjonskallet våknet.

Biskop P. O. Bugge

BRØDREVENNENE

I perioden 1767-1791 var Søren Bugge prest på Lista. Søren var preget av brødrevennene, og i hans prestetid på Lista, var han redskap til en hernhuttisk vekkelse. «Halve Listalandet var hernhuttiske», ble det sitert i ettertid.

Blant prester og biskoper i Norge var det ellers på denne tid lite eller intet syn for å drive misjon blant unådde folkeslag. Et hederlig unntak i tillegg til gamle Søren Bugge, var hans sønn Peder Olivarius Bugge, som var biskop i Trondheim i perioden 1803-1842. Fra prestehjemmet i Farsund, fikk han i oppveksten impulser fra brødrevennene. I senere år ble han pånytt inspirert av folk med tilknytning til Herrnhut. Han startet Norges første misjonsblad i 1820. Bladet informerte om evangeliets frammarsj verden over, men gikk inn allerede etter to år.

Det var som nevnt ikke haugianerne som først talte misjonens sak, men brødrevennene. Brødrevennene var et kristent samfunn, også kalt Herrnhutere, som ble stiftet i 1727 av grev Zinzendorf i Herrnhut i Sachsen, Tyskland. Brødrevennene sto for et sterkt Kristus-fokus og talte mye om Jesu blod, sår og lidelse. Et annet kjennetegn ved brødrevennene, var deres sterke misjonssyn. Haugevennene var, ikke minst i tiden etter Hans Nielsen Hauges død, mer lovisk preget. Det var derfor ikke noen tette bånd mellom haugevennene og brødrevennene.

Gjennom handel og skipsfart mellom Norge, Danmark og Tyskland, kom også nordmenn i kontakt med disse evangeliske kristne. Noen ble frelst gjennom kontakt med brødrevennene og tok deres åndelige syn med tilbake til heimlandet. Brødrevennene sendte også noen misjonærer til Norge.

Gabriel Kirsebom Kielland

Nils Johannes Holm

En av de første som forkynte kallet til misjon i Norge, var Nils Johannes Holm. Han var dansk og født i 1778. Sitt åndelige gjennombrudd fikk han blant brødrevennene, og han ble utsendt av dem til Norge, for å forkynne evangeliet her. Holm ankom Norge våren 1820 og slo seg ned i Oslo. Her startet han med møter søndag ettermiddag, og huset ble snart fullt av folk. Han reiste også til flere bygder i Østfold. På disse samlingen spredte han informasjon om misjonen. Holm innså snart at skulle misjonens sak nå videre ut, måtte haugianerne bli med. Han oppsøkte Hans Nielsen Hauge, som ble tent for misjonen. Men Hauges mange venner rundt om i landet, var lenge likegyldige overfor dette viktige kall.

I 1826 begynte Holm å gi ut et misjonsblad, som ble trykket hos haugianeren Christoffer Grøndahl. Bladet informert om misjonen og fikk snart et stort opplag på 1000 eksemplar. Han gav ut ei egen salmebok i 1829, som han kalte Harpen. Den inneholdt også noen salmer av Holm, bl.a. «Hvor salig er den lille flokk».

Flere av de som var samlet i heimen til Nils Johannes Holm var unge studenter, ikke minst prestestudenter. Noen av disse ble brødrevenner og tok med seg sin tro og sitt misjonssyn når de fikk ulike stillinger, rundt om i landet. Den presten som fikk størst betydning for misjonens sak, var Gabriel Kielland. Når disse ble spredt rundt om i Norge, og ikke minst til Rogaland, holdt Nils Johannes kontakt med dem gjennom brev og besøk.

Nils Johannes Holm ble i Norge til 1834. Han reiste da til Danmark og ble predikant i brødremenigheten i Christiansfeld, hvor han virket til sin død i 1845.

F.v. Gabriel, Gustava, Caspar, Mette Johanne og Laurits Christian Kielland.

De tre mennene er brødre og var alle sentrale aktører ved oppstarten av NMS.

Gabriel Kielland

Gabriel Kirsebom Kielland ble født i Stavanger i 1796. Han studerte teologi i Oslo, og kom da i kontakt med Nils Johannes Holm. Kielland gikk fast på Holms møter, og ble etter hvert opptatt i Holms forsamling. I 1824 ble han prest på Finnøy og startet her egne samlinger med forkynnelse av Guds ord, utenom gudstjenesten søndag formiddag. Kielland fikk god inngang blant folket på Finnøy. Det ble vekkelse og mange kom på disse samlingene.

5. desember 1826 ble den første misjonsforening i Norge stiftet i Stavanger. Den ble stiftet av brødrevenner, og Gabriel K. Kielland var en sentral aktør. I 1829 vikarierte Kielland for presten i Strand, som da møtte på Stortinget. I Strand fikk han også god inngang blant haugevennene, noe som resulterte i at Norges tredje misjonsforening ble stiftet der, i desember 1834. Den andre misjonsforeningen i landet, ble for øvrig stiftet i Egersund noe tidligere samme år som foreningen i Strand startet opp.

Kielland fungerte som en veileder for brødrevennene i Rogaland også etter at han flyttet til Lyngdal i 1837. Han var den som førte i pennen oppropet som ble sendt ut i forbindelse med stiftingen av NMS, og var en periode med i hovedstyret for organisasjonen.

Fogd Søren Daniel Schiøtz

Kvartetten i Stavanger

I brødrevenn-miljøet i Stavanger var det en kvartett som var de sentrale ledere. Foruten Gabriel Kielland, var det hans yngre bror Caspar Kruse Kielland. Caspar var sjef på postkontoret i Stavanger. Den tredje var fogden i Stavanger, Søren Daniel Schiøtz. Schiøtz og Gabriel Kielland ble venner i Holms forsamling under studietiden i Oslo.

Caspar K. Kielland

Den siste av kvartetten i Stavanger var kjøpmann Svend E. Svendsen. Han var som ungdom en periode i England, og han ble han frelst, antakelig gjennom brødrevennenes forkynnelse. Svendsen ble en viktig person med tanke på å få haugianerne med i arbeidet for misjonens sak.

Knudsen og Knudsen

I Farsund bodde en farger som het Fredrik Tobias Knudsen. Han vokste opp i en brødrevenn-heim og kom tidlig igjennom til liv med Gud. Han flyttet til Bergen og ble gift der. De fikk mange barn, men kona døde etter tjue års ekteskap, i 1829. Fredrik Tobias flyttet da tilbake til Farsund. Han hadde lest Holms misjonsblad, og ble tent for misjonen. Knudsen begynte å reise rundt i nabobygdene og forkynte Guds ord, samtidig som han fortalte fra misjonsarbeidet.

En av Fredrik T. Knudsens sønner fikk kall til å reise ut som misjonær. Sønnen het Hans Christian, og var blitt igjen i Bergen da faren flyttet til Farsund. Hans Christina ønsket å gå på misjonsskole i Tyskland, for å forberede tjeneste som misjonær. Far Fredrik hadde kontakt med Gabriel Kielland, og fikk han og misjonsforeningen i Stavanger til å anbefale Hans Christian for misjonsskolen i Barmen, som Det Rhinske Missionsselskap drev. Hans Christian Knudsen kom inn på misjonsskolen og gikk der i fire år. Dette førte til enda større iver hos faren i Farsund. I løpet av 1835 fikk han løfte fra 500 personer, om årlige bidrag til misjonen. Han startet også misjonsforening i Farsund.

Fredrik Tobias Knudsen

Hans Christian fullførte misjonsskolen i 1839 og reiste heim til familien, som da var flyttet til Oslo. Her arbeidet far, Fredrik Tobias, på Grønland asyl. I november 1839 søkte Fredrik permisjon, og ble med sønnen Hans Christian på en misjonsreise langs kysten til Stavanger. Hensikten med turen var å starte misjonsforeninger, noe som lyktes de fleste steder de besøkte. Far og sønn Knudsen hadde et stort ønske om at alle disse foreningen skulle gå sammen i et norsk misjonsselskap, som kunne sende ut Hans Christian som misjonær.

Han Christian Knudsen hadde store kunstneriske evner.

Her er en av hans tegninger fra Sydvest-Afrika

Charlottenlund. Fogd Schiøtz sin bolig i Stavanger.

Malt av Hans Christian Knudsen i 1857

De hadde samtaler med de ledende menn i Stavanger om muligheten for å danne et misjonsselskap. Mens foreningen drøftet dette, reiste far og sønn Knudsen Ryfylke rundt og stiftet flere misjonsforeninger. Foreningen i Stavanger sendte et skriv til de misjonsforeningene i landet, som de visste om, for å høre om de støttet tanken om et landsdekkende misjonsselskap. Responsen var heller laber og tanken ble lagt på is. Men denne reisen som far og sønn Knudsen gjorde i 1839-40, la grunnlaget for samlingene som først kom i 1842.

Siden det ikke lykkes å få til et norsk misjonsselskap i 1840, reiste Hans Christian ut som misjonær for Det rhinske misjonsselskap Namibia i Sørvest-Afrika. Han fikk noen rike år som enslig misjonær fram til 1848. I 1848-1849 var Hans Christian på ett års heimeopphold i Norge. Her ble han gift med prestedatteren Elise Christensen. Vel tilbake i Sørvest-Afrika opplevde de nygifte tunge år. De opplevde konflikt med en tysk kollega, og etter hvert også med innfødte medarbeidere i kirken. De fikk to sønner i denne periode, men kona Elise slet med å finne seg til rette. Etter hvert fikk hun også psykiske problem, og en sinnssykdom begynte å utvikle seg hos henne. 

I 1854 brøt familien opp fra Afrika og ankom Bergen. Her ble kona innlagt på asyl for sinnssyke. Gutten ble plassert hos slektninger, mens Hans Christian bosatte seg i Stavanger. Etter hvert tok han kona ut av asylet og fikk anbrakt henne i privat pleie på Madla. Her døde hun i 1859. Knudsen hadde ulike oppgaver i Stavanger, blant annet var han redaktør av «Missionsblad for Israel». 

Etter konas død, la Hans Christian ut på en lang vandretur som predikant. I 1863 var han kommet til Hattfjelldal i Nordland. På en tur over et fjellparti omkommer han, muligens ved at han ble tatt av et snøskred. Også sønnenes liv endte i tragedie. De emigrerte begge til Amerika, hvor den ene druknet, men s den andre ble sinnssyk og kastet seg foran toget da han var på vei til et sinnssykehus.

H. C. Knudsen på kontoret i Sør-Afrika. Tegnet av en kollega.

Fra avduking av minnesbauta over H. C. Knudsen i Hattfjelldal i 1927.

HAUGIANERNE

Haugianerne var den dominerende kristengruppe i Norge på 1830-tallet. Det gikk flere vekkelser rundt om i landet, ved haugianske predikanter. Etter Hans Nielsen Hauges død var de generelt blitt mer tilstivnet og knyttet til statskirken. De hadde sine samlinger, men var ikke opptatt av å danne noen landsomfattende organisasjon. Misjonstanken sto også svakt hos haugevennene. Brødrevennene prøvde å få haugevennene med på å ta ansvar for misjonens sak, men det satt langt inne.

John Haugvaldstad

I Rogaland var Rennesøy-buen John Haugvaldstad den ledende høvdingen blant haugianerne. Han var en gudfryktig mann som levde i all enkelhet, til tross for at han hadde slått seg stort opp som forretningsmann i Stavanger. Han reiste rundt om i Rogaland og Agder og hadde møter. Han drev også åndelig og praktisk veiledning for lokale haugianerflokker.

John Haugvaldstad

Haugvaldstad hadde ikke syn for misjon. I slutten av april 1840 fikk far og sønn Knudsen audiens hos Haugvaldstad. De hadde et sterkt ønske om å få haugianerne med i det planlagte misjonsselskap, men for Haugvaldstad satt dette langt inne. Både misjonstanken og organisasjonstanken var fremmed for Haugvaldstad og hans venner. Far og sønn Knudsen fikk sådd en spire hos Haugvaldstad, men det skulle gå enda et år før kallet nådde hans hjerte. Men da det skjedde, heter det at han «ba inderlig sin Gud om å tilgi ham den store forsømmelse angående misjonens sak og at han på sine gamle dager måtte forunnes tid, kraft og nåde til å innhente noe av det forsømte.»

12. oktober 1841 ble det på nytt sendt ut et skriv fra Misjonsforeningen i Stavanger til landets misjonsforeninger, med oppfordring om å bli med i et felles landsdekkende misjonsselskap. I dette brevet kom det fram at Haugvaldstad nå stilte seg bak. Dermed ble reaksjonen en helt annen. Nå var det et overveldende flertall som gav til kjenne at de ville være med å starte misjonsarbeid fra Norge. Om Haugvaldstad kom sent, han var 71 år i 1841, så kom han virkelig godt. Det var nok hans ja, som var en utløsende faktor for at NMS ble stiftet allerede i 1842.

NMS BLIR STIFTET

En viktig forening var imidlertid imot en oppstart av NMS og misjonsskolen, som også var planlagt. Det var misjonsforeningen i Oslo. Vennene i Stavanger fortsatte imidlertid forberedelsene til oppstarten, men i februar 1942 kom et nytt brev fra Oslo-foreningen, som hadde Hans Nielsen Hauges sønn, Andreas, som formann. De skrev at det hadde meldt seg en cand.teol. med topp karakterer og med kall til å reise til Afrika som misjonær. Oppfordringen fra Oslo var derfor at Stavanger måtte slutte med sitt prosjekt og heller støtte opp utsendingen av Hans P. Schreuder.

Hans Paludan Smidt Schreuder

H. P. Schreuder

Hans Paludan Smidt Schreuder (f.1817) var av gammel dansk presteslekt, men faren var jurist i Sogndal. Her vokste Hans opp, men like etter at han var konfirmert, flyttet familien til Farsund, hvor faren ble fogd i Lister. Da Hans begynte på teologistudiet i Oslo i 1836, fikk han også et misjonærkall.

Schreuder var sterkt preget av sine embetsrøtter, og var svært høykirkelig i sin tenkning. Han var også påvirket av Grundvig, og så på dåpen som eneste middel til gjenfødelse. Dette hans steile kirkesyn, skulle føre til store vansker i NMS sine første år, men en utdyping av det hører ikke heime her. I 1842 var Schreuder snart klar for å reise til Sør-Afrika som misjonær. Spørsmålet var bare hvem han skulle bli utsendt for. Det var en reell fare for at Oslo og Stavanger ville starte hver sine misjonsselskap.

I Stavanger var de nå kommet så langt, at det ikke lenger var mulig eller ønskelig å stanse oppstarten av det planlagte misjonsselskapet. De inviterte imidlertid Schreuder og hans støttespiller til samling. 21. mai 1842 ble det sendt ut en invitasjon til stiftelsesmøte for Det Norske Misjonsselskap. Samlingen skulle være i Josephinestiftelsens hus i Stavanger sentrum, 8 august 1842. Schreuder og hans menn ble med, og det ble et samlet misjons-Norge som startet Det norske misjonsselskap, med H. P. S. Schreuder som sin første utsending.

Kilder

John Nome: Demringstid

John Nome: Det Norske Misjonsselskap 1842-1942

Emil Birkeli: Liv og vekst
Emil Birkeli: En ørkenvandrer. Norges første Afrikamisjonær H. C. Knudsen

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind

wikipedia