Forkynneren på sidelinjen?

Lars Jøssang på talerstolen i en fullsatt Kuppelhall i Stavanger

Den omreisende forkynneren har vært sentral i den kristne virksomheten helt siden Hans Nielsen Hauges tid. Er emissæren i ferd med å havne på sidelinjen i norsk kristenliv?

For en del år tilbake hadde jeg en samtale med en 90 års gammel forkynner i Indremisjonsforbundet. Vi snakket om vekkelsene som gikk over landet i hans ungdom, og hvor glad misjonsfolket var når de fikk forkynnerbesøk. Så kom han med et hjertesukk: «Jeg synes synd på dem som reiser som forkynnere i dag! Det er så få som blir frelst og misjonsfolket er ofte mer opptatt av andre ting enn å samles om Guds ord.»

Nå var det nok ikke bare lett å være en enkel forkynner før heller. Jeg husker at det i min ungdom ble sitert en av de gamle emissærene som trofast var ute med Guds ord, men som kanskje ikke alltid fikk mest oppmerksomhet. Han skulle en gang ha kommet med følgende hjertesukk, fritt sitert: «Det er ikke greit for oss små emissærer som går med vår lille såkorg og kaster ut noen korn her og noen der. Plutselig kommer en stor skurtresker og høster inn det vi andre har sådd.»

Når predikanten, eller emissæren som han ofte ble kalt før, var sentral i arbeidet på bedehusene, var det på grunn av budskapet han kom med, ikke på grunn av personlige egenskaper. Guds ord sier at skal folk bli frelst, må de få høre evangeliet forkynt. Før Hans Nielsen Hauge var det prestene som hadde enerett på forkynnelsen i Norge. Hauge var Guds redskap til å «slippe forkynnelsen fri» fra embetet. Resultatet var vekkelser landet rundt.

Tore Tungland på talerstolen

De siste ti-årene har det nesten ikke vært omfattende vekkelser på våre bedehus. Antallet omreisende forkynnere er dramatisk redusert på landsbasis. Fokuset er også forskjøvet fra omreisende forkynnere til lokale bedehuspastorer og områdeledere. Enda tales det heldigvis varmt om den omreisende forkynner i noen av misjonsorganisasjonene, men er det bare fine ord i festlige samvær, eller er det hjertespråk?

Et annet ransakende spørsmål er om forkynnernådegavene Gud har gitt oss er i ferd med å miste sin åndskraft? Lever vi som forkynner Guds ord på åndelig tomgang og er vi blitt slike som 1 Kor 13, 1 omtaler som «lydende malm eller en klingende bjelle»? Er forkynnelsens innhold blitt utvannet? Har vitnesbyrdet stilnet blant oss forkynnere?

Vi er i åndelig nød i Norge i dag. Det er så få som blir frelst. Hedenskapet brer seg i landet vårt med uhyggelig fart. Det mangler ikke på religiøse tilbud og utallige forslag til metoder på hvordan vi kan «skape vekst». På mange bedehus holder mismot på å bre seg. Det er flere som dør, enn nye som blir lagt til menigheten. Heldigvis gjelder ikke dette alle steder!

Hva sier Guds ord om dette? Det er Guds ord som er autoriteten, ikke menneskers kløkt og visdom. Guds ord sier mange ting, men to ting er avgjørende: Forkynn ordet! – Be!

«For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt? Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap! Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss? Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» Rom 10:13-17

«For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft. For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet. Hvor er en vismann? Hvor er en skriftlærd? Hvor er en forsker i denne verden? Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap? For da verden ved sin visdom ikke kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.» 1Kor 1:18-23

«Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst.» Rom 10:1

«Han sa til dem: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!» Luk 10:2

«Og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets mysterium.» Ef 6:19

Inge Sirevåg og Stein Snadvik (t.v) på Moi bedehus

Når forkynnelsen avtar og svekkes, går Guds rike tilbake. Jeg tror at det er på tide å vise i praksis, i langt sterkere grad, at forkynnelsen er viktig. Fine ord i festtaler er vel og bra, men når den omreisende forkynner i praksis føler seg satt på sidelinjen når organisasjonene skal ha sine profilerende møter, hjelper fine ord lite. La oss be for våre forkynnere. La oss be om åndskraft i forkynnelsen? La oss be om nye forkynnernådegaver? La oss be om at de vi har satt til å styre, ikke mister troen på forkynnelsen av Guds ord.