onsdag 6. februar 2019

Lars Levi Læstadius – en vekkerrøst i nord

Lars Levi Læstadius
På midten av 1800-tallet gikk det en stor vekkelse over Nordkalotten. Presten Lars Levi Læstadius var Guds redskap ved denne vekkelsen. Her følger et lite portrett av denne spesielle mannen.

Læstadius har sitt slektsnavn fra byen Lästad i Vestre Norrbotten i Sverige. Bondesønnen Johan Nicolai Nilsson (1615-1697) var den første i denne slekten som tok høyere utdanning. Han tok han etternavn etter sin hjemplass, og dermed ble etternavnet Lästadius. Johan Nicolai var først lærer i Piteå og senere prest i Arjeplog.

Johan Nicolais sønn og sønnesønn het begge Johan, og begge etterfølgte sin far i prestekallet i Arjeplog.  Johan d.y fikk 14 barn, blant andre sønnen Carl som ble Lars Levi sin far. Lars Levi var dermed femte generasjon Læstadius. Læstadiusslekta hadde samiske røtter.


Lars Levi Læstadius

Omflakkende oppvekst
Lars Levi Læstadius ble født i Jäkkvik 10. januar 1800.  Jäkkvik ligger om lag 75 kilometer fra Norskegrensen, ved Saltfjellet. Faren, Carl, var som nevnt av gammel presteætt.  Selv hadde Carl flere jobber, blant annet som bergverksmann i ei sølvgruve.  Senere ble han bureiser og drev en del med jakt og fiske. Om vinteren reiste han til kysten for å selge fangsten, og var da borte fra familien i lange perioder. Han hadde et heftig temperament og misbrukte alkohol, noe som i høy grad gikk ut over familien. Dette var nok en medvirkende årsak til Lars senere i livet hadde et sterke engasjement mot alkoholens forbannelse.

Faren var gift to ganger. I det første ekteskapet, med Brita Ljung fra Stockholm, hadde han to sønner. Brita døde i 1798, og Carl giftet seg på nytt med sør-samen Anna Magdalena Johansdatter i 1799. Hun hadde også røtter fra Læstadius slekta. Etter noen tunge år i Jäkkvik, flyttet familien til Arjeplog høsten 1801. I februar 1802 fikk Anna Magdalena og Carl sønn nummer to, som fikk navnet Petrus. Høsten 1802 flyttet familien nok en gang til en ny ryddingsplass, men fattigdommen ble bare enda tyngre her. Farens alkoholproblemer og familiens fattigdom gjorde at folk i Arjeplog ikke ville ha noe med familien å gjøre. Det var ei tung tid for barna, men foreldrene lærte tross alt barna å lese og å skrive, før de var åtte år. Moren var en kristen og hadde stor innvirkning på sønnenes trosliv.

Jâkkvik gul markør lengst sør. Rød markør, Kvikkjokk.
Gul markør øverst, Karesuando. Gul markør til høyre, Pajala

Da Lars var åtte år, flyttet familien til den eldre halvbroren Carl-Erik, som i 1806 var blitt gift og ansatt som prest i Kvikkjokk, 10 mil lenger nord. Dette ble en ny verden for de to små brødrene. I ti år hadde de halvbroren som lærer. I tillegg til skole ble det også mye praktisk arbeid som vedhogst, fisking og høying. Her startet også hans interesse for blomster.

Student i Härnösand og Uppsala
I 1816 gjorde familien til Anna Magdalena og Carl oppbrudd fra Kvikkjokk. Foreldrene flyttet tilbake til Arjeplog, mens brødrene reiste til Härnösand, nord for Sundsvall, for å gå på gymnas. Härnösand ligger ca.  80 mil fra Arjeplog. Også her ble det et liv i fattigdom, men Lars var svært nøysom og klarte seg godt. Han fikk inntekt ved å være huslærer og ved ulike stipend. Da han tre år senere var ferdig på gymnaset, gikk han gjennom Sverige til Trondheim, nord til Salten og hjem igjen til Arjeplog. På turen kartla han plantelivet i områdene han besøkte. Han presset mange sjeldne planter, og solgte dem senere for en riksdaler per 15 planter. Ett år etter at Lars var ferdig med gymnaset, ble også broren Petrus ferdig. Sammen flyttet de til Uppsala.

Studier ved universitetet i Uppsala, var nå veien videre for Lars. Men før han begynte å studere, gikk han på ski fra hus til hus i ca. 500 mil for å be om støtte til studiene. Dette var en vanlig måte å finansiere studier på, for fattige studenter. I Uppsala studerte han først botanikk, uten å avlegge noen eksamen i det faget. Etter råd fra en veileder gikk han over til å studere teologi ved Samuel Ödemanns presteseminar. Årsaken til dette var rent praktisk. Det var lettere å få lønnet arbeid som teolog enn som botaniker. Hans geistlige aner spilte antakelig også en viss rolle for det endelige yrkesvalget.

Læstadiusvalmue

Prestetjeneste i nord
Høsten 1824 avla brødrene Lars og Petrus presteeksamen med god karakter. De ble begge presteviet i Härnösand 20. februar 1825. Like etter ble Lars ansatt som vikarprest i Arjeplog ett par måneder og deretter ett år som misjonær blant samene i Arvidsjaur og Arjeplog. Dette arbeidet innebar at han hadde ansvar for å besøke folk som bodde i spredte bosetninger i dette området, undervise dem i kristendomskunnskap og ha tilsyn med skoleinternatene.  På en av disse turene traff han Brita Cajsa Alstadius. Hun var lekekamerat fra barneåra i Kvikkjokk. Brita og Lars ble forelsket, og ble gift etter at Lars var blitt prest i Karesuando noen måneder senere.

Oppholdet i Arjeplog ble veldig kort, kun ett år. Årsaken til det, var at biskopen hans hadde søkt for Læstadius på sokneprestembete i Karesuando, uten at han visste om det. Og selvsagt fikk han stillingen. Av biskopen fikk han valget om enten å ta stillingen i Karesuando eller å gjøre biskopen til en løgner. Valget var lett og Lars flyttet til Karesuando sommeren 1826. Da hadde han først hatt noen måneder i Gällivare, for å lære seg finsk. Finsk var språket som ble brukt i den kirkelige tjenesten i Karesuando.

Karesuando gamle kirke (1816-1905)

Karesuando er Sveriges nordligste prestegjeld. Prestegjeldet er enormt stort i utstrekning og var på den tid veiløst. Det bodde kun 25 fastboende familier (ca.200 stk.) og 500 reinsamer i prestegjeldet. Folk snakket finsk og nord-samisk. Prestegjeldet var forholdsvis nytt. Læstadius var den andre som var prest i soknet. Den første presten het Zacharias Grape. Selv om det var ei ny kirke i Karesuando sentrum, var dette ikke Lars sin viktigste preikeplass. Han reiste rundt i hele soknet og besøket samene der de bodde.

Det var et enormt alkoholforbruk i Nord-Sverige på den tid. Både menn og kvinner drakk mye brennevin og mange barn led stort. Drikkingen førte også til mye tyveri, overfall og slagsmål. Som prest var han pliktoppfyllende, og han preket mye mot umoralen. Likevel sa han om seg selv at han hadde ei død tro. Det var lite frukt av tjenesten.

Brita Cajsa Læstadius

Han giftet seg med Brita Cajsa Alstadius i 1827.  Hun ble gravid da de treftes i Kvikkjokk og kom til Karesuando som høygravid. Han tok imot henne og de giftet seg like etter på. Han sa selv at han så det som en ledelse, at egenrettferdigheten hans på denne måten skulle få en knekk. Brita var fem år yngre enn Lars. Lars og Brita fikk 15 barn, hvorav 12 vokste opp.

Under prestetiden i Karesuando fortsatte han med sin botaniske hobby. Han var på flere ekspedisjoner og forskningsturer, både alene og sammen med svenske og utenlandske forskere. En fjellvalmue er oppkalt etter han (Papaver Laestadium). Han hadde 6500 vekster i sitt herbarium, og da hadde han solgt mange tusen planter til andre botanikere. For sin innsats innen botanikken ble han medlem av Det kongelige svenske videnskabs-akademi og ridder av den franske Æreslegion.

Læstadius preiker for samene. (foto wikipedia/François-Auguste Biard)

Læstadius blir omvendt
Læstadius var flere ganger alvorlig syk disse årene. I 1833 fikk han tyfus og var døden nær. I 1840 mistet han sønnen Levi på tre år, av meslinger. I 1841 døde broren Petrus, mens han selv fikk store smerter i brystet, noe han trodde var tuberkulose. Først denne siste hendelsen, fikk han til å våkne og spør seg selv om han var klar til å dø. En vekkelse begynte i hans liv.

I 1842 ble han utnevnt til fylkesprost og visitator for Lappmarkens menigheter og avla året etter pastoraleksamen. Hans nye prostestilling medførte mye reising. På en visitasreise i Åsele 17 mil vest for Umeå, møtte han ei samepike som han kalte Maria. Hennes egentlige navn var Milla Clemensdotter. Hun åpnet seg for han etter en gudstjenest og hennes vitnesbyrd førte til en åndelig frigjørelse for Læstadius. Han kom tilbake til Karesuando som et nytt menneske. Maria var kommet til liv i Gud ved hjelp av presten Brandells forkynnelse. Hun hørte til den vekkelsestradisjon som også Carl Olof Rosenius var preget av. Lars selv sier om denne hendelsen at hans tidligere åndelige lengsel, ble avløst av en «forsmak på himmelens glede».


Ei stund etter denne hendelsen slo Læstadius sin forkynnelse igjennom for alvor. Det startet med en gudstjeneste i advent 1845. Da kom ei samekvinne gjennom til visshet om Guds nåde.  Etter dette ble det store vekkelser i området og brennevinsforbruket og tyveri avtok. Hele prestegjeldet ble forandret. Lensmannen ble nesten arbeidsløs. Læstadius sin forkynnelse var frisk og full av bilder. Han forkynte synden med grove trekk, og nåden med bred pensel. Med våre øyne kunne bildene og språkbruken hans være grov.

I en preken over Luk 21,25-36 sa han blant annet: «Når et menneske blir født, dyrker de den gud som bor i endetarmen. Dør et menneske, så dyrker de atter endetarmens gud. Helligdagene gjøres til etedager, drikkedager, morodager, bannedager og slagsmålsdager, og det ser ut til at endetarmens gud skal ha den største dyrkelse og ære av verdens træler. Har da Gud skapt mennesket bare til å ete og skite, drikke og slåss, drive hor og stjele? Eller hva har Gud skapt mennesket til, og satt det i verden for?»

Læstadius sitt hus i Karseuando ble brukt til bolig og forsamlingshus

I avskjedstalen til menigheten i Karesuando kommer både omsorgstonen og hans rike billedspråk tydelig fram: «Farvel, I nyfødte barn, som den himmelske Forelderen har født med så stor smerte og blodsutgytelse! Farvel, I nyfødte barn, som ligger og skriker på denne verdens kalde golv! Måtte den himmelske Forelderen løfte dere opp, vaske dere rene med livets vann, svøpe dere i rene linkluter og trykke dere til sitt bryst! Farvel, alle vintermeiser og sommersvaler! Den himmelske Forelderen som gir ravneungene mat i sin tid når de roper på ham, han gi dere melk, smør og honning når dere er sultne, og han beskytte dere og bevare alle små meiser fra høkens klør! Farvel, I dompaper og nattergaler som har kvitret og sunget for den ensomme vandringsmann i alle trær! Må Gud gi sin nåde at jeg måtte få høre dompapene og nattergalene kvitre for Gud og Lammet i himmelens rike, og i livsens tre synge den nye sangen!»

Konventikkelplakaten var ikke opphevet i Sverige på denne tid. Læstadius sendte like vel ut lekpredikanter for å vitne om Jesus. For å unngå å komme i konflikt med loven, talte disse om avholdssaken. Samtidig leste de opp prekenmanuskripter som Læstadius selv hadde skrevet. Han satte også i gang ca. 30 skoler som hadde til hensikt å bekjempe brennevinet, gi kristen opplæring og forkynne Guds ord også for voksne. Det var Lars sin nære medarbeider, Juhani Raattamaa, som organiserte disse skolene.

Pajala prestegård i 2004. Læstadius sin bolig til høyre.

Prost i Pajala
I 1848 ble Lars Levi Læstadius utnevnt til sokneprest i Pajala, ca.20 mil sør for Karesuando, ved grensen til Finland. Avskjedstalen i Karesuando ble holdt i februar 1849. Etter 22 år i Karesuando, flyttet Lars og hans store familie til et større prestekall 1. mars 1849. Her var det  en større prestegard med god plass og bedre økonomiske kår. Kirken og kirkegården lå i Kengis, ca. seks kilometer sør for nåværende Pajala sentrum.

I denne perioden fikk han flere advarsler fra sine overordnede på grunn av verbale angrep han hadde uttalt mot ledere i kirka og mot brennevinshandlere. Mange harde motstandere prøvde å få han taus, ikke minst gjaldt dette dem som solgte alkohol og som led store tap på grunn av vekkelsen.  Etter Kautokeino-opprøret i 1852 opplevde han også mye motstand. Noen samer i Kautokeino var påvirket av vekkelsen ved Læstadius, men utviklet senere sterke svermeriske trekk. I et voldelig oppgjør myrdet disse både lensmann og handelsmann. To av lederne deres ble henrettet av myndighetene under rettsoppgjøret. Læstadius tok sterkt avstand fra det som skjedde, men anklagene mot han i den forbindelse gikk sterkt inn på ham.

Statue av Læstadius i Pajala

Han ble ofte hardt angrepet i de lokale avisene, men ble selv nektet å svare på angrepene. For å selv komme til orde, gav han derfor ut et tidsskrift i perioden 1852-1854. Det het «En ropandes röst».

Karikaturtegning av Læstadius (foran) og en hjelpeprest 
på vei til audiens på slottet. Tegning av Dardel.

Lars Levi Læstadius ble beskrevet av en biograf, som en mann som  «var kraftig bygget, men kortvokst. Han hadde kraftig stemme og vakker sangstemme. På sine eldre dager gikk han dypt bøyd, preget av store byrder under fjellturer og den sykdommen som tynget ham hans siste leveår. Hans levevaner var ekstremt enkle, og for sitt ytre var han likegyldig. Reisende forteller hvordan han med flagrende, uordnet hår, kledd i en skitten kappe eller utslitte hansker, forrettet gudstjenesten i Pajala kirke. Læstadius var en fengslende taler, både når han skildret fjellverdenens under, og når han med trusselen om helvete, skremte sine tilhørere fra brennevinet. Han var en motsetningenes mann, og en personlighet som vekket sterke følelser.» (Franzen)

De siste årene ble han sterkt svekket helsemessig, og medarbeiderne hans ble mer sentrale i bevegelsen. Læstadius var ingen typisk læreforkynner, men heller en vekkelsespredikant. Læren var pietistisk, luthersk og også preget av hernhuttismen. Han utformet ikke noe eget læregrunnlag for vekkelsen, noe som senere skulle få store konsekvenser i form av splittelser av bevegelsen.

Melding om Læstadius sin bortgang i Aftenposten 19.mars 1861
Melding om Brita Læstadius sin bortgang i Morgenbladet 31. mars 1888

Mot slutten av 1850-tallet begynte flyttingen av kirken og prestegarden fra Kengis til Pajala. Læstadius tilbrakte sine siste år i Pajala sentrum. Han sovnet inn 21. februar 1861, i sidebygningen til Pajala kirkegård. Kona, Brita Cajsa, fortsatte å bo i dette huset til hun døde i 1888.

Mange ville følge Lars Levi Læstadius til graven ved Kengis kirkegård. I forbindelse med begravelsen ble det diktet en sang, hvor det blant annet heter:

Ei noen dødelig fatte kan, ei Herrens  veier kjenner han,
Den viseste slett ei forstår når kallets røst fra Gud utgår (vers 1).
Læstadius er ei mer her, hans dagsverk alt til ende er.
Han hviler nu i freden søt, i gravens stille, lune skjød (vers 8).

Læstadianismen er også i vår tid en stor bevegelse. Her er et bilde fra
en Læstadians samling i Finnland


Kilder:
Roald E. Kristiansen: Lars Levi Læstadius (kvenskinstitutt.no)
Elisabeth Curtelius: Lars Levi Læstadius En nykterhetskämpe i höga norden
Adrian Wennström: Lars Levi Læstadius Fjällvidden blommar
Andreas Markusson: Han som kjempet mot mørket
Olaf Havdal: Læstadianene. Fra Nordkalottens kirkehistorie
Thor Fremmegård: Særtrekk ved læstadianismen som vekkelsesbevegelse (Artikkel 1996)
Thor Fremmegård: Utviklingstrekk i læstadiansk forkynnelse
Roald E. Kristiansen: Læstadianismen: fremvekst og utbredelse
Per R. M. Berg: Nils Chr. Vibe Stockfleth
Olle Franzén: Lars Levi Læstadius. Botaniker og vekkelsespredikant. (riksarkivet.se)
Ivar Welle: Kirkens historie
nb.no
Wikipedia









Ingen kommentarer: