Fosteret er et barn

Jeg gikk på videregående skole på 1970-tallet. Abortdebatten var intens. En dag hadde klassen besøk av en forfatter. Hun talte varmt for kvinnens rett til å ta abort. Et av argumentene var at å fjerne et foster, var som å fjerne ei vorte! Det var en del av kvinnens kropp, argumentert hun.

Vi visste bedre da. Nå har vi fantastiske filmer som viser fosterets utvikling som et selvstendig individ. Det er derfor uforståelig og uhyggelig å høre sinte AP-politikere , ja, også politikere fra andre parti, i 2019 argumentere som om fosteret ikke er et barn. «Det er en krenkelse av kvinnen, hvis hun ikke selv skal kunne bestemme å fjerne fosteret i mors liv», blir det hevdet. Ikke et ord om at det her er to liv involvert.

Er fosteret sykt, må mor selv kunne bestemme at barnet ikke skal få leve, sies det. Det er skremmende at drap sees på som en løsning når et barn er sykt. Hvis sykdommen oppdages etter at barnet er født, er det heldigvis ingen som tenker på at en løsning er å ta livet av barnet for å spare det for lidelser. Når det derimot er i mors liv, har et sykt barn nesten ikke noe rettsvern.

Det er en stor belastning for mor og vite at barnet hun bærer er sykt. Da trenger mor varm og kjærlig omsorg og at samfunnet stiller opp med hjelp. Her burde det blitt satt inn langt flere ressurser fra samfunnets side. 

Når Jonas Gahr Støre, Hadia Tajik og andre politikere i sinne snakker om krenkelse av kvinnen, hvis fosteret skal få et bedre rettsvern, argumenterer de på samme måte som forfatteren på 1970-tallet. At fosteret blir krenket, snakker de ikke om. Men vi vet bedre. Fosteret er ikke en celleklump, men et barn. Og et barn har rett til å leve!