Tjenestedeling – 30 års kamp om Guds Ord

 

Spørsmålet om stemmerett i generalforsamlingen har fulgt Misjonssambandet helt fra starten i 1891. De siste 30 årene har spørsmålet mer blitt ett bibelsynsspørsmål enn ett ordningsspørsmål.

Spørsmålet om kvinners stemmerett var oppe til grundig behandling på generalforsamlingen(GF) i Kristiansand i 1988. Etter krigen har saken også blitt grundig behandlet i på GF i 1949 og i 1961. I perioden 1891-1988 var det så å si ingen uenighet i NLM om at hyrde- og eldstetjenesten ut fra Guds ord, er gitt til menn med nådegave og tillit. Uenigheten gikk på hvorvidt GF er en samling av lokale eldste, eller om det er en samling under det allmenne prestedømmet. Synet på GF avgjorde hvorvidt en landet på ja eller nei til kvinnelig stemmerett i GF.

Jeg vil i det følgende gi en oversikt over sakens utvikling disse 30 årene, med et personlig preg. Jeg var allerede i 1988 sterkt engasjert i saken, og har vært det siden. For dette gjelder vår organisasjons forhold til Den Hellige Skrift.

GF 1988

I forkant av GF 1988 hadde NLMs hovedstyre (HS) nedsatt en komite for å utrede spørsmålet på nytt. Komiteen innstilte at GF skulle åpnes for kvinner, og at HS skulle overta «det overordnede læreansvar», og derfor fortsatt bestå av menn. HS støttet innstillingen, men et mindretall på tre ville gjøre HS sin hyrdefunksjon uforanderlig i grunnreglene. Rådsmøtet 1987 støttet HS sitt flertall, mens ett mindretall på 13 (av 72) ønsket ingen endring. HS sitt mindretallsforslag, fikk flertall i rådsmøtet blant dem som ønsket kvinners stemmerett.

Etter rådsmøtet samlet HS seg om mindretallets forslag og fremmet dette for GF. I tillegg kom det inn tre andre forslag fra enkeltpersoner, grupper og foreninger. Ett forslag fra 57 personer, meg selv inkludert, anbefalte ingen endring. Et tredje forslag ønsket full åpning for kvinner i GF uten å overføre læremyndigheten til HS. Det fjerde forslaget var tilsvarende HS sitt, med unntak av at ordningen med HS som øverste myndighet ikke skulle gjøres uforanderlig.

Dette var første gang i NLMs historie at et forsalg som avviste bibelens tanke om tjenestedeling ble fremmet på GF. Forslaget fikk 143 av 847 stemmer. Ingen av de andre forslagene fikk 2/3 flertall, så saken ble dermed avvist. Forslaget om å gi kvinner stemmerett, men uten å gjøre HS sitt læreansvar uforanderlig, fikk flest stemmer. 58,21 % stemte for dette forslaget. Personlig kunne jeg ikke støtte HS sitt endelige forslag, fordi jeg mente (og mener) at det ville gitt HS sine sju medlemmer alt for mye makt, og det ville sette det lokale lederskap til side.

 

Artikkel i tidsskriftet Innsyn

Behandlingen under GF 1988 skapte uro i NLM. Det var få som var fornøyd med resultatet av avstemmingene.  Mange var fortvilet over at det heller ikke denne gang ble åpnet for kvinnelig stemmerett, mens jeg og mange med meg, var fortvilet over at 143 utsendinger stemte for «full likestilling».

Under GF hadde jeg en lang samtale med noen frustrerte misjonsskolestudenter. De var urolige for at det ved Fjellhaug ble undervist i strid med tjenestedelingsprinsippet. De hadde tatt opp saken internt, men opplevde ikke å bli hørt. En av lærerne de reagerte på, Karsten Valen, skulle ha et seminar om emnet på Ungdommens Landsmøte (UL) senere samme sommer. Jeg lovet studentene å gå på dette seminaret og eventuelt følge saken opp gjennom organ i Stavanger krets, hvor jeg da var barne- og ungdomssekretær. Seminaret bekreftet det studentene hadde fortalt.

Vel heime fra seminaret sendte jeg brev til Fjellhaug om saken og fikk en samtale med rektor ikke lenge etter, uten at jeg opplevde at saken ble tatt på alvor. Saken ble også tatt opp internt i Stavanger krets. I forlengelsen av GF-88 startet noen misjonsvenner som ønsket «full likestilling» et kontaktnett, med tanke på å få saken opp igjen til ny behandling. HS reagerte på dette og på kontaktnettets argumentasjon for likestilling i misjonen. Det ble ført samtaler med kontaktnettet, noe som resulterte i at nettverket ble nedlagt.

Men det ble ikke ro om saken. I Fjellhaug sitt blad, Innsyn, nr.4 1989, utgitt i november, hadde Karsten Valen en lengre artikkel der han gjentok skriftlig sitt syn på tjenestedeling. Han fikk støtte av sin kollega Jens Olav Mæland. Denne artikkelen skapte et sterkt engasjement både internt og ikke minst i den kristne pressen. HS gjorde et vedtak som presiserte NLMs syn på tjenestedeling, og Rådsmøtet høsten 1990 gav sin tilslutning til HS, med følgende vedtak:

«Rådsmøtet gir sin tilslutning til HS sin behandling av saken. Rådsmøtet vil understreke at Bibelen taler klart om en tjenestedeling mellom menn og kvinner i den kristne menighet, og at ansatte i NLM må forplikte seg på dette grunnprinsipp. Det innebærer at en i forkynnelse, veiledning og undervisning om disse spørsmålene, skal fremme dette prinsipp, og ikke målbære et syn som strider mot dette.»

Hovedstyret ba etter dette Egil Sjaastad og Egil Grandhagen skrive en utredning om saken, og denne ble offentliggjort i Utsyn nr.8 1991. Her konkludere de som Rådsmøtet, men legger til at ansatte som ikke deler dette syn, men er lojale mot det, kan fortsette med frimodighet i NLM. Det ble også understrekt at spørsmålet om tjenestedeling er et viktig lærespørsmål, men ikke et bekjennelsesspørsmål. Debatten om saken fortsatte med høy intensitet både internt og i avisene. Det ble også fremmet forslag til GF-91 fra ulike grupper i misjonen.

 

GF 1991

Noen av dem som sto bak forslaget om å beholde grunnreglene uendret i 1988, arbeidet med å samle støttet til et forslag som ville gå lengre enn det som HS la fram. Forslagstillerne mente at rådsmøtets vedtak måtte gjøres gjeldende både for de som var ansatt og de som i framtiden ville bli ansatt. Lojalitet var ikke nok. Jeg ble selv utfordret til å bli med på dette forslaget. Jeg var langt på vei enig i sak, men var usikker på om det var hensiktsmessig å fremme det. Jeg ble også urolig for det som jeg opplevde som hemmelighetskremmeri rundt dette, og at det kunne oppleves som usunn fraksjonsvirksomhet. Jeg ble derfor ikke med blant forslagstillerne.

Det ble til slutt 202 misjonsvenner fra hele landet som sto som forslagstillere. Dette var ansatte forkynnere, ledere i kretser og lokalt. HS oppfattet forslaget som mistillit, og spenningen økte. Under GF ble det også fremmet et forslag som ville forkaste HS sitt vedtak og som argumenterte for åpning for et annet syn på tjenestedeling. Dette ble også av HS sett på som mistillit, og forslaget ble tilslutt trukket. Etter en lang, intens og vond debatt ble HS sitt forslag vedtatt med 580 stemmer. Forslaget fra de 202 fikk 139 stemmer. Splittelsen i GF kom også strekt fram under valgene av nye medlemmer til HS. Under behandlingen ble det satt fram harde personangrep mot kandidater som hadde støttet de 202.

Denne GF er min absolutt tyngste opplevelse i misjonen. Fronter og personangrep var harde. Jeg skulle den høsten starte som kretssekretær i Drammen krets. Tanken streifet meg om jeg kunne påta meg denne lederstillingen etter det vonde som var skjedd, men jeg kom til at ut fra vedtaket som var fattet, kunne jeg det.

Fjellhaugsaken

HS fulgte opp GF sitt vedtak med samtaler med Valen og Mæland. I slutten av september 1991 offentliggjorde HS en skriftlig avtale med de to lærerne der de lovet å være lojale mot vedtaket. NLM uttrykte dermed at de hadde full tillit til Valen og Mæland.

Det ble ingen ro om saken. Debatten i presse gikk intenst både fra dem som mente at HS burde gått lenger i sin oppfølging av vedtaket, og fra dem som argumenterte for full likestilling. Frontene ble enda hardere da Mæland våren 1993 utgav ei lærebok der han åpnet for likestilling, med noen forbehold. Det ble nye samtaler med Mæland, og behandling i rådsmøtet 1993. Mæland sa til slutt opp sin stilling på Fjellhaug. Valen derimot fortsatte, men var lojal mot vedtaket på GF-91.

Jeg tar også med en liten personlig følge av striden i 1991, som illustrerer de sterke følelsen som rådet på den tiden. Jeg fikk høsten 1991 spørsmål fra HS om å sitte i et styre sammen med en av de nevnte Fjellhaug-lærerne. Jeg var da så tappet for energi, at jeg innså at det ikke ville gå bra. Jeg svarte derfor nei, og begrunnet det med manglende tillit til Fjellhauglæreren. Da fikk jeg streng beskjed fra høyest hold at en slik begrunnelse ikke var akseptabel. Det endte med at jeg sendte et nytt nei-svar, uten å begrunne svaret.

Til GF-1994 foreslo HS at stemmerettsaken skulle tas opp igjen under GF i 1997. En misjonsforening på Nordmøre foreslo at saken skulle realitetsbehandles i 1994, men det forslaget nådde ikke fram. 351 stemte for å behandle saken i 1994, mens 432 stemte mot.

 

Endring i 1997

Dermed ble det tre nye år med mye engasjement, mange leserinnlegg og streke synspunkt. Tyngst var kanskje situasjonen for HS. De klarte ikke å bli enige om noe framlegg til GF. Når saken ble fremmet for GF, hadde HS sine sju medlemmer delt seg i fire forslag. Ett forslag foreslo full likestilling. Ett forslag ville beholde nåværende ordning, men redusere antall utsendinger betydelig. De to siste forslagene var nokså like, og foreslo at Rådsmøtet sammen med HS skulle bli øverste organ i NLM i læresaker, og at GF åpnes for kvinner. I tillegg forelå et forslag fra 156 misjonsvenner om ikke å gjøre noen endring i vedtektene.

Generalsekretæren fikk av HS fullmakt til å arbeide for et kompromissforslag. Under GF fremmet han derfor et forslag som ivaretok de to neste like forslagene. Etter at forslaget om full likestilling falt med 322 mot 558 stemmer, ble generalsekretærens forslag vedtatt med 724 mot 161 stemmer. Dermed var saken avgjort og kvinnene hadde fått stemmerett i GF.

Det vedtatte forslaget innebærer at GF fortsatt er høyeste myndighet i NLM, med de begrensninger som gjelder læresaker. Rådsmøtet sammen med HS har et særlig læreansvar. Rådsmøtet kan overprøve HS i læresaker. Skal GF vedta grunnregelendringer av læremessig karakter, kan det kun skje etter anbefaling fra 2/3 av rådsmøtet. Rådsmøtet og HS består av menn.

Personlig var jeg i tvil helt fram til avstemmingen. Jeg ønsket egentlig ingen endring, men endte med å stemme for forslaget som fikk flertall. Hovedårsaken til det var først og fremst et ønske om ro i denne saken, på et grunnlag som jeg mente var forsvarlig ut fra Guds ord. Den store forskjellen mellom HS sitt forslag i 1988 og det som ble vedtatt i 1997 er at i 1988 ville HS være øverst organ i læresaker, nå er det rådsmøtet, som er en regionvalgt forsamling på ca.70 personer.

(foto Utsyn/FB)

20 års taushet – nesten

Etter ti intense år med spenning og indre motsetninger, var misjonsfolket trett. Det ble derfor nesten helt taust om saken etter GF 1997. Men noe har skjedd også de siste 20 årene, mer i det stille.

I 2007 skulle vedtektene for Namdal og Sør-Helgeland krets endres. I den forbindelse fremla kretsstyret et forslag om at kretsstyret skulle være eldsteråd for kretsen og dermed bestå av menn. Forslaget fikk 60% av stemmene, men fikk ikke det nødvendige to tredjedels flertall. Dermed var kvinner fortsatt valgbare til kretsstyret, med unntak av formann og nestformann.

Strukturen i NLM ble endret i 2010. Kretsene ble omgjort til færre regioner. Spørsmålet om kvinners valgbarhet til regionstyrene ble en sak på flere stiftelsesmøter. Noen beholdt ordningen fra kretsenes tid, om at formann, nestformann og regionleder skal være menn og ha en eldstefunksjon i regionen. Andre åpnet for at kvinner også kunne velges til formann og nestformann.

I Stavanger krets var lovene inntil 2010 at kun menn kunne velges til kretsstyret. I 2010 ble Stavanger og Haugesund kretser slått sammen. Da ble lovene endret slik at kvinner kan være medlemmer i regionstyret, men kun menn kan være nestformann og formann. Det ble liten debatt om saken på årsmøtet. Personlig tenker jeg at en viktig skranke falt ved dette vedtaket. Jeg har møtt i ulike kretsstyrer og regionstyre i neste 30 år. Jeg er overbevist om at regionstyrene har en hyrdefunksjon som tilsier at kun menn bør velges. Jeg har imidlertid kunne leve med en ordning der kvinner kan være styremedlemmer, men ikke formenn og nestformenn.

I etterkant av regiondannelsen har HS foretatt en endring av hvilke stillinger i NLM som det skal ligge et hyrde og læreansvar til, og som derfor kun kan innehas av menn. Det var en dramatisk endring, som ble foretatt nesten uten debatt. Slik jeg vurderer det, er det nå mange fine ord nesten uten praktiske konsekvenser, at NLM lærer en tjenestedeling i Guds rike.

Hva nå?

Det er derfor ikke til å undres at det nå er røster som taler for å åpne for kvinner både i rådsmøtet og i HS. Det er dannet et kvinnenettverk i NLM. To av lederne der talte på årets (2018) GF for at HS må åpnes for kvinner. De talte på egne vegne, men jeg antar de har mange i nettverket med seg. Også på rådsmøtet i 2017 kom det fram røster som ville åpne rådsmøtet for kvinner. Det ble gjerne lagt til, at det bør opprettes et nytt hyrdeorgan, istedenfor rådsmøtet og HS. Det tenker jeg vil bli et «supperåd».

Personlig vil jeg måtte ta min stilling i misjonen opp til vurdering, om det skulle komme så langt at HS og rådsmøtet åpnes for kvinner. Da har vi gitt etter for tidsånden og forlatt Guds tale om tjenestedeling i Guds rike. Skal HS og rådsmøtet åpnes for kvinner, må 2/3 av rådsmøtet stemme for dette. Jeg er enda optimist, og tror ikke dette vil skje med det første. Så håper jeg og ber om at vi som organisasjon må våkne, og være villige til å bøye oss også for det Guds ord som er et opprør mot tidsånden.