Marie Monsen – vekkerøst i Kina

Marie Monsen (foto vl.no)

Marie Monsen fra Bergen var misjonær for Kinamisjonen i en periode på tretti år. De siste fem årene fikk hun være et redskap til store vekkelser og ble med det en av Norges mest kjente misjonærer.

Forkynneren Thormod Rettedal var en fast gjest i heimen til Marie Monsen sine foreldre. En dag gjorde han noe han ikke pleide gjøre, han sendte bud til Monsen-heimen om at han kom på middag dagen etter. Marie fikk bange anelser om at det var henne han ville snakke med, og avtalte med ei venninne på barneheimen like ved at hun skulle komme dit det klokkeslettet Rettedal skulle komme.

Dagen etter snek Marie seg inn kjøkkenveien på barneheimen, men den første hun så når hun kom inn, var Rettedal. Han kom inn hoveddøra. Rettedal hadde glemt ut hele middagen og tok heller en tur på barneheimen. Da Maries og Rettedals øyne møttes, sa Rettedal:

«Tror du at du kan gjemme deg bort fra Vårherre når du ikke kan gjemme deg for gamle Thormod Rettedal. Dersom Gud vil ha deg til å gå øst, og du ikke vil, så kan du gjerne gå nord, vest eller sør om du vil. Men du skal vite at du får ikke Guds velsignelse med deg hvor du enn går.» Så viste han til profeten Jona og hans flukt fra Guds kall.

Rettedal visste at Marie kjempet med misjonærkall, og hadde helt riktig som Marie ante, tenkt å snakke med henne om det. Marie ville helst være i Norge, og sto imot kallet til å reise til Kina. Møtet med Rettedal skulle snu opp ned på hennes planer.

Marie Monsen til venstre og Karoline Samset

Oppvekst i Bergen

Marie Monsen ble født 24. februar 1878 i Sandviken like nord for Bergen. I dag hører Sandviken til Bergen by, mens det på den tid lå under Åsane. Faren hennes het Johannes Monsen og var fra Ytre Midttun i Fana. Han ble født i 1850 og fikk som ungdom arbeid som modellsnekker på Wingård jernstøperi. Han var en stillfarende og nevenyttig kar. Mor til Marie kom fra Viksdalen i Sunnfjord og het Gjertrud Olsen. Hun var født i 1847. Gjertrud var både dyktig og myndig. Hun drev en strykeforretning ved siden av arbeidet heime.

Familien bosatte seg i Sandviksveien 54. Det var like i nærheten av Sandvikens bedehus og barneheim, som ble bygget i forlengelsen av en vekkelse ved Andreas Lavik i 1886. Maries foreldre var kristne, og var faste på møter både på bedehuset, i heimer, og også inne i Bergen by. Thormod Rettedal, som er nevnt over, var ofte på møter i Sandviken på den tiden, og var godt kjent i heimen til familien Monsen. Gjertrud og Johannes fikk ti barn, men bare fem vokste opp. To sønner og ei datter emigrerte til Amerika. Datteren Kaia ble boende i heimen og var mye syk, mens Marie ble misjonær i Kina.

Da Marie skulle konfirmeres, var det O. K. Gimnes som var prest i Sandviken. Han var en vekkelsesprest, preget av bl.a. Paul Gerhard Sands store vekkelser på Sunnmøre. Til ungdommene som skulle konfirmeres sa han at de skulle få undervisning hos han, men han ville nødig konfirmere noen som ikke ville omvende seg til Gud. Dette gjorde at Marie ikke ville konfirmeres før hun var blitt en sann kristen. Det regnet hun seg ikke som da, hun skulle konfirmeres. Først to år senere kom hun gjennom til liv i Gud. Da var det også tid for å bli konfirmert, og konfirmasjonen sto 1. april 1894. Etter folkeskolen gikk Marie middelskole og deretter to år på den private lærerskolen i Bergen. Hun var ferdig utdannet i 1898.

Thormod Rettedal

Misjonærkallet

25. februar 1890 holdt Sivert Gjerde et foredrag i Sandviken bedehus om Kina. Dette førte til at mange ble tent i brann for misjon til Kina. Året etter ble Det norske lutherske kinamisjonsforbund (senere N. L. Misjonssamband) startet i Bergen. Marie var da 12 år. Flere hadde allerede da nevnt at Marie kanskje skulle bli misjonær. Da hun begynte på lærerskolen spurte Thormod Rettedal henne om det ikke kunne være aktuelt for Marie å bli misjonær i Kina. Hun avviste det da og sa at hun ville være i Norge. Rettedal gav seg imidlertid ikke så lett og sammentreffet på barneheimen skulle bli avgjørende for Marie Monsens framtid. Hun svarte ja til kallet.

Etter lærerskolen fikk hun ett år som lærer i Bergen, før hun reiste til Oslo ett år for å ta noe sykepleierutdannelse på Diakonissehuset. Våren 1900 satte hun så kursen for England, for å lære språk. Her hadde hun en del kontakt med China Inland Mission, som drev et omfattende misjonsarbeid i Kina. Sommeren 1900 var hun klar for utreise, men da var det alvorlige bokseropprøret i Kina på sitt verste. Dette var et opprør mot kinesiske kristne og utenlandske misjonærer som startet i 1898 og ble nedkjempet i 1901. Da hadde mange tusen kinesere og 230 utlendinger mistet livet. Av utlendingene var det 189 misjonærer, inkludert misjonærbarn.

Siden døren til Kina var stengt, ble det ett år med undervisning for Marie, på Framnes, Johannes Brandtzæg sin ungdomsskole. Brandtzæg var leder av Kinamisjonsforbundet, som var Marie sin organisasjon, og han var i tillegg rektor på Framnes i Norheimsund. Marie var den fødte lærer og fikk god inngang blant elevene.

Marie Monsen bak til venstre, sammen med kollegaer

Til Kina

Sommeren 1901 var situasjonen endret i Kina, og Marie ble innviet til misjonær lørdag 31. august. Dagen etter var det avskjedsfest i Betlehem i Bergen, for Marie, Anna Håland og Lyder Kristensen. Mandag gikk misjonærene om bord i båten til Egersund, hvor det var ny avskjedsfest. Deretter gikk turen til Stavanger for enda en fest, før de gikk om bord i Englandsbåten. Vel framme i England fikk hun noen få dager med besøk til gamle kjente. Ferden videre gikk med den tyske båten S.S. Kiautschau. Fra England var det 20 Kinamisjonærer som ble med båten. 20 nye misjonærer kom på i Genova i Italia. De nådde Hong Kong 15. oktober 1901.

I Hong Kong fikk Marie sette sin fot på kinesisk jord for første gang. Det ble et kultursjokk. I ettertid fortalte hun selv med beklagelse at hun neste følte vemmelse «ved tanken på å leve blant disse menneskene, som i begynnelsen gir en det mest frastøtende inntrykk. Jeg følte det faktisk som en lettelse når jeg mellom disse slappe, umarkerte trekk, disse uttrykksløs, halvt skjulte øyne, disse illeluktende, skitne mennesker, oppdaget en europeer.» Ferden gikk videre til Shanghai, hvor hun ble i to måneder før kursen ble satt mot Laohokow som var målet for reisen.

Underveis på turen til Kina, hendte noe som satte preg på store deler av Marie Monsens første periode i Kina. Et norsk misjonærpar reiste sammen med Marie til Kina. De hadde vært i Kina siden begynnelsen av 1890-tallet for et par andre organisasjoner, men hadde blitt tatt opp i Kinamisjonen i 1899. Nå hadde de vært i Norge og var på vei tilbake til Kina. I England beskyldte denne kona Marie for å «ha stjålet mannen hennes sitt hjerte». Underveis på turen til Kina fortsatte hun å trakassere Marie. Dette brøt ned helsa til Marie.

Trakasseringen fortsatte også i Kina, og gikk så langt at Marie skrev sin avskjedssøknad, uten å sende den. Saken toppet seg på misjonærkonferansen 7. januar 1904. Her beskyldte ekteparet Marie for et upassende forhold til en forlovet misjonær. Marie ble frikjent. Ekteparet forlot Kinamisjonen i 1907 og gikk over i enda en ny organisasjon. Konflikten hadde vært en stor belastning for Marie Monsen, og hun fikk innvilget ekstra feire og noe tidligere heimreise enn planlagt. Hun reiste til Norge via USA etter endt første periode i 1909.

I Kina 1901-1909

Den første tiden etter ankomst Lohokow gikk med til språkstudier. Hun hadde startet med iver om bord på båten fra England til Kina, men det ble mer systematisk da hun begynte på språkskolen.

Det gikk imidlertid ikke lenge før Marie ble syk. Hun ble hardt angrepet av malaria. Etter behandling hos lege, ble hun frisk igjen, men kreftene var tappet. Ikke før i juni 1902 var hun så noenlunde restituert, og da fikk hun anbefaling av medmisjonærene om å få en forandring for en periode. Hun flyttet derfor fra sør i byen, til en annen misjonsstasjon i den nordlige delen av Laohokow.

I slutten av november 1904 var Marie ferdig med språkstudiene, og ble plassert på misjonsstasjonen Nanyang sammen med ekteparet Olga og Olav Espegren. Dette var nybrottsarbeid og misjonærene famlet seg fram. Marie hadde en brann for arbeidet blant kvinner og kom i gang med en skole for jenter i 1907. Hun prøvde også å få til et kvinnekurs, uten å lykkes i første omgang. Marie fikk et veldig godt og nært forhold til ekteparet Espegren, men de så lite til frukter av arbeidet. Det var helst et så-arbeid.

Marie lengtet etter vekkelse. Mot slutten av den første perioden hennes, begynte det å komme meldinger fra Korea om store vekkelser. Marie hadde lyst å reise dit for å oppleve vekkelsene og å ta noe av brannen med seg heim igjen. Men hun fikk tro for å bli i Nanyang og vente på at vekkelsen skulle komme også dit. I 1907 fikk hun for øvrig være med på en stor misjonskonferanse i Shanghai. Denne satte dype spor i Marie og hun reiste tilbake til Nanyang med nytt mot og nye syner.

Hele perioden var imidlertid Marie plaget av dårlig helse. En dag hadde hun snublet i ei jernstang som lå i ei trapp. Hun falt og fikk en kraftig hjernerystelse. Hun kom seg raskt etter fallet, men ettervirkningen slet hun lenge med. Det var kraftig hodepine, som satte henne helt ut når anfallene kom. Hun søkte hjelp hos flere leger, men ingen kunne hjelpe. Plagene var så kraftige sommeren 1907, at hun trodde hun skulle dø. En natt drømte Marie at Caroline Sama kom til henne. Caroline Sama var død to år tidligere. I drømmen sa fru Sama at Marie måtte be misjonærene salve og be for henne. Da hun våknet gjorde hun nettopp det, og hun ble momentant helbredet.

  

Marie Monsen i midten framme sammen med kollegaer

Senere på året kom hun i gang med et kvinnekurs, godt hjulpet av den kinesiske bibelkvinnen Tosao. Marie hevdet med styrke at kinesere først og fremst må vinnens ved kinesere. Opplæring av bibelkvinner ble derfor høyt prioritert. På det første kurset var det sju kvinner som gikk. I tillegg var seks kvinner som hadde gått kostskole med på undervisning. Etter hvert ble også nye vunnet, og de første fire kinesere ble døpt langfredag 1908.

Våren 1909 reiste Marie heim på ferie til Norge. Hun var lite oppløftet, og snytes det meste av perioden hadde vært mislykket. Hun vurderte om hun skulle reise tilbake til Kina, eller bli i Norge. Sommeren 1910 fikk hun være med på en stor verdensmisjons konferanse i Edinburgh. Denne ble til stor fornyelse for Marie, og hun bestemte seg for å reise ut igjen. Utreisen ble imidlertid utsatt til 1913, på grunn av revolusjonen i Kina.

Kina 1913-1922

Vel tilbake i Kina ble Marie invitert med på en utestasjon i nord sammen med misjonær Hanna Hovda. På vei heim ble de beskutt av en røver. Røveren var på tur sammen med en mann som hadde mye aggresjon mot de kristne. Det var denne mannen som oppfordret røveren til å skyte misjonærene. Kula føk like over hatten til Marie Monsen. Når røveren bommet, nektet han å skyte flere skudd. De to misjonærene forsto ikke da hva som skjedde, men fortsatt uskadd videre. Mannen som ba røveren skyte, ble senere en kristen og oppsøkte da Marie Monsen for å be om tilgivelse.

Marie fortsatte sin tjeneste ved Nanyang stasjon. Høsten 1915 ble Marie satt til å stelle en alvorlig syk kollega på en annen stasjon. Marie hadde tro for at Gud kunne helbrede Amanda, slik han hadde gjort det med Marie selv. I oktober bestemte Marie seg for å ta Amanda med seg tilbake til Nanyang, en lang og krevende reise. Det gikk ikke bra og Amanda døde underveis. Denne hendelsen medførte en kraftig anfektelse hos Marie, men også sterk og langvarig kritikk av henne og hennes ideer og gjerninger, fra kollegaene.

Marie Monsen

25. januar 1918 skjedde en hendels som fikk avgjørende betydning for Marie. Hun skrev i et brev til Brandtzæg: «Den 25. januar kunne jeg i troens fulle forvissning kreve min rett i Kristus Jesus: Åndens dåp. Kjente meg bønnhørt. Dette er det som Bergfjord kaller helliggjørelsen». Bergfjord hadde tidligere vært misjonær for Kinamisjonen, men var gått over til pinsevennene. Denne «åndsdåp» skulle prege Maries tenkning og forkynnelse for resten av livet.

Arbeidet på stasjonen gikk likevel videre, og samme året fikk hun innviet en helt ny jenteskole, kalt Concordia. Da skolen startet med tre klasser, var det til sammen 50 elever på skolen. Marie fortsatte som rektor ved denne skolen fram til ny heimreise til Norge. Det ble avreise fra Kina høsten 1922 og etter noen måneder i USA, kom hun til Bergen 15. februar 1923. De siste årene hun var i Kina i denne perioden, var vekkelsen fra Korea begynt å nå Kinamisjonens felt.

Oppholdet i Norge ble denne gang kun på halvannet år. Marie bodde i heimen i Bergen, men var også på en del taleroppdrag. Ett av disse fikk mye oppmerksomhet. Sommeren 1923 var Marie satt opp som taler på to misjonsmøter på et sommerkurs på Fjellhaug. På samme kurs var den kjente og lærde professor Sigurd Odland hovedtaler. Odland var lenge professor ved Menighetsfakultetet, men sa opp denne stillingen på grunn av at kvinner hadde fått tillatelse til å holde foredrag i Den norske kirke. Han hadde også brutt med Indremisjonsselskapet og Misjonsselskapet fordi de hadde gitt kvinner stemmerett. I 1923 hadde han vært lærer på Fjellhaug i noen år. Da han ble satt opp som taler sammen med Marie Monsen, valgte han å si opp sin stilling ved Fjellhaug. Han mente det ikke var i overenstemmelse med Bibelen at kvinner forkynte Guds ord.

Dagen 30.04.1929

Dagen 02.05.1929

Vekkelse i Kina, 1925-1932

Den 12. november 1924 reiste Marie Monsen tilbake til Kina igjen. Hun reiste med båt via Suezkanalen. Vel framme i Kina, meldte hun fra til Kinamisjonens ledelse om at hun heretter ikke ville motta lønn. Hun hadde lest biografier av blant andre Hudson Taylor og George Müller, som levde i tro på Guds ledelse. Hun ble selv overbevist om at hun skulle stole på at Gud sørget for henne i alt hun trengte, og at hun ville være uavhengig av mennesker og organisasjoner.

Høsten 1926 begynte en forsterket uro i Kina, med herjinger av ulike røverbander. Samtidig opplevde misjonærene spredte vekkelser på flere av misjonsstasjonene. Ut over våren 1927 ble uroen så sterk at det ble besluttet å evakuere alle misjonærer. Noen skulle reise til Norge på ferie, mens andre skulle bli igjen i Shanghai for å se an utviklingen.

Marie Monsen til venstre sammen med Sofie Rømcke

Marie ble i Shanghai i seks uker. Da reiste hun til Sør-Mandsjuria for å forkynne evangeliet på felt der det var mindre uro. Hun følte seg fri til dette, i og med at hun ikke lenger mottok lønn fra Kinamisjonen. De neste fire årene reiste Marie over hele den nordre delen av Kina, og det brøt ut vekkelse hvor hun kom. De fleste steder startet vekkelsen ved at misjonærer, kinesiske evangelister og bibelkvinner ble vakt og mange omvendt til Gud.

Hun ble kjent over hele verden etter et langvarig fangenskap. Marie skulle ta båt over Gulehavet 19. april 1929. Båten ble kapret av røvere, og passasjerene ble ikke frigjort før etter nesten en måned. Marie fikk under fangenskapet god behandling og fikk vitne om Jesus for røverne. Hun opplevde underveis mange under, og historien om kapringen ble nedskrevet og spredd både i Nord-Kina og verden rundt. Dermed hadde Marie fått et kjent navn, og innbydelsene om å tale kom fra både lutherske, baptistiske og andre menigheter.

I eldre dager. Marie Monsen bak til høyre

Etter fire og et halvt år som omreisende vekkelsespredikant i Nord-Kina, kom Marie Monsen tilbake til Kinamisjonens felt i november 1931. Også her brøt vekkelsen gjennom. Misjonærer og kinesiske ledere ble vakt og fornyet, og mange som levde i ei død tro, ble frelst. Vekkelsen bredte seg også ut i bygder og byer. Møtevirksomheten fortsatte fram til begynnelsen av mars da hun satte kursen mot Norge. Avreise var 25. mars 1932. Det skulle vises seg at hun aldri mer kom tilbake til Kina.

Et kjennetegn på forkynnelsen til Marie Monsen var en radikal forkynnelse av Guds lov, før evangeliet ble forkynt når loven hadde gjort sin virkning. Den store saken på møtene var hvordan folk hadde det med Jesus. Frelst eller ufrelst! Marie fikk være med å tenne en brann i Kina, som fortsatte lenge etter at hun selv var tilbake i Norge for godt.

Siste 30 år i stillhet

Også på denne siste heimreisen gikk turen via USA, med besøk hos søsken og andre kjente. Hun kom til Oslo 13. juni 1932 og slo seg ned i heimen til foreldrene, som da var flyttet til Fana. Foreldrene var da 82 og 85 år gamle. Maries søster Kaia hadde til bodd heime og stelt for foreldrene, men hun var nå selv så helsesvak, at hun ikke maktet det mere. Dette ble et kall til Marie, som overtok omsorgen for foreldrene og senere også for søsteren Kaia.

I oktober 1955 fikk Kaia plass på Fredly aldersheim i Bergen, og fikk være der et halvår før hun døde. Marie flyttet også til Fredly i juli 1956 og ble der til sin død 28. september 1962. Hele den siste perioden hun var heime, skrev hun utallige brev med hilsener og sjelesorg til kjente og ukjente rundt om i hele verden. I 1935 tok Marie konsekvensen av sitt åndelige syn, og lot seg gjendøpe. Dette førte til et vanskelig forhold til Kinamisjonen, og hun ble lite brukt som forkynner etter det. Marie selv sa alltid at om hun hadde avvikende syn på enkelte områder, var og ble Kinamisjonen hennes misjon.

I 1945 gav Marie Monsen ut ei lita bok, «En hjelp i trengsel», med fortellinger om hennes opplevelser i Kina. Dette var hennes andre bokutgivelse. Den første boka het «Tosao» og ble gitt ut i 1911. Dette var et portrett av bibelkvinnen Tosao, som var Maries nære venn og medarbeider. I 1959 kom «En hjelp i trengsel» ut på nytt og de to neste årene kom «Vekkelsen ble en åndens aksjon», «Alt er mulig for Gud» og «Bønnens makt». Også disse heftene inneholdt fortellinger fra Maries misjonærliv. Innimellom disse, gav hun også ut en biografi av ei annen bibelkvinne. Denne boka het «Fredsengelen». Heftene med fortellinger fra misjonærlivet kom ut i mange opplag i Norge og i flere europeiske land.

En sterk personlighet med klare meninger

Marie Monsen var en sterk personlighet. Allerede på første turen til Kina kom hun i konflikt med kollegaer. Selv om mye tyder på at dette var noe hun uskyldig kom ut for, innrømmet hun selv at hun hadde sitt å slite med. I et brev til Brandtzæg i 1906, da konflikten med misjonærparet holdt på å ebbe ut, skrev hun «Jeg er slett ikke noe lam, dessverre». Og videre viste hun til en kollega som et forbilde: «Og så kan hun tie, lykkelige menneske.» Marie hadde et heftig temperament, hun var selvstendig og ikke utpreget kompromissvillig. Samtidig hadde hun noen synspunkt som gikk på tvers av Kinamisjonenes og medmisjonærers syn.

Biografen Olav Golf sa i et intervju med nrk.no at Marie Monsen var en «svært omstridt person: Hun hadde ikke bare et radikalt kvinnesyn, hun var også svært karismatisk, og hun var for voksendåp. Alt ting som gjorde det vanskelig for henne i lutherske misjonskretser.»

Dagen 1. oktober 1962

At hun var veldig karismatisk og hadde et syn på helliggjørelse og åndsdåp som var nærmere pinsevenners enn luthersk syn, stemmer uten tvil. Hennes fire gripende bøker fra sitt misjonærliv, er nesten utelukkende om tegn, under og bønnhørelser hun opplevde. Hun taler også mye om at hun ble styrt av direkte budskap og ledelse fra Gud. Da var det nok ikke enkelt for ledere og medmisjonærer å komme med veiledning og instrukser.

Et viktig hovedpoeng i Golf sin biografi er å vise at Marie Monsen var en kvinneaktivist med røtter fra Hans Nielsen Hauges kvinnesyn. Her mener jeg han bommer. Visst var Marie for å slippe kvinner mer til i misjonsarbeidet enn det de gjorde på den tid. Hun var også for at de skulle få stemmerett både i misjonærkonferanse og i generalforsamling. Samtidig er det lite som tyder på at dette er saker som har preget hennes tjeneste. Lite av dette er nevnt i hennes bøker. Hun fremmet sine synspunkt i rette fora, mens det var andre og viktigere saker som opptok henne i hverdagen, nemlig at folk måtte bli frelst. Hun beklaget i godt voksen alder at hun hadde vært for kvass når hun fremmet sine synspunkt.

Minneord om Marie Monsen i Dagen 28.09.1962

Marie Monsen fikk være et Guds redskap til store vekkelser de fem siste årene hun var i Kina. Hun var etterspurt som evangelist over store deler av Nord-Kina. Selv om hun var selvbevisst, var hun også ydmyk. Når Gud talte til henne gjennom sitt ord, bøyde hun seg for Hans tale, enten det var til tukt eller til trøst. De andre misjonærene så at Gud fikk bruke henne, og derfor aksepterte de og respekterte de henne for den hun var. Hun var en vekkerrøst og et bønnemenneske, som gjennom mange tunge dager, opplevde Guds ledelse og bønnhørelse på konkret vis.

Kilder

Jakob Straume: Marie Monsen en vekkerrøst

Olav Golf: Marie Monsen Kinamisjonær -bønnekjempe – kvinneaktivist

NLM: Misjonæralbumet

Valerie Griffiths: Guds kvinner i Kina

Marie Monsen: En hjelp i trengsel

Marie Monsen: Vekkelsen ble en åndens aksjon

Marie Monsen: Alt er mulig for Gud

Marie Monsen: Bønnens makt

Dagen.no

Aftenbladet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Digitalarkivet.no

NLMs arkiv