mandag 13. august 2018

Et langt liv som forkynner

Tore Tungland (foto Dagen)
Tore Tungland begynte som forkynner som 19-åring. Han fortsatte som forkynner og leder i Misjonssambandet til helsa satte en stopper, i høy alder.

Tore Tungland vokste opp på et småbruk på Tungland på Jørpeland. Mesteparten av sitt voksne liv bodde han i Stavanger, men hadde også noen år på Østlandet. Hele sitt voksne liv var han tilknyttet Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM).

Tore Tungland

Røtter fra Tungland og Fjelde
Tungland er noen garder sør på Jørpeland. Mot vest grenser de til sjøen, i øst ruver Tunglandsfjellet 388 meter over havet, i nord går grensa mot Jørpeland ved Tunglandselva og i sør innløpet til Botsfjorden. Fra gammelt av var det to bruk på Tungland, men i 1840-årene ble det ene av disse bruka (br.6) delt opp i flere små.

Et av disse nye bruka fikk bruksnummer 10. Det ble utskilt og solgt fra hovedbruket i 1846. De første eierne drev bruket i tre år, før Berta og Bjørn Larsen fikk kjøpe garden i 1849. Bjørn vokste opp i Grimsli, en liten husmannsplass i Jørpelandsheia. Besteforeldrene hans kom sammen med tre andre par over heia helt fra Numedal og Sigdal i Buskerud. Berta vokste opp på en gard på Tungland, kalt Voll. Sønnen til Berta og Bjørn, Lars, overtok garden og giftet seg med søskenbarnet sitt fra Voll, som også het Berta.

Garden hvor Tore Tungland vokste opp, midt på bildet ut mot sjøen.
Det hvite huset helt ved sjøkanten er huset til Tores 
besteforeldre Eli og Tore Fjelde. Helt til venstre, midt på bildet
 sees huset som Marta og Tore bygde. (foto widerøe)

Berta og Lars overlot garden til sønnen Rasmus, som ble født i 1883. Rasmus ble gift i 1905 med Malene Toresdatter Fjelde. De ble foreldre til Tore Tungland. Rasmus overtok garden etter foreldrene i 1920. Før det arbeidet han på garden sammen med faren, drev fiske og hadde andre strøjobber. Da Stålverket startet på Jørpeland i 1912, fikk Rasmus jobb der. Da han overtok garden, fortsatte han med fiske som tilleggsnæring. Han drev også et eget lite verksted, hvor han laget stiger.

Kona, Malene, helst kalt Mallin, vokste opp på Øvre Fjelde på Jørpeland. Foreldrene var Eli og Tore «Flåden» Fjelde. (Disse er behørig omtalt på slektsbloggen min). Samme året som Malene og Rasmus overtok garden, fikk Malene sine foreldre kjøpe ei tomt av dem, ved sjøen. Her bygde de et hus med to leiligheter. Eli og Tore og deres yngste sønn Sigurd Teodor flyttet inn i 1. etasje, mens sønnen Tomas og kona Inga (mine besteforeldre) bodde i 2. etasje.

Eli og Tore var aktive kristne. Tore fikk i 1905 predikanten Andreas Kvinlaug til å komme til Jørpeland. Han reiste for Kinamisjonen (NLM), som ikke hadde egen forening på Jørpeland da. Det ble en stor vekkelse under møtene ved Kvinlaug, og i forlengelsen av dem ble det startet misjonsforening for NLM, med Tore som en av stifterne. Under denne vekkelsen ble Malene frelst, og Rasmus ble vakt. Han ble frelst like etter at vekkelsen var over.

Tore sin far, Rasmus Larsen Tungland

Oppvekst på Tungland
Det ble derfor en kristen heim som ble stiftet i 1905 av Malene og Rasmus Larsen Tungland. Rasmus ble snart en av lederne i Kinamisjonen og hadde ansvaret for de frie nattverdmøtene da de kom i gang. Rasmus var veldig radikal i sitt kirkesyn og hadde et anstrengt forhold til Den norske kirke (DnK). Noen av barna ble hjemmedøpt og til sin begravelse ville han ikke ha jordpåkastelse. Det ble fleipet med at det var forskjell på Kinamisjonsfolket sør og nord for Tunglandselva. På sørsiden var de mer radikale i forhold til DnK og mer pietistiske. Rasmus var absolutt en av disse siste. Han holdt en periode den kristne avisa Dagen, men sa den opp fordi den var for «kirkelig». Rasmus var ellers engasjert i lokalpolitikken, og satt flere perioder i kommunestyret i Strand.

Ungdommer fra Tungland, alle med Tungland som etternavn.
F.v. Olaf O., Ingolf, Knut, Hilmar, Tore og Lars
Malene og Rasmus fikk sitt første barn i 1906. Han fikk navnet Lars etter farfar. I 1909 kom Bertha (gift Langeland), Tore ble født 16. februar 1912 og oppkalt etter morfar. Deretter kom Elly (gift Jøssang) i 1915, Gerda (gift Heggheim) i 1918, Signe (gift Jøssang) i 1920, Bertinius (kalt Bert) i 1923 og til slutt Josef i 1928.

Tore Tungland si mor, Malene bak til venstre. Misjonskvinner fra Jørpeland 
på tur på preikestolhutta på 1960-tallet. 
Mi mormor og Tores tante nummer tre fra høyre.

Tore ble døpt 4. april 1912, av presten. Faddere var besteforeldrene Eli og Tore Fjelde, Rasmus Voll Tungland (Rasmus sitt søskenbarn og Tore sin vordende svigerfar) og moster Talette Fjelde (senere gift Dalane). Skolen var på Fjelde, så det var 2-3 kilometer å gå hver vei.

I hjemmet på Tungland kom misjonsbladet «Kineseren» (nå Utsyn) fast i postkassen. I tillegg hadde foreldrene en misjonskalender, som satte varige inntrykk hos Tore. På denne kalenderen var det bilder av fattige kinesere og kinesiske røvere som var fanget og satt i lenker. Det var også bilder av kvinner med bundne føtter. Tore tenkte flere ganger at han måtte hjelpe disse stakkars folkene, så snart han kunne!

Da Tore var 17 år gammel, skjedde en omveltning i livet hans. Det året brøt det ut en vekkelse på bedehuset. Taler var Olaus Østebø fra Talgje fra NLM. Tore var en av dem som ble frelst i denne vekkelsen. Etter det var han fast på møtene, selv om det på den tid var få ungdommer som gikk på bedehuset. Han var den eneste gutten, men han trivdes godt sammen med de eldre. De gamle vennene hans kalte han etter omvendelsen for «Tunglandspresten». Da han ble frelst, begynte han å lese kristen oppbyggelseslitteratur. Rosenius sine samlede verker på svensk ble mye lest, men også bøker av blant andre Ludvig Hope og Martin Luther.

Tungland 1895. Tore Tungland sitt hjem bak til høyre (foto Greve)

Fra Tryggheim til forkynnervirksomhet
Skoleåret 1930-31 gikk Tore på Tryggheim ungdomsskole på Nærbø. Det ble et år med både menneskelig og åndelig oppvåkning. Her ble også kallet til misjon vakt i ungdommen. Han var usikker på om han skulle være i Norge eller reise ut som misjonær, og vurderte derfor å søke både på lærerskole og på Fjellhaug misjonsskole. Før han kom så langt at han fikk søkt, fikk han et brev med kall fra Stavanger krets NLM om å begynne som forkynner, mest med sikte på å nå ungdommen.

Tore fortalte senere at dette var et meget vanskelig brev å få. Et brev som han på samme tid satte pris på og som han ønsket ikke skulle ha kommet. Gjennom andre fikk han høre at en kjent leder skulle ha sagt at han syntes Tore var for ung til å reise som forkynner. Da ble det enda vanskeligere for han. Han var nemlig enig med ham. Og i tillegg kjente han seg uverdig, udugelig og nervøs for denne oppgaven. Det stemte heller ikke med hans egne planer. Men var dette Guds vilje? spurte Tore. Det ble en vanskelig og kampfull tid, for en ung gutt. En dag måtte han gi et svar. Han la seg på kne med en åpen bibel og leste Luk 19,29 ff, om Jesus som hadde bruk for eselfolen for å ri inn i Jerusalem palmesøndag. Det ble løsningen for han. Jesus kunne bruke en ung eselfole som ingen hadde sittet på! Noe så merkelig. Da kunne han bruke hvem han kaller, i sin tjeneste. Tore var da 19 år gammel.

Jørpeland gamle bedehus. (Langeland kapell)

Den første turen han hadde som nyansatt forkynner var til Ræge og Dysjaland bedehus på Sola. Han var da sammen med Olaus Østebø, som var Guds redskap da Tore ble frelst. Den første tiden skulle Tore for det meste delta med vitnesbyrd og sang. Det brøt ut vekkelse på Sola, og mange tok imot Jesus som sin frelser. Etter ei tid gikk Tore tom, og ønsket å reise heim. Han fikk en lang samtale med Østebø, som varte langt ut over natten. -Vekkelsen vil fortsette uten meg, sukket Tore. Østebø svarte ikke på det. Kort tid etter var Tore klar til å reise hjem, men da ble det liv i Olaus Østebø. Han slo neven i bordet og sa at om Tore reiste heim nå, ville det gå han evig galt! Tore skvatt til, men valgte å følge den gamles oppfordring om å fortsette. Dette var han glad for i ettertid.

Etter et par års reisevirksomhet, kjente Tore behov for å studere Bibelen litt grundigere. Han fikk derfor permisjon for å ta et vinterkurs på Fjellhaug bibelskole. Etter dette kurset gav en av lærerne på Fjellhaug, Øivind Andersen, Tore denne attesten: «Det er en gnist i ham som Gud har gitt ham. Tungland har en merkelig evne til å klarlegge skriftens tanke. Han kan også rive falske trøstegrunner fra folk og vise dem til Kristus. Hvis Gud får stelle med ham, tror jeg han vil bli en dyktig arbeider.»

Tore Tunglands barndomshjem i forgrunnen. 
Martas hjem skimtes bak til venstre. (widerøe)

Stiftet familie på Østlandet
Etter kurset på Fjellhaug, reiste Tore tilbake til Jørpeland og fortsatte som forkynner i Stavanger krets. Men allerede i 1935 fikk han et kall fra Oslo krets om å bli forkynner der, og Tore svarte ja. Dermed gikk turen tilbake til Østlandet og forkynnervirksomhet i Oslo, Akershus og Østfold. Her fikk han stå i flere store vekkelser, blant annet i Tune, Øyemark, Jaren og Hurdal. Han var ansatt i Oslo krets fram til 1940, og fortsatte i de neste to årene som forkynner for hovedstyret. Det betydde reiser rundt om i hele landet.

Før han reiste til Oslo, hadde Tore blitt kjæreste med ei nabojente fra Tungland. Den utkårede het Marta Gurina Voll Tungland og var ett år yngre enn Tore. Marta var datter til Kjersti og Rasmus Voll Tungland, og hun var Tore sin tremenning. Også hun vokste opp i en kristen heim. Marta og Tore ble gift i 1936 og fikk sitt første barn i 1938. Han fikk navnet Ragnar. Senere fikk de tre døtre, Astrid i 1941, Marit Ranveig i 1943 og Turid Kristine i 1949.

F.v. Josef Tungland, Tore Tungland og Alf Sandvik

Første ungdomssekretær
Hjemme i Rogaland var det mange som ikke var glad for at Tore flyttet til Østlandet. De ville ha han som arbeider i Stavanger krets. I tiden fra 1930 og framover var det et stadig tema i NLM om det burde satses på et eget ungdomsarbeid, eller om ungdommen kun skulle være sammen med de eldre. Tanken om et eget ungdomsarbeid vant fram, og i 1942 bestemt kretsstyret i Stavanger krets seg for å kalle kretsens første ungdomssekretær. Valg av person var enkelt. Dette var en god anledning til å få Tore Tungland heim igjen.

Tore og familien svart ja på kallet og flyttet tilbake til Rogaland. Her fikk han ansvaret for å fremme barne- og ungdomsarbeidet i kretsen. Han reiste også som vanlig forkynner, og i 1943 fikk han oppleve en stor vekkelse på Mosterøy. Den ble i ettertid kalt for «Tunglandsvekkelsen». I 1944 var han to uker i Bergen sammen med Arne Aano. Aano ble bare ei uke, fordi faren hans ble alvorlig syk. Arne Aano og Tore Tungland skulle i årene framover ha mange møter i lag. Aano var en typisk vekkelsespredikant. Mange ganger tilkalte han Tore mot slutten av vekkelsesaksjonene, for at Tore skulle forkynne et frigjørende budskap til de nyfrelste. Det var ikke Aano si nådegave.

Med en stadig økende familie, så Martha og Tore behov for å få seg et eget hus. Det var da helt naturlig å tenke på Tungland. Tore var knyttet til heimplassen, og hadde stor tillit blant flokken på bedehuset. Da første 17.mai fest på Jørpeland etter krigen skulle planlegges (1945), var det naturlig å spørre Tore om å være taler. Tore fikk skille ut ei stor tomt fra hjemmegardens nordlige hjørne, og et romslig hus sto ferdig i 1948. Tomta fikk navnet «Fredtun» og ble bruksnummer 69.

Martha og Tores hjem på Jørpeland, til høyre. (widerøe)

Fire år i Skien krets
I 1950 brøt det ut vekkelse i Salem byforsamling i Stavanger. Talere var Olav Hovda og Tore Tungland. Ellers fortsatte han som ungdomssekretær fram til 1952. Da kom det et nytt kall til Tore. I Skien krets, som besto av Telemark og deler av Aust Agder, trengtes ny kretssekretær og Tore Tungland sto på ønskelista. Tore svarte ja, og dermed ble det nok en gang oppbrudd for familien. Denne gang bosatte de seg i Skien.

Perioden i Skien krets ble på fire år. En av de viktige sakene Tore var med på disse årene, var å få i gang en skole i Telemark. Tore var med i komiteen som arbeidet for å få i gang denne skolen. I Kviteseid var det en gammel folkehøyskole som var til salgs, og valget falt på denne. Skolen fikk navnet Kvitsund og ble overtatt av NLM i 1955. Tore var også aktivt med i prosessen for å skaffe de første lærerne til skolen.

Tore Tungland t.h. (Foto Dagen 04.07.1955)

Lang periode som kretssekretær i Stavanger
Våren 1956 døde kretssekretæren i Stavanger, Tore Botnen. Det var stor enighet i kretsstyret at Tore Tungland var rette mann for å overta som leder i NLMs største krets. Igjen svarte Tungland ja på kallet og familien brøt opp fra Skien, og slo seg etter hvert ned i misjonens bolig i Haukeligata 28 på Storhaug i Stavanger. Huset på Tungland overtok sønnen Ragnar noen år senere. Etter noen år på Storhaug, bygde Tore sitt eget hus i Eikebergveien 4 på Kristianlyst. Her ble han om Marta boende resten av livet.

Arbeidet som kretssekretær var arbeidskrevende, og Tore var stadig på farten. Som daglig leder av et omfattende arbeid, krevde kontoret mye tid. Reiseruter for forkynnere skulle legges. Ansatte skulle følges opp, og nye ansettes. Det var også mange styrer og komiteverv som skulle fylles. I tillegg var det forventet at kretssekretæren var mye ute blant fotfolket og forkynte Guds ord. Da Marta og Tore hadde vært gift i 40 år i 1976, regnet de ut at Tore hadde vært på reise minst halvparten av dagene.

Tore fikk mange år som kretssekretær i Stavanger. Han fortsatte i stillingen fram til 1973. Da var han passert 60 år. De siste årene før han ble pensjonist var han forkynner for hovedstyret, og reiste dermed som forkynner i hele landet.

Nestformann i hovedstyret. Tore Tungland nr. tre fra høyre

18 år i hovedstyret, seks som formann
Tore Tungland hadde ei utpreget hyrdenådegave som ble lagt merke til og satt pris på i organisasjonen. I 1961 ble han satt opp som kandidat til NLMs hovedstyre, og ble valgt inn som fast medlem. I 1967 ble han gjenvalgt og ble da nestformann i styret. Han ble gjenvalgt for en tredje periode i 1973, og da ble han også valgt til hovedstyrets formann. Han var formann fram til han gikk ut av styret i 1979. Da ble for øvrig broren hans, Josef, valgt inn i hovedstyret, og ble formann etter Tore.

Vervet som medlem i hovedstyret innebar at det ble noen utenlandsturer for å besøke misjonsarbeidet. I 1968 reiste Tore og kommende generalsekretær Birger Breivik til Etiopia og Tanzania. I Etiopia var de med på innvielse av et nytt hospital i Sidamo. Innvielsen ble foretatt av selveste keiser Haile Selassie. I 1973 reiste de samme to på besøksreise til Japan, Hong Kong, Taiwan og Indonesia.

Perioden 1960-1980 var en vekstperiode i NLM. Mange nye misjonærer og forkynnere ble ansatt. Leirsteder ble bygget over hele landet. I Stavanger kom Utsyn på Finnøy og Tonstadli i Sirdal i Tore sin periode som kretssekretær. Tore ledet arbeidet med stø hånd. Han var mild av natur, men kunne også være bestemt. Når saker ble drøftet, var han ofte stille den første delen av behandlingen, men kom gjerne med en forløsende konklusjon mot slutten. Han vår høyt respektert, også av dem som var uenig med han i sak.

Tidlig i ungdommen fikk Tore Tungland et råd av misjonshøvdingen Br. P. Mugaas. Tore var usikker på veien videre i misjonen og spurte om råd. Mugaas svarte da: «Du har gitt misjonen ditt liv, og så skal du la misjonen styre!» Dette råde ble retningsgivende for Tore Tungland resten av livet.

F.v. Egil Grandhagen, Tore Tungland, Birger Breivik og Gudmund Vinskei.
(Aftenbladet 30. juni 1979)

Profilert leder
Som hovedstyremedlem og kretssekretær måttet Tore ofte holde profilerende foredrag og skrive veiledning i ulike blader og aviser. Han var preget av farens radikale lekmannssyn, men gikk ikke så langt som faren i kirkesynet. Han var helt på linje med Ludvig Hope at NLM skulle være «i kirken, men ikke under kirken.»

Tore delte nok også en utbredt skepsis til at det skulle være for mange teologer i misjonen. Disse var oftest lærere og manglet vekkelsens gnist. Han var også redd for at teologenes autoritet skulle hindre nådegavene. Han sa det slik på sine eldre dager: «Me er ikkje redde teologane, men me er redde for at nådegåvene Gud har valt seg ut skal skuvast til sides.»

Da han ble valgt til formann i hovedstyret, ble han intervjuet av Stavanger Aftenblad. Han ble da spurt om NLMs forhold til statskirken, og svarte godt i tråd med Hopes syn, sitert over. Intervjueren spurte så om hva Tore trodde ville skje hvis statskirken ble løst fra staten og ble ei fri folkekirke. Svaret han da gav er interessant: «Skulle det skje, lat oss seie om 20 år, at kyrkja blir skilt fra staten, trur eg Misjonssambandet, og fleire organisasjonar med, vil få si eiga kyrkje. Det er mitt personlege syn – utan at eg dermed seier at det er Misjonssambandet sitt.»

Martha og Tore Tungland (Foto Dagen)

Det var imidlertid ikke kirketenkning som opptok Tore Tungland mest, men det var forkynnelsen av Guds ord. Tore selv var også først og fremst forkynner. Odd Dubland siterte en gang fra en tale Tore hold i godt voksen alder: «Eg vågar ikkje slutta som forkynnar, for då kan eg kom bort frå Gud.» Johannes Kvalheim, rektor på Tryggheim og venn av Tore, karakteriserte Tore på denne måten: «Han fór så stille, men vart myndig på talarstolen. For meg var han den beste rådgjever.»

Tungland var opptatt av at forkynnerne måtte forkynne til vekkelse og frigjørelse. Forkynn synd og nåde, formante han ofte. Han var også opptatt av at forkynnelsen måtte gi trøst til trette kristne. Det er derfor neppe tilfeldig at andaktsboka han gav ut, fikk tittelen «Trøysta mitt folk». Den andre boka han gav ut, var betraktinger over påskens budskap. Tittelen var «Ved foten av korset» Til forkynnerne kunne han si at det som forkynnes det skjer, og det som ikke forkynnes, skjer ikke. Har du noe godt å si om Jesus, vil alltid noen høre på deg!

Jeg var en gang sammen med Tore Tungland på et møte. I bilen på veien heim kom han med et hjertesukk som har fulgt meg siden. Han som hadde åpningshilsen på møtet hadde kommet med anklager og formaninger til forsamlingen. Tore var litt oppgitt av det han hadde hørt og kom med følgende hjertesukk: «Det er så lett å trykke misjonsfolket ned. Tenk om vi heller kunne oppmuntre hverandre å si noe godt om Jesus.»

Josef avløser Tore som hovedstyreformann
Dagen 3. juli 1979

Han hadde også noen formaninger å gi til sine forkynnende brødre og søstre. De måtte være på vakt mot «oppdagelseskristendom». Den er ofte uklar, hevdet han. Vekkelsen derimot, skaper et bevisst og avgjort kristenliv. Så kunne han legge til: Husk at det ikke er budbæreren som skal være stor, men budskapet.

Det var viktig for Tore Tungland at forkynnerne var åpne for åndens ledelse, også – og ikke minst – på talerstolen. Han fortalte om en opplevelse han selv hadde hatt om dette: «Ein kveld hadde vi møte i eit privathus. Eg hadde førebudd meg så godt eg kunne på vanleg måte. Teksten var om kongesonen sitt bryllup. Då kom Guds Ande på ein særleg måte. Det kan ikkje forklarast. Det var som om det ikkje var eg som talte. Folk var fjetra, dei lo og gråt. Ein kom og sa han skulle ha ropa «Halleluja!». Eg meiner bedehusforkynnarane opplever mange slik stunder som dette. Og kva trur me det var? Jau, det var Den Heilage Ande som styrde! Slike mektige møte fekk eg sitja på mange gonger i unge år»

I et intervju ble han bedt om å svare på kva han fryktet mest med tanke på misjonens framtid. Han svarte blant annet: «Det jeg frykter aller mest er at vi ikke klarer å holde en klar og avgjort forkynnelse. Misjonen har ikke livsgrunnlag uten en klar forkynnelse av synd og nåde, så folk blir syndere ved Guds lov og utløst ved evangeliet.»

Fra en festkveld på Fjelltun bibelskole, skoleåret 1979-80
Tore Tungland assisterer Edvard Helland som barberer. de som får gjennomgå
er f.v. Reidar Eriksen, Erik Kjebekk, Roar Langerud og Johannes Eiken

Siste år
Tore Tungland fortsatte å forkynne Guds ord også etter at han ble pensjonist. Han hadde også noe undervisning på Fjelltun bibelskole. Da jeg var elev der i 1979-80, underviste Tore i Romerbrevet. Undervisningens beste stunder var nok når han gjorde som Ludvig Hope hadde gjort i Tore sin klasse på Fjellhaug. Han fortalte at det hendte Hope sa til elevene at nå legger vi vekk læreboka, for nå vil jeg forkynne for dere. Disse timene var best for Tore, og slik var det nok for oss elever på Fjelltun også.

Aftenbladet 21.04.1997

Tore ble også brukt noe i misjonens nærradio «Nytt Liv Media», som ble startet på begynnelsen av 1980 tallet. Det var både andakter og samtaleprogram. Etter hvert ble helsa svekket, og det ble mindre krefter til å reise med Guds ord. 19. april 1997 sovnet han stille inn, 85 år gammel.







Kilder
Halvor Langeland: Med Kvitsund i 10 år
Utsyn: De roper
Sigurd Lunde: Legemisjonæren personlig. Magnus Tausjø
Johannes Torvaldsen: Kristenliv i Østfold og Akershus
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Odd Dubland: Mellom palett og preikestol
Trygve Bjerkrheim: Fjellhaug 50 år
Jan Alsvik: Strand bygdebok
Jan Alsvik: Folk i Strand
Erik Kjebekk: Misjon i 100 år
I livsens vår. Tryggheim 75 år
Tore Tungland: Ved foten av korset
Tore Tungland: Trøyst mitt folk
Egil Sjaastad: Vi forkynner Kristus
Lars Gaute Jøssang: Aks i vind
Dagen.no
Aftenbladet.no
Utsyn
NLMs årbøker
nb.no
digitalarkivet.no
























2 kommentarer:

akvalbein sa...

Tusen takk for en informativ og inspirerende artikkel. Du gir et bilde av Tore som jeg kjenner godt igjen.

Ove Sandvik sa...

Takk for oppmuntring, Asbjørn.