God frukt - mangel på frukt

Ingen blir frelst ved å gjøre gode gjerninger. Den som er frelst vil som en følge av gjenfødelsen, bære god frukt.

Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre. (Joh 15,5)

Mange tenker at frelsen er et verk av Jesu alene, mens etter at jeg er frelst, må jeg gjøre mitt. Som kristen må jeg gjøre gode gjerninger og bære god frukt.  Vi hopper så lett over den siste setningen i verset over: «For uten meg kan dere intet gjøre»

I Gal 5,22-23 nevner Guds ord en del av Åndens frukter: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, ydmykhet, avholdenhet. Mot slike er loven ikke. (Gal 5:22f)

Det skulle bare mangle at det ikke skjer en forandring med en kristen som lever et langt liv i samfunn med Jesus. At kjærligheten, mildheten, trofastheten og ydmykheten får prege livet i større og større grad.

Men hvordan skjer dette som vi ofte kaller helliggjørelsen? Jo, helliggjørelsen skjer ved å bli i Jesus. Det er Han som også er vår helliggjørelse (1 Kor 1,30). Kraften i helliggjørelsen er den samme som kraften i frelsen: Ordet om korset.

Jo nærmere du får leve Jesus, jo mer får han prege deg og jo mer får han legge gjerninger ferdig som du får vandre i. Heller ikke helliggjørelsen er et «ta meg i sammen» rike. Nei det er et nåderike.

Lever du nær Jesu, vil han også rense deg. «Den grein som bære frukt, renser han, for at den skal bære mere frukt.» (Joh 15,2) Og i 1 Pet 4,12-13 står det slik: «Mine kjære! Undre dere ikke over den ilden som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere. Men i samme grad som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også kan juble i glede når hans herlighet blir åpenbart.» (1Pet 4:12f)

Vi sukker så ofte «hva vil du Gud?» når vansker og prøvelser møter oss. Og slik skal vi få lov til å sukke. Vi skal ikke tale lett om slike ting. Men Gud sier noe om at han må bruke kniven for å skjære bort noen ville vekster, for at vi skal kunne bære enda mer frukt. Her er dype ting vi må snakke varsamt om.

I Jes 49,14-16 møter vi profeten i anfektelsens mørke. Gud har visst forlatt meg! Man da svare Gud så herlig: «Sion sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg. Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg.»

Guds Ord sier at det er mulig å falle fra troen og frelsen. Den gren som ikke blir i Jesus «kastes ut som en grein og visner, og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner.» (Joh 15,6)

Det ser ut til at den siste tid skal være frafallets og søvnens tid. Mange skal falle fra, sier Jesu i Matteus 24. I Johannes Åpenbaring får menighetslederen i Efesus beskjed om at han har forlatt den første kjærlighet.

Hvordan har du det med Jesus? Har du det slik sangeren sier: «Meg til frelse jeg intet vet, uten deg Guds Lam», eller er du på vei bort fra Jesus? Kanskje er du ei slik avskåren grein?

Jeg er glad for at det enda er nådetid. Det er enda en mulig for en synder å vende om og for en frafallen å komme tilbake: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» (Jes 1:18)