mandag 2. januar 2017

Fri nattverd – hva nå?


Fra 1906 og noen år framover, var det en strid innen Den norske kirke om hvem som kunne forrette nattverd, og hvordan den skulle forrettes. Ludvig Hope var sentral i denne kampen.

400 år tidligere hadde Martin Luther kjempet en kamp blant annet for å reformere Den katolske kirkes syn på nattverden. Reformasjonen førte til brudd med Den katolske kirken og ei ny luthersk kirke ble dannet. Luther og hans medarbeidere fant da tilbake til Bibelens lære i mange sentrale lærepunkt der katolikkene hadde kommet på avveier.

I 1906 var ikke læren om nattverden det sentrale, men derimot hvordan nattverden skulle praktiseres. På «Den vestlandske broderring» sitt årsmøte på Framnes i Hardanger holdt Ludvig Hope et foredrag som hadde til overskrift: «Nadverd-spørsmålet». Denne talen ble i ettertid trykket opp i et lite hefte som ble spredt landet rundt.

Nattverd og skriftemål
Hope starter foredraget med et oppgjør med den tids praksis at det skulle være absolusjon før nattverden. Dette mente han førte til at nattverden istedenfor slik den var tenkt – å være et gledesmåltid og åndelig styrkemåltid - ble en klagesang med synd, sorg og tvil. Han spådde at det ikke ville gå lenge før absolusjonen ville forsvinne fra nattverdsfeiringen, og i det fikk han rett. Denne praksis har så godt som opphørt i senere år.

Nattverden som samfunnsmåltid
Det neste punkt Hope tok opp var selve formen på utdelingen av nattverden. Han viste ut fra 1 Kor 11,18-34 at nattverden blant annet er et måltid for styrking av den kristne broderkjærlighet, at nattverden skal være et måltid for å styrke de innbyrdes samfunnsliv til de kristne. Dette skjer ikke ved alterringen i kirken, hevdet han. Slik nattverden praktiseres i kirken ved at menigheten går fram til alteret og får tildelt brød og vin fra presten, er ifølge Hope «et fremmedmanns-vesen», «der vi ikke engang får lov å ete og drikke selv. Vi skal mates.»

Ludvig Hope

Hvor går så veien videre ifølge Hope? De bekjennende kristne må «benke seg sammen om nadverdbordet og dele den hellige mat og drikke imellom oss som et søskenlag, uten prest, uten kirkehus og uten alterring. Ja, vil presten være med som en bror blant brødre, så velkommen han som de andre; men der skal han ikke være hverken med noen særrett eller særdrakt og innta en særstilling på Guds og embetets vegne. Vi skal ta det og dele det mellom oss som søsken ved et bord».

Da Hope og hans mange radikale lekmannsvenner fremmet denne kampen, var det forbudt for andre enn presten å forrette nattverd i Den norske kirke. Hope og andre likesinnede ble flere ganger nektet å tale i kirker på grunn av sine synspunkt på nattverdforvaltningen. Lekfolkets kamp ble imidlertid kronet med seier da regjeringen i 1913 opphevet dette forbudet, og gjorde det lovlig med såkalt «fri nattverd» ledet av lekfolk.

Nattverd (foto nhindremisjon.no)

110 år etter – hva nå?
Fra årsskiftet 2016/2017 er statskirken oppløst og vi har fått ei frittstående folkekirke. En god del av de radikale lekfolk har meldt seg ut av kirken, og på bedehusene organiseres forsamlinger med både nattverd, dåp, konfirmasjon og begravelser. Når disse forsamlingen skal organiseres, blir da lekmannsarven tatt vare på, eller beveger man seg tilbake i retning kirkelig forvalting?

Når det gjelder nattverden på bedehusene, er de fleste samlinger i tråd med idealene fra 1906. Men i en del forsamlinger ser vi en utvikling i mer kirkelig retning. De fleste forsamlinger organiserer nattverden ved at den blir utdelt av en eller to valgt menn og forsamlingen går fram for å «bli matet», for å bruke Hopes ord. De fleste steder er innbydelsen klar, at nattverden er for den som er gjenfødt, men også på bedehusene oppleves det at innbydelsen noen ganger er lite klar. Et viktig kjennetegn ved «den frie nattverd» er vitnesbyrd og bønn i forlengelsen av måltidet. Dette er noe som er på vei bort ved «den nye» nattverdsforvaltningen.

Når enkelte bedehusforsamlinger nå endrer nattverdpraksis, er begrunnelsen i hovedsak av praktisk art. Når det er 50-200 på et søndagsformiddagsmøte, er det lite praktisk å sende nattverd elementene i benkeradene, hevdes det. Det blir også hevdet at det er vanskeligere for den som ikke er en kristen å sende brødet og vinen forbi i benkeraden, enn det er å ikke å gå fram for å motta nattverden ved plattformen.


Jeg vil advare mot at praktiske argumenter skal føre oss bort fra et viktig element ved nattverden, nemlig samfunnsmåltidet. I Guds ord ser vi at alle kristne er prester. Dette blir sterkt understreket ved at hver enkelt nattverdmottaker forkynner for sin neste at «dette er Jesu legeme» og «dette er Jesu blod». På samme vis mister vi noe vesentlig, når vitnesbyrd og bønn forsvinner fra nattverdstundene. Disse ting er ikke noe vi kan «velge bort» av praktiske årsaker. Da er vi langt på vei tilbake til det Ludvig Hope og andre lekmannsledere kjempet mot, for 100 år siden. Det vil være et stort tap.

Vi trenger også å få tilbake den klare innbydelsen. Nattverden er for Guds folk. Den som ikke er frelst, eter seg til doms om han kommer til nattverd. Det er vårt ansvar å gjøre oppmerksom på dette i starten av nattversstunden.

Enkelte forsamlinger har valgt å ha et noe kortere formiddagsmøte de søndager det også er nattverd. Da avsluttes møtet, og det inviteres til eget nattverdmøte i forlengelsen av formiddagsmøtet. De som ikke har anledning å bli med og de som ikke er frelst, kan da gå heim, mens Guds folk samles til nattverd. Noen forsamlinger har slike nattverdmøter en søndag i måneden, mens de har et eget nattverdmøte en hverdag i måneden. Kanskje det er veien videre for å ta vare på nattverden som samfunnsmåltid for Guds folk?







5 kommentarer:

Sakarias Ingolfsson sa...

Hei Ove, og takk for et langt og utførlig innlegg i debatten om nattverden. Dette er et så stort og viktig tema, at jeg føler meg tvunget til å svare deg. Det er blitt noe detaljert, og kommer i to kommentarer. Likevel er det svært mye som blir usagt.

Nattverdens hovedfokus
Tidlig i høst leste jeg det aktuelle innlegget av Ludvik Hope. Det var meg en stor skuffelse å lese hans ord, for akkurat slik som hos deg, manglet hovedfokuset i nattverden. Sannelig er nattverden et fellesskaps og styrkemåltid, men kun i kraft av først å være et nådemåltid og et offermåltid. Sentrale lærepunkt om nattverdens vesen var kanskje ikke et hovedspørsmål i debatten på begynnelsen av 1900-tallet, men ved å skifte fokuset så drastisk, tror jeg likevel at læren sto på spill.

Forstå meg rett! La meg forklare.

Det begynner med påskemåltidet, og i fortsettelse av det: De ulike ofringene i GT. Lammet ble slaktet, og blodet ble smurt på dørstolpene og tverrbjelken, for at dødens engel ikke skulle gå inn i israelittenes hus og ta livet til den førstefødte. På samme måte ble Jesu blod smurt på korsets høybjelke og tverrbjelke for at døden ikke skulle få makt over oss. Etter påskemåltidet satte Israels folk seg ned for å spise måltidet. Det samme gjør vi når vi går til alters:

«Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi alle én kropp. For vi har alle del i det ene brød. Se på Israels folk! Har ikke de som spiser av offeret, del i det som skjer på alteret?» (1 Kor 10:16-18)

Det betyr ikke at vi ofrer Herrens legeme og blod på nytt. Langt ifra! (Heb 7:27) Men vi får del i hans evige offer til soning for vår synd. Det er han som er vårt påskelam, og han som bærer bort verdens synd (Joh 1:29)

Av den grunn vil jeg være enig i at absolusjonen ikke bør være en del av selve nattverdsfeiringen. Det vil etter mitt skjønn kommunisere at man må være uten synd for å delta i nattverden. Blir det oppfatningen, vil det svekke tydeligheten om den nåde som gis i nattverden.

Innbydelsen
Du har rett når du klager over mangel av tydelighet i innbydelsen.

For det er Jesu ord som gjør nattverden til nattverden, og ikke vår tro eller vantro. Den som tar imot brødet og vinen, tar imot Jesu legeme og blod, enten han eller hun tror det eller ikke. For Jesus sier helt enkelt: «dette er mitt legeme». (Sml. CA 10) Med andre ord er nattverden ikke en ting for meg og noe annet for deg. Nattverden er Jesu sanne legeme og blod, under brødet og vinen, uansett hvem som tar imot. (Sml. Luthers lille katekisme om Nattverdens sakrament)

Derfor er nattverden et nådens måltid, til syndenes forlatelse, for den som tror. Ja, slik er det et styrkemåltid uten sidestykke. Det gir oss Guds løfter, og en sikring om at våre synder er forlatt i Kristus Jesus.

For den som derimot ikke tror på Kristus, virker nattverden, ikke syndens forlatelse, men dom. (1 Kor 11:29) Riktignok er det den samme gaven som gis, men den som ikke tror har avvist nåden. Flere ganger i evangeliene kan vi se glimt av Jesus som dommer, og det er et skremmende syn. Vi bør ikke unne noen å komme til Jesus for å bli sendt vekk, eller for å høre ordene: «Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!» (Mt 7:23)

Nettopp derfor har det også i tidligere tider vært vanlig med nattverdsnekt som kirketukt. Det handler ikke om å utelukke noen fra Herrens bord, men tvert om å hindre dem i «å drikke seg til doms», i håp om at de ikke skal bli forherdet. Derfor ligger det et hyrdeansvar i forrettelsen av nattverden.

En kan diskutere hvorvidt det også ligger hyrdeansvar i utdelingen. Selv er jeg ikke så sikker, selv om det tyder på at CA 24 og 25, forutsetter dette. Dette kan jeg uansett påpeke: Når nattverden sendes rundt i benkeradene, er alle i salen bortimot tvunget til å delta – noe du også ser ut å kjenne til.

(forts.)

Sakarias Ingolfsson sa...

(fortsettelse:)

Nattverdsfeiringens utvikling
De første kristne fortsatte å delta i jødenes gudstjenester i tempelet og i synagogene. Nattverden ble det naturlig nok ikke mulig å holde der, så den ble holdt i private hjem. (Apg 2:46) Noe annet hadde uansett vært vanskelig, da nattverden var forbeholdt de kristne, dvs. de døpte.

Ganske snart ble de kristne kastet ut av både tempel og synagoge, og de måtte holde sine egne gudstjenester. Da ble «ordets gudstjeneste» (en fortsettelse av synagogegudstjenesten) og nattverden ført sammen, men forble fortsatt to separate samlinger. Ordets gudstjeneste ble åpen for alle som ville komme, mens nattverden var bare for de døpte. Mellom de to samlingene ble de ikke-døpte sendt ut, og herav kommer ordet messe, som etymologisk sett betyr å sende vekk (dismissio).

Det var ikke før kristendom ble statsreligion i Roma, når i praksis alle innbyggere var døpt, at man ikke lenger så behov for dette skillet. Først da begynte det å vokse sammen til en sammenhengende gudstjeneste, men det betyr ikke at frem til dette så nattverden ut som en ordinær hyggestund i hjemmet.

Og er det ikke nettopp det Paulus påpeker i kapittel 11 i 1 Korinterbrev? Forholdene i menigheten i Korint var kaotiske, hvor hver og en drev med sitt. En var sulten, mens en annen drakk seg full. Slik skulle det ikke være, men det skulle være verdighet og ordning rundt Herrens alterfellesskap.

Tidlig på 100-tallet skriver Justin Martyr om hvordan den kristne Gudstjenesten feires. Om nattverden sier han: «Når vi har avsluttet bønnene bæres det frem brød, vin og vann, og forstanderen fremsier etter sin nådegave bønn og takksigelse. Deretter skjer utdelingen til hver enkelt, og vi nyter det slik det har blitt holdt takkebønn over. Til dem som er fraværende, sendes brød og vin med diakonene.» (Fra første apologi. Norsk oversettelse v. J. Garcia de Presno)

Et samfunnsmåltid
Det er helt riktig at nattverden er et samfunnsmåltid. Så langt er jeg enig med Hope og hans radikale venner, men i det som følger ser det ut som de bommet radikalt. For samfunnet består ikke i om en kneler, sitter eller står, sender elementene rundt eller går opp til alteret. Samfunnet består faktisk ikke i det vi gjør, men i det vi får. Vi er ett kjød med Kristus Jesus når vi tar imot hans kropp og blod (Se sitat ovenfor 1 Kor 10. Sml. 6:17 og 11:29) Han er hodet, og vi er lemmene. Således er det ikke bare et samfunnsmåltid med bedehusvennene som tilfeldigvis befinner seg i rommet, eller med dem som deler «idealene fra 1906», men med hele den kristne kirke på jorden – til alle tider! Det skjer gjennom Kristus.

Som jeg antydet innledningsvis, ser det her ut til at en endring i praksis gjenspeiler et endret grunnsyn.

Vitnesbyrd og det allmenne prestedømme
Når det gjelder det allmenne prestedømme, har jeg tidligere svart deg på dette. Men hvis du ønsker å gjøre nattverden en slags erklæring om frihet, likestilling og brorskap, så vil jeg påstå at du blander sammen kategorier. For, slik jeg hevder ovenfor, ligger det et hyrdeansvar i forvaltingen av nattverden, og ikke alle kalles til å være hyrder. Samtidig, igjen, kan det diskuteres om dette hyrdeansvaret også berører utdelingen. Det, antar jeg, kan avhenge av lokal praksis.

Skriften sier verken noe om det å sende nattverden rundt i benkeradene, eller å avslutte nattverdshandlingen med vitnemøte. Derfor er disse delene nettopp slikt som vi kan velge bort til fordel for viktigere hensyn.

Flekkefjord Felleslag sa...

Hallo Sakarias
Takk for grundig respons på innlegget mitt. Her er noen korte punkt som respons.

1. Så langt jeg kan se er vi enige om hva nattverden er og hvem den er for. Det tror jeg Hope også ville vært. Fokuset mitt denne gang var ikke hva vi får i nattverden, men formen på nattverdmøtene og hvem den er for.

2. Jeg er ikke sikker på om det er vanskeligere for en ikke-kristen å sende nattverdelementene forbi i benkeraden, enn å la være å gå frem til «alteret». Jeg har flere ganger nevnt det å sende elementene forbi, som en mulighet når jeg har ledet nattverdmøter, spesielt i forsamlinger der jeg er ukjent. Ved å ha egne nattverdmøter på egne dager eller i forlengelsen av søndag formiddagsmøtet, kan vi i større grad unngå å sette de som ikke vil delta i en vanskelig situasjon.

3. Jeg er enig i det du skriver om samfunn med Kristus i nattverden og at dette samfunnet er med alle kristne. Men jeg synes ikke det er noe motsetning til at vi også tenker «brodersamfunn» i vår lille lokale forsamling. Der er ikke formene bindende, men det er helt legitimt å tenke hva som styrker samfunnet mellom de kristne lokalt, og hva som kan styrke båndene de imellom.

4. Jeg tror det er første gang det er blitt nevnt at jeg ønsker å fremme likestilling i menigheten. Jeg har nok heller profilert meg som tilhenger av tjenestedeling og mot kvinnelige prester. Nattverden har med hyrdefunksjonen å gjøre, i alle fall i åpne møter. Derfor mener jeg at en av «de eldste» i forsamlingen bør lede nattverdmøtene og en eldste er ifølge Guds ord en mann. Slik den fri nattverd har blitt praktisert har både dette og det allmenne prestedømmet blitt understreket. En hyrde leder samlingene, mens alle kristne forkynner for hverandre om Jesu legeme og blod.

Anonym sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Anonym sa...

Takk for artikkelen, Ove!
Her er blitt en "kirkelig" dragning over det forsamlingsbyggende arbeidet på Bedehusene som er fremmed for lekmannslinja.
At nattverden legges til samlinger med størst oppslutning, fører mang en gang til et unødvendig press på de som ikke ønsker/burde gå.
En kvinne fortalte at da ho var "Gullkonfirmant" satt ho sammen med noen andre jubilanter som ikke bekjente seg som kristne. Det ble da tillyst nattverd, og det skapte forvirring blant de. De spurte da kvinnen om ho skulle gå til nattverd? Ho svarte at det skulle ho ikke for jeg går til nattverd heime på Bedehuset.
"Det var godt, da trenger ikke vi heller gå", svarte de. Hadde ho gått, hadde de følgt med.
Jesus var friluftspredikant, men da han skulle innstifte nattverden, ville han være sammen med sine i et fortrolig samfunnsmåltid.
Einar Krogedal