Ingen forkynner og sjelesørger har hatt så stor betydning for meg som svensken Carl Olof Rosenius. Mitt første kjennskap til han var gjennom andaktsboka hans, ”Husandaktsboka”. Den var mye brukt av min far da jeg vokste opp.
Selv begynte jeg ikke å lese Rosenius sine skrifter før etter at jeg hadde kommet gjennom til bevisst liv med Gud som 20-åring. Siden har han fulgt meg og vært til mye hjelp både i mitt personlige gudsliv og i forkynnertjenesten.
Rosenius var mye plaget av anfektelse. Det er kanskje en viktig årsak til at jeg, ikke minst i tunge stunder, har fått god sjelesorg og hjelp gjennom Rosenius sin forkynnelse.
Rosenius har hatt stor innflytelse i lekmannsbevegelsen i Norge. I Norsk Luthersk Misjonssamband definerer vi oss som en Luthersk-Roseniansk bevegelse. Det betyr at organisasjonen ønsker at forkynnelse og lære skal være i tråd med Rosenius sin forkynnelse. Dette ikke for å dyrke Rosenius som person, men fordi vi mener at hans forkynnelse og undervisning i all hovedsak er i tråd med Guds Ord, som er normen for all lære og forkynnelse. Hvem var så denne Rosenius, og hva er hovedrekkene i hans forkynnelse?
Vekkelsesmiljø i nord Sverige
I første halvdel av 1800-tallet var det en vekkelse i nordre del av Sverige. I Piteå-området startet denne vekkelsen allerede i 1802. Vekkelsen var evangelisk, og sterkt preget av Luther og hans lære. De sørget bl.a. for å gi ut på nytt Luthers stor Galaterbrevskommentar. Vekkelsen var også under innflytelse fra Hernhut. En tysk vekkelse som var Kristussentrert, pietistisk og med strekt misjonssyn. Vekkelsen i nord Sverige gikk ofte under navnet Nyleservekkelsen.
Vekkelsen bredte seg sørover, og fram mot 1830 nådde vekkelsen til Umeå. På denne tid gjaldt enda konventikkelplakaten i Sverige. Det betydde at alle samlinger om Guds ord måtte være i prestens regi eller godkjent av presten. Denne loven ble stadig mindre håndhevet utover mot 1830, slik at det ble stadig større forsamlingsfrihet.En sentral leder i nyleservekkelsen var Anders Larsson fra Skellefteå. Han ble vakt som 15 åring etter å ha blitt tatt til fange av russere som var i konflikt med Sverige på den tiden. Mens han var fange hos russerne, lovet han Gud at han skulle bli en kristen om han ble berget fra fangenskapet. En dag drakk russerne som holdt han fanget seg fulle. Det førte til at Anders klarte å rømme. Og løfte til Gud stod han ved. Han ble senere både leder og predikant blant vekkelsesfolket.
En annen sentral skikkelse i nyleservekkelsen var Marja Lisa Søderlund Hun ble frelst ved virksomheten til Anders Larsson i 1818. Da var hun 24 år gammel. Marja Lisa var først og fremst sjelesørger. Rosenius hadde mye sjelesørgerisk kontakt med Marja Lisa, som han kalte for Maria. Mange av brevene som gikk mellom henne og Rosenius er bevart. I tillegg til å være sjelesørger, reiste hun også rundt og deltok på samlinger. På disse møtene leste hun prekener av Luther. Marja Lisa døde i 1851.
Lars Levi Læstadius virket lenger nord i Sverige. Han var også sterkt påvirket av nyleservekkelsen. Han ble vakt og kom til åndelig gjennombrudd etter et møte med samekvinna Maria Clemetsdatter i Åsele, 17 mil vest for Umeå i 1843. Han ble et redskap til en omfattende vekkelse i grensetraktene mellom Sverige, Finland og over i Nord-Norge. Denne vekkelsen ble etter hvert til en egen bevegelse, ofte kalt Læstadianismen.
Lina Sandel skrev et dikt om Rosenius etter hans død. Her kan du lese et utdrag av diktet
Rosenius som barn og ungdom
Far til Carl Olof Rosenius het Anders og var født i Piteå i 1780. Han kom tidlig med i nyleservekkelsen. Han ble utdannet til prest i Umeå og i perioden 1811 til 1834 var han såkalt ”ekstraordinær prest” i sju ulike menigheter. Alle steder hvor Anders kom ble det vekkelse.
Han giftet seg i 1812 med Sara Margareta Norenius fra Arjeplog. Samme år ble han medlem av foreningen Evangeliska Sällskapet som hadde som formål å fremme vekkelse og å spre evangeliske skrifter. Anders var også abonnent på et misjonsblad. Han hadde syn for å drive hedningemisjon. Han døde i 1840.
Carl Olof ble født 3. februar 1816. Han var nummer tre av sju søsken. Faren var da prest i Nysätra i Västerbotn. Før han ble født drømte mora at han ville bli et utvalgt redskap for Gud. Av natur var Carl Olof stille og ettertenksom, men kunne også være livlig. Han hadde drag av naturromantikk, men sterkest var nok hans tungsinn. Allerede som barn var han sterkt preget av den kristne tro.
Sin første undervisning fikk han som femåring. Hovedsaken i undervisningen var Luthers forklaring. Da han var 12 år ble han og den eldre broren, Anders, sendt til Piteå på skole. Allerede da begynte han å sende brev med åndelig innhold. Ett år senere flyttet familien til Säver utenfor Umeå, og Carl Olof begynte på skole i Umeå.
Åndelig gjennombrudd
I juleferien 1830 kom Rosenius over Erik Pontoppidans bok ”Troens speil”. Her leste han at et menneske kan bekjenne rett lære og besegle den med sitt blod, det kan gjøre tegn og under i Jesu navn og likevel fare til helvete. Dette ført til at han ble vakt. Han så at det måtte en ny fødsel til for å bli frelst. Han kom i syndenød på grunn av noen synder som var blitt levende for ham. Ut på våren 1831 fikk han se seg løst og fri i Kristus og hans verk.
Etter denne frigjøringen ble han ofte mobbet og kalt både ”den lille reformatoren” og ”den andre Luther”. Han hadde kontakt med leserne i Röbäck og ledet også et møte der og leste fra Luthers skrifter. Det var i hovedsak Bibelen og Luthers bøker som han leste i denne perioden.Høsten 1833 begynte han på gymnas i Härnösand. Det var ikke mange kristne på denne plassen, så trivselen var lav. De få kristne som var der, hadde ikke opplevd vekkelsen slik de hadde i Umeå og lenger nord. Rosenius fikk likevel samlet en liten flokk til oppbyggelsesmøter enkelte søndager. Dette var imidlertid lite populært blant lærerne og prestene på stede.
Høsten 1836 flyttet han til Hällgum for å bli huslærer ved siden av studiene på gymnaset. Denne tiden ble spesielt tung for Rosenius. Han hadde i hele gymnastiden god kontakt med de kristne på heimplassen og han hadde en stadig økende sjelesørgerisk virksomhet via brev. Det var gjennom brevveksling han også kom i kontakt med Agathe Lindberg som noen år senere ble hans kone. De første åndelige brev av Rosenius ble første gang trykket i 1838. Boka heter ”Bref i Andliga Âmnen”. Han sluttet på skolen i Hârnösand våren 1837.
Skoleåret 1837/1838 brukte han som skikken var, til å reise rundt i heimtraktene og i Lappland for å samle inn penger til videre studier ved universitetet. Tidlig på høsten 1838 var han veldig syk og ble svekket legemlig. Han fikk også en depresjon.
I begynnelsen av desember komme han så til Uppsala for å studere på universitet der. Her følte han seg veldig isolert. Han begynte på prestestudiet, men var ofte i tvil om det var rett av ham å bli prest. Etter kun noen måneders prestestudie tvang økonomien han til å avbryte studiene. Han flyttet til Lenna, sør for Stockholm i mai 1839 for å bli lærer. Hele perioden i Uppsala slet han med helsen., både fysisk og psykisk. I Lenna ble han enda mer ensom og hadde ingen trosfeller å omgås. Han kom i denne perioden inn i en dyp anfektelse.
Metodisten Georg Scott
Mens Rosenius var lærer i Lenna, var det en spesiell møtevirksomhet i Stockholm. Den engelske metodistpresten Georg Scott var kommet til hovedstaden for å drive evangelisk virksomhet. Scott var opprinnelig fra Edinburg i England. Han ble født i 1804 og kom til Stockholm i 1830 for å overta som pastor i den engelske kirken i byen. Han levde lenge i trelldom, men kom igjennom til liv i Gud ved metodistenes virke i 1827. Han var opprinnelig presbyterianer, men gikk over til metodismen.
Det var egentlig forbudt for svensker å gå i ikke-lutherske menigheter. Scott fikk likevel virke uforstyrret, mye på grunn av måten han arbeidet på. Utenom forkynnervirksomheten var han opptatt av å spre kristne traktater og Bibelen. Han arbeidet også for avholdssaken og ytremisjon. Lenge før han kom til Sverige organiserte han bønnemøter med sikte på forbønn for ytremisjonsvirksomheten. I Sverige ble han medstifter av et misjonsblad og kom med i ledelsen av Svenska missionssällskapet.
Scott opplevde stor tilstrømning til møtene og flere ble frelst. I 1839 organiserte han formelt menigheten som en metodistmenighet. Det vakte sterke reaksjoner både allment, men også blant hans mange venner i Den svenske kirken. All motstanden førte til at han la ned igjen metodistmenigheten. Det som skjedde skapte likevel en sterk mistanke mot Scott. Scott dempet ned sitt metodistiske engasjement og la vekt på å virke innenfor den svenske kirke.
C. O Rosenius. Magister Rosenius
(foto Falbygdens museum)
Samarbeid med Scott
Rosenius hørte altså om denne spesielle virksomheten mens han var i dyp anfektelse og ensomhet i Lenna. I midten av august 1939 oppsøkte han Scott for å søke sjelesorg. Etter noen besøk fikk Rosenius hjelp og anfektelsen stilnet. Scott hjalp Rosenius til å ha fokus på det sentrale i den kristne tro.
Etter dette gikk Rosenius ofte til Stockholm i helgene. Her var han med på Scotts gudstjenester og var mye i heimen hans. Han følte seg heime i forsamlingen, men savnet til tider forsoningens tyngdepunkt i forkynnelsen slik han var vant til hos nyleserne i nord. Han hadde også selv dette som tyngdepunkt i sin forkynnelse og sjelesorg, i motsetning til Scott som hadde større tyngdepunkt i helliggjørelsen.
Ut over vinteren 1839/1840 ble han stadig mer engasjert i virksomheten i Scotts menighet. Utpå våren begynte han å holde bibeltimer ut fra Romerbrevet. Bibeltimene ble holdt på lørdagene. Han oppgav også studiene han hadde ved siden av lærergjerningen og ble i stede fast medarbeider til Scott.
Sommeren 1840 reiste Carl Olof heim på ferie. Her møtte han mye skepsis blant sine vekkelsesvenner på grunn av hans samarbeid med metodisten Scott. Vennene hans var redd han vil bli påvirket av metodismen. Mange tok det opp med han når han var heime på ferie, mens andre skrive om det i brev de sendte ham etter at han var tilbake i Stockholm etter ferien.
Rosenius med familien
Rosenius fortsatte imidlertid med samarbeidet. I oktober ble den nye engelske kirken innviet. Dette var ei stor kirke som rommet om lag 1000 tilhørere. Rosenius sluttet i lærerstillingen sin i Lenna og fikk ny lærerstilling i en privatskole i Stockholm. Han flyttet også inn i en leilighet som var i den nye kirken. I kirken hadde han en god del bibelundervisning og kveldsandakter. 27. desember 1840 holdt han sin første preken i gudstjenesten i kirken. Kirken var da fullsatt.
Scott opplevde nå stadig sterkere motstand fra svenske prester. De gjorde det de kunne for å få slutt på hans virksomhet. I april 1841 reiste Scott til Amerika for å samle inn penger til den nye kirka. Rosenius ble da satt til å være Scott sin vikar. Det gikk ikke lenge før det ble stor tilstrømming til møtene ved Rosenius og mange ble frelst. Under påskepreika det året var sangeren Oscar Ahnfeldt tilhører til Rosenius sin forkynnelse. Denne talen blir et redskap til Ahnfeldts åndelige frigjøring. Ut over forkynnelse, brukte Rosenius mye tid på personlig sjelesorg.
Da Scott kom tilbake fra Amerika i november 1841 fortsatte Rosenius i en sentral stilling i kirken. Han trappet ned arbeidet som lærer og sluttet helt i 1842. Scott forkynte nå på søndagene, mens Rosenius talte på onsdager og andre andakter på hverdagene.
Scott fikk samlet inn mye penger i Amerika. Han fikk også løfte om lønn for to ansatte. Rosenius ble lønnet av disse midlene. I tillegg til preking og sjelesorg, skulle han også redigere et blad som Scott stiftet i begynnelsen av 1842. Bladet het Pietisten og hadde et opplag på 600. Dette bladet fikk snart stor betydning for Rosenius sin virksomhet.
Betlehemskyrkan
Scott må reise fra Sverige
Angrepene mot Scott ble stadig hardere i den svenske pressen. Han ble anmeldt for ulovlig virksomhet og det ble oppfordret til maktbruk mot han. Under en tale 11. februar 1842 kom flere menn og forstyrret møtet med bråk og uro. Etter dette ble også søkelyset rettet mot Rosenius, som blant annet ble beskyldt for å spre villfarelser under en fremmed kirkes beskyttelse. Gudstjenesten palmesøndag 20. mars 1842 ble avbrutt av store mengder pøbler. Etter dette fikk Scott forbud mot å holde offentlige møter og han forlot Sverige 30. april.
Scott betydde svært mye for Rosenius. Det var han som startet Pietisten. Scotts virksomhet gjorde at Rosenius sitt lekmannssyn ble enda klarere. Han beholdt imidlertid alltid et skille mellom embete og lekmann. Som lekmann forkynte han bare når han ble spurt om det, ”kallet” som det står i bekjennelsen. Virksomheten i Betlehemskyrkan begrunnet han ut fra kallelsen fra Scotts venner i Amerika.
I forkynnelsen derimot ble han ikke påvirket av Scott. Han var og ble en lutheraner preget av den pietistiske vekkelsen i nord. Kun på ett punkt merket man innflytelsen fra Scott, nemlig i synet på den kristne enhet.
Utkast av et preken-manus fra C. O. Rosenius
(foto budbararen.nu)
Forkynner og redaktør
Etter at Scott var reist fra Sverige fortsatte Rosenius å redigere Pietisten og bladet Missions-Tidningen. Han fikk noe godtgjørelse for dette. I tillegg fikk han fortsatt lønn fra USA for å være bymisjonær.
Han fortsatte også med en utstrakt møtevirksomhet rundt om i ulike heimer. Han startet opp flere søndagsskoler der medlemmer i menigheten var lærere. Han hadde også mye sjelesorg under fire øyne og per brev til kristne venner utenfor Stockholm. Han forfattet også noen sanger og oversatte og omarbeidet flere. Det var stadig folk som ble frelst under Rosenius sin virksomhet. Samtidig var det også en del uro og strid om ulike lærespørsmål.
Nå var den økonomiske situasjonen til Rosenius blitt såpass stabil at han våget å tenke på å gifte seg. 2. august 1843 stod bryllupet med hans kjære Agathe Lindberg. Bryllupet stod i Umeå. Agathe og Carl Olof fikk fem barn. Tre av dem døde som små i perioden 1849 til 1852.
Scotts kirke, Betlehemskyrkan, hadde stått tom etter at han reiste fra landet. Rosenius hadde derfor møtene sine i heimer ulike steder i Stockholm. I 1852 flyttet Rosenius og familien inn i ny leilighet. I samme bygget fikk han også leie en møtesal som rommet 400 personer. Her hadde han møter både onsdag, lørdag og søndag kl.13.00. Rommet ble imidlertid snart for lite.
Vekkelse og brytninger
Ut over 1850-tallet økte vekkelsen ved Rosenius i omfang og ble som en åndelig vårløsning.
Bladet Pietisten hadde i 1855 øket til 7000 abonnenter. Til sammenligning hadde Sveriges største avis på samme tid 4000 abonnenter. Samtidig med at nye blad ble sendt ut, ble gamle nummer trykket opp igjen og også samlet til bøker. Stoffet til artiklene i Pietisten ble som oftest preket over først, før Rosenius bearbeidet stoffet og satte det på trykk. Han fikk også gode råd fra nære medarbeidere om innholdet i det han satte inn i Pietisten.
I 1854 ble det stiftet en organisasjon som skulle forvalte Betlehemskyrkan. Den ble deretter åpnet for møtevirksomhet. I 1857 søkte Rosenius om å få bruke kirken til sin virksomhet, siden hans lokaler var for små. Søknaden ble innvilget for søndagsmøtene mellom kl.13.00 og 15.00. Året etter flyttet også onsdagsmøtene til Betlehemskyrkan.
Samtidig med den omfattende møtevirksomheten i Stockholm, var Rosenius stadig på reisefot med Guds ord. Dette gjorde han først og fremst om sommeren. Mange ble frelst og fikk åndelig hjelp på disse turene. Midt i all fremgang i denne perioden, gjennomlevde Rosenius dype anfektelser.
På denne tiden ble det stiftet et par organisasjoner som Rosenius ble mye knyttet til, Stockholms Stadsmission og Evangeliska Fosterlands Stiftelsen. Rosenius var med å prege profilen i begge organisasjonene. Han avviste blant annet både ”allianselinjen” som var sterkt i vinden denne tiden, men også frikirkelinjen som hadde inspirasjon blant annet fra Skottland.
Sangeren Oscar Ahnfedt stod Rosenius nær. I 1858 ble han påvirket av den norske presten Lammers. Lammers var statskirkeprest, men meldte seg ut og dannet et eget kirkesamfunn. På sine eldre dager vendte han imidlertid tilbake til statskirken. Påvirkningen fra Lammers førte til at Ahnfeldt meldte seg ut av statskirken og dannet frimenigheter i Sør-Sverige. Ahnfeldt betonet på denne tiden også sterkt læren om verdensrettferdiggjørelse. Dette ble også Rosenius anklaget for å lære, noe som ikke stemmer. Han tok etter hvert klart oppgjør med denne lære. Vennskapet mellom Ahnfeldt og Rosenius ble imidlertid bevart.
I 1860 og 1861 skrev Rosenius en utleggelse av Romerbrevet i Pietisten. Denne kommentaren kom i bokform i 1867-68 og ble vidt utbredt. Rosenius sine skrifter ble også oversatt til norsk, og her fikk han etter hvert stor innflytelse gjennom sin skriftlige forkynnelse. I 1860 vedtok Fosterlandsstiftelsen å oppta ytremisjonsarbeid. Rosenius var med på dette vedtaket.
De siste årene
Rosenius hadde svak helse hele livet. Ut over 1850-tallet fikk han stadig symptomer på overanstrengelse. Etter et opphold med hvile borte fra Stockholm, kom han imidlertid til krefter igjen.
Like etter påske i 1865 opplevde han følelsesløshet i den venstre siden. Det var sannsynligvis en mindre hjerneblødning. Etter noen ukers hvile i Småland, kom han imidlertid til krefter igjen og gjenopptok virksomheten. Høsten 1866 fikk han et nytt lite slagtilfelle, men kom seg igjen også etter det.15. mai 1867 talte han for siste gang i Betlehemskyrkan. Teksten var da fra Salme 23. Etter talen la han ut på ei prekenreise sammen med kona og ei av døtrene. I pinsen skulle han tale i Johanneskirken i Gøteborg. Etter bønn og innledningsord fikk han en tredje hjerneblødning og måtte hjelpes ned fra talerstolen. Han ble lagt inn på Sahlgrenska sykehus og lå der i to uker. Han kom seg imidlertid fort og i månedsskiftet juni/juli var han heime i Stockholm igjen. Han fikk såpass krefter at han fortsatte å skrive i Pietisten.
Vel heime i Stockholm begynte han arbeidet med å finne en etterfølger. Valget falt på forkynneren Carl Johan Lindberg. 1. februar 1868 ble Rosenius syk igjen. Han ble stadig svakere og trakk sitt siste pust noen minutter over kl.21.00 mandag 24. februar. Han ble begravet 28. februar, 52 år gammel.
Utviklingen i Sverige etter Rosenius sin død
Etter Rosenius sin død var det Paul Peter Waldenström(1838-1917) som overtok som redaktør av Pietisten. I 1872 framsatte han sin egen tolkning av forsoningslæren i bladet. Det skapte stor strid. Waldenström og hans tilhenger ble i 1878 tvunget til å forlate Fosterlandsstiftelsen. De startet i stede Svenska Missionsförbundet.
Med dette ble Rosenius sin påvirkning sterkt svekket i Sverige. Hans fortsatte innflytelse var først og fremst innad i Fosterlandsstiftelsen og organisasjoner som senere brøt ut av EFS.
En kristens dagordning, av C. O. Rosenius
(foto Upplandsmuseum.se)
Innflytelse i Norge
I Norge derimot fikk Rosenius stor og varig innflytelse. Mange forkynnere leste Pietisten og etter hvert bøkene av Rosenius. Ikke minst gjelder det bøkene ”Husandaktsboken”, ”Klar og usvikelig veiledning til fred” og også Romerbrevskommentaren.
Vekkelsene i Norge ved Hans Nielsen Hauge og Gisle Johnson var sterkt opptatt av saliggjørelsens orden, omvendelse og menneskets anger og sønderknuselse. Med Rosenius kom en mer frigjørende tone, ”kom som du er”. Carl Fr. Wisøff gir følgende beskrivelse av Rosenius sin forkynnelse, fritt gjengitt fra Wiløffs kirkehistorie:
"Han forkynte evangeliet som en fri innbydelse til å komme til Kristus. Forsoningen er fullbrakt, vår gjeld er betalt og synden sonet. Her gjenstår intet, absolutt intet, som vi skal prestere til vår frelse, for Jesus har gjort alt. Tenk ikke på at du trenger å forberede deg for å komme til Jesus. Din egen verdighet er bare et lappverk, du kommer 1800 år for sent med det du trenger å prestere. Det er for Jesu skyld alene du får være et Guds barn."
Mange i Hauge-tradisjonen reagerte på den nye rosenianske forkynnelsen og ment den var for lett. Rosenus hadde imidlertid lest mye Luther og var klart Luthersk i sin lære.
Mange særpregede forkynnere i Norge var sterkt preget av Rosenius, og det fulgte store vekkelser med mange av dem. Vi kan nevne P.G. Sand, Jacob Traasdahl, Thormod Rettedal, Lars Oftedal, Svend Fldøen og ikke minst Ludvig Hope. Ut av disse vekkelsene vokste blant annet Det Vestlandske Indremisjonsforbund og Norsk luthersk Kinamisjonsforbund fram.
Enda i dag 140 år etter Rosenius sin død er hans skrifter å få kjøpt i Norge. Men det rosenianske preget på kristenfolket og forkynnelsen er nok dessverre svekket. Vi trenger en fornyelse tilbake til det frigjørende evangelium som Rosenius fikk forkynne så sterkt.
Litteratur:
Sven Lodin: C.O.Rosenius. Lunde 1959
(Amy Moberg og Lina Sandell): C.O.Rosenius. Mannen og målet. Indremisjonsforlaget 1949
(Amy Moberg og Lina Sandell): Carl Olof Rosenii. Liv og Virksomhed. Norman 1869
Ivar Welle: Kirkens historie II. Lutherstiftelsen 1951
Carl Fr. Wisløff: Norsk kirkehistorie bind III. Lutherstiftelsen1971
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar