søndag 10. januar 2016

Petter Dass – Herre Gud, ditt dyre navn og ære

Petter Dass (fra Hans Midbøe: Petter Dass)

Få norske diktere har nådd så lagt med sin diktning som Petter Dass. Han har skrevet flere store verk, som enda leses, mer enn 300 år etter hans død.

Petter Dass ble født i 1647. Foreldrene var skotten Peiter Pettersen Dundas og Maren Falch. Faren kom fra Dundee i Skotland og ble handelsborger i Bergen. Han traff Petters mor på sine handelsreiser til Helgeland. Faren døde da Petter var seks år, og da satt mora igjen med fem små. Hun giftet seg på nytt, men ble enke på ny og giftet seg derfor for tredje gang.

I 1660 reiste Petter til Bergen for å studere og fortsatte på teologistudier i København i 1666. I 1669 var han ferdig utdannet teolog, og fikk lærerstilling hos presten i Vefsn. Han ble forlovet med prestens stedatter, men hun ble gravid før ekteskapet. Dette var straffbart på den tiden, og Petter måtte reise til København og be om myndighetenes nåde. Han fikk beholde presterettighetene, men han og forloveden Margrete Andersdatter, måtte betale bot.

Statue av Petter Dass på Alstahaug

I 1673 ble Petter Dass kapellan på Nesna, der han kjøpte opp storgården Strand ved innløpet til Ranafjorden. I 1689 fikk han overta stillingen som sogneprest i Alstahaug, og har var han prest fram til sin død i 1707.

Det mest kjente av Petter Dass sine verker er «Nordlands Trompet», «Evangeliesangene» hvor han har skrevet et dikt til hver prekentekst gjennom et år og «Katekismesangene» der han skriver katekismen på verselinjer.

Alstahaug kirke

Den mest kjente katekismesangen er «Herre Gud ditt dyre navn og ære», skrevet over Fader Vårs andre bønn: «Helliget vorde ditt navn.» Originalen inneholder 16 innholdsrike vers, mens bedehusets sangbok kun gjengir tre av disse versene. Her vil jeg gjengi alle 16 vers i to eldre språkdrakter. Se og les!

Herre Gud ditt dyre navn og ære!

HErre GUD! dit dyre Navn og Ære
Over Verden høyt i Savn maa være,
Og alle Siæle, og alle Træle 
Og hver Geselle de skal fortælle 
Din Ære.
Herre Gud, ditt dyre navn og ære
over verden høyt i savn må være,
og alle sjele, og alle trelle,
og hver geselle, de skal fortelle
din ære.
Det er smugt og kaasteligt at høre,
At mand GUD sin Læbers Pligt monn’ giøre;
De Dyb Afgrunder, de grønne Lunder 
Skal HErrens Vunder hver Tid og Stunder 
Udføre.
Det er smukt og kostelig å høre,
at man Gud sin' leppers p1ikt mon gjøre.
De dyp' avgrunner, de grønne lunder
skal Herrens vunder, hver tid og stunder
utføre.
Om sig Folk anstille vil saa slemme, 
GUds Navn slet at tie still og glemme,
Saa skal dog Stene og tørre Bene 
Ey være seene hands Navn det reene
At fremme.
Om seg folk anstille vil så slemme,
Guds navn å tie still og glemme.
Så skal dog stene og tørre bene
ei være sene, Hans navn, det rene,
å fremme.
Ja før GUD sin Ære skal forlise, 
Før skal Hav og grommen Hval ham prise, 
Samt og Tanteyen, som løber Leyen, 
Steenbid og Seyen og Torsk og Skreyen.
Og Niise.
Ja, før Gud sin ære skal forlise,
før skal hav og grummen hval ham prise.
Samt og tanteien, som løper leien,
stenbit og seien og torsk og skreien
og nise.
GUD er GUD, om alle Land laa øde,
GUD er GUD, om alle Mand var døde, 
Om Folk forsvimler, i HErrens Himler
Utallig vrimler, som slaer paa Cimler 
Hin Søde.
Gud er Gud, om alle land lå øde,
Gud er Gud, om alle mann var døde.
Om folk forsvimler i Herrens himler,
utallig vrimler, som slår på cimler,
hin søde.
Skulle HErren fattis Bram og Svenne? 
See, ti tusind staar for ham og tienne,
Ja tusind gange ti tusind mange,
Hvis smukke Sange med Klang kand prange 
Der henne.
Skulle Herren fattes bram og svenne,
se, ti tusen står for Ham og tjene.
Ja, tusen gange ti tusen mange,
hvis smukke sange med klang kan prange
der henne.
Thi for GUD skal alle Knæ sig bøye, 
De som boor i Himlene hin høye,
Og de paa Jorden i Sør og Norden,
Samt Dievlers Orden, som dømt er vorden 
Til Møye.
Ti for Gud skal alle kne seg bøye,
de som bor i himlene hin høye.
Og de på jorden, i syd og norden,
samt djevlers orden, som dømt er vorden til møye.
Høyen Hald og dyben Dal skal vige, 
Jord og Himmel falde skal tillige, 
Hver Bierg og Tinde skal slet forsvinde,
Men HErrens Minde til tusind Sinde
Skal stige.
Høye hall og dype dal skal vike,
jord og himmel falle skal til like.
Hvert berg og tinde skal slett forsvinne,
men Herrens minne til tusen sinne
skal stige.
Vil de Gamle være stiv og sove, 
Da skal Børn i Moders Liv GUD love; 
De Halte, Lamme, Maal-løse, Stamme 
Giør og det samme, de Gromme, Gramme 
Og Grove.
Vil de gamle være stiv' og sove,
da skal barn i moders liv Gud love.
De halte, lamme, målløse, stamme
gjør og det samme, de grumme, gramme
og grove.
Naar jeg mig fra Top til Fod betragter,
Ingen Lem paa mig forgod jeg agter,
Var de saa smukke som Silke-Dukke, 
De jo skal bukke med ydmyg Sukke
Og Facter.
Når jeg meg fra topp til fot betrakter,
ingen lem på meg for god jeg akter.
Var de så smukke som silke-dukke,
de jo skal bukke med ydmyk' sukke
og fakter.
Men ô Mennisk tør du vel det meene?
At GUds Navn skeer Ræt og Skel  allene,
For Præst og Bonde med blotte Munde 
Ham love kunde? ney, ingenlunde 
Det eene.
Men, o mennesk', tør du det vel mene,
at Guds navn skjer skjell og rett, alene,
for prest og bonde med blotte munne
ham love kunne? Nei, ingenlunde
det ene.
HErrens Navn hos os paa Jord kand ikke
Helligis ikkun med Ord og Nikke; 
Ney; hvor du svæver og hvor du stræver, 
See til du lever, som GUds Ord kræver
Til Prikke.
Herrens navn hos oss på jord kan ikke
helliges ikkun med ord og nikke!
Nei, hvor du svever, og hvor du strever,
se til du lever som Guds ord krever
til prikke.
Lad dit Lius for Folket smukt saa brende,
At enhver din Dyyd og Tugt kand kiende,
Leev ey begierlig, ey Folk besværlig 
Leev from og ærlig mod hver Mand kiærlig 
Til Ende.
La ditt lys for folket smukt så brenne,
at enhver din dyd og tukt kan kjenne!
Lev ei begjærlig, ei folk besværlig,
lev from og ærlig, mot hver mann kjærlig
til ende.
Had alt det GUD i sit Ord selv hader,
At Vellysten dig paa Jord ey skader,
Sky Synd og Lyder, som GUD forbyder,
Elsk Tugt og Dyder, som dig bepryder
Og bader.
Hat alt det Gud i sitt ord selv hater,
at vellysten deg på jord ei skader!
Sky synd og lyter, som Gud forbyder,
elsk tukt og dyder, som deg bepryder og bader.
Men vilt du paa Synders Vey henstige,
Og fra Dyden blues ey at vige,
Da dine Lemmer GUds Navn beskemmer 
GUds Aand bortskremmer og ey forfremmer 
GUds Rige.

Men ô GUD! forhindre sligt at blive! 
Hvad som er u-gudeligt fordrive! 
At vi vor Tider mod Synden strider,
Naar Tiden lider, hos dig omsider
At blive!
Men, o Gud forhindre slikt å blive!
Hva som er ugudelig fordrive!
At vi vår` tider, mot synden strider,
når tiden lider, hos deg omsider
å blive!


Kilder:
Snl.no
Wikipedia.no
Acm5.com
Hans Midbøe: Petter Dass
Petter Dass: Nordlands trompe. Viser og rim. Evangeliesangene







Ingen kommentarer: