Homofil praksis og kvinnelige prester

Det er trist og vemodig å se hvor raskt bibelstridig lære får innpass i vår tids kristenhet. Det settes spørsmålstegn ved de mest sentrale lærepunkt i den kristne tro. Den bibelstridige teologi er dessverre også på vei inn i bedehusene.

I tillegg til homofilisaken, er det spørsmålet om kvinnelige prester/eldste som har vært det mest brennbare bibelsynsspørsmålet i Norge de siste årene. Det er flere ulikheter mellom de to sakene, men også mange klare likheter. Ikke minst i forhold til bibelsynet.

Homofilisaken

Fram til ca. 1970 var homofil praksis forbudt ved norsk lov. Etter at dette lovforbudet ble opphevet, oppstod det pressgrupper innen Den norske kirke som arbeidet for at også kirken skulle anerkjenne homofiles rett til å leve ut sine følelser og samtidig ha «fulle rettigheter» i kirken. De har nådd målet sitt, ved at det nå i kirkemøte er vedtatt et bibelstridig «vigselsrituale» for likekjønnede par. Utviklingen har gått skremmende fort.

Guds ord sier noe helt annet enn hva Den norske kirke nå sier. Det er mange klare ord i Bibelen om denne saken, jeg nevner kun et fra 1 Kor 6,9: «Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike.»

Kvinneprestsaken

Frafallet fra Guds ord gikk veldig raskt i homofilisaken. Men vi så det samme skje i spørsmålet om kvinnelige prester/eldster. Fram til 1960 var det ytterst få som hevdet at Guds ord åpner for at kvinner kan være hyrder og eldste. Det var kun en av landets biskoper som var villig til å ordinere landets første kvinnelige prest i 1961. Det var en veldig liberal biskop.

Etter at den første kvinnelige presten var innsatt, gikk utviklingen i rask retning av åpning for kvinner i alle posisjoner i kirken. Menighetsfakultetet som ble opprettet som en motvekt mot liberal teologi, åpnet for kvinnelige prester på 1970-tallet. Til og med Indremisjonen (nå Normisjon), Ole Hallesbys gamle organisasjon, har åpnet for kvinnelige prester.

Hva sier så Guds ord? Jeg tar med ett bibelvers, 1Tim 2,12: «Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet.»

Likheter og ulikheter

Det er ulikheter i disse to sakene. Guds ord sier klart at homofil praksis er brudd på det 6. bud og den som lever i denne synd uten å gjøre opp med Gud, vil ikke arve Guds rike. Kirken vil nå innføre en praksis der de ber Gud velsigne noe som han selv sier er synd, og som kostet Jesu dyre blod på korset for å sone. Det er et Gudsopprør.

Spørsmålet om kvinnelige prester, eller tjenestedeling som det blir kalt på bedehusene, er ikke så entydig å forstå i alle aspekter. Guds ord er helt klart i spørsmålet om at kvinner er fritatt ansvaret for å være hyrde og eldste. Men hvilke stillinger og tjenester dette gjelder i vår måte å organisere Guds forsamling på i dag, er ikke like enkelt å lese ut av Guds ord. For stillinger som er definert som hyrde/eldste, er saken klar. Men det er mange stillinger i «grenseland». Her har det vært aksept blant bibeltro kristne for nyanser i syn.

"Har Gud virkelig sagt?"

Den avdøde svenske biskop, Bo Giertz, kalte spørsmålet om kvinnelige prester for et testspørsmål angående bibeltroskap. Jeg er enig med han, hvis vi da mener selve prinsippet. Det gjelder ikke noe mindre enn Guds ords autoritet.

Måten å forholde seg til Guds ord på i de to nevnte saker er skremmende lik. Inntil nylig var så godt som alle enig om at Bibelen avviser både homofil praksis og kvinnelige prester. Så ble Bibelens tale om dette i strid med «tidsånden», og djevelen kom med sitt gamle spørsmål «har Gud virkelig sagt?» Det gikk ikke lang tid deretter før «kirken» hørte på djevelen og forkastet Guds tale.

Tro mot det ene, men ikke det andre?

Gudsopprøret i homofilisaken har rystet Guds folk, og det med rette. Klar tale har lydt fra organisasjonsledere og de få gjenværende bibeltro prester. Samtidig undres jeg over at mange ikke ser sammenhengen mellom disse to omtalte saker.

Flere kristenledere har opprettet et luthersk nettverk for «å styrke frimodigheten til alle som vil forkynne og veilede ut fra en klassisk bibelsk tro og tanke». Det er flott og nødvendig. Samtidig er det paradoksalt at lederen for denne gruppa, Rolf Kjøde, er kvinneprest tilhenger. En slik inkonsekvens er etter min mening ikke med å styrke frimodigheten til å forkynne og veilede ut fra en klassisk bibelsk tro og tanke.

Hele Bibelen er Guds ord

«Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av, og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.» (2 Tim 3,14-17)

(Revidert utgave av denne artikkelen sto i Dagen 22.02.2016)