tirsdag 30. desember 2014

Den enkle troskap mot Kristus


Bilde fra Jørpeland bedehus
 
Det er mange viktige ting i denne verden, men kun en ting som er viktigst! Har jeg min sak i orden med Jesus eller ikke? Om Jesus kommer igjen i 2015, blir jeg da med til himmelen?

Paulus hadde formidlet Guds budskap til menigheten i Korint. De hadde tatt i mot evangeliet i tro. Men nå var han blitt bekymret. Han var redd for at de var på vei bort fra Jesus:

Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt – da tåler dere det så gjerne. 2 Kor 11:3-4

Troskap mot Kristus er troskap mot hans Ord. Det bor en iboende kraft i et hvert menneske som vil dra oss bort fra Ordet og fra Jesus. Selve ursynden fra paradis var å sette spørsmålstegn ved Guds ords sannhet. «Har Gud virkelig sagt?»

I vår moderne verden, er det mange røster som vil betvile Bibelens budskap. Det er ikke enkelt å vise troskap mot Ordet når verdens røster taler imot. Vitenskapen påberoper seg å vite noe annet enn det Bibelen sier: «Gud har ikke skapt jorda og livet på den, det har utviklet seg ved tilfeldigheter.» «Adam og Eva var ikke historiske personer». «Josvas historiefortelling står ikke til troende overfor arkeologien». «Jona var ikke i fiskens buk.» «Syndfloden har aldri hendt».

Går vi derimot til Guds ord, får vi et helt annet svar. Ordet sier om seg selv at det er Sannhet. Ikke en tøddel skal forgå. Jeg ber for meg selv og for kristenfolket i Norge, at vi ikke må vende oss bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus!

 
Men den enkle og rene troskap mot Kristus går dypere enn dette. Etter å ha argumentert mot vranglærere som var kommet inn i korintermenigheten, konkluderer han med et enkelt og personlig vitnesbyrd:

Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk! 2 Kor 12:9-10

Den som har fått et frelsende møte med Jesus, og fått en sann erkjennelse av sin egen «skrøpelighet», ønsker å bøye seg for hele Guds tale gjennom sitt ord. Den avgjørende troskapen mot Kristus er å få «bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen,» Fil 3:9

Skal en synder som jeg kunne nå himmelen, er det bare en mulighet til redning. Det er å ta imot det verk som Jesus har gjort for meg. Han har sonet mi synd. Han har levd et fullkomment liv i mitt sted. Derfor sier Jesus selv at «hver den som tror på ham, skal ikke gå fortapt, men ha evig liv.» Joh 3:16

Det er så lett i forskningens, toleransen og «kjærlighetens» navn å tåle «så gjerne» de røster som taler i strid med Guds ord. La oss heller be om nåde og frimodighet til å tro Gud på hans ord og hvile i at «løftene kan ikke svikte». Du skal slippe å være urolig for hva i Guds ord som er sannhet og hva som bare er usikre menneskeord. «Jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene,» Paulus i Apg 24:14.

Når Jesus sier: «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» 1Joh 1:7 – da taler han Sannhet.

Når Jesus sier: «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» Jes 53:5 – da taler han Sannhet.

Når Jesus sier: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» Matt 11:28 – da taler han Sannhet.

Når Jesus sier: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» Rom 8:1 – da taler han Sannhet.

La meg få høre det atter At han for min skyld har lidt
Fristelsens bitreste kvaler, Hån og bespottelse titt!
Hjemløs og fattig han vandret Lidelsens tornfulle vei,
Bar all min synd uten klage, Sådan en frelser har jeg!
(Fanny Crosby SB nr.38)




mandag 15. desember 2014

Er det viktig med kristen kunnskap?


Illustrasjonsfoto (dr.dk)
 
I Norge har kristendomsundervisningen stått sterkt i skolen helt opp mot vår tid. Nå er det lite igjen av denne opplæringen i skolen. Har det noen betydning?

I 1941 skrev misjonær Asbjørn Aavik boka «Nybrott» (Gry forlag 1942). Han var da i Kina og formidler i boka møte med et folk som er ukjent med evangeliet. Han starter med en beskrivelse av situasjonen i Norge:

«Det norske folket har kristendomskunnskap – kunnskap om Gud, Sønnen og den Hellige Ånd, kjenner Det gamle og Det nye testamentets bibelhistorie. Derfor er det også tilknytning for en forkynner. Du kan komme til den mest avstengte bygd, og det kan være så åndelig dødt som det bare vil, så ugudelig som det bare går an å bli – kristendomskunnskap har de. Så selv her har en tilknytning for det budskap en kommer med, kan lese en tekst fra Bibelen, forkynne og bli forstått. Folket kjenner den kristne språkbruk.»

Han fortsetter: «Kristendomsundervisningen i de norske folkeskoler er en av de største velsignelser vårt land eier. En som lever hele sitt liv innen landets grenser, ser det ikke. Det er noe som skal så være. Det har vært slik fra slekt til slekt. Den som kom langt bort – til et hedensk folk – så det. Det har vært uhyre trist her ute å lese i de norske avisene om alt strev for å skjære ned timetallet i kristendomsundervisningen i de norske skolene. Ser en da ikke at det er å slå støttene unna den bro som bærer oss over avgrunnen! Nei, en ser det ikke før en kommer langt bort.»

«Kristendomsundervisningen i de norske skolene er plogfuren i heimlandets gamle jord. Hvis ikke gammel jord også vendes, vil den snart gro til med lyng og mose. Denne plogen har enda aldri gått i «Kinas Gule jord». Derfor er det tilgrodd og stengt.

Her en dag jeg gikk etter landeveien mellom to landsbyer, tenkt jeg: Hvis ikke legmannsarbeidet heime i Norge hadde dette grunnlaget å bygge på, da måtte vi også der ta til med kurser for voksne menn og kvinner, slik vi har her. Da måtte vi også sette 70-80 åringene på skolebenken og ta til å lære dem katekismen.»

Så fortsetter Aavik (tegning t.h. selstomedia.com) å skildre en kultur uten bibelkunnskap: «I Norge går du opp på en talerstol, legger Bibelen opp foran deg, og alle vet at det er en bibel – Guds Ord. Det vet ikke hedningen. Han har aldri hørt om ei bok som heter så. Så må du først forklare hva en bibel er for noe, og så oppdager du hvor nettopp det var vanskelig. Et budskap fra den levende Gud til oss mennesker – nei, det forsto de ikke. De har selv mange hellige bøker av Konfucius og andre store menn. Så blir Bibelen satt inn blant disse – også ei bok av mennesker.

Du vil lese fra Lukas evangelium. Men så oppdager du at det fant ingen forbindelse hos dem. Så må du igjen forklare hvem denne Lukas er, og hva et evangelium er for noe, og så er tida for en hel preken gått.

Du nevner Jesus. Da vil alle i en norsk forsamling med en gang ha en forbindelse. Du behøver ikke forklare. Ikke slik her. Det navnet har de aldri før hørt nevnt. Så må en begynne som med små barn heime i Norge – forklare hvem Jesus er.

Eller du nevner den fullbrakte frelse i Jesus Kristus. Da ser en norsk forsamling med en gang det veldige verket på Golgata. En hedning ser ingenting, fordi han ingenting har lært.»

Det har skjedd mye i Norge siden 1941. Kristendomsopplæringen er borte fra den offentlige skole, og byttet ut med orientering om kristendom og andre religioner. Antall kristne barnelag er samtidig dramatisk redusert.

Aaviks skildring gir grunn til ettertanke……

Asbjørn Aavik (t.v.) og
Tormod Vågen

tirsdag 9. desember 2014

Alt er ferdig

 
Livets viktigste spørsmål er: Hvordan skal jeg bli frelst? Hva skal jeg gjøre for å komme til himmelen og ikke til helvete?

Alle verdens religioner er opptatt med dette. Og tross sine veldige ulikheter, gir de i bunn og grunn samme svar: Du må gjøre! Hvis du oppfyller et visst sett av bud og regler kan du blir frelst, eller gjerne håpe på å bli det.

Som 19-åring satt jeg på en andakt på Tryggheim vgs på Jæren. Taleren forkynte om Jesu fullkomne liv. Han gjorde aldri noe galt. Han sa aldri noe sårende. Han tenkte aldri en syndig tanke. Han var fullkommen fra han ble unnfanget til han døde på korset.

Mens jeg satt der skjedde det noe med meg. Det var som et lys ble tent. Som en gardin som ble dradd bort fra vinduet. Jeg fikk hvile.

Hva strevde jeg med? Jo, et ufullkomment liv. Jeg hadde fått se at Jesus på korset betalte for alle mine synder. Men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med mine unnlatelser. Alle ganger jeg kunne gjøre noe godt for andre, men ikke gjorde det. Alle ganger jeg kunne si et ord om Jesu til noen, men sviktet. Livet mitt var fullt av slike hull.

Når gardina ble trukket fra på Tryggheim, fikk jeg seg at jeg har et fullkomment liv. Jesus sitt liv ble mitt liv, den dagen jeg ble frelst. Han har ikke bare gitt sitt liv for å sone for mine synder, Han har også levd et fullkomment liv i mitt sted. Jeg er for sent ute med mitt strev. Det som trenges for at jeg skal bli frelst, det er gjort.

”Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg.” Gal 2,20


(Først publisert i april 2010)

onsdag 3. desember 2014

Ut og inn av nåden?


 
Er det slik at en kristen faller ut av nåden når han synder, og kommer inn igjen når han ber om tilgivelse for synden?

Da jeg var tenåring, tenkte jeg på denne måten. Jeg var urolig for at Jesus skulle komme igjen rett etter at jeg hadde syndet og før jeg hadde fått bedt om tilgivelse for synden jeg hadde gjort. Derfor var det mange ganger jeg ba om tilgivelse på forhånd, for synder jeg ville komme til å gjøre. Jeg tror ikke jeg er den eneste som har tenkt slik.

En slik tankegang avslører at jeg ikke hadde fått sett alvoret i syndefallet, og heller ikke fått sett hvor herlig frelsen er ordnet.

Konsekvensene av syndefallet i paradis var katastrofale. Følgen av syndefallet er at «alle mennesker har syndet og står uten ære for Gud». Det er ikke slik at vi er født syndfrie, og først blir syndere når vi gjør ei synd. Nei, vi er unnfanget i synd, sier Ordet. Fra unnfangelsen av er alle mennesker 100 % syndere. Derfor er vi fortapt i oss selv.

Bibelen skildrer mange steder denne syndige naturen. I Markus 7,21-23 står det: «For innenfra, fra menneskenes hjerte, kommer de onde tanker: utukt, tyveri, mord, hor, havesyke, ondskap, svik, skamløshet, ondt øye, bespottelse, overmot, uforstand. Alle disse onde ting kommer ut innenfra og gjør mennesket urent.» Om et menneske lyver en gang, blir han av den grunn ikke mere fortapt enn han allerede er.

Når du som en synder blir omvendt og født på ny (frelst), får du en ny natur som er 100 % rettferdig og fullkommen for Gud. Jesus sitt fullkomne liv blir ditt. Hans soning for dine synder på korset, renser deg fra all synd. Du er like fullkommen og rein som Jesus er. Du passer inn i himmelen.

Samtidig er du fortsatt 100 % synder! Den som er frelst har to naturer. Den gamle syndige natur er fortsatt like levende og syndig. Alt ditt er fremdeles smittet av synd. Men den gamle natur er «skjult med Kristus i Gud». Når Gud ser deg som er frelst, ser han Jesus sitt liv. Da ser han deg på samme måte som han så David. David falt i hor og var en drapsmann. Han hadde også del i den syndige natur. Men han ble frelst i Jesus. Da så Gud han på denne måten:

«.. min tjener David, som holdt mine bud og fulgte meg av alt sitt hjerte, så han ikke gjorde annet enn det som rett var i mine øyne.» 1 Kong14,8. Slik er det å være frelst. Romerbrevet bruker uttrykket «nåden vi står i». Å være en kristen er å stå i nåde, ditt syndige liv er skjult i Kristus. Faller du i synd, faller du ikke ut av nåde, men i den. Det er ikke min syndsbekjennelse som frelser meg, men min Jesus.


 
Betyr det da at det ikke er så farlig med synden? Kan jeg bare fortsette å synde, siden det er nåde nok likevel? Guds ord avviser en slik tankegang. Etter å ha forkynt at «om synden er stor, er nåden enda større», fortsetter Jesus med følgende: «Hva skal vi da si? Skal vi forbli i synden, for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den?» Rom 6,1-2

En kristen kan ikke leve i synden og forsvare den. Du kan ikke baktale og fortsette med det, og unnskylde deg med at det er ikke farlig, for nåden dekker alt. Et slikt sinn er ikke av Gud, og avslører at du har forlatt Jesus. «Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» 1 Joh 1,6-7

Faller jeg ut av nåden når jeg synder? Nei, jeg er dekket bak nådens skjold (Salme 5,13). Synda er allerede sonet da Jesus døde på korset for meg. Når jeg merker synden «på innsiden», eller faller i ytre synd, går jeg til Jesus med den.
 

For et Guds barn er synden en smerte og en krenkelse. Tenk at jeg handler, sier og tenker i strid med Han som elsker meg med en evig kjærlighet. Tenk at jeg handler, sier og tenker ting som førte Jesus til korset og Gudsforlatthet. Min gamle natur derimot, elsker synden. Derfor blir livet som kristen en kamp. En kamp mellom den gamle og den nye natur. I den kampen skal du få se på Jesus og trøste deg til hans løfte: «Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus.» Rom 8,1.