Er det viktig med kristen kunnskap?

Illustrasjonsfoto (dr.dk)

 

I Norge har kristendomsundervisningen stått sterkt i skolen helt opp mot vår tid. Nå er det lite igjen av denne opplæringen i skolen. Har det noen betydning?

I 1941 skrev misjonær Asbjørn Aavik boka «Nybrott» (Gry forlag 1942). Han var da i Kina og formidler i boka møte med et folk som er ukjent med evangeliet. Han starter med en beskrivelse av situasjonen i Norge:

«Det norske folket har kristendomskunnskap – kunnskap om Gud, Sønnen og den Hellige Ånd, kjenner Det gamle og Det nye testamentets bibelhistorie. Derfor er det også tilknytning for en forkynner. Du kan komme til den mest avstengte bygd, og det kan være så åndelig dødt som det bare vil, så ugudelig som det bare går an å bli – kristendomskunnskap har de. Så selv her har en tilknytning for det budskap en kommer med, kan lese en tekst fra Bibelen, forkynne og bli forstått. Folket kjenner den kristne språkbruk.»

Han fortsetter: «Kristendomsundervisningen i de norske folkeskoler er en av de største velsignelser vårt land eier. En som lever hele sitt liv innen landets grenser, ser det ikke. Det er noe som skal så være. Det har vært slik fra slekt til slekt. Den som kom langt bort – til et hedensk folk – så det. Det har vært uhyre trist her ute å lese i de norske avisene om alt strev for å skjære ned timetallet i kristendomsundervisningen i de norske skolene. Ser en da ikke at det er å slå støttene unna den bro som bærer oss over avgrunnen! Nei, en ser det ikke før en kommer langt bort.»

«Kristendomsundervisningen i de norske skolene er plogfuren i heimlandets gamle jord. Hvis ikke gammel jord også vendes, vil den snart gro til med lyng og mose. Denne plogen har enda aldri gått i «Kinas Gule jord». Derfor er det tilgrodd og stengt.

Her en dag jeg gikk etter landeveien mellom to landsbyer, tenkt jeg: Hvis ikke legmannsarbeidet heime i Norge hadde dette grunnlaget å bygge på, da måtte vi også der ta til med kurser for voksne menn og kvinner, slik vi har her. Da måtte vi også sette 70-80 åringene på skolebenken og ta til å lære dem katekismen.»

Så fortsetter Aavik (tegning t.h. selstomedia.com) å skildre en kultur uten bibelkunnskap: «I Norge går du opp på en talerstol, legger Bibelen opp foran deg, og alle vet at det er en bibel – Guds Ord. Det vet ikke hedningen. Han har aldri hørt om ei bok som heter så. Så må du først forklare hva en bibel er for noe, og så oppdager du hvor nettopp det var vanskelig. Et budskap fra den levende Gud til oss mennesker – nei, det forsto de ikke. De har selv mange hellige bøker av Konfucius og andre store menn. Så blir Bibelen satt inn blant disse – også ei bok av mennesker.

Du vil lese fra Lukas evangelium. Men så oppdager du at det fant ingen forbindelse hos dem. Så må du igjen forklare hvem denne Lukas er, og hva et evangelium er for noe, og så er tida for en hel preken gått.

Du nevner Jesus. Da vil alle i en norsk forsamling med en gang ha en forbindelse. Du behøver ikke forklare. Ikke slik her. Det navnet har de aldri før hørt nevnt. Så må en begynne som med små barn heime i Norge – forklare hvem Jesus er.

Eller du nevner den fullbrakte frelse i Jesus Kristus. Da ser en norsk forsamling med en gang det veldige verket på Golgata. En hedning ser ingenting, fordi han ingenting har lært.»

Det har skjedd mye i Norge siden 1941. Kristendomsopplæringen er borte fra den offentlige skole, og byttet ut med orientering om kristendom og andre religioner. Antall kristne barnelag er samtidig dramatisk redusert.

Aaviks skildring gir grunn til ettertanke……

Asbjørn Aavik (t.v.) og

Tormod Vågen