Profeten Jonas – kall og nederlag

Profeten Jonas levde ca. år 800 før Kristus og blir regnet som en av småprofetene i Det gamle testamentet.


En sann historie
Historien om Jonas er en av de mest kjente i Bibelen, men også en fortelling mange forkaster som historisk virkelig. Mange bibelkritikere hevder at historien er en legende,

Som alltid ellers skal vi ikke gå til teologer og andre vise menn for å finne svar på slike spørsmål. Det avgjørende er hva Guds ord selv sier. På det grunnlag kan vi selvsagt også få mye hjelp av vise menn som står på bibelens grunn.

Går vi til Guds ord finner vi snart at historien om Jonas ikke er noe eventyr, men en historisk hendelse. Hele Skriften er innblest av Gud. Det vil si at Bibelen slik den er i dag, er slik Gud vil den skal være. Jesus sa en gang at ikke en tøddel av Guds ord skal forgå.

I 2 Kongebok 14,25 henvises det til en profeti Jonas hadde framsagt på Guds vegne, og som nå gikk i oppfyllelse. ”Han vant tilbake landområdene som hadde tilhørt Israel fra der hvor veien går til Hamat, og til Ødemarks-havet, slik som Herren, Israels Gud, hadde talt ved sin tjener profeten Jonas, Amittais sønn, fra Ga-Hefer.”

Jesus viste også til profeten Jonas når folket ba han om et tegn: ”En ond og utro slekt krev tegn. Men tegn skal ikke gis den, uten profeten Jonas` tegn. For likesom Jonas var tre dager og tre netter i storfiskens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens hjerte.”

Jonas sier nei til kallet
Historien om Jonas starter med at Gud kaller ham til å reise til Ninive for å forkynne Herrens dom over byen. ”Stå opp å gå til Ninive, den store byen, og rop ut imot den. For deres ondskap er steget opp og kommet for mitt åsyn. Men Jonas stod opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens åsyn. Han drog ned til Joppe og fant der et skip som skulle til Tarsis. Så betalte han for reisen og gikk om bord for å fare med dem til Tarsis, bort fra Herrens åsyn” (1,2-3)

Alle Guds barn har fått et kall til tjeneste i Hans rike. Både kallet og utrustningen til tjenesten er nåde fra Herren. Jesus sammenligner Guds folk med et legeme med mange lemmer, eller som et vintre med mange grener. Med det vil han si oss at alle som er gjenfødt har sin plass på Jesu legeme og sin oppgave. Utrustning med nådegaver og naturgaver er forskjellig. Åndelig visdom og innsikt er forskjellig. Men alle har et kall og alle har minst ei nådegave. Alt dette er gitt av nåde for å tjene de andre i menigheten og for å vinne nye for himmelen.

Tjenesten er også med å bevare den kristne på himmelveien. Å stå kallet og tjenesten imot, fører til at du mister velsignelse over livet og kan også tilslutt føre deg bort fra Jesus. Paulus vitnet for kong Agrippa at han ikke hadde vært ulydig mot det himmelske syn. Det er et ransakende spørsmål for Guds barn; er jeg lydig når Gud kaller? Kan jeg si med profeten Jesaja, her er jeg, send meg?

Djevelen er ekspert på å fore vår gamle natur med unnskyldninger for å si nei til kallet, slik Jonas gjorde. Menneskefrykten er en unnskyldning. Hva vil de andre si om tjenesten jeg gjør? Jeg kan ikke gjøre den oppgaven Gud kaller til, tenker mange andre. Og det er rett, men det er også rett at Gud gir deg det han befaler deg å gjøre. Han legger gjerningene ferdige for deg.

Andre blir så preget av verden og dens velstand og syndige liv at de kommer bort fra Jesus slik som Demas. Andre føler seg tilsidesatt. Jeg får bare oppgaver som er lite ansett, mens andre får stor oppmerksomhet og takk. Resultatet blir både misunnelse og bitterhet.

Ulydighet i tjenesten fører til et åndsfattig kristenliv og åndelig sløvhet. Jonas flyktet i motsatt retning av det Jesus ba han om. Det førte ikke til velsignelse over Jonas sitt liv, men derimot til ulykke og store prøvelser.

Jonas i nød og anfektelse
Gud er god. Han prøvde å stanse Jonas i hans flukt. Båten var ikke kommet langt av gårde før Herren sendte en sterk storm som holdt på å senke skipet. Mannskapet finner til slutt ut at det er Jonas som er årsak til stormen og kaster han over bord. Da stilner stormen.

Samtidig sender Gud en stor fisk som sluker Jonas. I fiskens buk gjør Gud et stort under. På samme måte som Han stoppet gapet på løvene slik at de ikke fikk drepe Daniel, gjør Gud det mulig for Jonas å overleve i fiskens buk i tre døgn.

Og der i dypet kommer Jonas i nød og anfektelse. Han ba til Gud: ”Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte meg. Fra dødsrikets dyp ropte jeg, du hørte min røst. Du kastet meg på dypet, midt i havet. Strømmen omgav meg, alle dine brenninger og bølger slo over meg. Jeg sa: Jeg er støtt bort fra dine øyne. Men jeg vil igjen se opp til ditt hellige tempel… Men, Herren min Gud, du førte mitt liv opp av graven. Da min sjel vansmektet i meg, kom jeg Herren i hu, og min bønn nådde opp til deg, til ditt hellige tempel.” (2,3-8)

Det er mange årsaker til at den kristne opplever anfektelse og mørke. For Jonas var det ulydighet i tjenesten. For andre kan det være ei spesiell synd som du stadig faller i. Når bibelen blir ei lukket bok og bønnelivet stilner, kan det også føre ei sjel inn i mørke. For andre igjen kan det være sykdom, dødsfall, skilsmisse og lignende.

Anfektelse er noe Gud tillater i våre liv, kanskje først og fremst for å knytte oss nærmere til seg. Rosenius sier i en av sine andakter: ”Gud tar alltid bort den nåden vi kan føle i samme grad som vår tro vokser og tåler å bli prøvet, eller når det er nødvendig å ydmyke sjelen. Da kjenner man seg tørr, død, kald og svak. Da blir elendigheten og mørket så stort, og da opplever man slik vannmakt og åndelig lammelse at det er som om alt er tapt.”

Carl Fr. Wisløff forteller om ei mor og hennes toårige datter som var på togreise. Jenta lekte frimodig mellom setene og sjarmerte de andre medpassasjerene. Mor prøvde å rope henne tilbake, men hun var for opptatt med alt spennende. Plutselig kjører toget inn i en tunnel og alt blir mørkt. Da høres et sterkt rop fra jenta: Mor! Når mørket kom, var det tryggest i mors nærhet. Slik er det også i kristenlivet. Vi trenger å påvirkes til å ta imot og å leve i syndenes forlatelse og nåden. Paulus fikk også noen tunneler i sitt liv. Resultatet av dem var at han fikk hvile i at ”min nåde er nok for deg.”

Jonas var ulydig mot et kall han opplevde som vanskelig, ja, nesten umulig. Derfor sa han ja til noe som han trodde ville bli mye bedre. Men Guds tanker var mye høyere enn Jonas sine tanker. Det Jesus kaller oss til er alltid det beste, selv om vår fornuft sier noe helt annet. Jonas stolte på seg selv og det gikk galt. Den som svarer ja på Guds kall, vil høste rik velsignelse, om enn ikke alltid et lett liv.

Jonas får nytt kall og svarer ja
Etter tre døgn i fiskens buk, sørger Gud for at fisken spytter Jonas ut og opp på tørt land. Igjen ser vi Jesu store nåde. Han fornyer sitt kall til Jonas:
”Og Herrens ord kom til Jonas for annen gang, og det lød så: Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut i den det budskap jeg taler til deg. Og Jonas stod opp og gikk til Ninive som Herren hadde sagt.”(3,1-3)

Det budskapet Jonas fikk å forkynne, var dommens budskap. På grunn av folket i Ninive si store synd, ville byen bli ødelagt om førti dager. Da folket og byens konge hørte dette, bøyde de seg i støvet og ropte til Gud om nåde. Og Gud hørte deres bønn:

”Da nå Gud så det de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei, da angret han det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem. Og han gjorde det ikke.” (3,10)

Gud er uendelig nådig. Tenk Jonas fikk både et fornyet møte med Jesus og han fikk oppleve at kallet stod ved lag.

Gud har mye bry med oss mennesker. Han gav sin egen sønn til soning for våre synder, mens vi enda var hans fiender. Han elsker oss med den evig kjærlighet. Men så opplever han altså at ”han kom til sine egne, men hans egne tok ikke imot ham.” Kun en liten rest ble frelst, ”og alle dem som tok imot ham, gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.”

Guds barn får som frelsesgave et kall til tjeneste. Også til tjenestens kall er det mange som er ulydig og nekter å gå. Men Gud er langmodig. Han gir oss ikke opp. Tenk han gir Jonas det samme kallet på nytt, som han fikk første gangen.

Jesus sier i 1 Korintierbrev 1,26 ff: ”Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingen ting er, for å gjøre det til intet som er noe – for at intet kjød skal rose seg for Gud. For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus,”

”Jeg vil igjen ta meg av deg” sier Herren i Jak 1,25. Det er det mange Guds barn som får oppleve. Profeten Jeremias var også en av dem. Han hadde et enda mer krevende kall enn Jonas. En periode gikk han trett og tom. Han ville gi opp hele kallet og slutte å forkynne Guds ord. Da møtte Gud han med et fornyet kall:
”Jeg tenkte: Jeg vil ikke mer komme ham i hu og ikke tale mer i hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke….Men Herren er med meg som en veldig kjempe.” (Jer 20,9-11)

Også Paulus vitner frimodig: ”Er Gud for oss, hvem er da imot oss?” Og profeten Elisa: ”Frykt ikke! De som er med oss, er flere enn de som er med dem…Og Herren åpnet guttens øyne, og han fikk se at fjellet var fullt av hester og vogner av ild rundt omkring Elisa.” (2 Kong 6,16-17)

Fariseismens dype rot
Ninive var en by langt fra Israels grenser. Byen var en storby ved elva Tigris i Mesopotamia i nåværende Irak. Med andre ord en hedningeby. Om Guds ord var forkynt i denne byen før, sies det ikke noe om i Jonas` bok. Men profetens domsbudskap hadde som vi så kraftig virkning i folket. Hele byen kledde seg i sekk og aske som et tegn på anger og omvendelse.

Guds svar på denne omvendelse viser oss han storhet og nåde. Gud vil ikke at en synder skal dø, men omvende seg og leve. I en sang står det slik: ”Jesus vil ha alle.. Ikke en så ussel er at ei Jesus har ham kjær, han kan frelse nå og her, Jesus vil ha alle.”

Profeten Jonas sin reaksjon på Guds nåde er derimot nesten ufattelig. Men den som kjenner litt til dybden i sitt eget kjød blir likevel ikke overrasket. Det står om Jonas: ”Men dette syntes Jonas meget ille om, og han ble harm.”

Her hadde Guds profet forkynt himmelens budskap til en hedensk by. Hele byen hørte på det han forkynte og de omvendte seg. Det ble stor vekkelse i byen, men predikanten blir sur og sint på Gud, som i stede for å straffe, gir nåde.

Dette gir oss et lite glimt av fordervelsens avgrunn i oss mennesker. Det gir oss også et glimt av den himmelvide forskjell det er på Guds ømme frelserhjerte og vårt egoistiske og selvmedlidende hjerte.

Predikanten Per Nordsletten kom trett heim til familien etter en lang prekentur i 1878. Per slet med et sinn som kunne være oppfarende, spesielt når han var trett. Humøret var ikke på topp denne dagen og kona ba han ta seg en tur til setra for å hvile. Hunden deres ville være med Per, men Per nektet. Hunden gav seg ikke så lett og kom løpende etter predikanten. Da gav Per hunden et kraftig spark, noe som førte til at hunden sprang heim med halen mellom bena.

Da Per kom til setra vekket Gud samvittigheten hans. Per kom i stor nød over sitt sinne og sin vrange natur. Han tok fram en blyant og skrev ned sangen som disse linjene er hentet fra:

O min Frelser så kjær, Hvor elendig jeg er
Med et hjerte fordervet av synd! Ifra hode til fot,
Hjertets innerste rot Kun en eneste masse av synd

O min Frelser så kjær, Kan du slik som jeg er
Ta imot meg og feste til brud? Og kan du ha meg kjær
Selv så heslig jeg er Da er du en forunderlig Gud.

Ja, ditt ord sier så At jeg nåde skal få,
At du ikke min synd minnes mer. Ditt velsignede blod
Gir meg nåde og mot Til å tro at min brudgom du er.

Profeten Jonas sin reaksjon er den samme som vi finner hos den heimeværende sønn i Lukas 15. Broren som hadde levd et utsvevende liv i synd, var nå kommet tilbake til far og blitt frelst. Da broren hørte dette, ble han sint og ville ikke gå inn og delta i festen.

Jesus kalte den heimeværende sønn for en fariseer. Han er et bilde på dem som har navn av å være frelst, men ikke er det. De er kalka graver, sa Jesus. Kristelig i det ytre, men hjertet er langt fra Kristus. Sendebrevet til menigheten i Efesus viser oss en menighet som er havnet i fariseisme. Alt var fint og rett i lære og ytre liv, men de hadde forlatt den første kjærlighet.

Dette skulle være en advarsel også for oss som er Guds barn. Brorson skriver i en av sine salmer:

Stå fast, mi sjel, stå fast I Herrens kriger!
Tenk hvilken skam og last, Om Gud du sviker!
Tenk hvilken skjendig ting, Først Gud å kjenne,
Og siden seg omkring, Til verden vende!

Begynt er ikke endt, Det må du vite!
Du som har Jesus kjent, Bli ved å stride!
Alt hva ditt hjerte vil Fra himlen vende,
Skal overvinnes til Din tid tar ende.

Når Jesu kjærlighet Vi rett betrakter,
Og verdens herlighet For intet akter,
Når himlen er oss kjær Og lys og yndig,
Først da blir Herrens hær I striden myndig.

Jonas sin anklage mot Gud er at han er nådig og barmhjertig. Men takk og lov at det er slik Gud er. ”Om synda er stor er nåden enda større.” Det samme som skjedde med Ninive kunne også skjedd med Sodoma og Gomorra. På Abrahams bønn var Gud villig til å spare byene om det fantes ti rettferdige, men det gjorde der ikke. Derfor ble kun Lot og hans døtre berget.

Profeten Jesaja fikk også et budskap om Jesu langmodighet: ”Jeg bød meg fram for dem som ikke spurte. Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa til et hedningefolk som ikke var kalt ved mitt navn: Se, her er jeg, her er jeg! Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk, som går på den vei som ikke er god, og følger sine egne tanker. (Jes 65,1-2)

Vi tenger ikke gå verken til Ninive eller Sodoma for å finne Guds ufattelige nåde. Jeg har erfart den i mitt eget liv. Tenk han kunne frelse en synder som meg! ”Jeg er frelst å for en nåde, nåde over nåde!”

Guds medynk med hedningene
Profeten Jonas` bok avsluttes med at Gud sier: ”Skulle da ikke jeg ha medynk med Ninive, den store byen..” (4,11)

Ninive var en hedningeby som var under Guds dom. Guds forkynnelse lød til folket, de innså sin sanne stilling og ble frelst.

Det er mange slike byer og land også i vår tid. 2000 år etter at frelsesverket ble fullbrakt på Golgata. De lever uten Gud og uten håp. Dette gjelder i størst grad muslimske land, der det enkelte steder kan koste en livet å vende om fra Allah til Jesus Kristus.

Disse og andre land som er unådde for evangeliet, er vårt kall som er Guds barn. Vi skal få gå eller sende misjonærer til disse land. Evangeliet har hast. Jesus kommer snart igjen. Det finnes ingen annen vei til himmelen enn Jesus. De som ikke har hørt om Ham er fortapt.

Det er en stor velsignelse og rikdom å få være med i misjonen. I Pokot i Kenya var det nesten ingen kristne når vi startet misjonsarbeidet på slutten av 1970-tallet. Nå er det om lag 20 000 døpte og mange ti-talls lokale forkynnere som går til sitt folk med det levende ord.

I Etiopia telles nå kirkemedlemmer i millioner, mens i Japan og i Sør-Amerika er det få som er blitt frelst. Men Ordet er forkynt, det er vårt kall.

Så må vi si med Johan Halmrast i salmen hvor han legger ord i Maria Magdalenas munn: "Tenk jeg som er ringest blant ringe, den minste han kjenner på jord - tenk jeg skal hans hilsen fram bære, å kunne jeg synge det ut! Mer kunne ei engler begjære enn gå med så salig et bud.