Gudleik Himle nevnte en gang et sitat fra en misjonsvenn på Helgeland, myntet på predikantene. ” Ein takkar ikkje grevet for poteten”. Det satte tankene i sving.
Guds ord taler om ”hvor fagre deres føtter er som bærer godt budskap.” Vi skal være takknemlig for Herrens sanne budbærere. Men en sann Herrens budbærer er en som peker på Jesus. ”Han skal vokse, jeg skal avta.”
Det fortelles at en av Englands store predikanter hadde sluttet i en menighet og en ung og uerfaren predikant hadde overtatt som pastor. Etter en stund fikk han spørsmål om det ikke var vanskelig å overta etter en slik ”predikantenes fyrste”.
Da svarte den nye predikanten, fritt sitert: Nei, for han som sluttet var så stor at menigheten var blitt glad i Jesus og mer opptatt av Han eller av predikanten. Forkynner jeg Jesus, blir mengheten takknemlig.
Det er en fare når predikanten kommer i fokus. Når folk heller mot å dyrke predikanten mer enn Jesus. Hvor vi trenger mye forbønn, vi som skal forkynne Guds ord. Vi er bare små redskap i den store mesters hånd.
Følgende hendelse fra Namsos på 1930-tallet sier noen om det rette fokus. Det er Asbjørn Aavik som skriver om da han ble en ”feil mann” i Namsos.
I boka ”Grotid i storm” (Lunde forlag) forteller han bl.a. fra predikantlivet siste halvdel av 1930-tallet. Han hadde vært på reise i 6-7 uker og skulle heim. Da fikk han brev fra misjonens ledelse om ei møteuke i Namsos. De hadde ikke andre å sende. Han var i Ålesund, og ”var jo allerede nokså langt nord.”
Han skriver videre:
”Toget stanste, og jeg leste klart og tydelig på en vegg –NAMSOS. Så står jeg der med min håndkoffert. Venter. En eller annen var vel møtt opp for å vise vei. Til slutt er jeg alene igjen på perrongen. Den sist som ble borte var en betjent med en haug postsekker på sin handkjerre.
Da kommer det en mann bortover. Det ser ut som han har peilet seg inn min bagasje. En høy kar, rak i ryggen, sid frakk og bred hatt over et langt og heller magert ansikt. Stopper like foran meg:
-Asbjørn Aavik?
-Jo, det var nå det.
-Bli med meg!
Det var en kommando.
To eller tre setninger ble sagt under vandringen vår gjennom trange gater, som senere ble lagt i aske av tyskerne. Jeg rundet en god del gatehjørner med min handkoffert i mannens spor, før han endelig entrer en trapp, og vi er i en gang.
-Heng tøyet ditt der!
Mannen peker på en knagg i veggen. Forsvinner så inn på kjøkkenet sammen med sin kone, som var ute for å hilse på. Døra lot han etter seg litt på klem. Hører han ”brummer” et eller annet til sin kone, eller det var til seg selv. Den høyvokste herre hadde dyp og sterk røst. Mannen er meget misfornøyd.
Konrad Hustad – havnefogd – hadde jeg rukket å lese på et skilt over øverste trinn på hans trapp. Men nå har han ”brummet” fra seg. Det blir stille på kjøkkenet, og ut til meg i gangen kommer det rolig og mildt fra hans kone, Adeline:
-Men han har da i alle fall et godt ansikt.
Sammenhengen er denne:
I lengre tid hadde denne troens stridsmann og misjonsleder i byen skrevet til hovedledelsen i Grensen 19 om å få oppover ”en av de store” til denne møteuka. En som kunne samle folket, trekke dem til bedehuset.
Han hadde blant annet nevnt Tormod Vågen og Øivind Andersen, vet jeg. En av disse var nå lovet til Namsos, men hadde plutselig, av en eller annen grunn, meldt avbud.
Og hovedkontoret fikk en brummende skjennetelefon om verden sør for Dovre som alltid ble favorisert. Resultatet var brevet til meg i Ålesund, uten at jeg ante det aller minste om bakgrunnen.
Men Herren kom meg i hu etter sitt løfte. Han besøkte oss sterkt under den møteuka. Lot Den Hellige Ånd falle på oss, slik at budskapet ble til fornyelse for de troende og noen unge gav sitt liv til Jesus for første gang.
Vekkelse
Jeg var kommet til Norge rett fra vekkelsen på feltet vårt i Kina. Nå kjente jeg gråten igjen her i Namsos. Syndenøden. Bønner, nødrop opp til nådens trone om tilgivelse, om renselse og fornyelse, om et rikere og sterkere liv med Jesus i etterfølgelsen. Vitnesbyrd fra de unge som fant fred med Jesus, grep oss alle i dypet av vår sjel. Troens anker var kommet innenfor forhenget.
Denne uka ble til to. Burde sikkert stoppet et par til. Alle disse døgn bodde jeg hos Adeline og Konrad. Hun var en god mor for meg disse ukene. Og den sterke, høyreiste og dyktige havnefogden kunne gråte av glede over et nådebesøk fra tronen.
Vi ble venner for livet. Han bad meg og skrev igjen og igjen til hovedadministrasjonen at jeg måtte oppover en ny tur.
Venner og forbedere
Havnefogden, hans kone og deres trofaste hushjelp har lenge vært hjemme hos Herren nå. Bedehuset gikk opp i flammer. Likeså kirken, ja, hele byen. Men intet hindret disse tre fra å være mine sterkeste forbedere etter at jeg vendte tilbake til fronttjeneste i Midtens rike. Så lenge denne kjære broder levde, skrev han til meg i Asia – gode brev.
–Dette blir nok det siste, leser jeg i et gammelt skriv med skjev og uklar skrift, men jeg skal fortsette å be for deg i Paradis…
Kan man det? Jeg vet ikke, men håper og tror det.
Nytt besøk i Namsos
Hjemkommet etter krigen, på besøk i Namsos, kom jeg til en helt ny by. Jeg gikk og lette etter den gamle, kjente gatebiten, etter en steintrapp opp til en dør med blankpusset skilt – havnefogd Hustad – en gang med knagge til hatt og frakk – en stemme fra kjøkkenet… Men alt var borte. Også de to gamle. Den ene som styrte kjøkken, den andre en fogd som ikke bare hersket over en havn. Han hadde også den store nøkkelen til bedehuset.”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar