Den gyllne middelvei?

I enkelte av livet situasjoner er det en god ting å gå på "den gyllne middelvei". I lønnsoppgjør f.eks. er ofte avstanden mellom krav og tilbud nokså stor. Løsningen blir å møtes på midten, slik at begge parter både har gitt og fått.

Er den gyllne middelvei en løsning i Guds rike?

Mange mennesker prøver å finne en slik middelvei til himmelen. Ikke fornekter de Herren, men de vil heller ikke kapitulere og gi sitt liv fullt og helt til frelseren. Fariseerne prøvde en slik vei. Med sterk egeninnsats og Guds hjelp til resten trodde de at de var sikret en himmel-billet.

Men syndefallets realitet var ikke gått opp for dem. Det finnes ikke noe godt i menneskene som kan gjøre oss delaktig i frelsesverket. Den gamle natur må dø. Frelsen mottas av nåde alene, p.g.a. Jesu dyrt kjøpte forsoningsverk. Derfor er det bare to veier menneskene går på. Den ene er veien til himmelen, og heter Jesus Kristus. Den andre er veien til helvete. På denne veien går både fornektere og religiøse, for det finnes ingen gyllen middelvei!

Også når det gjelder andre lærespørsmål vandrer mange på det de tror er en gyllen middelvei. Bibelen taler klart mot homofil praksis, den som gjør slikt skal ikke arve Guds rike. For mange er dette for sterk kost. De fornekter Ordet, eller sier at det ikke har gyldighet for oss i dag. Et annet aktuelt lærespørsmål er tjenestedeling mellom kvinne og mann. Bibelen taler klart om at kvinnene skal slippe ansvaret med å inneha lære og eldste funksjonen. Også dette er for tungt å godta for mange, og derfor nekter de å bøye seg for Ordet.

Hvordan er så middelveien i slike spørsmål?

Jeg synes å se en utvikling som dette:

1. Først hevder man at spørsmålet er et viktig lærespørsmål som Bibelen taler klart om, men det er ikke noe bekjennelses-spørsmål. Det er greit at Ordet forkastes, bare det ikke læres offentlig og at man er lojal mot den rette lære.

2. Videre sies det at spørsmålet er et lærespørsmål, men Bibelen kan tolkes noe forskjellig. Det må derfor aksepteres at en kommer til noe ulik konklusjon.

3. I enden av middelveien blir det mulig med ulike tolkninger av Bibelens lære i disse sakene. Begge syn er like akseptable. Det kan leves med en slik teologisk uenighet. Den er ikke kirkesplittende.

Også her er middelveien en avvei. Når Guds ord taler klart om en sak kan ikke vi tale uklart. Ikke en tøddel av Ordet skal forgå. Det ser ut til at det blir vanskeligere og vanskeligere å "ta vare på Guds Ord". Vi lever i ei tid der så mange ikke "tåler den sunne lære". Vi ser også at det å samle kirken eller organisasjonen i mange tilfeller blir viktigere enn å tale og handle klart ut fra Ordet.

Så er det også en fare å havne i en kald og død rett-troenhet. Da blir meninger og handlinger helt rette, mens en har forlatt "den første kjærlighet". La det bli et bønneemne at vi må få ett kristenfolk i Norge som er varmt rett-troende. Ett folk som våger å ta omkostningene med å lære som Guds Ord lærer, som tar konsekvensene av dette i tjenesten, og som lever i ydmyk avhengighet av Jesu uforskyldte nåde.