Dans på bedehuset

For femten år siden kom en av våre forkynnere med en ”profeti”. Om ti år er dans i bruk som virkemiddel enkelte stederi møtevirksomheten til misjonen, hevdet han.

Jeg husker jeg protesterte. Vel trodde jeg det ville bli vanskelig å stå i mot, men at det skulle skje så snart, nektet jeg å tro.

Det var ikke mye om å gjøre at min predikende bror fikk rett. Nå er det skjedd, og jeg ser det med smerte.

Guds ord sier om forkynnelsen at den er en dårskap for den som ikke er frelst. Det er den også for kjødet. Den gamle natur har ingenting mot å fylle møtesamværene med fin kunst, dans og drama, god musikk uten innhold eller med innhold på fremmede språk.

Jo mer åndsfattig det blir i våre samlinger, jo mer fylles de opp med andre ting og forkynnelsen fortrenges. Forkynnelsen vannes også ut, og synd og nåde blir mer perifert.

Så må jeg også legge til. Det går an å ha alt helt rett ytre sett. Tale klart om forkynnelsens viktighet og lære alt rett, uten at det dermed er sant liv. Menigheten i Efesus(Åp 2) er et skremmende eksempel på det.

Men Guds ord sier likevel mye om hva som er vårt sentrale kall. Vi er ikke satt til å gi folk gode(?) kulturelle opplevelser, men å forkynne Kristus korsfestet.

Noen sitat til ettertanke:

Martin Luther: Forkynnelsen er det viktigste i gudstjenesten. Det er bedre å utelate alt annet enn å utelate Guds ord.

Tormod Vågen: Så lenge forkynninga er nummer ein i vårt arbeid, har vi ein arbeidsdag. Så lenge vi forkynnarar eig ein bodskap frå Gud og får verka til vekking, så lenge eig Kinamisjonen ein framgong. Stansar denne friske livsens straum, set vi att med ein mekanisme som ikkje kan smørjast og haldast gåande med menneskelege midlar.

Jan Bygstad: Er grunnen til at der satses på så mange virkemidler og tiltak, at vi har mistet troen på at Ordet kan VIRKE AV SEG SELV, og derfor må erstattes av vår innsats og våre påfunn?