Møteleder

Å lede et møte er en viktig oppgave i Guds forsamling. Oppgaven ligger til det allmenne prestedømmet, men noen har ei spesiell nådegave til dette.

Fordi vi mennesker er forskjellige, vil også møteledelsen bli det. Den som skal lede et møte bør framtre mest mulig naturlig, ikke som kopi av andre. Vi må vokte oss for å forme alle møteledere i ei form, noe som for øvrig gjelder alle oppgaver i Guds rike. Nådegave og naturlig menneskelig utrustning bør prege tjenesten.

Det kan derfor være en fare med å gi råd. Oppfattes det som skrives som råd, kan det likevel ha sin misjon. Vi kan alle ha nytte av å tenke gjennom hvordan vi ferdes i Guds forsamling. Følgende er tanker til ettertanke. Noe av dette kan møteleder selvsagt deligere til andre.

Forberedelse
-Forbered møtet i bønn. Be om Den Hellige Ånds nærvær over møtet. Be for forkynneren og andre som skal delta, at de må få et budskap å gå med. Be om at Gud må drive sitt folk til møtet og kalle inn uomvendte. Be også om lydhørhet og ledelse for deg som møteleder.
-Ta gjerne kontakt med taleren på forhånd for å kontrollere at alt er OK med tidspunkt, om taleren trenger spesielle hjelpemidler, behov for overnatting m.m.
-Gjør møtene godt kjent. Hemmelige møter er en uting i Guds forsamling i et fritt samfunn. Plakat, internett, annonse i avis og nærradio og sms er noen måter å spre informasjon om møtet på.
-Sett gjerne opp en plan for møtet med sanger du ønsker skal synges, men vær åpen for å endre på det som er planlagt og å finne nye sanger i tråd med forkynnelsen. Be om ledelse.

Før møtestart
-Sørg for at huset er oppvarmet, eventuell snø fjernet fra inngangspartiet, parkeringsplass måket.
-Møte opp i god tid før møtet begynner, det vil si 20-30 minutt. Møtedeltakerne må komme til åpen dør.
-Sørg for at lokalet er ryddig før folket kommer, at sangbøker er på plass og at høytaleranlegg er slått på. Be også eventuell teknikker komme i god tid før møtestart for å sørge for at alt utstyr er klart før møtet begynner.
-Stå gjerne i døra og ønsk folket velkommen. Sørg for at nye føler seg inkludert og velkommen.

Åpningsord
-Det er ikke møteleder som skal forkynne Guds ord. Åpningshilsenen skal være kort. Et enkelt vitnesbyrd om noe som er blitt godt for deg, eller noen få setninger for å understreke bibelordet. Har du ikke fått noe ord, kan du lese et lite bibelavsnitt uten kommentarer. Noen ganger kan det være naturlig å starte møtet med bønn uten noe bibelord. Lange åpningsord kan stenge både for forkynneren og for tilhørerne.
-Spør gjerne noen andre misjonsvenner om å ha åpningsord.
-Be ei kort bønn for møtet. Åpningen er ikke tid for vidtfavnende forbønn.
-Møteleder bør normalt snakke minst mulig mellom innslagene.

Fellessangen
-Fellessangen er en viktig del av møtet. Den skal være både til vekkelse, oppbyggelse og bønn.
-Bruk Sangboka. Her er det sanger som er prøvd og innholdet funnet å holde mål. Er det projektor i forsamlingen kan også andre sanger brukes, men språket må være forståelig for alle og innholdet sentralt.
-I offentlig møtevirksomhet bør ikke sanger med fremmed språk brukes. Unntak kan være som misjonsinnslag, sanger fra misjonsmarken. De fleste barn og voksne har problemer med å få med seg innholdet hvis sangen er på et fremmed språk.
-Spør gjerne taleren om han har sanger han ønsker før og/eller etter talen.
-Fellessangene som brukes etter talen bør så langt som mulig gå i tråd med innholdet i forkynnelsen. Det er derfor en stor fordel om møtelederen er godt kjent i Sangboka og kan finne sanger underveis.
-Noen steder brukes lange allsangssekvenser i starten av møtet. Dette vil jeg advare i mot.

Sanginnslag
-Få gjerne med solister eller sanggrupper. Sangkreftene er med å utfylle forkynnelse og vitnesbyrd.
-Vær nøye med hvem som spørres. De som synger må ha et budskap og vitnesbyrd gjennom sangen. De skal ikke underholde.

Underholdning
-Når vi samles i Guds forsamling, er det ikke for å få god underholdning, men for å få et møte med Jesus i de helliges samfunn.
-Et glimt i øye og en god replikk kan være med å løse opp, men må ikke overdrives.
-Dans og drama er med å fortrenge og skygge for forkynnelsen og bør ikke brukes.
-Applaus etter sanginnslag el.l. vitner om at det er framføringen som er i fokus, ikke innholdet.

Forkynnelse
-Luther sa at alt kunne utelukkes i gudstjenesten, bortsett fra forkynnelsen. Forkynnelsen av Guds ord er det sentrale i møtet. Forkynneren må få god tid til utleggelsen av Guds Ord.

Bønne- og vitnemøte
-På de fleste møter bør det gis anledning til korte vitnesbyrd, bønn og forbønnsbegjær.
-Det er ikke unaturlig at møteleder konfererer med forkynneren om ordet skal gis fritt, ikke minst i møteserier.
-Er det åpent, kan vi gjerne bruke god tid til bønn og vitnesbyrd. Er det stengt, må det ikke hales ut. Mas om å ta ordet eller kjeft for at folket tier bør ikke forekomme.

Misjonsoffer
-Misjonsofferet er en del av gudstjenesten. Det bør derfor gis mulighet til å gi en gave til misjonen på alle møter.
-Kollekten må telles på møtet og kvitteringen underskives av to personer.

Avslutning
-Ha klart alle bekjentgjørelser på forhånd. Gjør disse så korte og klare som mulig.
-Møtene må ikke hales ut unødig.
-Innby gjerne til samtale og sjelesorg i forståelse med forkynneren.

Etter møtet
-Se etter at møtelokalet er presentabelt etter møtet og at varmen er skrudd ned.
-Be om at budskapet som er sådd må bære frukt.


For mange år siden skrev daværende heimesekretær Steinar Hunnestad noen lignende råd i Utsyn. Jeg var da ung og fikk god hjelp av de rådene. Så understreker jeg igjen at dette er råd til ettertanke, ikke ei form alle skal inn i. Det viktigste er at det blir samling om Guds ord, ikke at møteledelsen er helt "etter boka".

Vitnesbyrd om Jesus

Jeg blir ikke slå lett ferdig med døperen Johannes sitt vitnesbyrd om Jesus. Han hadde sett at Jesus var Guds lam som bar verdens synd. Derfor vitner han: ”Og jeg har sett det, og jeg har vitnet at han er Guds Sønn.” (Joh 1,34)

Johannes og Jesus

Johannes hadde erfaring i møte med Jesus allerede fra de begge var foster. Maria, Jesu mor, var på besøk hos sin slektning Elisabeth som var gravid med Johannes. Da Maria kom inn døra hos Elisabeth, sprang fosteret, Johannes, i Elisabeths mage.

Alt tyder på at Johannes kjente Jesus som slektning fra barndommen. Når han ble voksen var han bevisst på sitt kall som Messias sin veirydder. Han visste ikke at Jesus var Messias, før han døpte Jesus ved i Jordanelva og Ånden falt over Jesus.

Johannes var vel kjent med Det gamle testamentet. Han hadde sett alle forbildene som peker fram mot Messias. Han kjent historien om Abraham som skulle ofre Isak, men der Gud hadde utsett seg et annet lam som ble ofret i stede for Isak.

Han hadde lest om lammet som måtte slaktes og blodet som måtte strykes på dørterskelen for at de førstefødte i Israel skulle bli berget før utgangen av Egypt. Han hadde sett alle offerlam som måtte slaktes som oppgjør for folkets synder og syndebukken som bar alle israelsfolkets synder ut i ørkenen. Han hadde sett at alt dette pekte fram mot Messias.

Og nå hadde han virkelig sett hvem Messias er: Han peker på Jesu og sier: Se der Guds lam som bærer verdens synd. Jeg har sett det og jeg har vitnet at han er Guds sønn!

Det personlige vitnesbyrd

Johannes hadde altså en erfaring med Jesus og den kunne han ikke tie stille med. Han måtte vitne om sin frelse og om opplevelser i samlivet med Frelseren.

Peter og apostelen Johannes sier det samme. De hadde vært i fengslet og i lange avhør på grunn av at de vitnet om Jesus. Myndighetene truet dem til å tie, men de svarte frimodig: ”Vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt.”

Du har sikkert merket det du også, noe som kommer fra hjerte går også lett til hjerte. Det er ikke tørr teori, men noe som er erfart i livet med Jesus. Så ble det til hjelp også for deg. Vi er ikke så forskjellig som vi tror. Derfor betyr det så mye, et lite ord om Jesus. Det kan faktisk få evighetsbetydning.

En delt velsignelse, er en dobbel velsignelse. På et møte i Drammen på midten av 1990-tallet talte Terje Thorsen over teksten i Jesaja 49,13-16. En setning i teksten ble velsignet god for meg: ”Herren forbarmer seg over sine elendige.” Etter det møtet har jeg selv preiket mange ganger over den teksten. På et møte i Troms flere år senere, hvor jeg talte om dette, ble det samme uttrykket til stor velsignelse for ei misjonskvinne.

Ei stund etter vitnet hun om det samme på en samling. Ei tid etter det igjen var jeg på et stevne i Finnmark. Da var det en broder som vitnet om at han hadde vært på et møte hvor ei kvinne hadde vitnet om Han som forbarmer seg over sine elendige. Dette vitnesbyrdet hadde blitt til stor velsignelse for han. Slik gikk velsignelsen fra sør til nord

Guds ord er levende og virkekraftig. Vi trenger hjelpe hverandre å gjøre som døperen Johannes, å peke på Jesus. For det er så mye i oss og rundt oss vil dra blikket vårt og oppmerksomheten vår bort fra Han.

Eksempler fra sangskatten

Mange av sangene i Sangboka er vitnesbyrd fra kristne som har gjort erfaringer med Jesus. Hvor mange er det ikke som har fått hjelp av disse sangene. Noen eksempel:

Matias Orheim om sin omvendelse som 16-åring i sangen på nummer 151. Sangen skrev han da han var 21 år.

Eg tenkte då eg levde i syndelivet vilt:

Skal eg ein kristen verta, er all mi gleda spilt.

Men dette var eit mistak så stort som ingen finn,

Nå er eg glad som aldri før, for nå er Jesus min!

Eg tenkte at eg aldri meir vener kunne få,

Når eg med bønefolket som lesar skulle gå.

Men kvar eg kjem i landet og ferdas ut og inn

Eg vener finn som aldri før, for no er Jesus min.

Lina Sandell er 29 år og har levd med Jesus i mange år når hun skriver en av hennes mektigste sanger: ”Forsoninga er vunnen”(Nr.251). Hun opplevde mange prøvelser og tunge stunder i livet. Men hun levde i et nært forhold til Jesus. Hennes vitnesbyrd har vært til hjelp for meg mange ganger. Jeg har så lett for å streve, for å begynne å bygge min salighet på mitt eget.

Er nådegåva gjeven, då er det ikkje eg

Som henne skal med strev og møda finna.

Ser du, min Gud, i Sonen med hugnad no på meg,

Så skal eg då som barn ditt rike vinna.

Og når du alt er nådig, så kjem mitt strev for seint,

Eg som i trældomskavet har streva hardt og meint

At du til slutt då skulle bli meg nådig.

Men kor den arme sjela då enno dårar seg,

Som trur at ho kan verta nåden verdig,

Som først vil døyda synda og sidan tru på deg

Eingong når henna betring rett vert ferdig,

Som først vil verta heilag og ven og rein og god,

Og sterk i tru og kjærleik og von og tålsamt mod –

Og sidan verta barn i faderhuset.

Nei, før enn verdsens grunnvoll ved skapinga vart lagt,

Du unnte meg i Kristus barnekåret.

Å, eg som gjekk så lenge av tvil og vanmod plagd

Og har på tunge trældomsåket bore!

No tek eg til å skjøna, med undring det eg ser:

Min Herre Gud og Fader, det alt av nåde er!

No vil eg meg av nåden einast rosa.

Vitnesbyrd fra Guds ord

Også i Guds ord finner vi mange herlige personlige vitnesbyrd. I Same 73 møter vi Asaf. Han var lønnet medarbeider i Guds rike. Han var ansvarlig for sang og musikk i menigheten i Jerusalem på kong Davids tid.

Han hadde vært kristen i mange år, men opplevde ei stor åndelig krise som førte til at han nesten kom bort fra Gud. Årsaken var at han begynte å se feil vei. Johannes pekte på Jesus som Guds lam. Asaf begynte å se på verden, de ikke kristne.

Når synet kommer bort fra Jesus, begynner djevelen med skjønnmaling av verden og kjødet fryder seg. Dette førte til at det nesten gikk galt for Asaf. Selvmedlidenheten fikk rom og den gikk over i bitterhet.

Men Asaf opplevde at Jesus ikke slapp han. Han gikk inn i helligdommen og fikk justert synet. Han så hvordan det går de ugudelige til slutt. De går evig fortapt. Dette gav Asaf et fornyet syn på Jesus. Da vitner han så herlig:

”Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden..Men for meg er det godt å holde meg nær til Gud. Jeg tar min tilflukt til Herren Herren for å fortelle alle dine gjerninger.”(Salme 73,23-25+28)

Kan du vitne det samme? Jeg blir alltid hos deg Jesus?

Paulus

I 2 Kor 11-12 er det Paulus som avlegger vitnesbyrd. Også han hadde levd med Jesu i mange år. For å bekjempe vranglærere forteller han åpent fra sitt liv i tjeneste for Jesus. I kapittel 11 ramser han opp ting han gjennomgått for evangeliet; lidelser, motgang og prøvelser.

I kapittel 12 fortsetter han med å fortelle om en åndelig opplevelse så stor at han ikke kunne tale om den. Men etter en slik stor opplevelse kommer ofte fristelser, slik ble det også for Paulus. Og fristelsen var hovmod.

Så kommer hans herlige vitnesbyrd 12,7-10. ”Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg.

Om denne bad jeg Herren tre ganger at den måtte vike fra meg.

Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i svakhet. Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan bo i meg.

Derfor er jeg vel tilfreds i svakhet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er svak, da er jeg sterk!”

I livet med Jesus opplever vi gode dager og tunge dager, medgang og motgang, men for å sitere Lina Sandell igjen: ”Gud har ikke grunnet, mitt barnekår på det, då hadde eg gått under, men se eg lever enn, eg einast av hans fri nåde lever. ”

Min nåde er nok. Guds lam har båret di synd til Golgata. Der rant hans blod for deg. Skyldbrevet som var i mot deg på grunn av synda, det slettet Jesus ut på korset! Du får gå fri!

Både Johannes og Paulus kunne Guds ord i teorien, men det måtte en åpenbaring til for at de fikk se at det var for dem. Når det lyset gikk opp for dem, kunne de ikke tie stille.

Praktisk om vitnesbyrd

Du og jeg som lever med Jesus skal få vitne om våre erfaringer i livet med Han. Mange skjelver for å si noe, de er redd det de sier kan bli galt, så tier de stille i stede. Jeg kjenner for min egen del at ofte er menneskefrykten større enn Gudsfrykt.

Du skal ikke vitne for å imponere andre mennesker, nei, du vitner for at andre skal få høre hva Jesus har gjort og betyr for deg. Og om noe skulle bli sagt litt forkjært, så skal det være romslighet i Guds forsamling. Alt skal tas i beste mening.

Skal alle vitne? Alle skal bekjenne Jesu navn(Rom 10), men alle skal ikke nødvendigvis vitne i forsamlingen. Men husk at du ved et enkelt vitnesbyrd om Jesus kan bli til rik velsignelse for andre, og ofte blir det til velsignelse også for deg.

Hva skal vi vitne om, til åpning av møte eller på vitnemøte? Vi skal være veldig forsiktig med å binde noen. Du skal få vitne om det sett og hørt. Gode ord fra Bibelen og Sangboka eller, men også vitnesbyrd om at du har det tungt om du er i anfektelse. Du skal få ta fram nytt, men også gamle erfaringer fra livet med Jesus.

Noen vil helst holde korte taler når de skal vitne. Dette kan stenge i møtene og gjøre at den som ikke er så frimodig vil tie. ”Et lite ord om Jesus, en vennlig utstrakt hånd, et lite ord om Jesus, velsignet av Guds Ånd. Her gjelder ikke former, ei heller blomstersprog, et lite ord om Jesus, å, si det, si det dog.” (Sangboka nr 711 v.1)

I vår bedehus-sammenheng tenker vi lett at forkynnelsen er talernes sak. Hør hva Jesus sier i Gal 6,6: ”Den som blir undervist i Ordet, skal dele alt godt med den som lærer ham.”. Det er noen som har fått ei spesiell forynner- og lærenådegave, men Guds ord sier klart at alle frelst er vitner. Det ligger til det allmenne prestedømme.

”Det største ord om Jesus er Jesus, syndres venn. Det beste ord om Jesus er dette ord igjen. Det største og det beste, hva kan jeg mer si? Gud, la vårt liv og feste kun dette ord få bli!” (711,3)

La meg dra omsorg for mine barn

Jesus har omsorg for sine i alle situasjoner. Hans hovedmål er å berge mennesker for himmelen. Men han har også omsorg for sine i hverdagens store og små hendelser.

Spør meg om de kommende ting!
”Så sier Herren, Israels Hellige, han som skapte det: Spør meg om de kommende ting! La meg dra omsorg for mine barn og for mine henders verk.” (Jes 45,11)

Er ikke det et herlig vers. Spør meg om kommende ting! Ingen vet om hva som ligger foran oss på det personlige plan, i tjenesten eller i det arbeidslag vi er med i. I vår tid skjer alt så fort. Utviklingen i samfunnet går fortere enn mange av oss klarer å følge med.

På kristenfronten går avkristning og verdsliggjøring så fort at ingen ville tro det for kort tid tilbake. Og vi som Guds barn blir med på lasset. Mange ting kan gjøre en urolig:

-"Skal jeg vel nå det skjønne land." Du kjenner på syndens avgrunn i deg - eller er du kommet så langt bort fra Jesus at du ikke ser din synd? Spørsmålet kommer: Vil jeg nå fram til himmelen, eller lever jeg i et selvbedrag?

-Er der nåde nok for en synder også i 2010?

-Hva om Jesus kommer igjen dette året, blir mine med til himmelen?

-Går jeg i Jesu ferdiglagte gjerninger, eller har jeg begynt å gå mine egne veier?

Slik vil en kristen spør. Det er så mange ting du kan bli urolig for og mange spørsmål som kommer med tanke på framtiden.

Da er det godt å høre Jesu røst: Spør meg, sier Han. ”Kom til meg alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.” (Mat 11,28) Hvor går du når du skal spørre? Jo, i bønn over Guds ord. I Bibelen han har åpenbart sin vilje, der han vil gi sine svar.

La meg dra omsorg!
”La MEG dra omsorg for mine barn og mine henders verk.” Dette løftet er uendelig godt for meg. Jeg har en frelser som ved sitt offer på Golgata sonet for alle mine synder. Jeg er ikke lenger under Guds dom, men ren og rettferdig himmelen verdig, i Jesus.

Denne min frelser og forsoner har omsorg for meg som sitt barn. Og ikke nok med det, han har også omsorg for sine henders verk, det vil si Guds rikes utbredelse. Det er så lett for oss å streve i egen kraft, i hvert fall er det slik for meg. Jeg kjenner meg igjen i Jesu formanende ord til Marta, "strev og uro med mange ting".(Luk 10,41)

Til slike mennesker kommer Jesus og innbyr: Jeg vil gi deg hvile! La meg få dra omsorg for deg selv og for den tjenesten du står i.. Bibelen bruker mange bilder for skildre denne Jesu omsorg, ett av de fineste er kanskje Jesus som vår hyrde. I Joh 10,27-29 står det:

”Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg. Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd.”

Gå derfor ut!
Dette er ingen oppfordring til åndelig latskap. Nei, latskap er ei synd som Gud advarer oss imot. Jesus har gitt oss et kall til tjeneste som det er vårt ansvar forvalte i troskap. Tenk å kunne si som Paulus: ”Derfor.. ble jeg ikke ulydig mot det himmelske syn.” (Ap.gj 26,19)

Jesus har bedt oss gå ut til alle folkeslag med evangeliet. Han sier vi skal tjene hverandre med den nådegave den enkelte av oss har fått. Forkynn Ordet! Besøk syke! Gi tiende! Be for og med hverandre! osv. Du blir ikke arbeidsledig i Guds rike.

Men hvis du lever nær Jesus og lar han dra omsorg for deg og din tjeneste, da får se at "det er nåde å få tena", at Kristi kjærlighet er drivkraften. Må vi be om at Jesus må få være sentrum, både i vår tro og vår tjeneste i tiden som ligger foran. For "det skal ei skje med kraft og makt, men ved din Ånd som du har sagt."

Så får vi det ikke alltid som vi selv vil. Vi ser så kort. Jesus har oversikten. Takk og lov for det. En gammel kirkeleder har sagt: "Får du ikke det du ber om, får du noe bedre. Ber du om noe jordisk, får du noe himmelsk."(Johan Arndt)

”Så sier Herren, Israels Hellige, han som skapte det: Spør meg om de kommende ting! La meg dra omsorg for mine barn og for mine henders verk.”

Jesus er hyrden

Jesus er hyrden, jeg er hans får.

Han bærer byrden, leger hvert sår.

Veien er kroket, han er hos meg.

Livet er floket, Jesus vet veg.

Livet med Jesus alt er for meg.

Bibelens løfter baner min veg.

Venner kan svikte, Jesus kan ei.

Målet i sikte, salig er jeg.

Kom du som gråter over ditt liv.

Trøstet av Jesus skal du få bli.

Han sonet synden, holt hvert et bud.

Han går i mellom deg og din Gud.

(Leonard Gudmundsen)

(Maleri: Johan Solstad, Senja. Henger på Valhal, Seløy)

Står vi sammen?

Vi kan ikke stå sammen om arbeidet i Guds rike med dem som forkynner og lærer liberal teologi. Vranglærere skal vi ikke ta imot i vårt hus, sier Guds ord.

Men hva med dem som ønsker å være bibeltro, men som likevel lærer forskjellig i forhold til hva vi gjør. Kan vi ha åndelig fellesskap i møtesammenheng med dem?

Vi skal jo være sammen i himmelen!

I mange sammenhenger er det i dag et sterkt press for at kristne i ulike arbeidslag må stå sammen. Noen ganger kan en få inntrykk av at den som er i mot fellesmøter, er i mot vekkelse. Det blir hevdet at verdslige ikke vil bli frelst når de ser at de kristne er uenige. Vi skal jo være sammen i himmelen, da må vi kunne samarbeide også her på jord, blir det ofte sitert.

Den som sier slikt glemmer en vesentlig ting, nemlig at i himmelen skal vi ikke lenger ha den gamle natur. I himmelen vil vi være helt enig om alt. Da skal vi ikke forstå stykkevis, for da er vi uten synd og er blitt Jesus lik.

Her på jord bærer Guds barn på to naturer. Når vi leser Guds ord, vil den gamle natur være ei kraft som vil forstyrre vårt åndelige syn. Bibelen sier også at Satan går omkring for å stjele og myrde og ødelegge. Han prøver febrilsk å få forvrengt Guds ord. Dette betyr at vi som kristne ser ulikt på mange ting bibelen lærer.

Store læreavvik
Selv om vi kan anerkjenne brødre og søstre i andre arbeidslag som kristne, kan læreforskjellen være så stor at samarbeid om den kristne virksomheten ikke kan anbefales.

Et eksempel er pinsevennene. De har et helt forskjellig syn på bl.a. dåpen, syndefallet og helliggjørelsen enn vi som bekjenner oss til den lutherske lære. Luthersk arvesyndslære blir avvist. Barnet blir ikke synder før det begynner å synde. Derfor trenger ikke barnet døpes.

Dåpen er en bekjennelseshandling og ikke et nådemiddel til gjenfødelse, læres i disse kretser. Barnet kan ikke tro og dermed heller ikke bekjenne at det vil tro. Derfor anerkjennes ikke barnedåpen som rett og de voksne som er barnedøpt oppfordres til gjendåp.

Dette er så store læremessige avvik at noe samarbeid kan ikke anbefales. På fellesmøter mellom ”gjendøpere” og lutheranere har det mange steder blitt vansker. Når noen kommer til tro, vil gjendøperen oppfordre den nyomvendte til å døpe seg på ny. Lutheraneren vil derimot si at dette er i strid med Guds ord. Det er kun en dåp. Å døpe seg på ny er å handle i strid med Guds ord og en forakt av dåpen som nådemiddel.

På slike fellesmøter vil også forkynnelse stå i fare for å bli bundet. Det vil være vanskelig å ta fram sannheter fra Guds ord der de ulike arbeidslag ser forskjellig på saken. Jeg vil derfor fraråde fellesmøter mellom lutherske og ikke-lutherske arbeidslag.

Mindre læreavvik
Det er med sorg vi må fastslå at det er i luthersk sammenheng den liberale teologi står sterkest i norsk kristenliv. Det betyr at vi heller ikke kan ha samarbeid med alle som kalles luthersk.
Arbeidslag som står nær hverandre teologisk, kan derimot oppleve samarbeid både som naturlig og berikende. Mange steder er foreningene små. En vil derfor være til gjensidig støtte og oppmuntring om en går sammen om møtevirksomhet en gang i blant. Og at en støtter opp om hverandres møter, vil også være naturlig på mange bedehus og i mange bygder.

Ulike båtlag med samme reder
Et vel brukt bilde om forholdet mellom ulike grener i Guds rikes arbeid er bildet om båtlagene og rederen.
Vi er mange forskjellige arbeidslag i Guds rike. Ulike organisasjoner på luthersk grunn, pinsevenner, baptister osv. Vi får glede oss der evangeliet blir forkynt og over at vi når forskjellige deler av vårt norske folk og ulike land på misjonsmarkene.
Vi arbeider på ulikt vis og med ulik vektlegging, men alle som er frelst er tjenere av Guds nåde. Jeg er overbevist om at det er viselig at vi er i ulike båtlag for samme reder. Jeg tror vi når lengre, det blir mindre stridigheter og en hver får stå i det arbeid en har tro for.
Jeg er overbevist om at vi når lengre ut om vi er mange små båter, i forhold til om alle skulle tjene på samme skip. Jeg er derfor uenig i den argumentasjon som sier at det er til skade for Guds rike at kristenheten er oppdelt i ulike arbeidslag.
La oss være tro der Gud har sett oss. I den sammenheng der du har funnet din åndelige heim, må ikke din stol stå tom. Her skal du få tjene. Så kan du ønske Guds rike velsignelse over brødre og søstre i de andre båtlag.

Den gyllne middelvei?

I enkelte av livet situasjoner er det en god ting å gå på "den gyllne middelvei". I lønnsoppgjør f.eks. er ofte avstanden mellom krav og tilbud nokså stor. Løsningen blir å møtes på midten, slik at begge parter både har gitt og fått.

Er den gyllne middelvei en løsning i Guds rike?

Mange mennesker prøver å finne en slik middelvei til himmelen. Ikke fornekter de Herren, men de vil heller ikke kapitulere og gi sitt liv fullt og helt til frelseren. Fariseerne prøvde en slik vei. Med sterk egeninnsats og Guds hjelp til resten trodde de at de var sikret en himmel-billet.

Men syndefallets realitet var ikke gått opp for dem. Det finnes ikke noe godt i menneskene som kan gjøre oss delaktig i frelsesverket. Den gamle natur må dø. Frelsen mottas av nåde alene, p.g.a. Jesu dyrt kjøpte forsoningsverk. Derfor er det bare to veier menneskene går på. Den ene er veien til himmelen, og heter Jesus Kristus. Den andre er veien til helvete. På denne veien går både fornektere og religiøse, for det finnes ingen gyllen middelvei!

Også når det gjelder andre lærespørsmål vandrer mange på det de tror er en gyllen middelvei. Bibelen taler klart mot homofil praksis, den som gjør slikt skal ikke arve Guds rike. For mange er dette for sterk kost. De fornekter Ordet, eller sier at det ikke har gyldighet for oss i dag. Et annet aktuelt lærespørsmål er tjenestedeling mellom kvinne og mann. Bibelen taler klart om at kvinnene skal slippe ansvaret med å inneha lære og eldste funksjonen. Også dette er for tungt å godta for mange, og derfor nekter de å bøye seg for Ordet.

Hvordan er så middelveien i slike spørsmål?

Jeg synes å se en utvikling som dette:

1. Først hevder man at spørsmålet er et viktig lærespørsmål som Bibelen taler klart om, men det er ikke noe bekjennelses-spørsmål. Det er greit at Ordet forkastes, bare det ikke læres offentlig og at man er lojal mot den rette lære.

2. Videre sies det at spørsmålet er et lærespørsmål, men Bibelen kan tolkes noe forskjellig. Det må derfor aksepteres at en kommer til noe ulik konklusjon.

3. I enden av middelveien blir det mulig med ulike tolkninger av Bibelens lære i disse sakene. Begge syn er like akseptable. Det kan leves med en slik teologisk uenighet. Den er ikke kirkesplittende.

Også her er middelveien en avvei. Når Guds ord taler klart om en sak kan ikke vi tale uklart. Ikke en tøddel av Ordet skal forgå. Det ser ut til at det blir vanskeligere og vanskeligere å "ta vare på Guds Ord". Vi lever i ei tid der så mange ikke "tåler den sunne lære". Vi ser også at det å samle kirken eller organisasjonen i mange tilfeller blir viktigere enn å tale og handle klart ut fra Ordet.

Så er det også en fare å havne i en kald og død rett-troenhet. Da blir meninger og handlinger helt rette, mens en har forlatt "den første kjærlighet". La det bli et bønneemne at vi må få ett kristenfolk i Norge som er varmt rett-troende. Ett folk som våger å ta omkostningene med å lære som Guds Ord lærer, som tar konsekvensene av dette i tjenesten, og som lever i ydmyk avhengighet av Jesu uforskyldte nåde.

Adam og Eva

På en visitas i 1994 besøkte daværende biskop Sigurd Osberg en ungdomsskole og svart på spørsmål fra elevene. Et av spørsmåla han fikk var om han trodde at Adam og Eva hadde levet. Til dette svarte han nei, og "det er noe vi teologer lenge har visst!"

De liberale teologer som driver med historisk-kritisk forskning, har lenge hevdet det samme som Osberg. Men deres store mistak er at de ikke tror at hele Bibelen er Guds Ord. Vi kan ikke omtolke eller stryke deler av Guds Ord etter som det passer forskningen eller en selv, slik som disse gjør.

Syndefallet startet med at slangen spurte Eva: "Har Gud virkelig sagt?" Dette spørsmålet blir stilt også i dag, og har ført til at mange teologer i strid med Guds Ord fornekter Adam og Evas historisitet, jomfrufødselen, Jesu legemlige oppstandelse, den evige fortapelse, og at de motsier bibelens nei til homofil praksis, kvinnelige eldster/prester, fosterdrap for bare å nevne noe.

Har Adam og Eva levet? Ja, for bibelen sier det! Gjennom hele bibelen forutsettes det at fortellingen om Adam og Eva er noe som faktisk fant sted. I Romerbrevet kap.5 framstilles Adams og Jesu betydning for oss mennesker. Ved Adam kom fallet, som førte til død og dom for alle mennesker. Ved Jesus kom oppreisningen for dette fall, og evig frelse for den som tror på Ham. Her er aldri snakk om Adam som legendarisk person, men historisk - på samme måte som Jesus Kristus.

Når liberale teologer sier at de lenge har visst at Adam og Eva ikke har levet" er det i beste fall en halv sannhet. For det første vet de ikke dette. Det er noe de tror, og den tro bygger på sviktende grunnlag. For det andre er det enda mange teologer som med frimodighet tror og forkynner bibelens lære om Adam og Eva som historiske personer.

Jeg er glad for at vi ikke trenger verken teologer elle biskoper for å forklare oss Guds Ord. Bibelen er gitt til hver enkelt, og vi skal få tro den slik som det står.

Bekjennelsesskriftet C.A. sier: "Når de(biskopene) lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet, da har menigheten en befaling fra Gud som forbyr å lyde dem.."