Vil også du gå bort?

Jesus hadde mettet 5000 i ørkenen. Enorme mengder folk samlet seg om ham og ble begeistret over de tegn og under han gjorde. Men så begynte han å forkynne hvorfor han kom til jord.

Han talte om at han skulle gi sitt liv til soning for våre synder. At han skulle dø på et kors og stå opp igjen fra graven. Han snakket om at «jeg er livets brød… og at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv.» (Joh 6,48+40) Da gikk det ikke lenge før den store skaren med folk forsvant og det var kun noen få igjen.

Til og med mange av disiplene trakk seg tilbake. Jesus var ikke den de hadde trodd han var, eller så ble det for tøft å følge ham. Da stilte Jesus dette spørsmålet til sine nærmeste, de 12 apostlene: «Vil også dere gå bort?» Dette spørsmålet er så personlig, så ransakende: Vil også dere går bort, vil jeg? Det er mange slike triste historier. Det er folk som har bekjent seg som kristne, vært aktivt med og sunget og vitnet om Jesus. Men nå er de ikke lenger med. Det er en fryktelig smerte!

Paulus kjente også til denne smerten: Demas forlot meg, sa han, fordi han fikk den nåværende verden kjær. Kong Salomo ble dradd ut i avgudsdyrkelse av sine mange hedenske koner og falt fra Jesus. Selv i apostelflokken på 12 som bekjente at de ikke kunne unnvære Jesus, var det en som levde i bedrageri. Jesus sa om Judas: «En av dere er en djevel». Og tenk. De andre apostlene merket ikke at han var en hykler. Når Jesus ved innstiftelsen påskemåltidet sa at en av dem skulle forråde ham, visste de ikke hvem det var. Alle trodde Judas var frelst, men han hadde falt fra troen. Brorson synger i en salme: «Begynt er ikke endt, det må du vite. Du som har Kristus kjent, bli ved og stride».

Vil også dere gå bort, spurte Jesus disiplene? Hva med deg som leser dette - er du frelst? Kanskje er du allerede borte, kanskje har du aldri vært hos Jesus? Jeg er i hvert fall glad for at Jesus vil nå deg i dag! Kom til meg, sier han! «Kom og la oss gjøre opp vår sak, om syndene dine er som purpur, skal de bli hvite som snø.» (Jes 1,18) Jeg håper du for den hellig Guds ansikt gir Jesus ett ærlig svar.

Jeg har måtte spør meg selv dette spørsmålet mange ganger, og svaret har en sanger gitt meg: «Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste.» «Men nå har jeg alt, ja, alt i Jesus – Legedom for alle hjertesår, Ingen synd som ikke han forlater, Ingen nød som ikke han forstår! Om jeg eier Jesus, bare Jesus, Og i hele verden intet mer, Å, så eier jeg dog alt i Jesus, Han som liv og overflod meg gir. (SB 214 v.4)

 

 

 

Da presten Læstadius ble frelst

Læstadius og samepiken Maria (tegning AI)

Lars Levi Læstadius hadde vært prest nord i Sverige i 20 år da han ble frelst. Lyset rant for ham under en sjelesorgsamtale med samejenta Milla Andersson-Clementsdotter (Maria).

Læstadius ble født i Jäkkvik i Sverige i året 1800 og døde i Pajala i 1861. Han ble prest i Karesuando på grensen til Finland i 1826. Etter at han ble frelst i 1844 brøt det ut en stor vekkelse ved hans forkynnelse. Denne vekkelsen nådde store deler av de nordlige deler av Sverige, Finland og Norge.

Forfatteren Andreas Markusson (1893-1952) fra Narvik vokste opp i den gren av læstadianismen som kalles «de førstefødte». I 1937-38 skrev han to historiske romaner om Læstadius og Kautokeinoopprøret. Bøkene heter «Han som kjempet mot mørket» og «Hyrdene som for vill».  I den første boka skildrer han Læstadius sitt møte med samepiken Maria. Han tar utgangspunkt i Læstadius sin egen skildring av det som skjedde. Under følger dette kapittelet fra boka «Han som kjempet mot mørket» (Aschehoug 1937).

Forfatteren Andreas Markusson (foto digitaltmuseum.no)

«Det var dagen etter. Lars satt ved det lille bordet i sakristiet i kirken i Åsele med handa under kinnet. Han var nettop ferdig med gudstjenesten. Det hadde vært en strid dag. Likevel kjente han sig glad og takk som. Det var lenge siden han hadde oplevd en slik gudstjeneste. Kirken var full av folk. Og heilt fra første stund kjente han at han hadde menigheten med sig. Det var liksom den saug nye tanker ut av ham. Fleire ganger hadde han revet sig laus fra papiret og snakket fritt.

Og i altertalen hadde han gitt sig heilt hen. Mange hadde gått til alters, og fleire var grepet. Han satt og tenkte at slik var det alltid der det var lesere. Det skulde nå være som en slags spott i navnet. Han for sin del trodde det hadde vært bedre om mange fleire hadde vært det. Nei, han fikk gå og få sig litt mat.

Da gikk ytterdøra op, og ei samejente kom inn. Hun var lita og spinkel. Forsagt blev hun stående ved døra.  — Du får sette dig, sa Lars. Ansiktet hennes lyste op da hun hørte han snak ket målet hennes. Hun seig ned på benken. Hvad var det du vilde? Ordene kom vart som han snakket til et barn. Han kjente henne ikke, og det skulde så lite til for å skremme disse naturbarna, visste han. — Kunde jeg få snakke litt med presten? —Ja — du kan da skjønne det. Jeg har god tid. Han tidde litt. Men hun sa ikke noe. Satt bare og tullet på snippen av tørklæet hun bar over skuldrene. Det er så gildt når noen kommer og snakker med mig etter gudstjenesten, sa han igjen. — Men det hender så sjelden dessverre. Hvad heter du? Maria. — Er du her fra bygda? Hun var ikke det. Hun hadde heime langt nord og vest i Lappmarka. Der hadde hun tjeneste.

Idag var hun bare med kirken. Hun stanset litt. Så kom det: — Jeg orket det ikke lenger. Det var så lenge siden jeg hadde vært med kirken eller i de troen des forsamling. Alt var blitt så mørkt og svart om kring mig. Gud kom lenger og lenger bort fra mig for hver dag. Så tenkte jeg: Nå blir det slik med dig som det var før du blev frelst. Da blev jeg så redd. Og så måtte jeg gå. Hun tidde og satt og famlet etter ordene. Han visste at nå måtte han ikke forstyrre henne og tidde.  — Da jeg knelte ved alteret idag, tenkte jeg på alt det onde jeg hadde gjort. Jeg prøvde å fortelle alle syndene mine inne i mig for Gud, for at han skulde gi mig tilgivelse. Men det var akkurat som han ikke hørte mig. Jeg sa dem op og op igjen. Jeg gråt og bad. Men da jeg gikk fra alteret var det likevel som jeg ikke kunde tro at han hadde tilgitt mig.

Læstadius taler til samene (maleri av Francois-Auguste Biard 

(1799-1882) hentet fra wikipedia)

Da blev jeg så redd igjen. Når jeg kom heim vilde vantroen få enda større makt over mig. Jeg torde ikke gå tilbake til mørket igjen. Så tenkte jeg at du kanskje var slik som presten Brandell i Nora. Det gjorde ondt et sted inne i Lars. Å — nei, han var nok ikke slik som presten Brandell, tenkte han. — Kjente du ham? spurte han. — Det var han som frelste mig, sa hun stilt. Som etter gammel vane satt han med ordet på leppene og skulde rette på uttrykket hennes og si at det var ikke presten som hadde frelst henne. Men han fikk det ikke fram. Han satt bare og hørte ordene hennes. — Det var han som frelste mig. Der fantes ikke tvil. Det var som han første gang i sitt liv hørte et menneske si at det var frelst. Liksom uten å sanse det spurte han: — Du blev frelst? — Ja — jeg blev frelst. Han satt og vilde spørre henne hvorledes hun var blitt det. Men han kom sig ikke til.

Med ett var det blitt så vanskelig å finne ord. Da tok hun selv til å fortelle. Det var noen år etter hun blev voksen. Hun skjønte ikke selv hvad det kom av, men hun tok til å bli så tungsindig. I førstningen tenkte hun at det gikk vel over. Men det blev bare verre. Lange stunder kunde hun gå og gråte. Hun fikk ikke sove om natta. Til slutt visste hun ikke si arme råd. Hun var ikke syk heller. Men en søndag hun var i kirken skjønte hun hvad det var som feilte henne. Hun var ikke frelst. Hun vilde gå fortapt. Og nå blev hun redd. Hun visste ikke hvor hun skulde gjøre av sig. — Jeg syntes jeg hadde gjort så mye synd at Gud aldri kunde tilgi mig. Jeg lærte mig å lese i testamentet for å finne trøst. Jeg bar det her i koftebarmen akkurat som nå. Men det hjalp ikke.

Så kom jeg til å tenke på at der var andre som var frelst og trodde på Gud. Kanskje de kunde hjelpe mig. Så tok jeg til å spørre. Jeg spurte mange. Mange prester snakket jeg med. Men de forstod mig ikke. Noen sa jeg skulde gå til doktoren. De trodde jeg holdt på å bli tullet. Jeg skulde bare ta det rolig så gikk det nok over. Andre sa jeg skulde tro. Men jeg formådde jo ikke å tro. I mange dager gikk jeg. Da fikk jeg høre om presten Brandell. Det var langt til Nora. Jeg gikk lenge. En kveld kom jeg endelig dit. Der fikk jeg for telle alt. Hun ristet på hodet. — Å — der var så mye fælt. Det blev så stygge ord at jeg syntes ikke jeg kunde si dem. Men han sa jeg skulde ikke være redd. Syndene våre var ikke penere. Så sa jeg alt. Jeg kunde synke i jorden av skam. Men jeg måtte si det likevel. Det var så mye synd at jeg trodde Gud aldri kunde tilgi mig. Jeg var mere fortvilet enn noen gang før. Jeg jamret og gråt. Jeg kunde ikke annet.

Da tok han til å snakke med mig. Han snakket så mildt og godt. Han fortalte mig om Peter som hadde fornektet frelseren, og om kvinnen som blev grepet i hor. Den frelseren som tilgav dem, han hadde også tilgitt mig. Han forstod godt at jeg syntes jeg hadde gjort mye synd. Han hadde syntes det samme om sig selv. Og dessverre, han syntes det blev bare verre for hver dag. Men det var slik Gud vilde det skulde være. Da først angret vi syndene våre. Og bare de som angret hadde bruk for tilgivelse. — Jeg ser du har det ondt, sa han til mig. — Det er angeren. Vil du omvende dig og tro på den korsfestede frelser? —Å — ja, sa jeg. Men jeg kan ikke tro. — Har du bedt Gud om tilgivelse? — Ja, men jeg vet ikke om jeg har bedt rett. — Så la oss be. Så bad han med mig. Men enda kunde jeg ikke tro at Gud hadde til gitt mig. Da bad han mig knele. Så la han handa på hodet mitt. Ordene sanste jeg ikke å legge mig på minne. Jeg bare hørte at han gav mig forlatelse for alle syndene mine. Hun stoppet litt. Ansiktet hennes skjen av lykke. I den stunda blev jeg frelst. Jeg kan ikke for klare hvorledes det var. Jeg veit bare at jeg trodde visst og fast at Gud hadde tilgitt mig. Jeg skulde dø salig.

Lars satt spent. Ikke et ord mistet han. Han så den fattige samejenta som vandret dag etter dag over endelause vidder for å finne veien til Gud. Han kjente angsten og nøden som flammet gjennem sjelen hennes. Han hadde jo oplevd den selv. Og plutselig var det ikke henne lenger han så. Det var sig selv. Som i et syn stod det for ham heile livet hans som ei endelaus vandring i mørke og angst. Langt attom minnene et sted skimtet han barnet som kom ut av mørket inn i en ond og kold verden og skreik i dødsangst. Barndommen drog forbi. Der var armod og sakn. Der var far som skremte dem nesten fra vettet, og mor som gråt. Der kom dager med liklukt som reiv i nesen og netter i vett laus redsel med ånder og døde og graver som åp net sig. Og der var onde tanker og gjerninger. Han skalv for straffen og skjulte sig i mørket. Han så det. Ungdomsårenes bitre kamp for ære og falsk dyd. Og synd og heslig last. Overalt — i ham — omkring ham. Mørke og angst. Det vokste til et hav som vilde begrave ham. Men han vilde ikke dø.

Han kjempet mot mørket og angsten som vilde dra ham ned i avgrunnen. Og han kjempet for livet. Vilt meiningslaust. Han vilde ikke se lyset som brente langt borte. Han vilde ikke høre røsten som kalte. Og så kjempet han. Gjennem ungdom og mann dom. Gjennem alle dager og år. Angst og nød, synd og sorg, han la det på sig. Det blev ei bør som vokste og vokste. Han bar det alt sammen da han slepte sig fram til prestegården i Nora. Der seig han sammen og ropte i angst? — Gud være mig synder nådig. Ei hand la sig på hodet hans. Og en røst sa: — Dine synder er dig forlatt. Et lite øieblikk var det som selve tiden ikke var. Med ett var det som børa han hadde seget sammen under blev løftet av ham. Angsten som hadde ligget over ham som ei mare så langt han kunde minnes attende, løiste sig op og forsvant, og en usigelig trygghet og fred fylte hans sjel.

Og nå op levde han igjen den samme lykke som han engang kjente som et blink gjennem sjelen. Det var det samme klare lyset som strømmet inn over ham. Det spredte mørket attende over livet hans, og det trengte inn til den aller innerste krå av sjelen. Det var ikke lenger mørkt og stengt. Stien han skulde følge lå så klar. Og langt, langt borte på ei høgd mot himmelranda stod en skikkelse og rakte hendene mot ham. — Sannelig! Idag skal du være med mig i pa radis ! Plutselig tenkte han: Det kan ikke være virkelighet. Det er et syn. En drøm. Når du våkner er det borte.

Lars Levi Læstadius og samepiken Maria

(tegning av kunstig intelligens AI)

— Men nå er Gud kommet så langt bort fra mig. Det var Maria som snakket. Han våknet. Men lyset inne i ham sluknet ikke. Litt satt han og torde ikke tro det. Men så steig det som en jubel gjennem sjelen: Det er ikke en drøm du skal vakne av. Det er ikke et syn som skal svinne. Det fylte ham med en lykke ingen kunde beskrive. En trygghet og fred ut over all forstand. Maria rørte på sig. — Du får fortelle for mig som du gjorde for presten Brandell, fikk han sagt. Troverdig og rett fram bekjente hun for ham det som lå henne på samvittigheten. Så tidde hun. Der var ikke meir. Han satt litt rådvill. Da seig hun stilt ned av benken og knelte på golvet og bøide hodet. Plutselig var det som han veik tilbake. Hadde han rett til det? Men han gjorde det jo ista under altergangen. Da hadde han vel samme retten nå? Likevel var det som han ikke kunde. Da så hun op på ham. Øinene var fulle av tillit og tro. Han kunde ikke sende henne ut i mørket og angsten igjen. Så la han handa på hodet hennes og tilsa henne forlatelse. Ei lita stund blev hun liggende. Hun hvisket. Hun bad. Så reiste hun sig. — Nå har Gud tatt mig til nåde igjen, sa hun. Og nå skjen det av ansiktet hennes igjen.

Så kom hun bort og vilde legge armen om skuldra hans og si farvel. Nei, han kunde ikke la henne gå enda — Kan du ikke være her ei lita stund til, sa han. Jeg vilde så gjerne snakke med dig. Hun blev litt skremt, så han. Nei, hun skulde ikke bli redd, sa han. Han vilde bare snakke litt om sig seiv. Og så fortalte han om den angst og nød han hadde gjennemlevet. — Tror du Gud har tilgitt mig, Maria? spurte han til slutt. — Ja, han har tilgitt dig! Hun sa det så trygt. Du er et Guds barn. Det kjente jeg i sta da du gav mig forlatelse. Det var blitt seint. De skulde gå. Hun kom fram og la armen om skuldra hans som skikken var. — Guds fred! — Guds fred, Maria! Herren velsigne dig for det du har gjort for mig! Døra lukket sig. Hun var gått.

Byste av Lars Levi Læstadius i Pajala (foto ukjent)

Et øieblikk blev han stående og stirre mot døra. Noe måtte skje, syntes han. Den lykke han kjente nå var for stor til at den kunde være virkelighet. Det måtte være et slags hildring som hadde lagt sig over sjelen. Og det var hun som bar den med sig. Nå var hun gått. Da måtte han vakne til mørket og angsten i den virkelige verden. Men han våknet ikke. Lyset inne i sjelen var like klart. Og det bølget gjennem sinnet som jubel og gråt! Han skulde ikke dø. Helvettes gule flammer skulde ikke slå sammen om ham. Han skulde bare over den store elva. Han holdt Brita i handa. Og der på den grønne stranda i evigheten kom lille Levi springende mot dem. Han lukket øinene. Han foldet hendene. Han var kommet heim til sin far.»

 

Plutselig var jeg «ekstremist»?

Hva som er ekstremt, kommer i høyeste grad an på øynene som ser. Det som for noen få tiår tilbake var det normale, kan med tiden bli ekstremt i folks øyne.

For kort tid siden ble en ung mann brutalt skutt og drept i USA. Jeg hadde aldri hørt om han før, men det var det tydeligvis millioner av andre som hadde. I Norge ble han i medier omtalt som høyreekstrem. Etter drapet ble han og hans synspunkt debattert i NRK. Jeg så ikke debatten, men jeg så presentasjonen av hans synspunkt i starten av programmet.

Hva var det som gjorde han så ekstrem? Ifølge NRK var det blant annet følgende: Han mente at provosert abort er drap på et ufødt menneske. Han mente at det ut fra Guds bud er galt med likekjønnet samliv. Han mente at det kun er to kjønn, mann og kvinne. Og han var en varm støttespiller av det jødiske folk og staten Israel.

På nrk.no ble nylig et intervju med en tidligere redaktør av NRK Sapmi slått stort opp. Han hadde hørt at Norges Samemisjon mener at Guds ord sier at Gud har kalt menn til å være åndelige hyrder og at det derfor ikke er rett ut fra Guds ord med kvinnelige prester. Den kvinnelige presten i Kautokeino ville holde gudstjeneste i Samemisjonens kapell, men fikk nei ut fra organisasjonens grunnsyn og kapellets vedtekter. Dette er ifølge eks-redaktøren så ekstremt at det er helt på linje med iranske islamister!

Dermed er jeg i løpet av få dager blitt både høyre-ekstrem og like fanatisk som islamistene i Iran. Dette selv om jeg er en varm tilhenger av trosfrihet, av ytringsfrihet, av alle menneskers livsrett fra unnfangelse til naturlig død, og er sterk motstander av voldsbruk. Jeg er motstander av bruk av hærverk som middel i den politiske kampen (f.eks. brenning av Koranen eller hærverk på pride-flagg), for bare å nevne noe.

Personlig lever jeg godt med beskyldningene. Jeg kjenner ikke mye til hva den drepte amerikaneren sto for. Men jeg er helt på linje med han i synet på det ufødte barns livsrett. Jeg mener også det er synd ut fra Guds ord at to av samme kjønn lever sammen seksuelt (det samme gjelder også mann og kvinne som ikke er gift). Og at det kun er to kjønn mennesker, er naturen selv et klart vitnesbyrd om. Jeg er en varm venn av det jødiske folk og støtter staten Israels rett til å eksistere. Jeg er også helt på linje med Samemisjonens forståelse av Guds ord om hyrdetjenesten som er tillagt menn. Her fortjener Samemisjonen ros og ikke ris.

Jeg har hatt disse synspunkt så lenge jeg kan huske. For noen tiår tilbake var det en selvfølge at de aller fleste kristne hevdet at dette er Bibelens lære. Kanskje et flertall av de som ikke bekjente seg til den kristne tro også støttet dette. Jeg føler meg trygg på og overbevist om at dette også i dag er Guds gode vilje for oss mennesker. Det er det mange som ikke tåler å høre i vår tid, dessverre.

Nylig hevdet en politiker fra SV at hun og mange i hennes parti mente kvinnen skal kunne ta livet av det ufødte barnet helt fram til fødselen. En annen rød politiker hevdet at Israel ikke har rett til å eksistere som land. Mye annet kunne vært nevnt. Hvorfor er det ingen i norske medier som snakker om venstre-ekstremisme? Årsaken synes åpenbar. Hovedtyngden av norske mediefolk er selv politisk langt ute på venstresiden. Det vitner om en sterk ensretting som flere norske medier er talerør for.

Religiøse, moralske og politiske vinder har skiftet opp gjennom historien. Men Guds ord står fast. Gud er vår skaper. Han vet hva som er best for oss mennesker. Og han elsker oss med en evig kjærlighet som drev Jesus til korset for å åpne himmelveien for fortapte syndere som omvender seg og tror på Ham. «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16)

Derfor vil jeg bruke min røst sammen med profeten Jeremia: «Land! land! land! Hør Herrens ord!» (Jer 22:29)

Livshjelp eller dødshjelp?

I Guds skaperverk er mennesket hans øyensten. Han har satt et tydelig vern om livet. Når mennesket forkaster Gud, blir menneskets verdi degradert.

Europa er en verdensdel som har vært tydelig preget av kristen tenkning. Nå ser vi konsekvenser av at vi er blitt et samfunn på vei bort fra Gud. Dette sees tydelig i synet på livets verdi.

Nylig så jeg et intervju i NRK med ei dame i Nederland som var fast bestemt på at hun skulle ta sitt eget liv når helsa måtte svikte. Og om hun selv ikke skulle være i stand til å avslutte livet, forventet hun at det var en lege som ville hjelpe henne med det. Hun ønsket seg en stor familiefest (dødsfest) som skulle avsluttes med at hun skulle drikke et beger med gift. Få kritiske spørsmål ble stilt og en kristen organisasjon som var imot slike drap, fikk kun si to setninger. Det ble også opplyst at det i Nederland ble arbeidet for at det skulle bli lovlig med assistert drap for alle over 75 år som ønsket det, uansett om en var syk eller ikke.

I den norske valgkampen ble slike livsviktige spørsmål nesten ikke nevnt. Men en representant fra SV sa at partiet hennes ønsket at det skulle bli lovlig med selvbestemt fosterdrap helt fram til fødselen. Selv en så grotesk uttalelse fikk lite oppmerksomhet. Nå er det liten forskjell på om du tar livet av en ettåring eller en tiåring, eller et ufødt barn på 10 uke eller 9 måneder. Det er like forkastelig uansett.

24 uker gammelt ufødt barn (tegning babyverden.no)

Begge disse eksemplene viser hvor langt bort fra Guds plan med oss mennesker vi kommer når vi forlater den sanne Gud. Da blir ikke menneskelivet ukrenkelig. Da blir den som er syk og funksjonshemmet regnet som avvik, og vil oppleve press mot en drastisk avslutning for de minste og de eldste. Da blir jeg selv min egen Herre over liv og død. Det blir et samfunn der menneskeverdet blir krenket.

Gud har satt vern om livet. Ikke noe enkeltmenneske har rett til å ta andres liv. Livet er en gave, også i livets mørkeste stunder. Jeg er så takknemlig for å få tilhøre en Gud som elsker meg med en evig kjærlighet. En Far i himmelen som sier: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16) Så er jeg også uendelig takknemlig for alle fantastiske personer i helsevesenet som arbeider for å hjelpe den syke og lindre smerter. Og som har sitt livskall til nettopp å hjelpe livet, ikke gjøre seg til «gud» ved å ta livet.

Må Gud forbarme seg over Norge!

P. G. Sand – vekkelsespredikant og forretningsmann

Paul Gerhard Sand (foto marcus.uib.no)

P. G. Sand hadde dype haugianske røtter, men ble løst og fri ved Rosenius sine skrifter. Han fikk stå i store vekkelser på Sunnmøre, Trøndelag og Østlandet.

Våren 1911 lå den 63 år gamle Paul Gerhard Sand for det meste i senga. Sykdommen han hadde slitt med i over 20 år var nå i ferd med å avslutte livet hans. Men det var ikke hans største bekymring. Han var dypt anfektet på sin tro. Det store spørsmålet hans var om han hadde sin sak i orden med Gud. Han var overbevist om at det hadde han ikke.

Mange av hans gamle og nye venner var innom han og prøvde å peke på det evangelium som Paul Gerhard selv hadde fått forkynne for så mange. En ting som plaget han, var om han gjorde rett da han trappet ned forkynnervirksomheten til fordel for mer jordisk virksomhet. «Jeg gjorde feil da jeg kastet meg ut i forretningslivet», konkluderte han ikke lenge før han døde.

Men til slutt rant lyset igjen. En av dem som ofte var på besøk var hans gamle venn Halvor Andresen. De ble nære venner den tiden Paul Gerhard ble frelst og holdt kontakten livet ut. Halvor Andresen ble aktiv i Kinamisjonen, mens Paul Gerhard ikke var knyttet til noen organisasjon. En gang ble Sand spurt hvor langt han nå var kommet i sin troskamp. Da svarte han at «jeg er kommet så langt som til det at Kristus døde til bestemt tid for ugudelige.» Halvor gledet seg med sin venn når lyset rant.

Lørdag 30. september 1911 ble Paul Gerhard Sand forfremmet til herligheten. Den oppgitte dødsårsaken var kroniske nyresykdom. Han ble begravet fra Østre Aker kirke fredag 6. oktober. Aviser landet over hadde meldt han død allerede våren 1911, men det var en forveksling med en navnebroder. Nå meldte derfor flere avsier at det var det «rette» emissær P. G. Sand som var død.

Hans Nielsen Hauge (foto ukjent)

Haugianske røtter

Paul Gerhard Sand sine besteforeldre på morssiden het Kari Karlsdatter Bacherud og Paul Frantsen. De var begge fra Helgøya i Mjøsa. Kari og Paul ble gift i 1799. Året etter bryllupet fikk Helgøya besøk av Hans Nielsen Hauge. Mange tok imot Jesus som sin frelser under dette besøket, det gjorde også Kari og Paul. Begge ble aktivt med i haugebevegelsen og sa seg villige til å bli «plassert» der Hauge og de andre lederne mente det var rette sted å tjene for vekkelsens og Guds sak.

De første årene etter vielsen arbeidet Paul på Eiker papirmølle utfor Drammen, mens Kari var igjen på Helgøya. Her arbeidet hun med å binde inn bøker. I 1805 ba Hauge Kari og Paul om å kjøpe en gard på Toten og det ble startet på noen travle år med mye flytting. I 1806 gikk ferden videre til Land og i 1810 ble de bedt om å flytte til Sørvik i Namdal, hvor Kari sin bror Ottar Bacherud allerede bodde. Men også her ble de kun ett år, før nye plasseringsordre kom fra Hauge. Den avsidesliggende garden Sotnak i Nesset i Romsdal var til salgs, og Kari og Paul ble bedt om å kjøpe denne. Her ble de boende resten av livet.

Selv om garden Sotnak ligger avsides, ble den likevel et sentrum for haugianerne i Romsdal. Paul døde i 1835, lenge før Paul Gerhard ble født. Kari derimot ble ei gammel dame på 95 år, og døde først i 1872. Hun var som en morsskikkelse for haugianerne i Nesset og Bolsøy. En av døtrene til Kari og Paul het Karen Paulsdatter. Kontakten haugianerne imellom var fremdeles sterk, og Karen fant seg en haugianer fra Sand ved Vestfossen i Øvre Eiker som hun giftet seg med. Han het Halvor Eriksen Sand (1811-1885) og var en streng haugianer som arbeidet som bonde og kjøpmann.

Karen og Paul fikk flere barn, og i 1848 ventet de enda ett barn. Fødselen skjedde 25. februar og det ble en gutt. Karen hadde etter mye overtaling fått Paul med på å kalle sønnen for Paul Gerhard. Årsaken til det var at hun var veldig gald i salmene til den kjente tyske presten og salmedikteren Paul Gerhard og i tillegg hadde hun fått det for seg at gutten skulle bli et spesielt redskap i Guds rike. Dåpen skjedde i Haug kirke i Hokksund søndag 26. mars og guttens fulle navn ble Paul Gerhard Paulsen Sand. Han kom til å bruke kun Sand som etternavn.

Paul Gerhard var et intelligent barn, men ble etter hvert en ordentlig villstyring. Foreldrene ble mer og mer fortvilt over sønnen, og faren sa da Paul Gerhard nærmet seg konfirmasjonstiden at «det blir aldri folk av han». Mor var også så fortvilt at hun sluttet å kalle sønnen Paul Gerhard, og kalte ham bare for Paul. Hun ville ikke skjemme ut navnet til salmedikteren. Men likevel gav ikke mor opp håpet og troen på den overbevisning hun fikk ved Paul Gerhards fødsel. Hun prøvde å overbevis mannen om at det nok kom til å gå godt med villstyringen.

4. mai 1862 var det tid for Paul Gerhard å bli konfirmert. Det var sokneprest i Nedre Eiker, Johan Albricht Dons, som dette året hadde ansvaret for konfirmasjonene både i Nedre og Øvre Eiker. Paul Gerhard fikk topp karakter både i kristendomskunnskap og flid. Konfirmanten hadde funnet seg noen venner på mølla i nærheten, og her samlet de seg om kortspill og også noe drikking av alkohol. Ei natt hørte Karen og Paul at noen som ikke var edru kom inn i huset og fant senga med ustøe skritt. Da fikk far Paul nok. Neste morgen gav han sønnen beskjed om at han skulle sendes til mormor på Sotnak i håp om at mormor skulle få skikk på barnebarnet.

Garden Sotnak (foto Romsdalsmuseet)

Det var langt fra Eiker til Romsdal, men haugianerne hadde god kontakt. Far Paul la opp ei reiserute for sønnen der han skulle gå fra haugianerheim til haugianerheim i flere uker før han var framme. Reiseruta var slik: Først til Modum, så Ringerike, Hadeland, Toten, Vardal, Biri, Gudbrandsdalen til Dombås, ned Romsdalen til Åndalsnes og videre til Eidsvåg og Sotnak. Mor Karen var glad for Paul sin avgjørelse. Hun hadde stor respekt for og tillit til sin mor, og håpet på at et miljøskifte ville bli godt for villstyringen. Også Paul Gerhard var glad for løsningen. Han så en mulighet til å komme bort fra det han opplevde som en altfor streng far.

Vel framme i Romsdal fant snart mormor og Paul Gerhard tonen. Mormor var flink å fortelle, ikke minst fra gamle dager, og barnebarnet likte å høre på disse stubbene. Det ble ingen rask endring i Paul Gerhard sitt åndelige liv, med kallet fikk god næring i heimen på Sotnak. De neste par-tre årene hadde han ulike jobber i nærheten av mormors gard. I denne perioden våknet en trang i ungdommen til å lære mere. Han startet derfor på seminaret, eller lærerskolen, på Nesset høsten 1865 og skulle ta toårig lærerutdanning.

Den første vinteren skjedde to alvorlige hendelser i Paul Gerhards nære familie. Mor hans ble syk og døde før hun fikk oppleve svaret på hennes syn om gutten sin. Omtrent samtidig gikk faren konkurs og det ble trange økonomiske kår for familien. Da våren kom søkte Paul Gerhard skolens ledelse om å få ta avsluttende eksamen ett år før tiden. Ledelsen var særdeles skeptisk, men lot han prøve. Og resultatet ble bestått med god margin. Dermed tok han lærerskolen på halve tiden. Det ble imidlertid ikke noen lærergjerning på han de første årene. For perioden fram til 1874 har jeg ikke funnet opplysninger om livet hans, annet enn han hadde ulike jobber innen handel og kontor.

Paul Gerhard Sand i yngre år (foto Såtid og vokster)

Livet fikk ny kurs

I 1874 finner vi igjen Paul Gerhard på Lillestrøm nord for Kristiania (Oslo). Han hadde da arbeid som tømmermann og hadde også noe privatundervisning på si. Nå tok Gud skikkelig tak i 26 åringen, og han ble sterkt kallet av Gud til omvendelse. Han oppsøkte et møte, men opplevde det som ble forkynt som at «døren ble slått igjen for meg». Han gikk tung til sinns heim igjen. Her fant han fram sin Bibel og leste om fangevokteren i Filippi i Ap.gj. 13. Da han kom til vers 31 rant lyset: «Tro på den Herre Jesus så skal du bli frelst». Da fikk den største synderen fred i Jesu blod, vitnet han senere. I denne vekkelsestiden var det spesielt det 4. budet so plaget han. Han hadde ikke vært mot mor og far slik han burde. Men også den synden fikk han glede seg over at var med på korset da Jesus sonet for verdens synder.

Det var særlig to kristne fra området, blant annet nevnte Halvor Andresen som fikk være til stor hjelp for Paul Gerhard denne tiden. De anbefalte han å lese Rosenius sin bok «Veiledning til fred» og gjennom den boka fikk han mye hjelp. Han hadde som predikant alltid med seg mange eksemplar av den boka for salg. Den svenske emissæren Anders Norström (1839-1878) fra Ödemark ved Vättern i Sverige fikk også være til mye hjelp og veiledning. Norström var også en typisk rosenianer.

Høsten 1875 fikk han jobb som lærer på Faller skole i Fet og fortsatte i Bingen i Skotselv i Øvre Eiker i 1877-78. Neste stopp var Nord-bygda i Søndre Land. Mens han var her kjente han på et sterkt kall til å forkynne det budskapet som hadde satt ham selv i frihet. Han hadde en del møter i nærområdet og folk merket at han hadde en klar og tydelig forkynnernådegave. Flere sa at de aldri hadde hørt en slik taler som Paul Gerhard. Han søkte derfor permisjon fra lærerjobben for å forkynne Guds ord, men fikk avslag. Da sa han opp jobben, for å reise på full tid som emissær. Han valgte å reise uten noen organisasjon i ryggen, men folket der han kom gav han penger slik at han klarte seg – og vel så det.

Den første lengre møteturen hans gikk først til Nordre Land, deretter Etnedalen og Valdres. Vennene på Søndre Land kjøpte hest og slede til ham slik at reisen skulle bli enklere enn å måtte gå til fots. Det ble vekkelse hvor han kom. Han hadde som regel to møter hver dag, og gjerne tre om søndagene. Noen av møtene kunne vare i opptil tre timer. Det sies at åndsmakten ved talene til Paul Gerhard reiv med forsamlingene.

Som regel var møtene i heimer. De fleste gangene var det stapp fult av folk overalt og luften ble dårlig. Alt dette røynte på helsa, og Paul Gerhard fikk allerede på denne turen et frø til den helseknekken som skulle følge han resten av livet. Sand kom tilbake til Valdres i 1883 og også da brøt det ut en stor vekkelse.

Paul Gerhard Sand (foto marcus.uib.no)

Sandstormen på Sunnmøre

På sine forkynnerturer ble Paul Gerhard kjent med ei jente fra Øverbygda i Biri. Hun het Hanna Johannesdatter Alseth og var ni år yngre enn Paul Gerhard. De ble gift 17. oktober 1879. Samtidig kjøpte de garden Øystre Steig i Biri for arv-penger til Hanna og gaver fra kristenfolket til Paul Gerhard. Det ble Hanna som fikk hovedansvaret for garden siden Paul Gerhard ofte var på reise med Guds ord.

Mormor på Sotnak hadde nok fortalt om da hun satt på Helgøya og bandt inn bøkene til Hans Nielsen Hauge. Det er mulig dette var med å inspirere Paul Gerhard til selv å utgi bøker. Den første fikk han trykket i 1879 og den fikk tittelen «Stokkmesteren i Filippi». Det var en lengre tale ut fra bibelavsnittet som løste han selv, i Ap.gj 16. Året etter gav han ut ei sangbok som hal kalte for «Pilegrims-kvad». Dette var både egne sanger og sanger fra andre. Det ble i ettertid sagt at hans egne sanger ikke var noen perler og at Paul Gerhard ikke hadde noen lyrisk åre.

I 1881 la Paul Gerhard ut på en tur til Trøndelag og Namdal. Det ble vekkelser blant annet i Klinga, Bangsund og Namsos. I Namsos ble han en nær venn til den myndige havnefogden Hustad. Han hadde turer til Trøndelag også de kommende årene og det var vekkelser blant annet i Steinkjer, Nord-Statland og på Tøtdal.

Ole Kallem fra Jørpeland (foto wikipedia)

Allerede i 1881 hadde ryktene om den mektige forkynneren fra Biri nådd Sunnmøre. Kristenfolket sendte bud på ham, men Paul Gerhard fikk ikke ro for å svare ja. I mellomtiden kom den gamle jørpelendingen Ole Kallem til Ålesund vinteren 1884-85. Han hadde stått i en stor vekkelse i Ålesund 20 år tidligere. Denne gang reiste han som avholdstaler, men hadde alltid på disse reisene også oppbyggelige taler. Det samlet seg veldig mange folke på disse møtene og noen ble frelst, men vekkelsen ville ikke bryte ut.

I 1887 svart endelig Paul Gerhard ja til å komme til Sunnmøre. Kirkehistorikeren Oscar Handeland skrev om Sand: «Sand sto på høgda av si kraft då han kom til Sunnmøre. Helsa var ikkje lenger så sprek, men i åndsmakt og åndsmogning nådde han aldri høgre. Endå hadde han ikkje kasta seg inn i dei store økonomiske tiltak som seinare tok så mykje tid og kraft, og heller ikkje hadde han blanda seg i politikken. All den evne han åtte, samla seg om å forkynna evangeliet.»

Sand kom først til Sunnmøre i mars 1887. Han kom igjen samme høst og hadde da lovet å være i Ålesund en måned. Men det ble denne gang 4-5 måneder høsten 1887 og våren 1888. I Ålesund hadde de et stort bedehus som rommet 1200, men det ble snart for lite. De søkte om å få bruke ei av kirkene, men her ble det nei. Kirkene skulle ikke brukes til lekmannsvirksomhet. Dette ble det protestert mot helt til departementet, og de nådde fram med saken etter at møtene i Ålesund var avsluttet.

Denne vekkelsen spredte seg til mange bygder på Sunnmøre og varte i perioden 1887-90. I Ålesund fikk Sand hjelp av den landskjente forkynneren fra Forsand, Thormod Rettedal. I Ålesund var det mange fiskere som var innom på vintertid. Mange av disse møtte opp på møtene til Sand og ble frelst. Når de så reiste heim igjen fra fisket, tok de med seg gnisten fra vekkelsen i Ålesund. Vekkelsen på Sunnmøre fikk av «onde tunger» kallenavnet Sandstormen. Paul Gerhard Sand fikk mange kallenavn, ikke minst den første tiden han reiste som emissær. Både Helvetespredikanten og Sandskureren var navn han ble omtalt med.

Et flott bilde av predikanter fra Møre pluss noen tilreisende.

Paul Gerhard Sand i midten framme. Ludvig Hope nr.4 f.h. bak.

Pastor Mauritz Brekke nr.2 f.h. bak. Johannes Solem nr.1 f.v. 3. rekke.

(Foto fra 1898: Lekmannsrøster fra Sunnmøre)

Rosenius sin frigjørende forkynnelse preget P. G. Sand. Han ble beskyldt for å være nyevangelisk, men det stemte ikke. Han forkynte ikke verdensrettferdiggjørelse og han forkynte også loven både til å drive til Kristus og som veiledning for det kristne livet.  Ludvig Hope fortalte at han en gang som ung (vinteren 1890-91) hørte Sand forkynne. Da sa han blant annet dette: «Det er ikkje skeia du skal leva av, det er maten i skeia. Det er ikkje lommeboka som gjer deg rik. Det er pengene som du har i henne. Bruk skeia du har og et med henne. Tru deg frelst med den trua du har!» Sand hadde ofte små tanker om seg selv og var ofte plaget med anfektelser om Guds nåde og tilgivelse. Som emissær ba han hver dag denne bønna: «Herre, lær meg å preke. For jeg kan ikke preke. Herre, vis meg du hvor jeg skal preke. Herre, gi meg den tekst du vil jeg skal preke over.»

Paul Gerhard Sand (foto Kristenliv i Opplandene)

Av utseende ble han beskrevet som stor, røslig og med tykt lyst hår. Øynene kunne være noe ubestemmelige. Noen ganger var det som det lynte av dem, mens andre ganger var de varme og milde. Røsten var kraftig noe som kom godt med når han skulle tale til store forsamlinger. I Ålesund ble han nær venn med borgermester Solem. Da Ålesund brant i 1904, sendte Paul Gerhard et telegram til Solem. Her sto det: «Jeg gratulerer deg og alle de andre Guds barn i Ålesund med alle de skatter dere har, som ikke er brent opp.»

Sand var samtidig kolportør og emissær. Som nevnt solgte han «Veiledning til fred» av Rosenius i store mengder. Han hadde også med ei oppbyggelsesbok oversatt fra engelsk og også sine egne skrifter. I 1889 gav han ut en samling prekener for hver søndag i året, sammen med den kjente Indremisjonshøvdingen Jakob Traasdahl. Denne boka fikk navnet «Livet i Guds Sønn»

Balberg sanatorium (foto lokalhistoriewiki.no)

Fra emissær til forretningsmann

Under Sandstormen på Sunnmøre fikk han en ondartet nyresykdom som tiltok med årene. Han led også av bronkittastma. Disse helseplagene gjorde det tynger å være stadig på reisefot. Familien heime på Biri økte også. Hanna og Paul Gerhard fikk seks barn: Karen (f.1880), Johannes (f.1882), Halfdal (f.1884 d.1919 av hjertefeil), Magnus (f.1890), Peter Gotfried (f.1892. Han ble i 1924 sparket av en hest og døde tre dager senere) og Karl Oluf Rosenius (f.1900). Paul Gerhard var selv oppkalt etter en kristen høvding. Yngstemann av hans egne barn fikk altså samme «skjebne». Paul Gerhards store sjelesørger og forbilde ble oppkalt med fullt navn og etternavn, Karl Oluf Rosenius Sand.

I 1893 bestemte Hanna og Paul Gerhard Sand seg for å gjøre oppbrudd fra Biri og flytte til hovedstaden. Han startet da med ulike virksomheter og også handel med aksjer. Han hadde gode evner også her, og virksomheten hans grodde godt. I 1894 kastet han seg også inn i politikken. Det vil si han hadde ytret seg også i 1883 da han skrev under det kontroversielle «Opprop til kristendommens venner» som professor Gisle Johnson sto bak. Denne underskriften vakte ikke så stor oppmerksomhet blant Sands venner. Mer motstand og svekket tillit vakte imidlertid heftet han gav ut i 1894. Heftet tok et oppgjør med en venstrepolitiker og det skein igjennom at Sand støttet partiet Høyre.

Hovin Søndre. Garden til Hanna og P. G. Sand.

Hovin Teglverk som P. G. Sand drev

(begge foto lokalhistoriewiki.no)

I 1895 etablerte Sand Balberg Sanatorium utenfor Lillehammer. Familien flyttet dit og Paul Gerhard var disponent. Han solgte eiendommen han hadde kjøpt i Oslo og kjøpte ny gard i Fåberg like ved Lillehammer. Dermed kunne han kombinerer gardsbruk og ledelsen av sanatoriet. I år 1900 sto Sand i spissen for oppstart og drift av et nytt hotell i Oslo. Det fikk navnet Augustin og deler av overskuddet skulle gå til ulike kristne virksomheter. Misjonsbladet Kineseren kunne melde at noe av overskuddet også skulle tilfalle Kinamisjonen.

Flyttingen var enda ikke over for familien Sand. I 1903 solgte de garden på Fåberg og kjøpte ny i Ringsaker kommune. Heller ikke her ble de lenge, for i 1906 satte de kursen mot Østre Aker. Her kjøpte de storgården Hovin med eget teglverk og inkludert Hovindammen. Her ble Hanna og Paul Gerhard boende til han døde og hun fortsatte å bo der i flere år etter hans død.

Augustin Hotell (foto lokalhistoriewiki.no)

I Oslo ble han venn med den kjente kristenlederen Otto Treider og samarbeidet med han om møtevirksomheten i Calmeyergatens misjonshus. Paul Gerhard talte fremdeles på noen enkle møter i ulike menigheter. Han deltok også som utsending på Kinamisjonens generalforsamling og tok ordet der under forhandlingene. Her talte han varmt for at Kinamisjonen måtte starte med et kurs for emissærer. Mange var skeptiske til dette fordi de var redd for at nådegaven skulle bli kvelt. Men Sand hevdet frimodig at det var bra for forkynnerne å få solid undervisning.

Paul Gerhard Sand (foto Norvegia Sacra 1934)

Under folketellingen 1. desember 1910 oppgav Paul Gerhard at han var gårds- og verkseier. Sønnene Johannes og Magnus bodde enda heime. Ut over året 1911 ble Paul Gerhard stadig svakere og han døde som nevnt i innledningen, lørdag 30. september 1911, 63 år gammel. I 1920 bodde Hanna og sønnen Karl Olof Rosenius heime. Hanna var da helt arbeidsufør. Bedriften var forpaktet bort. Hanna levde til 18. oktober 1944 og ble dermed 91 år gammel.

 

Dødsannonse Paul Gerhard Sand (Lillehammer tilskuer 02.10.1911)

Minneord Paul Gerhard Sand (For Fattig og Rik nr.42 1911)

 

Kilder

Aasmund Fagerli: Såtid og vokster (2003)

Erik Kjebekk: Verden for Kristus (1991)

Jakob Straume: Kristenliv i Namdalen (1954)

Jakob Straume: Kristenliv på Opplandene (1955)            

Johan Nyhagen: Santalmisjonens historie (1975)

Johannes Solem: Aalesund indremisjon 100 års festskrift (1968)

Kjell Furnes: Lekmannsrøster frå Sunnmøre (2005)

Ludvig Hope: Svingningar i den kristne forkynning (1939)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Ove Sandvik: Forkynn Ordet! (2025)

Oscar Handeland: Vårløysing

Paul Gerhard Sand og J. Traasdahl: Livet i Guds Søn (1889)

Paul Gerhard Sand: Venstrepolitik og Kristendom (1894)

Paul Gerhard Sand: Hvorledes bør man stille sig til Samlagsafstemningen? (1898)

Arne Aambø: «Sand-stormen» på Sunnmøre. Artikkel i Fast Grunn nr.2 1995

Halvor Andresen: Legpredikanten Paul Gerhard Sand 1848-1911. Artikkel i Norvegia Sacra 1934

Knut Hermundstad: Vekkingane i Valdres. Artikkel i For fattig og rik nr.4 1942

Magnus Kleven: En roseniansk vekkerrøst i Norge. Artikkel i For fattig og rik nr.5 og 6 1952

ChatGPT

Digitalarkivet.no

Lokalhistoriewiki.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)