Ludvig Hope (foto Bergens Tidende)
Få, om noen, lekmann har
preget norsk bedehusbevegelse som Ludvig Hope. Han var forkynner, forfatter og
strateg.
17. mars 1931 døde misjonshøvdingen
Johannes Brandtzæg, Kinamisjonens (NLM) generalsekretær gjennom neste 30 år.
Han ble 69 år, så NLMs leder hadde lenge tenkt på hvem som skulle erstatte den
ærverdige generalen. Nye yngre lederemner var i emning, men ingen av disse var
klar til å overta i 1931. Da skjedde noe som er enestående i misjonens
historie. Ludvig Hope tilbød seg selv til å overta, med følgende begrunnelse:
«Jeg vil stå i døren, til ny leder er på plass.»
Hope hadde på dette
tidspunkt så stor tillit i misjonsfolket, at det ikke var noen stor
overraskelse at det nettopp ble han som ble ny general. Men Hope var på dette
tidspunkt passert 60 år, så alle forsto at han ville bli en overgangsfigur. Og
slik gikk det også. En av de unge lederne var klar til å overta dette viktige
vervet i 1936. Hans navn var Tormod Vågen.
Et søk i
Nasjonalbibliotekets arkiver på nett, sier mye om hans posisjon. Søker du på
«Ludvig/k Hope» får du 1.446 treff i ulike bøker, 10.970 treff i aviser og 2019
treff i misjonsblad og tidsskrift. 100 år etter Hopes fødsel, slo misjonsbladet
Utsyn til med følgende overskrift over hele forsiden: «Ei Guds gåve til vårt
folk»
I denne artikkelen vil
jeg gi en kort oversikt over Hopes liv, uten å gå i dybden. Vi venter fremdeles
på en biografi om Hope som kan fortelle både om hans liv, lære og betydning for
norsk kristenliv. Her blir det kun en skisse.
Ludvig Hope (foto Evangeli Budskab)
Av vestlandsk rot
Ludvig Monsen Hope ble
født i Masfjorden i Nordhordland den 17. januar 1871. Det er tre Hope-garder i
området. Ludvig sin heimegard ligger i Elvik. Foreldrene het Mons Ivarsen og
Karen Andrea Hope. De var religiøse, og leste fra Lars Linderot sin huspostille
de søndagene det ikke var gudstjeneste i kirken. Ludvig ble døpt i Sandnes
kirke i Masfjord 12. februar. Søskenflokken ble til slutt på 11, men en av
disse døde som liten.
Ludvig var en villstyring
som barn, og ble som 9-åring sendt til tante og onkel på Furnes i Eivindvik i
Sogn. Her fikk han noen gode år, og reserveforeldrene gav han god attest når de
besøkt Hope. Konfirmasjonen viste at Ludvig hadde gode evner. På
konfirmasjonsdagen i Sandnes kirke 4. oktober 1885, ført presten inn «utmerket
godt» både i kristendomskunnskap og i oppførsel. Etter konfirmasjonen bar det
tilbake til onkel og tante på Furnes, men da i jobb som tjener. Her ble han
vakt, og fikk mange våkenetter i bønn.
Vel tilbake på Hope,
hadde vekkelsen begynt å bre seg i Nordhordland. Ludvig sin bror Arne var blitt
frelst, og Ludvig søkte hjelp hos han. Men lyset rant ikke før han i slutten av
mai 1887 lå og luket ugras i potetåkeren på Hope. Vekkelsen brøt sterkt, og
plutselig kom en setning fra Luthers katekisme til han: «..at han ved sin
uskyldige lidelse og død har frelst meg». Har frelst meg! Ikke skal frelse meg!
Lyset rant for ungdommen og Ludvig fikk tro seg frelst.
Emissærkurs i Bergen
I 1889 gikk Hope på et
snekkerkurs, før han dro på sildefiske. Vel heime igjen fra fisket, dro han til
Bergen for å søke arbeid som snekker. Han fikk arbeid, men samtidig hørte han
at Indremisjonen skulle starte nytt kull på emissærskolen i Bergen. Det ble
vakt en trang hos Ludvig til å gå på skole. Selv om han var kun 19 år, og
Indremisjonen hadde satt 20 år som aldersgrense for emissærskolen, fikk han
plass fra høsten 1890 sammen med 25 andre elever. På denne skolen var Johannes
Brandtzæg rektor og lærer. Han fikk ei stor stjerne hos ungdommen fra
Masfjorden.
Høsten 1890 og våren 1891
arbeidet Brandtzæg med å stifte en norsk luthersk kinamisjon. Denne ble stiftet
i pinsen 1891, men Ludvig var ikke til stede da. Sommeren 1891 hadde Ludvig
snekkerarbeid heime i Masfjorden, og hadde samtidig noen møter i området. Han
fant ut at han ikke var noen emissær. Overraskelsen var derfor stor da han på
sensommeren fikk kallsbrev fra Bergen Indremisjon om å bli emissær i Sund,
Austevoll og Møgster. Ludvig svarte ja til kallet, og dro tilbake til Bergen.
I september var det
avskjedsfest for de første misjonærene til Kinamisjonen, og Hope var til stede.
Lederen i Bergen Indremisjon var også leder for den nye organisasjonen, og utpå
høsten spurte han Hope om han også kunne ta noen møteturer for Kinamisjonen. Etter
litt betenkningstid svarte han ja. Sommeren 1892 ble det endring i ledelsen i
Kinamisjonen. Brandtzæg som hadde reist til Kina som misjonær, var kommet
tilbake til Norge. Nå ble han ny generalsekretær, mens Nils Arnetvedt som var
den første lederen, reist i Brandtzægs sted til Kina. Dette lederskiftet fikk
avgjørende betydning for Hope. Fra dette tidspunkt skulle Brandtzæg og Hope bli
nære venner og medarbeider i oppbyggingen av den lavkirkelige
misjonsorganisasjonen.
Ludvig Hope (foto NLM-Arkivet)
Emissær og strateg i
Kinamisjonen
Helt fra første stund som
emissær i Kinamisjonen, opplevde Hope å få stå i store og små vekkelser. På den
første lengre turen, var han sammen med Thormod Rettedal til Nord Norge. Senere
sto han i store vekkelser både i Egersund, Drammen, Oslo og mange flere steder.
Overalt ble han tatt vel imot, og misjonsfolket la merke til ungdommen med den
utpregede forkynnernådegaven.
Typisk var opplevelsen
han hadde i Drammen. Her var boktrykker og avisutgiver Warhuus kontaktperson
for Kinamisjonen. Han hadde fått løfte på emissærbesøk fra Vestlandet, og sto
på togstasjonen for å ønske ham velkommen. Da folk gikk av toget, så Warhuus
ingen som passet til å være emissær. Til slutt kom en ungdom i vadmelsdress og
spør om dette er Warhuus. «Eg har ein maskina med meg ogso», la Hope til, og så
mot sykkelen sin. Warhuus fikk Hope opp i kjørevogna, men sa ikke ett ord. Han
var forskrekket over hvem de hadde sent som predikant. Dette skal bli noe å by
folket i Drammen, tenkte han. Hverken Warhuus eller kona orket å følge Hope på
møtet, da kvelden kom. De sendte han av gårde sammen med Warhuus sin far. Da
Hope kom på talerstolen, vant han snart folket gjennom forkynnelsen. Til og med
Hope sin markerte nynorsk ble akseptert. Mange unge ble frelst i ukene som kom.
Hope skulle bli en av
Norges mest kjente forkynnere i sin samtid. Han var en banebryter for bruk av
egen dialekt og nynorsk som språk. Selv om han nokså tidlig ble like mye kjent
som åndelig hyrde, var han hele sitt liv en kjærkommen forkynner på stormøter
rundt om i hele landet.
Familieliv
På sin første tur til
Nord Norge vinteren 1894-95, kom han også til Målselv. Her ble han kjent med
Jensine Iselvmo og kjærligheten blomstret. Jensine var datter av den rikeste
mannen i bygda, storbonden Nils Iselvmo. Hun og flere av søsknene ble frelst
gjennom møtene til Hope før jul i 1894. Hope ble invitert til å feire jul hos
familien Iselvmo, og fikk gode dager sammen med dem. Jensine var da blitt 26
år.
Det var tent en gnist
mellom Jensine og Ludvig, og de ble kjærester. Men Hope måtte reise videre, og
sommeren 1895 var han i militæret. Han kom først nordover igjen i august, og
startet møtevirksomheten i Harstad. Her hadde han en drøm om at Jensine var
blitt syk. Drømmen skapte slik uro i han, at han satte av gårde for å treffe
sin kjære. Langt om lenge kom han fram, og fikk bekreftet sin uro.
Jensine fortalte at etter
at Ludvig hadde reist, var helsa hennes begynt å skrante. Legen diagnostiserte årsaken
til magesår, og hun fikk medisiner for det. Men disse hjalp ikke noe. Hun
fortalte så Ludvig at hun regnet med å dø om ikke lenge. Etter noen dager
sammen, reiste Ludvig videre. I november ble han budsendt, om at det gikk mot
slutten for Jensine. De fikk mange gode samtaler, men livet hennes ebbet ut.
Hun døde 14. desember 1895 på sin 27 års dag.
Den midlertidige kirkeledelse unde 2. verdenskrig.
Ludvig Hope framme nr.2 fra høyre.
(foto ukjent)
Dette gikk så hardt inn
på Hope, at han kom inn i en depresjon. Han satte kursen sørover og skrev til
Brandtzæg at han ville si opp som emissær. Han trodde Gud hadde vraket han. Da
hurtigruta kom til Ørlandet, kom båten ut for en kraftig storm. Hope ble så
sjøsyk at han måtte gå i land. Han fikk overnatte på telegrafstasjonen, som ble
styrt av ei kristen dame. Da hun fikk høre at det var en predikant som hadde
søkt ly hos henne, tillyste hun møte og en stor vekkelse brøt ut. Faktisk den
første store vekkelsen som Hope fikk oppleve. Gud viste han dermed at han ikke
var forkastet.
Den første tiden etter at
han begynte i Kinamisjonen, bodde han i heimen til Brandtzæg. Da han flyttet
til Norheimsund og startet skole på Framnes, ble Ludvig med på flyttelasset.
Her ble han kjent med Ragnhild Øistesø. Da Hope sto i vekkelsen i Oslo, ble det
kjent at han gikk med gifteplaner. Misjonsvenner i Oslo tilbød han da å betale
hele bryllupet, om de ville gifte seg i Oslo. Etter å han klarert dette med
Ragnhild og hennes familie, godtok de tilbudet. Vielsen sto i
Trefoldighetskirken i Oslo, og vielsen ble foretatt av presten Birger Hall.
Ragnhild og Ludvig
bosatte seg på Framnes, og de fikk tre barn. Disse var Sverre, Astrid gift Faye
og Martha gift med Gabriel Eikli. Etter noen år begynte helsa til Ragnhild
skrante. Hun var syk i flere år, og 24. september 1924 fikk hun flytte heim til
Jesus. Familien bodde da i eget hus på Ski i Akershus. De hadde flyttet til Østlandet
like etter at Framnes ble solgt og Fjellhaug startet opp. Først bodde familien
på Jessheim, deretter i en leilighet i Oslo før de bosatte seg i Ski.
27. juli 1927 giftet
Ludvig Hope seg på nytt. Denne gangen kom bruden fra Molde, og het Julie Moe.
Hun var enke etter Gabriel Moe som døde i 1914. Året etter bryllupet solgte de
huset på Ski og flyttet i leilighet i Løvenskjoldgt 16 i Oslo.
Kampen for fri nattverd
Det var mens Hope bodde
på Framnes, at han begynte å engasjere seg i styre og stell i misjonen, og å gi
uttrykk for dette både skriftlig og i foredrag. Det første skrivet han gav ut
kom i november 1903, og var en oppfordring til Kinamisjonen om å starte en
emissærskole sammen med misjonsskolen.
Men den saken som gjorde
han landskjent også som debattant og åndelig hyrde, var spørsmålet om lekfolks
rett til å forvalte nattverden. Hope hadde tidlig fått den overbevisning at
måten nattverden ble forvaltet i Den norske kirke ikke var rett. Det var flere
årsaker til at dette ble så vanskelig for han, at han sluttet å gå til nattverd
i kirken fra siste halvdel av 1890-tallet.
Fri nattverd. (foto nhindremisjon.no)
Den direkte årsaken var
at han mente det var galt at absolusjonen og nattverden var knyttet sammen. Inge
fikk gå til nattverd uten først å ha gått til allmenn absolusjon (tilsigelse av
syndens tilgivelse) i forkant av nattverden. En følge av absolusjonen var at
nattverdmåltidet ble konsentrert om syndserkjennelse, mer enn gleden over Guds
rike gaver. For det andre mente han at innbydelsen til nattverden ikke var
rett. Alle var velkommen til nattverd i kirken, enten du var frelst eller
ugudelig. Det var ingen form for kirketukt i den kirkelige forvaltning.
En tredje årsak var at
han mente at nattverden var et samfunnsmåltid. Skulle det funger slik, måtte
kristenfolket så be sammen og vitne for hverandre om hva Jesus betydde for dem.
Han kunne heller ikke være med på at det måtte være en prest som skulle
forvalte nattverden. Det burde være en mann i forsamlingen som kristenfolket
hadde tillit til. Og så skulle ikke misjonsfolket gå fram til alterringen for
«å bli matet» av presten. Nei, brødet og vinen skulle deles mellom Guds folk.
Ludvig Hope (foto nll.no)
Disse tankene fikk Hope
mulighet til å fremme i et foredrag i Den vestlandske broderringen sommeren
1906. Foredraget ble godt mottatt, og et flertall i samlingen vedtok en
uttalelse der de ba om at absolusjon og nattverd skulle skilles ad og at
lekfolket skulle få frihet til å forvalte nattverden. Hope sitt foredrag,
sammen med foredrag av Andreas Lavig og Bernt A. Lindeland, ble etter møtet
gitt ut i bokform. Det ble en stor og landsomfattende debatt i forlengelsen av
dette. Resultatet ble at myndighetene i 1913 gjorde vedtak om at også lekfolk
kunne forrette nattverd.
Etter dette ble Hope en
sentral aktør i den norske kirkedebatt. Ikke minst i kampen mot liberal teologi,
kirkesyn og forkynnelse. Han skrev utallige artikler om sitt kirkesyn, og dette
har preget NLM helt fram til slutten av 1900-tallet. Kirken er ikke bygninger
eller strukture, hevde han. Nei, kirken er Guds folk, de troende. Kirke og
organisasjon er bare et ytre stilas som til hjelp for Guds menighet.
Ludvig Hopes samlede verker (foto Ove Sandvik)
Forfatter av format
Hope begynte tidlig å
skrive. Den første talen hans, sto på trykk i ei bok som Brandtzæg gav ut i
1894. I 1896 sto hans første artikkel i Misjonsbladet Kineseren, mens hans
første bok kom i 1899. Den het «Olje i karret. Seks foredrag.» Deretter kom
bøker og artikler på rekke og rad. I 1930 gav han også ut ei andaktsbok, «Eit
ord i dag». Denne er kommet i opplag nærmere 100 000. For folket tok vel
imot Hopes bøker. Sammen med Hallesby, var han nok den mest leste kristne
forfatter i sin tid, blant bedehusfolket.
Hope fikk ett par turer
til Amerika som predikant, og vinteren 1937-38 reiste han til Mansjuria for å
besøke datter og svigersønn Martha og Gabriel Eikli som var misjonærer der. Turen
gikk over Russland og Sibir. Hope hadde nok et ønske om også å få besøke
gamlefestet til Kinamisjonen, men de politiske forholdene tillot ikke det. Vel
heime igjen skrev han en reiseskildring han kalte «Rundt jorda». Denne kom i
nytt opplag etter krigen, og hadde da med et tillegg om Hopes opplevelser under
krigen. Boka fikk tittelen «Rundt jorda og på Grini».
Den siste boka Hope skrev
kom i 1940 og het «Det gjorde Gud». Hope skrev på nynorsk, men flere av bøkene
hans ble også oversatt til bokmål. I 1945-46 kom første opplag av Ludvig Hopes
skrifter i samling. Disse kom senere i nye opplag. To av hans bøker ble utgitt
i Sverige, og andaktsboka hans ble gitt ut på engelsk i Minneapolis i USA.
Kopi av brev fra Ludvig Hope og Ole Hallesby på vegne av Den
midlertidige kirkeledelse til Vidkun Quisling. (Ove Sandviks arkiv)
Ludvig Hope med trefigurer han skar ut på Grini
(foto digitaltmuseum.no)
Krigen og siste år
Hope kom tidlig med i
motstandskampen, etter at tyskerne okkuperte Norge. Høsten 1940 var han med å
stifte Kristent samråd og han ble også medlem av Den midlertidige kirkeledelse.
Denne kirkeledelsen med biskop Berggraf i spissen, ble etter hvert avslørt og
de fleste ble arrestert og internert.
Ole Hallesby og Ludvig
Hope var av de siste som ble arrestert. Da hadde de blant annet forfattet et
protestskriv mot behandlingen jødene fikk. Til slutt kom også tiden for at Hope
ble tatt, og han satt fengslet på Grini i 15 måneder.
Like etter krigens slutt,
fikk han et hjerteattakk og måtte reduser betraktelig på reisevirksomheten. Han
døde 26. oktober 1954 og ble begravet fra Trefoldighetskirken 1. november. Hope
ble 83 år gammel. Kona hans døde i 1958.
Trygve Bjerkrheim intervjuer Ludvig Hope på sykeseng.
(foto bjerkrheim.no)
Kilder
Erik Kjebekk: Verden for
Kristus (1991)
Oscar Handeland: Ludvig
Hope (1955)
Utsyn, diverse årganger
NLMs årboøker
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
