For sent

Fra bybrannen i Chicago 1871 (tegning wikiwand.no)

Søndag 8. oktober 1871 talte predikanten Moody for tusenvis i Chicago. Han avsluttet talen sin slik:

«Gå nå heim og tenk over det dere har hørt, til vi møtes igjen neste søndag.» Samme kveld brøt den store bybrannen ut og 2-300 hundre mennesker omkom. Like før Moody døde talte han i Paris. Da sa han: «Ve meg, der sto jeg og gav dem brev på åtte dager, men Gud sa: denne natt!»

Bibelen forteller om en rik bonde som hadde samlet så mye gods at han kunne si til sin sjel: «Du har mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro – et, drikk, vær glad! Men Gud sa til ham: Du dåre! I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal så ha det du har samlet?» (Luk 12:19f) 

Gud formaner deg og meg til å søke «Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær.» (Jes 55,6)

 

(Ord til ettertanke i Strandbuen 28.03.2025)

Albert Lunde – vekkelsespredikanten fra Lista

Albert Lunde (t.v.) sammen med sin gode venn Ludvig Hope

(foto Martha Lunde)

I 1905 gikk det en stor vekkelse over Oslo. Kanskje var det den største vekkelse noen gang i hovedstaden. Guds redskap var sørlendingen Albert Lunde og hans medarbeidere.

Rundt årsskiftet 1894-95 arbeidet Albert Lunde i en butikk i Farsund. Da han var ferdig med grunnskolen, var faren hans syk og trengte hjelp til gardsarbeidet, og da var det naturlig at sønnen hjalp til. Han ble konfirmert i Vanse kirke høsten 1892 og arbeidet heime på garden både mens han gikk for presten og etter konfirmasjonene. Albert var en flittig konfirmant, selv om han hadde mye arbeid heime i tillegg. Presten var fornøyd med unggutten og gav han toppkarakter «ret brav».

Etter konfirmasjonen hadde Albert et sterkt ønske om å få ta videre utdanning. Han fikk lov til å begynne på middelskolen, men både økonomien heime og fars sykdom gjorde at han måtte avslutte skolegangen etter kun et halvt år. Dermed fortsatte han med å arbeide heime på garden, fram til han fikk arbeidet i butikken i Farsund. Men her trivdes han ikke.

Albert Lunde sin barndomsheim

(foto Martha Lunde)

Utpå våren 1895 fortalte han foreldrene at han ikke ønsket å fortsette i butikken. Han ville heller dra til sjøs. Men da protesterte mor hans ganske så kraftig. Hun var sterkt imot at Albert skulle bli sjømann. Det var nok alle de tragiske hendelser på Listalandet med sjømenn som hadde omkommet til sjøs, som gjorde at mor satte seg imot Alberts planer.

Mor til Albert hadde ei søster som hadde emigrert til Amerika og som i 1895 var bosatt i Chicago. Mor kom derfor med et alternativt forslag til sønnen. Reis heller til Chicago, for da kan moster se litt etter deg, sa hun. Og slik gikk det til at Albert pakket kofferten i juli 1895. Han var bare slik passe fornøyd med at mor la en Bibel i bagasjen, men han lot den ligge. 2. august gikk så unggutten på 17 år om bord i amerikabåten i Kristiansand med kurs for moster i Chicago.

Høyonn på Lunde 1913 (foto Listaboka)

Fra Vanse til Amerika

Albert Lunde sine foreldre het Tønnes Andreassen Bjørnestad (1832-1918) og Oline Regine Johannesdatter Krågenes (1857-1926). Tønnes kom fra en gard i Farsund og kjøpte Lunde-garden på 1860-tallet. Han ble en kristen som ungdom og deltok tidlig i kristen virksomhet, både med vitnesbyrd og forkynnelse. På nabogarden Krågenes bodde den 25 år yngre Regine. Hun vokste ikke opp i en kristen heim, men Regine ble frelst på et møte i 1876 der Thormod Rettedal forkynte Guds ord. Regines far var i Amerika som ung ungdom. Her tjente han nok penger til å kunne kjøpe garden Krågenes. Lunde og Krågenes ligger på Vanse, midt mellom Farsund og Lista i Lindesnes kommune.

Når prestene danser (Kristelig Tidende nr.19 1889)

Regine og Tønnes ble gift i mai 1877. Da var hun 20 år gammel og han var 45 år. Siden Tønnes på det tidspunkt hadde drevet Lunde i flere år, ble de bosatt på hans gard. De fikk 11 barn og Albert var deres førstefødte. Han ble født 26. november 1877 og døpt i Vanse kirke 16. desember og navnet var Albert Gustav. Da Albert var 12 år gammel, gikk det en større vekkelse i Vanse, men denne grep mest følelsene og fruktene syntes små. Albert var allerede da bevisst på at han ikke var noen kristen, og vekkelsen berørt ham i liten grad. Samme året ble det en stor oppstandelse blant kristenfolket i Vanse da det ble kjent at presten hadde deltatt på et ball i forbindelse med kongens fødselsdag. Dette resulterte i at bedehusfolket nektet presten å tale på bedehuset.

Det var ofte predikanter på besøk i heimen på Lunde. Thormod Rettedal var kanskje den som var mest velkommen. En gang nevnte Rettedal noe om «gamleadam». Albert lurte på hvem det var. Jeg skal vise deg det når jeg ser han, svart Rettedal. Senere satt de til bords og Albert skapte seg vrang og ville ikke ha den maten som mor satte fram. «Her er gamleadam», sa Rettedal og pekte på Albert. Da spiste han maten.

Albert Lunde nylig ankommet USA - 17 år.

(foto Marrtha Lunde)

Det skjedde ikke noe ytre sett med Alberts gudsforhold før han kom til moster i Chicago. Vel framme i Amerika fikk han arbeid på en stolfabrikk. Han fant seg også norskætta venner som ikke var frelst. I Chicago var det flere menigheter med røtter fra Skandinavia. En av disse var Den skandinaviske Frelsesarme. Denne oppsøkte Albert og vennene hans, helst for å lage bråk.

Etter et møte sto ei ung frelsessoldat i døra. Hun takket de urolige ungdommene for at de kom på møtet, og ønsket dem velkommen tilbake. Dette gjorde sterkt inntrykk på Albert, og det ble slutt på at han og vennene skapte uro. Noe senere traff Albert den samme frelsesoffiseren igjen på et møte. Hun spurte da om Albert var frelst. Dette spørsmålet førte til at han ble vakt, men noe mer skjedde ikke da.

Noen dager senere hadde Albert avtalt med vennene sine at de skulle på byen for å ha fest og moro. Albert var alt for tidlig ute i forhold til avtalen med kammeratene, så i ventetiden oppsøkte han Frelsesarmeen. Igjen traff han den kvinnelige soldaten og denne gang spurte hun om ikke Albert ville ta imot Jesus som sin frelser. Hun fortalte at de hadde hatt flere bønnemøter der de ba spesielt for Albert. Han sto imot innbydelsen, men han orket ikke å gå ut på det verdslige livet sammen med kompisene. I stedet gikk han heim og der ba han til Gud og sa at han ville ta imot Jesus som sin frelser.

Dette var en lørdagskveld. Søndag formiddag oppsøkte han nok en gang Frelsesarmeen. Det var til sammen 11 på dette møte. Da det var tid for bønnemøte, var det ti som bøyde kne. Albert ble sittende, men han fikk ikke fred i hjertet. Til slutt falt også han på kne, men hjertefreden uteble. Noen uker sener satt han heime og leste i Bibelen som mor hans hadde sendt med. Dette var den 13. desember 1896.

Mens han leste i Romerbrevet 8, rant evangeliets lys da han kom til vers 32: «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?» Det ble ikke Frelsesarmeen som ble hans åndelige heim, men han gikk inn i KFUM. Her ble han straks med i tjenesten med å dele ut traktater. Han begynte også tidlig å vitne om sin Frelser.

Våren 1897 var han derfor travelt opptatt både med arbeidet på fabrikken, misjonsarbeidet i KFUM og samtidig gikk han på engelskundervisning og lærte seg engelsk. I denne perioden fikk han et alvorlig anfall av tyfus. Legen som behandlet han, sa at sykdommen var så alvorlig at han neppe ville overleve. To av medlemmene i KFUM kom på sykebesøk og ba for Albert, og underet skjedde. Han ble helt frisk fra sykdommen.

Albert Lunde i den amerikanske marine

(foto Martha Lunde)

Gjendåp etter å ha hørt Moody

Sommeren 1897 mønstret Albert Lunde på Den amerikanske marine. Han ble plassert på en toll-oppsynsbåt som hadde sitt oppdrag på de store amerikanske sjøene. 25. april 1898 brøt det ut krig mellom Spania og USA. Den utløsende faktor var øya Cuba, og da krigen ble avsluttet var resultatet at USA overtok kontrollen over Spanias kolonier i Stillehavet og Karibia. Albert ble under denne krigen omplassert for å delta i kampen mot Spania. Da denne krigen var over, fortsatte han i marinens tollavdeling med plassering først i New York og deretter Boston. Albert tjente gode penger i marinen, men han var samtidig urolig for om dette var Guds plan med hans liv.

Våren 1899 kom den aldrende verdenskjente predikanten D. L. Moody (født 1837) til Boston og hadde en møtekampanje. Dette var en av de siste møteaksjonene til Moody. Han døde i desember 1899, 62 år gammel. I Boston utfordret han i en av talene, ungdom til å bli med i tjenesten i Guds rike. «Markene er alt hvite til høsten, men arbeiderne er få». Lunde var til stede på møtet og ble sterkt grepet. Han kjente på et kall til å bli forkynner. Etter møteaksjonen til Moody gransket Albert Guds ord og ble overbevist om at det var rett av han å ta gjendåp. Han ble døpt i New Haven, en by mellom Boston og New York, 30. april 1900. Selv om han tok gjendåp, meldte han seg ikke ut av Den norske kirke. Han sa på sine eldre dager at han aldri angret at han tok gjendåp, men han forkynte aldri dette.

D. L. Moody (tegning wikipedia)

Sommeren 1900 deltok Albert Lunde på et stormøte på Moodys skole i Massachusetts. Om høsten var han i et bryllup i New Haven. Like etter bryllupet ble han utfordret av en dansk predikant til å bli med på et planlagt bibelkurs i Sør-Dakota. Lunde kjente dette som et kall. Han søkte om å bli løst fra kontrakten med Marinen, og denne ble innvilget. 14. november var Albert, en kopis og den danske predikant klar til avreise. Det var 70 deltakere på dette kurset, og det var den eneste «bibelskole» Albert Lunde fikk. Kurset var på dagtid, og om kveldene var Albert Lunde og kompisen ute på møter. Lunde talte og kameraten sang.

Etter at kurset var avsluttet, fortsatte de to ungdommene sin møtevirksomhet fram til starten av mai 1901. Vekkelsen fulgte de to hvor de kom, men de møtte også mye motstand. Motstanden kom både fra pøbel som ville forstyrre møtene og fra prester fordi Albert var gjendøpt. 9. mai 1901 dro Albert tilbake til Boston og New Haven, hvor han vikarierte for den norske pastoren Ludvig Johnson.

Heime i Norge var gleden stor da meldingen kom om at Albert var blitt frelst. Foreldrene lengtet etter å se sønnen sin igjen, og høsten 1901 satte han kursen mot Norge. Underveis hadde han møter i Brooklyn og Jersey City, men ble ikke lenge før han entret Amerikabåten mot Norge og Vanse.

Innvielsesfest Lunde bedehus (Farsunds avis 22.11.1901)

Vekkelsespredikant i Norge

Kalenderen viste midten av november 1901 da Albert Lunde kom heim til foreldrene på Lunde. Han var da blitt 24 år gammel. Kristenfolket var da ferdig med å bygge et bedehus på Lunde, og innvielsen skulle være like etter at Albert var kommet heim. Søndag 24. november var bedehuset stapp fullt, og Albert var dagens taler. I annonsen som sto i Farsunds Avis fredag, var ikke Albert nevnt. Der sto kun «fremmede talere».

På denne festen var det en trelasthandler Bjørnsen fra Stavanger til stede. Han var engasjert i Nygatens bedehus i Stavanger. Da han hørte Albert Lundes tale, forsto han at her var det en ungdom med vekkelsens nådegave. Han inviterte derfor Albert til å komme til Stavanger for å forkynne Guds ord i Nygaten. Albert svarte ja, og 15. desember var han på plass. Og underet skjedde, vekkelsen brøt ut med det samme. Møtene fortsatte derfor til fram mot jul. Da reiste Lunde heim igjen og hadde møter i Farsund-traktene i jule- og nyttårshelgene.

Albert Lunde og hans brødre i 1913. Albert t.h.

(foto Martha Lunde)

Som tidligere nevnt var Thormod Rettedal en god venn av familien på Lunde. Rettedal hadde møter i Egersund i starten av januar 1902, og Albert oppsøkte han der. De to kom godt overens, men Rettedal var ikke begeistret for at Albert hadde tatt gjendåp. «Det kunne du godt latt være», var Rettedals kommentar. Om kvelden skulle det være møte på bedehuset i Egersund og Rettedal inviterte Albert med. Etter møtet sa Rettedal at han ville reise fra Egersund, men ba Albert fortsette med møter. Han gjorde som han ble bedt om, og også her brøt det ut vekkelse. Han fortsatt med møter både i Egersund og bygdene rundt til ut mars.

På et stort Indremisjonsstevne i pinsen, ble først Albert nektet av presten å tale i kirken fordi han var «dissenter». Presten ombestemte seg imidlertid, og Albert fikk tale i Egersund kirke. Etter stevnet reiste han til Sokndal, og her ble han værende i tre uker. «Hele bygda ble revet med i vekkelsen», heter det i referat fra disse møtene. Siste helga i juni var Ludvig Hope taler på ei stevnehelg i Flekkefjord. Albert hadde hørt om Hope, og ønsket å treffe ham. Det resulterte i et livslangt vennskap. Hope inviterte Lunde til Framnes i Hardanger, og han reiste dit i august.

Albert Lunde kjente ikke så mye til norsk kristenliv, det gjorde imidlertid Hope. Hope gav Lunde mange gode råd, ikke minst i forhold til det at Lunde var gjendøpt. Lunde fulgte i hovedsak disse råd resten av livet. Etter besøket hos Hope dro Albert til Bergen for å ha møter sammen med en annen sørlending, Sigbjørn Modalsli. Videre den vinteren og våren 1903 hadde han blant annet møter i Egersund, Bergen og Vestfold.

Kø for å komme på møte i Calmeyergatens misjonshus 1905

(foto Martha Lunde)

Nesten hele Oslo berørt

Sommeren 1903 var det på tale at Albert måtte avtjene verneplikten. Dette var noe han ikke ønsket, og for å unnslippe den gikk han om bord i Amerikabåten 29. august med kurs mot Connecticut. Videre reiste han til New Haven for å hjelpe til i menigheten til pastor Ludvig Johnson i Den dansk-norske evangeliske frikirke. Dette besøket resulterte i at han ble kjent med henne som skulle bli hans kone. Dette var Martha Wold fra Moss.

Martha ble født 19. desember 1883. Foreldrene het Axeline og Axel Wold. Axel ble frelst i 1875 og sluttet seg til metodistene. Han tok gjendåp i 1880 og gikk da inn i en menighet i Moss som var preget av plymouth-brødrene. Martha reiste til Amerika i 1902. Hun var da ikke frelst, men oppsøkte likevel Ludvig Johnsons menighet i New Haven, og her tok hun imot Jesus som sin frelser. Martha og Albert ble kjærester høsten 1903 og de ble forlovet i april 1904.

Bryllupsannonse (Moss Aftenbladet 08.07.1905

Albert dro tilbake til Norge i juli 1904 og den påfølgende høsten virket han som forkynner i Vestfold og Østfold til romjulen. Martha kom etter til Norge, og 14. juli ble de viet i Moss. Martha og Albert fikk åtte barn i perioden 1906-1921. Familien bodde på ulike adresser i Oslo, blant annet Majorstueveien 28 og Neuberggaten 1. Men før de ble gift, skjedde store ting på kristenfronten i Oslo. Under Albert Lunde sin talerstol brøt det ut en vekkelse så stor som det knapt har vært i hovedstaden hverken før eller siden.

Da Albert var heime på Lunde nyttårshelga 1904-05, spurt far hans om hvor Albert skulle ha møter den kommende våren. Han svarte at han ikke visste, men at Oslo hadde vært i tankene hans en stund. Kort tid etter kom et brev fra Kristian Grimstvedt der han inviterte Albert til å ha møter i Oslo. For å finansiere reise og opphold, gav Grimstvedt 200 bibelordbøker som Albert kunne selge. Dette så Albert som et tegn fra Gud, og han dro til hovedstaden i slutten av januar. Men så var spørsmålet hvor møtene skulle holdes. Siden Lunde var gjendøpt, ble både Calmeyergatens misjonshus og bedehuset i Hausmannsgate stengt for han.

Vekkelse i Oslo (Aftenbladet 28.03.1905)

Men så kom emissær i Kinamisjonen Lars Håland fra Bergen Albert til hjelp. Han kjente Albert Lunde og fikk overtale styre for Hausmannsgaten bedehus til likevel å slippe Lunde til. Det første møtet ble avholdt 12. februar 1905. Vekkelsen brøt ut og bedehuset ble raskt sprengt. Møtene ble derfor flyttet til Tivoli Teater, men det ble også for lite. Mens møtene var i teateret, ble Albert Lunde intervjuet av den kjente redaktør Friele i Morgenbladet som skrev positivt om vekkelsen og anklaget styret for Calmeyergaten Misjonshus for å stenge for møtene. Ledelsen for Calmeyergatens misjonshus drøftet saken på nytt og de vedtok å åpne lokalet for vekkelsesmøtene.

Den 23. februar ble det første møtet i det store misjonshuset gjennomført. Calmeyergatens misjonshus rommet opp mot 5000, og det ble snart fullt også her. Til påskemøtet i 1905 var Calmeyergatens misjonshus helt fullt allerede kl.05.30. Lunde ble derfor budsendt og han holdt sin første tale kl.06.30. Mange av byens prester støttet vekkelsen. Albert Lunde fikk god hjelp til å forkynne av Ludvig Hope, men aller mest av Sigbjørn Modalsli. Vekkelsen vart til godt inn i år 1906.

Årsmeldingen for «Foreningen for indre Missjon i Kristiania» 1905 omtalte vekkelsen på denne måten: «Vekkelsens redskap i Guds hånd var Albert Lunde og den som særlig ble brukt til å fortsette den var S. Modalsli. Stor velsignelse ble også lagt til Ludv. Hopes forkynnelse. Calmeyergatens Misjonshus har vært brennpunktet hele tiden, men rundt om kring på lokalene og ellers på møtene har den vist seg. Det er blitt gjort hva som sto i Indremisjonens makt for at vekkelsen ikke skulle hindres eller på noen måte utarte.»

Albert Lunde 1921 (foto Martha Lunde)

Egen forsamling

Det var vekkelsen i Oslo som gjorde Albert Lundes navn kjent over hele landet og videre ut i Norden. Han fortsatte som forkynner og opplevde mange og store vekkelser. Han ble invitert både til Sverige og Danmark og i 1912 sto han i en større vekkelse i Finland. Her ble blant andre Finnlands president Lauri Relander en kristen.

I forlengelsen av vekkelsen i Oslo, var det noen som ønsket faste møter med Albert Lunde. I 1910 ble Den evangeliske Forening stiftet med Lunde som forstander. Han fikk ikke ha disse faste møtene i Calmeyergaten eller Hausmannsgaten, men fra 1913 fikk de leie et lokale i Møllergaten 20. Dette fikk de kjøpe i 1915 og her ble de værende. I 1914 bestilte Lunde et stort møtetelt fra Amerika som de brukte på våren og om sommeren. Teltet kalte de for «Sammenkomsten telt» og det rommet 2000 personer. Teltet sto på ei leid tomt på Majorstuen. I perioden 1925-27 hadde Albert Lunde en bibeltime hver søndag med utgangspunkt i Johannes åpenbaring.

I 1911 var Albert Lunde med å stifte det evangelisk uavhengige bladet «Evangelisten». Han hadde også en brann for ytremisjon, og engasjerte seg i den konfesjonsfrie organisasjonen «Den norske kinamisjonen». Her ble han formann fra 1917. Han fikk også delta på noen internasjonale misjonssamlinger som medlem av Norsk Misjonsråd. I 1921 deltok han på en stor konferanse i Amerika og i 1928 i Jerusalem. I forbindelse med samlingen i USA, forlenget han oppholdet med noen få uker og hadde 120 møter på ulike steder i Amerika.

Mens han var i Jerusalem, ble han syk av blødende magesår. Heimreisen måtte derfor utsettes, men han kom velberget heim den 4. mai 1928. I 1930 kjøpt han på Den norske kinamisjons vegne et stort bygg på Lofthus på Grefsen. Dette var et hjem for misjonærer på heimeopphold. Det kan også nevnes at da Oxfordbevegelsen gjorde sitt inntog i Norge i 1934, støttet Lunde opp om disse samlingene.

Martha og Albert Lunde med barna i 1925

(foto Martha Lunde)

Heim til Herren

Sønnen Trygve skrev om faren sin arbeidsdag: «Opp og ut samtidig med oss om morgenen når vi skulle på skolen og han på kontoret i Møllergt. 20. Vi så hverandre ved middagen hvoretter han hvilte litt, og så ned på kontoret igjen hvor han var til det var tid for aftenmøte, enten i egen forsamling eller andre steder. Han var sjelden heime en aften.»

Albert Lunde hadde ikke noe sterk helse. De intense spenningene som følger med vekkelsen, hadde sin virkning. I tillegg til mageproblemer, hadde han også kraftig migrene. En av sønnene sa om far sin at han var utslitt allerede som 50-åring (1927). Han rakk å bli 61 år gammel, og døde 30. januar 1939. Begravelsesseremonien ble holdt i Møllergaten 20 og han ble stedt til hvile på Vestre Gravlund i Oslo.

Mange av hans taler ble samlet i hefter og bøker som kom ut både mens han selv levde og etter hans død.

 

 

Kilder

Arne Prøis: Vekkelsens budbringere gjennom hundre år (1995)

Fredrik Wisløff: Min far var predikant (1965)

H. Hjelm-Larsen: Jeg møtte dem på veien (1956)

Ingvar Haddal: Vekkelsens menn (1970)

Kjell Dahlene: Plymout-Brethren i norsk kristenliv (1983)

Kåre Rudjord: Listaboka (1981 + 1987)

Knut Hogstad: Rogaland Indremisjon gjennom 50 år (1951)

Martha Lunde: Albert Lunde. Minner fra hans liv (1939)

Oscar Handeland: Vårløysing (1936)

Thorolf Berg: Betlehem misjonsmenighet 100 år (1977)

Trygve Bjerkrheim: Når lysene tennes 21. Artikkel av Anna Dehli: Presidenten og predikanten

Foreningen for indre Mission i Kristiania. Beretning om dens Virksomhed i 1905.

Oslo ynglingeforenings maanedsblad nr.9 1908

Politi tidende 03.11.1905

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Nbl.snl.no

 

Møteuke på Knatten misjonshus

Knatten bedehus, Årnes (foto Ove Sandvik)

Første uka i mars hadde jeg ei møteuke på Knatten misjonshus i Årnes. Møtene var fra tirsdag til søndag.

Knatten misjonshus ligger i Nes kommune i Akershus, mellom Lillestrøm og Kongsvinger. Dette er en landbrukskommune med ca. 25 000 innbyggere. Elvene Glomma og Vorma møtes i Nes. På garden som jeg var innlosjert, Fossum, hadde to brødre som begge var stortingsrepresentanter sine røtter. Det var Kristian Asdahl (H) og Erlend Asdahl (SP). Kristian var også en periode salgsdirektør på Stålverket på Jørpeland. Av kjente navn innen kirke og bedehus fra kommunen, kan nevnes den liberale teologen Jakob Jervell, samemisjonens sekretær Gunnar Brustad og hans søster Aslaug, som var misjonær først noen få år i Kina og deretter et langt liv i Japan. Hun var utsending for Evangelisk Orientmisjon.

I bygda Vormsund ligger noen gamle kirkeruiner der elvene møtes. Denne kirken ble bygget på 1100-tallet, men ble satt i brann i 1567 under krigen med Sverige. Kirken ble bygget opp igjen i 1697, men brant på nytt i 1854 etter et lynnedslag. Siden det var fare for at kirken kunne rase ut i elva, ble den ikke bygget opp igjen på samme sted. Det ble i stedet bygget en ny kirke en kilometer inn i landet bort fra elva.

Nes kommune med kommunesenteret Årnes

nordøst for Oslo 

På det meste var det ti bedehus i kommunen. Etter hvert har kristenflokkene minket, og de fleste bedehusene er solgt. Nå er det kun tre bedehus igjen, og knapt nok det. Normisjon eide et bedehus i Årnes. Dette måtte rives på grunn av veiutbygging. I stedet ble det kjøpt et bygg like ved Årnes kirke som eies av en stiftelse og drives av menighetskontoret. I bygda Haga ligger NLM sitt bedehus Fredly. Her er det nå kun 2-3 møter i året. Fredly ble bygget i forlengelsen av en vekkelse under krigen, og sto ferdig i 1946.

Knatten misjonshus var inntil 2024 eid av NLM. Misjonshuset hadde en bedehusavdeling i første etasje og noen hybelleiligheter i andre etasje. Det var etter hvert så få igjen til å ta ansvar for huset, at det ble vedtatt solgt. En privatperson kjøpte huset og NLM sin misjonsforening fikk en klausul om at de kan bruke bedehus-etasjen vederlagsfritt i ti år. I tillegg til dette har N.L. Lekmannsmisjon noen møter i heimen på Fossum. Det er også en pinsemenighet i Årnes som heter Betania.

Gode venner i Drammen, Inger Marie og Ivar Hunnestad

(foto Ove Sandvik)

Møteuka i mars

Det er trønderen Øystein Laberget som er formann i misjonsforeningen på Årnes. Han er gift med Anna Marie. Dette var andre gang jeg besøkte Knatten bedehus. Første gang bodde jeg hos Anna Marie og Øystein, denne gang bodde jeg hos Anna Maries foreldre Dagbjørg og Erik Asdahl.

Men før jeg kom til Årnes, la jeg inn et døgns besøk hos gode venner i Drammen. Jeg var kretssekretær i Drammen krets fra august 1991 til desember 1996, og Inger Marie og Ivar Hunnestad har fra den tid vært gode venner. De er begge opprinnelig fra Namdal, hvor jeg var kretssekretær i 2004-2010. Vi har derfor mange felles kjente og venner både i Buskerud og Trøndelag.

Boligene og stabburet på Fossum gård. (foto Ove Sandvik)

Møteuka på Knatten misjonshus startet tirsdag 4. mars. Møtene var kl.19.00 alle kvelder og kl.11.00 på søndagen. Det er kun halvannen times kjøring fra Drammen til Årnes, og jeg ankom bedehuset kl.18.00 og fikk noen rolige minutter for meg selv før møtet startet. Denne første kvelden var vi 12 frammøtte. Øystein Laberget ledet, og kona spilte til allsangen. Etter møtet var det satt av tid til en kopp kaffe med noe attåt.

Onsdag fikk jeg en god dag med forberedelse, lesing, skriving og en fin spasertur. På denne turen hadde jeg følgende lesestoff utenom Guds ord: «Guds Lam» av Andreas Fibiger, «Albert Lunde. Minner fra hans liv» av Martha Lunde, «Et levende kall. Historien om Aslaug Brustad» av Per Horntvedt og Roald Føreland, «Djævelens ånd og tidens ånd» av Mikkel Vigilius og «Den store historien om Reformasjonen» av Frank Aarebrot og Kjetil Evjen. På møtet om kvelden kom det også folk fra Hurdal og Eidsvold, så vi var mellom 20-25 samlet om Guds ord.  Erik Asdahl ledet møtet og delte på å spille til allsangen med datteren Anna Marie.

Dagbjørg og Erik Asdahl klar til å guide ved kirkeruinene

(foto Ove Sandvik)

Predikanten ved kirkeruinene.

(foto Erik Asdahl)

Torsdag formiddag ble det tid til en tur til kirkeruinene på Vormsund med Dagbjørg og Erik som guider i et nydelig vårvær med hele 16 grader. Deler av kirkeruinene er som nevnt fra 1100-tallet, og ligger der Norges lengste elv Glomma og Norges korteste elv Vorma møtes. Jeg hadde middag hos familien Laberget før kveldens møte hvor vi var omtrent like mange som første kvelden. Både onsdag og torsdag var det noen fra forsamlingen som hadde åpningsord.

Fredag var det sang av Heidi, Kari og John Egil Brennsæter fra Hurdal og Anne Marit Hoelsæter på Gullverket i Eidsvoll. Det var også kveldsmat i forlengelsen av møtet. Lørdag ble middagen servert hos familien Laberget før møtet. Fredag var forsamlingen på ca. 20, mens det var noen færre på lørdag. Lørdag var det også gitt anledning til frie vitnesbyrd, og flere hadde noe å dele.

Historisk gravstein som oppbevares på Fossum. 

(foto Ove Sandvik)

Siste møtet i denne møteuka var på søndag kl.11.00, med knapt 20 frammøtte. Da var det sang av Heidi Brennsæter. Det var også kaffe med noko attåt etter møtet. Heimreisen gikk helt etter planen, med ankomst Jørpeland kl.20.30. Dette var den siste hele møteuka mi som ansatt. Kommende uke er det møter på Tysnes, med to møter på Jensvoll og to på Tveit. Deretter blir det 1-2 enkeltmøter fram mot 1. juni når jeg har mitt siste møte på Moi bedehus.

Ideologen Ludvig Hope

Ludvig Hope (foto Bergens Tidende)

Få, om noen, lekmann har preget norsk bedehusbevegelse som Ludvig Hope. Han var forkynner, forfatter og strateg.

17. mars 1931 døde misjonshøvdingen Johannes Brandtzæg, Kinamisjonens (NLM) generalsekretær gjennom neste 30 år. Han ble 69 år, så NLMs leder hadde lenge tenkt på hvem som skulle erstatte den ærverdige generalen. Nye yngre lederemner var i emning, men ingen av disse var klar til å overta i 1931. Da skjedde noe som er enestående i misjonens historie. Ludvig Hope tilbød seg selv til å overta, med følgende begrunnelse: «Jeg vil stå i døren, til ny leder er på plass.»

Hope hadde på dette tidspunkt så stor tillit i misjonsfolket, at det ikke var noen stor overraskelse at det nettopp ble han som ble ny general. Men Hope var på dette tidspunkt passert 60 år, så alle forsto at han ville bli en overgangsfigur. Og slik gikk det også. En av de unge lederne var klar til å overta dette viktige vervet i 1936. Hans navn var Tormod Vågen.

Et søk i Nasjonalbibliotekets arkiver på nett, sier mye om hans posisjon. Søker du på «Ludvig/k Hope» får du 1.446 treff i ulike bøker, 10.970 treff i aviser og 2019 treff i misjonsblad og tidsskrift. 100 år etter Hopes fødsel, slo misjonsbladet Utsyn til med følgende overskrift over hele forsiden: «Ei Guds gåve til vårt folk»

I denne artikkelen vil jeg gi en kort oversikt over Hopes liv, uten å gå i dybden. Vi venter fremdeles på en biografi om Hope som kan fortelle både om hans liv, lære og betydning for norsk kristenliv. Her blir det kun en skisse.

Ludvig Hope (foto Evangeli Budskab)

Av vestlandsk rot

Ludvig Monsen Hope ble født i Masfjorden i Nordhordland den 17. januar 1871. Det er tre Hope-garder i området. Ludvig sin heimegard ligger i Elvik. Foreldrene het Mons Ivarsen og Karen Andrea Hope. De var religiøse, og leste fra Lars Linderot sin huspostille de søndagene det ikke var gudstjeneste i kirken. Ludvig ble døpt i Sandnes kirke i Masfjord 12. februar. Søskenflokken ble til slutt på 11, men en av disse døde som liten.

Ludvig var en villstyring som barn, og ble som 9-åring sendt til tante og onkel på Furnes i Eivindvik i Sogn. Her fikk han noen gode år, og reserveforeldrene gav han god attest når de besøkt Hope. Konfirmasjonen viste at Ludvig hadde gode evner. På konfirmasjonsdagen i Sandnes kirke 4. oktober 1885, ført presten inn «utmerket godt» både i kristendomskunnskap og i oppførsel. Etter konfirmasjonen bar det tilbake til onkel og tante på Furnes, men da i jobb som tjener. Her ble han vakt, og fikk mange våkenetter i bønn.

Vel tilbake på Hope, hadde vekkelsen begynt å bre seg i Nordhordland. Ludvig sin bror Arne var blitt frelst, og Ludvig søkte hjelp hos han. Men lyset rant ikke før han i slutten av mai 1887 lå og luket ugras i potetåkeren på Hope. Vekkelsen brøt sterkt, og plutselig kom en setning fra Luthers katekisme til han: «..at han ved sin uskyldige lidelse og død har frelst meg». Har frelst meg! Ikke skal frelse meg! Lyset rant for ungdommen og Ludvig fikk tro seg frelst.

Emissærkurs i Bergen

I 1889 gikk Hope på et snekkerkurs, før han dro på sildefiske. Vel heime igjen fra fisket, dro han til Bergen for å søke arbeid som snekker. Han fikk arbeid, men samtidig hørte han at Indremisjonen skulle starte nytt kull på emissærskolen i Bergen. Det ble vakt en trang hos Ludvig til å gå på skole. Selv om han var kun 19 år, og Indremisjonen hadde satt 20 år som aldersgrense for emissærskolen, fikk han plass fra høsten 1890 sammen med 25 andre elever. På denne skolen var Johannes Brandtzæg rektor og lærer. Han fikk ei stor stjerne hos ungdommen fra Masfjorden.

Høsten 1890 og våren 1891 arbeidet Brandtzæg med å stifte en norsk luthersk kinamisjon. Denne ble stiftet i pinsen 1891, men Ludvig var ikke til stede da. Sommeren 1891 hadde Ludvig snekkerarbeid heime i Masfjorden, og hadde samtidig noen møter i området. Han fant ut at han ikke var noen emissær. Overraskelsen var derfor stor da han på sensommeren fikk kallsbrev fra Bergen Indremisjon om å bli emissær i Sund, Austevoll og Møgster. Ludvig svarte ja til kallet, og dro tilbake til Bergen.

I september var det avskjedsfest for de første misjonærene til Kinamisjonen, og Hope var til stede. Lederen i Bergen Indremisjon var også leder for den nye organisasjonen, og utpå høsten spurte han Hope om han også kunne ta noen møteturer for Kinamisjonen. Etter litt betenkningstid svarte han ja. Sommeren 1892 ble det endring i ledelsen i Kinamisjonen. Brandtzæg som hadde reist til Kina som misjonær, var kommet tilbake til Norge. Nå ble han ny generalsekretær, mens Nils Arnetvedt som var den første lederen, reist i Brandtzægs sted til Kina. Dette lederskiftet fikk avgjørende betydning for Hope. Fra dette tidspunkt skulle Brandtzæg og Hope bli nære venner og medarbeider i oppbyggingen av den lavkirkelige misjonsorganisasjonen.

Ludvig Hope (foto NLM-Arkivet)

Emissær og strateg i Kinamisjonen

Helt fra første stund som emissær i Kinamisjonen, opplevde Hope å få stå i store og små vekkelser. På den første lengre turen, var han sammen med Thormod Rettedal til Nord Norge. Senere sto han i store vekkelser både i Egersund, Drammen, Oslo og mange flere steder. Overalt ble han tatt vel imot, og misjonsfolket la merke til ungdommen med den utpregede forkynnernådegaven.

Typisk var opplevelsen han hadde i Drammen. Her var boktrykker og avisutgiver Warhuus kontaktperson for Kinamisjonen. Han hadde fått løfte på emissærbesøk fra Vestlandet, og sto på togstasjonen for å ønske ham velkommen. Da folk gikk av toget, så Warhuus ingen som passet til å være emissær. Til slutt kom en ungdom i vadmelsdress og spør om dette er Warhuus. «Eg har ein maskina med meg ogso», la Hope til, og så mot sykkelen sin. Warhuus fikk Hope opp i kjørevogna, men sa ikke ett ord. Han var forskrekket over hvem de hadde sent som predikant. Dette skal bli noe å by folket i Drammen, tenkte han. Hverken Warhuus eller kona orket å følge Hope på møtet, da kvelden kom. De sendte han av gårde sammen med Warhuus sin far. Da Hope kom på talerstolen, vant han snart folket gjennom forkynnelsen. Til og med Hope sin markerte nynorsk ble akseptert. Mange unge ble frelst i ukene som kom.

Hope skulle bli en av Norges mest kjente forkynnere i sin samtid. Han var en banebryter for bruk av egen dialekt og nynorsk som språk. Selv om han nokså tidlig ble like mye kjent som åndelig hyrde, var han hele sitt liv en kjærkommen forkynner på stormøter rundt om i hele landet.

Familieliv

På sin første tur til Nord Norge vinteren 1894-95, kom han også til Målselv. Her ble han kjent med Jensine Iselvmo og kjærligheten blomstret. Jensine var datter av den rikeste mannen i bygda, storbonden Nils Iselvmo. Hun og flere av søsknene ble frelst gjennom møtene til Hope før jul i 1894. Hope ble invitert til å feire jul hos familien Iselvmo, og fikk gode dager sammen med dem. Jensine var da blitt 26 år.

Det var tent en gnist mellom Jensine og Ludvig, og de ble kjærester. Men Hope måtte reise videre, og sommeren 1895 var han i militæret. Han kom først nordover igjen i august, og startet møtevirksomheten i Harstad. Her hadde han en drøm om at Jensine var blitt syk. Drømmen skapte slik uro i han, at han satte av gårde for å treffe sin kjære. Langt om lenge kom han fram, og fikk bekreftet sin uro.

Jensine fortalte at etter at Ludvig hadde reist, var helsa hennes begynt å skrante. Legen diagnostiserte årsaken til magesår, og hun fikk medisiner for det. Men disse hjalp ikke noe. Hun fortalte så Ludvig at hun regnet med å dø om ikke lenge. Etter noen dager sammen, reiste Ludvig videre. I november ble han budsendt, om at det gikk mot slutten for Jensine. De fikk mange gode samtaler, men livet hennes ebbet ut. Hun døde 14. desember 1895 på sin 27 års dag.

Den midlertidige kirkeledelse unde 2. verdenskrig.

Ludvig Hope framme nr.2 fra høyre.

(foto ukjent)

Dette gikk så hardt inn på Hope, at han kom inn i en depresjon. Han satte kursen sørover og skrev til Brandtzæg at han ville si opp som emissær. Han trodde Gud hadde vraket han. Da hurtigruta kom til Ørlandet, kom båten ut for en kraftig storm. Hope ble så sjøsyk at han måtte gå i land. Han fikk overnatte på telegrafstasjonen, som ble styrt av ei kristen dame. Da hun fikk høre at det var en predikant som hadde søkt ly hos henne, tillyste hun møte og en stor vekkelse brøt ut. Faktisk den første store vekkelsen som Hope fikk oppleve. Gud viste han dermed at han ikke var forkastet.

Den første tiden etter at han begynte i Kinamisjonen, bodde han i heimen til Brandtzæg. Da han flyttet til Norheimsund og startet skole på Framnes, ble Ludvig med på flyttelasset. Her ble han kjent med Ragnhild Øistesø. Da Hope sto i vekkelsen i Oslo, ble det kjent at han gikk med gifteplaner. Misjonsvenner i Oslo tilbød han da å betale hele bryllupet, om de ville gifte seg i Oslo. Etter å han klarert dette med Ragnhild og hennes familie, godtok de tilbudet. Vielsen sto i Trefoldighetskirken i Oslo, og vielsen ble foretatt av presten Birger Hall.

Ragnhild og Ludvig bosatte seg på Framnes, og de fikk tre barn. Disse var Sverre, Astrid gift Faye og Martha gift med Gabriel Eikli. Etter noen år begynte helsa til Ragnhild skrante. Hun var syk i flere år, og 24. september 1924 fikk hun flytte heim til Jesus. Familien bodde da i eget hus på Ski i Akershus. De hadde flyttet til Østlandet like etter at Framnes ble solgt og Fjellhaug startet opp. Først bodde familien på Jessheim, deretter i en leilighet i Oslo før de bosatte seg i Ski.

27. juli 1927 giftet Ludvig Hope seg på nytt. Denne gangen kom bruden fra Molde, og het Julie Moe. Hun var enke etter Gabriel Moe som døde i 1914. Året etter bryllupet solgte de huset på Ski og flyttet i leilighet i Løvenskjoldgt 16 i Oslo.

Kampen for fri nattverd

Det var mens Hope bodde på Framnes, at han begynte å engasjere seg i styre og stell i misjonen, og å gi uttrykk for dette både skriftlig og i foredrag. Det første skrivet han gav ut kom i november 1903, og var en oppfordring til Kinamisjonen om å starte en emissærskole sammen med misjonsskolen.

Men den saken som gjorde han landskjent også som debattant og åndelig hyrde, var spørsmålet om lekfolks rett til å forvalte nattverden. Hope hadde tidlig fått den overbevisning at måten nattverden ble forvaltet i Den norske kirke ikke var rett. Det var flere årsaker til at dette ble så vanskelig for han, at han sluttet å gå til nattverd i kirken fra siste halvdel av 1890-tallet.

Fri nattverd. (foto nhindremisjon.no)

Den direkte årsaken var at han mente det var galt at absolusjonen og nattverden var knyttet sammen. Inge fikk gå til nattverd uten først å ha gått til allmenn absolusjon (tilsigelse av syndens tilgivelse) i forkant av nattverden. En følge av absolusjonen var at nattverdmåltidet ble konsentrert om syndserkjennelse, mer enn gleden over Guds rike gaver. For det andre mente han at innbydelsen til nattverden ikke var rett. Alle var velkommen til nattverd i kirken, enten du var frelst eller ugudelig. Det var ingen form for kirketukt i den kirkelige forvaltning.

En tredje årsak var at han mente at nattverden var et samfunnsmåltid. Skulle det funger slik, måtte kristenfolket så be sammen og vitne for hverandre om hva Jesus betydde for dem. Han kunne heller ikke være med på at det måtte være en prest som skulle forvalte nattverden. Det burde være en mann i forsamlingen som kristenfolket hadde tillit til. Og så skulle ikke misjonsfolket gå fram til alterringen for «å bli matet» av presten. Nei, brødet og vinen skulle deles mellom Guds folk.

Ludvig Hope (foto nll.no)

Disse tankene fikk Hope mulighet til å fremme i et foredrag i Den vestlandske broderringen sommeren 1906. Foredraget ble godt mottatt, og et flertall i samlingen vedtok en uttalelse der de ba om at absolusjon og nattverd skulle skilles ad og at lekfolket skulle få frihet til å forvalte nattverden. Hope sitt foredrag, sammen med foredrag av Andreas Lavig og Bernt A. Lindeland, ble etter møtet gitt ut i bokform. Det ble en stor og landsomfattende debatt i forlengelsen av dette. Resultatet ble at myndighetene i 1913 gjorde vedtak om at også lekfolk kunne forrette nattverd.

Etter dette ble Hope en sentral aktør i den norske kirkedebatt. Ikke minst i kampen mot liberal teologi, kirkesyn og forkynnelse. Han skrev utallige artikler om sitt kirkesyn, og dette har preget NLM helt fram til slutten av 1900-tallet. Kirken er ikke bygninger eller strukture, hevde han. Nei, kirken er Guds folk, de troende. Kirke og organisasjon er bare et ytre stilas som til hjelp for Guds menighet.

Ludvig Hopes samlede verker (foto Ove Sandvik)

Forfatter av format

Hope begynte tidlig å skrive. Den første talen hans, sto på trykk i ei bok som Brandtzæg gav ut i 1894. I 1896 sto hans første artikkel i Misjonsbladet Kineseren, mens hans første bok kom i 1899. Den het «Olje i karret. Seks foredrag.» Deretter kom bøker og artikler på rekke og rad. I 1930 gav han også ut ei andaktsbok, «Eit ord i dag». Denne er kommet i opplag nærmere 100 000. For folket tok vel imot Hopes bøker. Sammen med Hallesby, var han nok den mest leste kristne forfatter i sin tid, blant bedehusfolket.

Hope fikk ett par turer til Amerika som predikant, og vinteren 1937-38 reiste han til Mansjuria for å besøke datter og svigersønn Martha og Gabriel Eikli som var misjonærer der. Turen gikk over Russland og Sibir. Hope hadde nok et ønske om også å få besøke gamlefestet til Kinamisjonen, men de politiske forholdene tillot ikke det. Vel heime igjen skrev han en reiseskildring han kalte «Rundt jorda». Denne kom i nytt opplag etter krigen, og hadde da med et tillegg om Hopes opplevelser under krigen. Boka fikk tittelen «Rundt jorda og på Grini».

Den siste boka Hope skrev kom i 1940 og het «Det gjorde Gud». Hope skrev på nynorsk, men flere av bøkene hans ble også oversatt til bokmål. I 1945-46 kom første opplag av Ludvig Hopes skrifter i samling. Disse kom senere i nye opplag. To av hans bøker ble utgitt i Sverige, og andaktsboka hans ble gitt ut på engelsk i Minneapolis i USA.

Kopi av brev fra Ludvig Hope og Ole Hallesby på vegne av Den

midlertidige kirkeledelse til Vidkun Quisling. (Ove Sandviks arkiv)

Ludvig Hope med trefigurer han skar ut på Grini

(foto digitaltmuseum.no)

Krigen og siste år

Hope kom tidlig med i motstandskampen, etter at tyskerne okkuperte Norge. Høsten 1940 var han med å stifte Kristent samråd og han ble også medlem av Den midlertidige kirkeledelse. Denne kirkeledelsen med biskop Berggraf i spissen, ble etter hvert avslørt og de fleste ble arrestert og internert.

Ole Hallesby og Ludvig Hope var av de siste som ble arrestert. Da hadde de blant annet forfattet et protestskriv mot behandlingen jødene fikk. Til slutt kom også tiden for at Hope ble tatt, og han satt fengslet på Grini i 15 måneder.

Like etter krigens slutt, fikk han et hjerteattakk og måtte reduser betraktelig på reisevirksomheten. Han døde 26. oktober 1954 og ble begravet fra Trefoldighetskirken 1. november. Hope ble 83 år gammel. Kona hans døde i 1958.

Trygve Bjerkrheim intervjuer Ludvig Hope på sykeseng.

(foto bjerkrheim.no)

Kilder

Erik Kjebekk: Verden for Kristus (1991)

Oscar Handeland: Ludvig Hope (1955)

Utsyn, diverse årganger

NLMs årboøker

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)