Få, om noen, lekmann har preget norsk bedehusbevegelse som Ludvig Hope. Han var forkynner, forfatter og strateg.
17. mars 1931 døde misjonshøvdingen Johannes Brandtzæg, Kinamisjonens (NLM) generalsekretær gjennom neste 30 år. Han ble 69 år, så NLMs leder hadde lenge tenkt på hvem som skulle erstatte den ærverdige generalen. Nye yngre lederemner var i emning, men ingen av disse var klar til å overta i 1931. Da skjedde noe som er enestående i misjonens historie. Ludvig Hope tilbød seg selv til å overta, med følgende begrunnelse: «Jeg vil stå i døren, til ny leder er på plass.»
Hope hadde på dette tidspunkt så stor tillit i misjonsfolket, at det ikke var noen stor overraskelse at det nettopp ble han som ble ny general. Men Hope var på dette tidspunkt passert 60 år, så alle forsto at han ville bli en overgangsfigur. Og slik gikk det også. En av de unge lederne var klar til å overta dette viktige vervet i 1936. Hans navn var Tormod Vågen.
Et søk i Nasjonalbibliotekets arkiver på nett, sier mye om hans posisjon. Søker du på «Ludvig/k Hope» får du 1.446 treff i ulike bøker, 10.970 treff i aviser og 2019 treff i misjonsblad og tidsskrift. 100 år etter Hopes fødsel, slo misjonsbladet Utsyn til med følgende overskrift over hele forsiden: «Ei Guds gåve til vårt folk»
I denne artikkelen vil jeg gi en kort oversikt over Hopes liv, uten å gå i dybden. Vi venter fremdeles på en biografi om Hope som kan fortelle både om hans liv, lære og betydning for norsk kristenliv. Her blir det kun en skisse.
Av vestlandsk rot
Ludvig Monsen Hope ble født i Masfjorden i Nordhordland den 17. januar 1871. Det er tre Hope-garder i området. Ludvig sin heimegard ligger i Elvik. Foreldrene het Mons Ivarsen og Karen Andrea Hope. De var religiøse, og leste fra Lars Linderot sin huspostille de søndagene det ikke var gudstjeneste i kirken. Ludvig ble døpt i Sandnes kirke i Masfjord 12. februar. Søskenflokken ble til slutt på 11, men en av disse døde som liten.
Ludvig var en villstyring som barn, og ble som 9-åring sendt til tante og onkel på Furnes i Eivindvik i Sogn. Her fikk han noen gode år, og reserveforeldrene gav han god attest når de besøkt Hope. Konfirmasjonen viste at Ludvig hadde gode evner. På konfirmasjonsdagen i Sandnes kirke 4. oktober 1885, ført presten inn «utmerket godt» både i kristendomskunnskap og i oppførsel. Etter konfirmasjonen bar det tilbake til onkel og tante på Furnes, men da i jobb som tjener. Her ble han vakt, og fikk mange våkenetter i bønn.
Vel tilbake på Hope, hadde vekkelsen begynt å bre seg i Nordhordland. Ludvig sin bror Arne var blitt frelst, og Ludvig søkte hjelp hos han. Men lyset rant ikke før han i slutten av mai 1887 lå og luket ugras i potetåkeren på Hope. Vekkelsen brøt sterkt, og plutselig kom en setning fra Luthers katekisme til han: «..at han ved sin uskyldige lidelse og død har frelst meg». Har frelst meg! Ikke skal frelse meg! Lyset rant for ungdommen og Ludvig fikk tro seg frelst.
Emissærkurs i Bergen
I 1889 gikk Hope på et snekkerkurs, før han dro på sildefiske. Vel heime igjen fra fisket, dro han til Bergen for å søke arbeid som snekker. Han fikk arbeid, men samtidig hørte han at Indremisjonen skulle starte nytt kull på emissærskolen i Bergen. Det ble vakt en trang hos Ludvig til å gå på skole. Selv om han var kun 19 år, og Indremisjonen hadde satt 20 år som aldersgrense for emissærskolen, fikk han plass fra høsten 1890 sammen med 25 andre elever. På denne skolen var Johannes Brandtzæg rektor og lærer. Han fikk ei stor stjerne hos ungdommen fra Masfjorden.
Høsten 1890 og våren 1891 arbeidet Brandtzæg med å stifte en norsk luthersk kinamisjon. Denne ble stiftet i pinsen 1891, men Ludvig var ikke til stede da. Sommeren 1891 hadde Ludvig snekkerarbeid heime i Masfjorden, og hadde samtidig noen møter i området. Han fant ut at han ikke var noen emissær. Overraskelsen var derfor stor da han på sensommeren fikk kallsbrev fra Bergen Indremisjon om å bli emissær i Sund, Austevoll og Møgster. Ludvig svarte ja til kallet, og dro tilbake til Bergen.
I september var det avskjedsfest for de første misjonærene til Kinamisjonen, og Hope var til stede. Lederen i Bergen Indremisjon var også leder for den nye organisasjonen, og utpå høsten spurte han Hope om han også kunne ta noen møteturer for Kinamisjonen. Etter litt betenkningstid svarte han ja. Sommeren 1892 ble det endring i ledelsen i Kinamisjonen. Brandtzæg som hadde reist til Kina som misjonær, var kommet tilbake til Norge. Nå ble han ny generalsekretær, mens Nils Arnetvedt som var den første lederen, reist i Brandtzægs sted til Kina. Dette lederskiftet fikk avgjørende betydning for Hope. Fra dette tidspunkt skulle Brandtzæg og Hope bli nære venner og medarbeider i oppbyggingen av den lavkirkelige misjonsorganisasjonen.
Emissær og strateg i
Kinamisjonen
Helt fra første stund som emissær i Kinamisjonen, opplevde Hope å få stå i store og små vekkelser. På den første lengre turen, var han sammen med Thormod Rettedal til Nord Norge. Senere sto han i store vekkelser både i Egersund, Drammen, Oslo og mange flere steder. Overalt ble han tatt vel imot, og misjonsfolket la merke til ungdommen med den utpregede forkynnernådegaven.
Typisk var opplevelsen han hadde i Drammen. Her var boktrykker og avisutgiver Warhuus kontaktperson for Kinamisjonen. Han hadde fått løfte på emissærbesøk fra Vestlandet, og sto på togstasjonen for å ønske ham velkommen. Da folk gikk av toget, så Warhuus ingen som passet til å være emissær. Til slutt kom en ungdom i vadmelsdress og spør om dette er Warhuus. «Eg har ein maskina med meg ogso», la Hope til, og så mot sykkelen sin. Warhuus fikk Hope opp i kjørevogna, men sa ikke ett ord. Han var forskrekket over hvem de hadde sent som predikant. Dette skal bli noe å by folket i Drammen, tenkte han. Hverken Warhuus eller kona orket å følge Hope på møtet, da kvelden kom. De sendte han av gårde sammen med Warhuus sin far. Da Hope kom på talerstolen, vant han snart folket gjennom forkynnelsen. Til og med Hope sin markerte nynorsk ble akseptert. Mange unge ble frelst i ukene som kom.
Hope skulle bli en av Norges mest kjente forkynnere i sin samtid. Han var en banebryter for bruk av egen dialekt og nynorsk som språk. Selv om han nokså tidlig ble like mye kjent som åndelig hyrde, var han hele sitt liv en kjærkommen forkynner på stormøter rundt om i hele landet.
Familieliv
På sin første tur til Nord Norge vinteren 1894-95, kom han også til Målselv. Her ble han kjent med Jensine Iselvmo og kjærligheten blomstret. Jensine var datter av den rikeste mannen i bygda, storbonden Nils Iselvmo. Hun og flere av søsknene ble frelst gjennom møtene til Hope før jul i 1894. Hope ble invitert til å feire jul hos familien Iselvmo, og fikk gode dager sammen med dem. Jensine var da blitt 26 år.
Det var tent en gnist mellom Jensine og Ludvig, og de ble kjærester. Men Hope måtte reise videre, og sommeren 1895 var han i militæret. Han kom først nordover igjen i august, og startet møtevirksomheten i Harstad. Her hadde han en drøm om at Jensine var blitt syk. Drømmen skapte slik uro i han, at han satte av gårde for å treffe sin kjære. Langt om lenge kom han fram, og fikk bekreftet sin uro.
Jensine fortalte at etter at Ludvig hadde reist, var helsa hennes begynt å skrante. Legen diagnostiserte årsaken til magesår, og hun fikk medisiner for det. Men disse hjalp ikke noe. Hun fortalte så Ludvig at hun regnet med å dø om ikke lenge. Etter noen dager sammen, reiste Ludvig videre. I november ble han budsendt, om at det gikk mot slutten for Jensine. De fikk mange gode samtaler, men livet hennes ebbet ut. Hun døde 14. desember 1895 på sin 27 års dag.
Dette gikk så hardt inn på Hope, at han kom inn i en depresjon. Han satte kursen sørover og skrev til Brandtzæg at han ville si opp som emissær. Han trodde Gud hadde vraket han. Da hurtigruta kom til Ørlandet, kom båten ut for en kraftig storm. Hope ble så sjøsyk at han måtte gå i land. Han fikk overnatte på telegrafstasjonen, som ble styrt av ei kristen dame. Da hun fikk høre at det var en predikant som hadde søkt ly hos henne, tillyste hun møte og en stor vekkelse brøt ut. Faktisk den første store vekkelsen som Hope fikk oppleve. Gud viste han dermed at han ikke var forkastet.
Den første tiden etter at han begynte i Kinamisjonen, bodde han i heimen til Brandtzæg. Da han flyttet til Norheimsund og startet skole på Framnes, ble Ludvig med på flyttelasset. Her ble han kjent med Ragnhild Øistesø. Da Hope sto i vekkelsen i Oslo, ble det kjent at han gikk med gifteplaner. Misjonsvenner i Oslo tilbød han da å betale hele bryllupet, om de ville gifte seg i Oslo. Etter å han klarert dette med Ragnhild og hennes familie, godtok de tilbudet. Vielsen sto i Trefoldighetskirken i Oslo, og vielsen ble foretatt av presten Birger Hall.
Ragnhild og Ludvig bosatte seg på Framnes, og de fikk tre barn. Disse var Sverre, Astrid gift Faye og Martha gift med Gabriel Eikli. Etter noen år begynte helsa til Ragnhild skrante. Hun var syk i flere år, og 24. september 1924 fikk hun flytte heim til Jesus. Familien bodde da i eget hus på Ski i Akershus. De hadde flyttet til Østlandet like etter at Framnes ble solgt og Fjellhaug startet opp. Først bodde familien på Jessheim, deretter i en leilighet i Oslo før de bosatte seg i Ski.
27. juli 1927 giftet Ludvig Hope seg på nytt. Denne gangen kom bruden fra Molde, og het Julie Moe. Hun var enke etter Gabriel Moe som døde i 1914. Året etter bryllupet solgte de huset på Ski og flyttet i leilighet i Løvenskjoldgt 16 i Oslo.
Kampen for fri nattverd
Det var mens Hope bodde på Framnes, at han begynte å engasjere seg i styre og stell i misjonen, og å gi uttrykk for dette både skriftlig og i foredrag. Det første skrivet han gav ut kom i november 1903, og var en oppfordring til Kinamisjonen om å starte en emissærskole sammen med misjonsskolen.
Men den saken som gjorde han landskjent også som debattant og åndelig hyrde, var spørsmålet om lekfolks rett til å forvalte nattverden. Hope hadde tidlig fått den overbevisning at måten nattverden ble forvaltet i Den norske kirke ikke var rett. Det var flere årsaker til at dette ble så vanskelig for han, at han sluttet å gå til nattverd i kirken fra siste halvdel av 1890-tallet.
Den direkte årsaken var at han mente det var galt at absolusjonen og nattverden var knyttet sammen. Inge fikk gå til nattverd uten først å ha gått til allmenn absolusjon (tilsigelse av syndens tilgivelse) i forkant av nattverden. En følge av absolusjonen var at nattverdmåltidet ble konsentrert om syndserkjennelse, mer enn gleden over Guds rike gaver. For det andre mente han at innbydelsen til nattverden ikke var rett. Alle var velkommen til nattverd i kirken, enten du var frelst eller ugudelig. Det var ingen form for kirketukt i den kirkelige forvaltning.
En tredje årsak var at han mente at nattverden var et samfunnsmåltid. Skulle det funger slik, måtte kristenfolket så be sammen og vitne for hverandre om hva Jesus betydde for dem. Han kunne heller ikke være med på at det måtte være en prest som skulle forvalte nattverden. Det burde være en mann i forsamlingen som kristenfolket hadde tillit til. Og så skulle ikke misjonsfolket gå fram til alterringen for «å bli matet» av presten. Nei, brødet og vinen skulle deles mellom Guds folk.
Disse tankene fikk Hope mulighet til å fremme i et foredrag i Den vestlandske broderringen sommeren 1906. Foredraget ble godt mottatt, og et flertall i samlingen vedtok en uttalelse der de ba om at absolusjon og nattverd skulle skilles ad og at lekfolket skulle få frihet til å forvalte nattverden. Hope sitt foredrag, sammen med foredrag av Andreas Lavig og Bernt A. Lindeland, ble etter møtet gitt ut i bokform. Det ble en stor og landsomfattende debatt i forlengelsen av dette. Resultatet ble at myndighetene i 1913 gjorde vedtak om at også lekfolk kunne forrette nattverd.
Etter dette ble Hope en sentral aktør i den norske kirkedebatt. Ikke minst i kampen mot liberal teologi, kirkesyn og forkynnelse. Han skrev utallige artikler om sitt kirkesyn, og dette har preget NLM helt fram til slutten av 1900-tallet. Kirken er ikke bygninger eller strukture, hevde han. Nei, kirken er Guds folk, de troende. Kirke og organisasjon er bare et ytre stilas som til hjelp for Guds menighet.
Forfatter av format
Hope begynte tidlig å skrive. Den første talen hans, sto på trykk i ei bok som Brandtzæg gav ut i 1894. I 1896 sto hans første artikkel i Misjonsbladet Kineseren, mens hans første bok kom i 1899. Den het «Olje i karret. Seks foredrag.» Deretter kom bøker og artikler på rekke og rad. I 1930 gav han også ut ei andaktsbok, «Eit ord i dag». Denne er kommet i opplag nærmere 100 000. For folket tok vel imot Hopes bøker. Sammen med Hallesby, var han nok den mest leste kristne forfatter i sin tid, blant bedehusfolket.
Hope fikk ett par turer til Amerika som predikant, og vinteren 1937-38 reiste han til Mansjuria for å besøke datter og svigersønn Martha og Gabriel Eikli som var misjonærer der. Turen gikk over Russland og Sibir. Hope hadde nok et ønske om også å få besøke gamlefestet til Kinamisjonen, men de politiske forholdene tillot ikke det. Vel heime igjen skrev han en reiseskildring han kalte «Rundt jorda». Denne kom i nytt opplag etter krigen, og hadde da med et tillegg om Hopes opplevelser under krigen. Boka fikk tittelen «Rundt jorda og på Grini».
Den siste boka Hope skrev kom i 1940 og het «Det gjorde Gud». Hope skrev på nynorsk, men flere av bøkene hans ble også oversatt til bokmål. I 1945-46 kom første opplag av Ludvig Hopes skrifter i samling. Disse kom senere i nye opplag. To av hans bøker ble utgitt i Sverige, og andaktsboka hans ble gitt ut på engelsk i Minneapolis i USA.
Krigen og siste år
Hope kom tidlig med i motstandskampen, etter at tyskerne okkuperte Norge. Høsten 1940 var han med å stifte Kristent samråd og han ble også medlem av Den midlertidige kirkeledelse. Denne kirkeledelsen med biskop Berggraf i spissen, ble etter hvert avslørt og de fleste ble arrestert og internert.
Ole Hallesby og Ludvig Hope var av de siste som ble arrestert. Da hadde de blant annet forfattet et protestskriv mot behandlingen jødene fikk. Til slutt kom også tiden for at Hope ble tatt, og han satt fengslet på Grini i 15 måneder.
Like etter krigens slutt, fikk han et hjerteattakk og måtte reduser betraktelig på reisevirksomheten. Han døde 26. oktober 1954 og ble begravet fra Trefoldighetskirken 1. november. Hope ble 83 år gammel. Kona hans døde i 1958.
Kilder
Erik Kjebekk: Verden for
Kristus (1991)
Oscar Handeland: Ludvig
Hope (1955)
Utsyn, diverse årganger
NLMs årboøker
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar