Bedehus i Den norske kirkes fotspor

Menigheten Fredheim Arena har nylig gjort et endelig vedtak som åpner for at kvinner kan være eldste i menigheten. Dette er den andre menigheten i Indremisjonsforbundet som har gjort et slikt vedtak.

Stortinget gjorde et slikt vedtak på vegne av Den norske kirke (DNK) først på 1930-tallet. Da var vedtaket at prestetjenesten var åpen for kvinner, men lokale menigheter kunne reservere seg mot ansettelser av kvinnelige prester. På den tid var de aller fleste geistliges og lekfolks overbevisning i tråd med Guds ord, nemlig at prestetjenesten (eldstetjensten) er tillagt menn med kall og nådegave. Det ble derfor ikke ansatt noen kvinnelig prest.

Siden reservasjonsretten førte til at ingen kvinner ble ansatt som prest, gjorde Stortinget et nytt vedtak i 1956, der de opphevet reservasjonsretten. Det åpnet for at den første kvinnelige prest ble tilsatt på Senja i 1961, mot alle biskopers anbefaling – med unntak av en. Etter den tid har det skjedd et ras, og nå er kvinnene i flertall i bispekollegiet i DNK. Siden har det vært en dominoeffekt, der stadig flere sannheter i Guds ord blir fornektet i DNK.

Bedehusbevegelsen sto lenge imot denne utviklingen, men de siste tiårene har flere av de større misjonsorganisasjonene startet på ferden i DNK sine fotspor. NMS og Normisjonen har åpnet for kvinnelige eldste, mens Indremisjonsforbundet (IMF) og Misjonssambandet (NLM) lenge sto imot. Nå er også disse på gli. I IMF er de lokale menigheter selvstendige, og nå har altså to menigheter forlatt Guds tale om tjenestedeling, imot sentralledelsens anbefaling. I NLM står enda prinsippet fast, men det uthules så mye at det snart kun er fine ord på et papir igjen.

Jeg er redd for at hvis ikke Gud i sin nåde vil sende vekkelse over våre forsamlinger på bedehusene, en vekkelse som skaper troskap mot Guds ord, vil vi se samme dominoeffekt som i DNK. Da er det ikke lenge før andre sentrale lærespørsmål og etiske sannheter blir fornektet.

Guds ord står fast. Men når menigheter åpner opp for giften fra slangen i paradis, «har Gud virkelig sagt», vil de miste Guds velsignelse og frafallet vil begynne. Da hører en heller på det «som klør en i øret», på oppfatninger som er preget av tidsånden, enn å bøye seg i ydmykhet for Guds ord.

Må Gud se i nåde til den enkelte av Guds barn. Den siste tid før Jesu gjenkomst er en åndelig søvnens tid. Guds ord taler inn i denne situasjonen: «Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!» (1Kor 10:12) Da Paulus møtte de eldste i Efesus menigheten for siste gang, hadde han en alvorlig formaning til dem, fra Gud selv. Denne formaning trenger både jeg og alle Guds barn å ta til hjertet:

«Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod. Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg. Våk derfor og husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer. Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord, som er mektig til å oppbygge dere og gi dere arv sammen med alle dem som er blitt helliget. (Apg 20:28-32)