En spesiell juletrefest

Juletrefest (foto: sekken.net)

Jeg har vært på mange juletrefester, og talt på noen få. En slik juletrefest har brent seg fast i minnet, og det er ikke bare gode minner.

Jeg hadde min første andakt noensinne, på en basar på Askvik bedehus 16. april 1986. Da var jeg ansatt som barne- og ungdomssekretær i Stavanger krets av NLM, med oppstart 1. mai 1986. Da julen kom samme år, hadde jeg hatt ti ulike andakter, på tilsammen 18 møter eller foreninger.

I romjulen hadde jeg lovet å tale på en juletrefest på Håland bedehus på Randaberg 30. desember. Jeg hadde ellers ingen oppdrag i romjula, hadde kun vært på en juletrefest på Jørpeland som deltaker, med Gerhard Fjelde som taler. Festen på Håland ble arrangert av søndagsskolen og startet kl.17.00.

Jeg forberedte talen på samme måte som de ti forrige talene. Jeg husker ikke noe spesielt fra forberedelsene, annet enn at jeg var litt ekstra nervøs fordi jeg ikke visste hvilken forsamling som ville komme. Håland bedehus er et lite bedehus, i utkanten av Randaberg. De fleste Randaberg-buene soknet til hovedhuset i Randaberg sentrum. Jeg så derfor for meg en litt mindre forsamling, og hadde laget ett par små skisser som jeg tenkte kunne fange barnas oppmerksomhet.

Vel framme på Håland, fikk jeg bange anelser da jeg kom inn på bedehuset. Der var det dekket både i hovedsalen og sidesalen, og da festen var klar til oppstart var huset stapp fullt. Fullt av voksne, men ikke minst av barn, og det barn med masse energi. Talerstolen var vendt mot hovedsalen, så de som satt i sidesalen, var det vanskelige å få kontakt med.

Så langt jeg husker, skulle andakten være først, deretter god servering før festen ble avsluttet med gang rundt juletre. Det ble derfor tidlig min tur til å ha andakten. De få minuttene jeg holdt på, sitter enda i meg som noen skrekkens minutter. Det føltes som om hele salen var i bevegelse med urolige barn. Mine små og dårlige illustrasjoner var det kun de på første benk i hovedsalen som så. Jeg hadde verken pedagogisk evne eller nådegave til å fange barnas eller de voksnes oppmerksomhet.

Fra Håland bedehus (foto: Kleppa Reise i bedehusland Rogaland)

Hva jeg fikk sagt, husker jeg ingen ting av. Jeg husker imidlertid veldig godt den vonde følelsen jeg hadde da jeg gikk og satte meg. Tankene var i kaos. Her hadde jeg misbrukt en stor anledning til å få gi et fullsatt bedehus noe godt fra Guds ord. Jeg hadde mislyktes fundamentalt med å få forsamlingens oppmerksomhet. Selv etter 33 år kjenner jeg den forferdelige følelsen av å mislykkes.

Han som ledet festen var en fantastisk mann. Han het Albin Goa, og hadde vært søndagsskolelærer i årtider. Han hadde også reist litt rundt på bedehus og hatt andakter i barnelag, familiemøter og på leirer. Han hadde ei klar nådegave til å tale til barn, og var også en god pedagog, uten lærerskole. Han ble også mye brukt som solosanger på ulike bedehus på Jæren.

Albin merket at det bar galt av sted med andakten min. Da jeg satte meg, gikk han rolig fram og begynte å stille noen enkle oppfølgingsspørsmål. Plutselig var det helt stille i salen. Alle barna fulgte med som lys og svarte tydelig og fint på spørsmålene fra Albin. På noen få minutter hadde han fått forkynt evangeliet enkelt og klart, for en lyttende forsamling. Det var fantastisk å oppleve, men samtidig gikk det om mulig enda hardere ut over min frimodighet.

Albin Goa 

(foto: Olsen: Randaberg Misjonsforsamling 100 år)

Mer husker jeg ikke fra den festen. Jeg husker ikke om vi fikk mat eller gikk rundt juletreet. Jeg husker bare at det var en nedbrutt barne- og ungdomssekretær som reiste heim den kvelden. At jeg ikke sa opp stillingen min på dagen, forstår jeg neste ikke i dag.

Nå, i romjulen 33 år senere, kom jeg igjen til å tenke på denne spesielle hendelsen i tjenesten min. Jeg måtte finne fram manuskriptet til andakten, for å se hva det var jeg hadde tenkt å si. Om jeg fikk sagt det jeg hadde tenkt, vet jeg ikke. Teksten var om de vise menn, og manuset inneholdt flere viktige punkt. Jeg tror jeg kunne sagt det meste også i dag. De fleste taler og andakter jeg har hatt, har jeg hatt på mange forskjellige steder. Denne ble holdt kun denne ene gangen. I ettertid ser jeg at jeg gjerne kunne brukt mye av andakten også flere ganger.

Den som har prøvd seg som forkynner og andaktsholder, vil nok nikke gjenkjennende til det jeg har fortalt. Jeg har selv senere hatt mange slik opplevelser, men ikke noen som har rystet meg slik som det gjorde i 1986. Noe av årsaken til det var nok at jeg da var ganske ny som forkynner.

En liknende erfaring har jeg opplevde flere ganger. Jeg hadde fått noe å si til forsamlingen, som var blitt veldig godt for meg selv. Så kom jeg på talerstolen, og det ble nesten som å tale til en vegg. Orda ville liksom ikke ut av munnen. Det var totalt stengt. Senere våget jeg meg kanskje til å bruke samme talen i en annen forsamling. Da har det hendt mer enn en gang, at teksten åpnet seg, ikke bare for taleren, men også tydelig for de som hørte på.

Det er mange årsaker til slike hendelser. Den viktigste er at møtevirksomheten er av åndelig art. Det er en kamp om sjelene. En annen årsak er at Gud har omsorg for sine sendebud. Skal vi bli bevart på himmelveien, trenger vi å holdes i avhengighet av Jesus. Men noen ganger kan det også være at forberedelsene burde vært bedre, både hva gjelder kontakt med de lokale på forhånd, og forberedelse i bønn og lesning.

En forkynner har sin autoritet i Guds Ord, minnet Hartvig Skartveit meg om flere ganger. Og Gud våker over sitt ord, uavhengig av forkynneren. En predikant hadde en gang en liknende erfaring som jeg hadde på Håland. Møtet var totalt stengt, og han husket møtet nettopp for det i all ettertid. Om lag tjue år etter møtet, ble det vekkelse i nabobygda. Ei av dem som ble frelst i den vekkelsen kunne fortelle at hun hadde vært på det «stengte» møtet. Der var det et bibelord som stanset henne og fulgte henne som et kall helt til hun tjue år senere ble frelst. Slik er det med Guds ord og Den Hellig Ånd.

Å være forkynner er et stort privilegium, det er en stor nåde og et stort ansvar. Vi er «sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!» (2 Kor 5,20) Johan Halmrast har lagt følgende linjer i Maria Magdalenas munn: «Tenk, jeg som er ringest blant ringe, den minste han kjenner på jord. Tenk, jeg skal hans hilsen frembære, å kunne jeg synge det ut! Mer kunne ei engler begjære enn gå med så salig et bud.» (SB nr.680)