Arne Garborg
Ble du frelst da du ble vakt? Et viktig
spørsmål. Forfatteren Arne Garborg skildrer i et dikt sin egen vekkelse og tvil.
Arne Garborg ble født på
Garborg på Jæren 25 januar 1851. Han vokste opp med en far som slet med psykisk
sykdom, iblandet religiøst grubleri. Faren kjempet lenge med angst for
helvetets gru, siden han ikke var frelst. En dag ble han omvendt, men
omvendelsen endte ikke med frigjøring. Han ble en åndelig trell og religiøs
tyrann i heimen.
Arne Garborg gjorde opprør mot
faren, og frasa seg odelsretten til garden. Han tok lærerskole på Time og
seminar på Holt i Aust-Agder. Da Arne var 19 år, tok faren livet sitt, noe som
gikk sterkt inn på Arne Garborg. I perioden etter farens død, grublet og søkte også Arne etter fred i sjelen. 21 år gammel skrev han så diktet som følger
under. Det ble gitt ut under pseudonymet «Alf Buestreng».
Hulda og Arne Garborg
Ikke lenge etter at han skrev
dette diktet, ble Garborg fritenker. Senere i livet forlot han sitt fritenkeri,
og endte opp med en «etisk tro» preget av liberal teologi og Bergprekenen. Men han
benektet til det siste, at han var blitt en kristen. Hans livssyn var et annet
enn kirkens. Han døde 21. januar 1924, 73 år gammel.
Her følger diktet han som 21
år gammel ungdom, skrev om sin åndelige kamp og søken:
Akk visste jeg bare en eneste kvist
Å hvile min vaklende fot på,
En grunnvoll så sikker og uten brist
Å bygge min tro og mitt mot på.
Akk visste jeg bare en ting på jord
Som sinnet fikk sanne og styrke.
En eneste ting som var stor
Og ren og manet min kraft til yrke.
Å, var der en tanke så sterk og varm
Min sjel kunne fylle og kvege.
Å, fantes en eneste trofast barm
Hvis kjærlighet kunne meg lege.
Å, var det en sak som var verd mitt blod,
Hvor skulle det lyserødt springe!
Hvor skulle jeg juble når tro og mot
I kampen hevet min bringe.
Jeg smed over bord både liv og lyst
Og takket min Gud for striden
Og fikk jeg da et sår i mitt bryst
Da kunne jeg hvile siden.
Nu svimler min sjel i et øde rum
Og dåner i tomhetstimlen
Jeg er som en blære, epetisk skum
Stormen har hevet mot himlen.
Jeg fryser til tim, jeg smelter til vann
Og er ikke noen av delene.
Jeg kjenner i sinnet en levende brann
Som engang skal pine sjelene.
Jeg tror på vår herre. Men nekter ham dog.
Jeg beder og banner til like.
Jeg går nesten kvalt under syndens åk
Og nekter dog Satans rike.
Jeg spotter om dagen når solen flom
Seg velter om skogens kledsel.
Jeg skjelver om natten for Herrens dom
Og gyser for helvedes redsel.
Hva blir det så av meg til sist,
Til sist når teppet faller for stykket?
Skal da mon jeg finne en frelsende kvist
Når fallet jeg nærmest er rykket.
Skal da mon jeg finne en mur for min tro,
En tanke som sinnet lege,
Mon da at Guds kjærlighets milde ro
Mitt dødssyke hjerte får kvege.
Jeg vet ikke jeg, jeg er syk og ør,
Det løper meg tåke for synet.
Men angsten skjerer gjennom min sjel
Så blek og skarp som lynet.
Hva? Bede? Bede om fred, ro og lys
Mot alle de tvilende sammenrotelser.
Ja, bede ja, men jeg ser som et gys
At min bønn er bare gudsbespottelse.
Så får det da gå gjennom skodde og strøm
Kompass og ror har jeg mistet.
Ei ser jeg fyrtårn i nattens drøm.
Mitt anker for lengst er bristet.
Farvel jeg vet intet mål, ingen havn.
La drive for flo og fjere.
I livets bok har han skrevet mitt navn?
Et spørsmål og intet mer.
Guds ord har et svar til
denne fortvilelse: «Kom til meg (Jesus), alle som strever og har tungt å bære,
og jeg vil gi dere hvile!» Matt 11,28
Arne Garborg er død. Aftenbladet 15. januar 1924
Kilder
Jan Inge Sørbø: Arne
Garborg - Frå bleike myr til alveland
Dagen
Aftenbladet.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar