fredag 6. desember 2013

Frihet eller ritualer på bedehuset?



Norge har en rik vekkelsestradisjon. Mot slutten av 1800-tallet brøt vekkelsene ut mange steder i landet, og med det en frigjort lekmannsbevegelse.


I den gamle tid var det presten og kirkens liturgi som var det sentrale i kristenlivet. Når vekkelsene kom, tok lekfolket selv ansvar. Ikke bare for forkynnelsen av Guds ord, men også for møteledelse og åndelig ansvar.  

Mens det i kirkens gudstjeneste var faste bønner og liturgi, var det på bedehusene frihet og større åpenhet for Åndens ledelse. Nådegavene, som før stort sett var noe som angikk presten, ble nå framelsket i forsamlingene.

Etter som kirka gjennom årene er blitt mer og mer liberal, har den også åpnet for mer frihet i ritualet. I lekmannsbevegelsen går det motsatt vei. Etter som vekkelsene stilnet, er en blitt mer åpen for liturgisk innslag på bedehusene.

Etter en veldig kamp for hundre år siden, ble nattverden fri og tatt i bruk på bedehusene. Det lå i kortene at dåpen også skulle bli ”fri”, men det skjedde ikke før rundt årtusenskiftet. Nå er det endelig både nattverd, dåp, konfirmasjon og begravelse på mange bedehus.

Organisasjonene som praktiserer dette på bedehusene, har nå utarbeidet ritualer for de ulike handlinger. Hva skjer da? Jo, de anbefaler brukt ritualer som er til forveksling lik de som er brukt i kirkene. Selv om det enda er en viss åpenhet for frihet, variasjon og Åndens ledelse, er de anbefalte ritualer langt på vei tilbake til faste bønner og formularer.

Flere av bedehusenes forsamlinger har også vendt tilbake til kirkas måte å feire nattverd på, med godkjenning fra ledelsen i organisasjonene. I kirka er det presten som deler ut nattverden til sin ”menighet”. På bedehusene har Guds folk delt brødet og vinen med hverandre. Istedenfor at lederen står framme og deler ut, blir elementene sendt fra mann til mann, mens de forkynner til hverandre ”dette er Jesu legeme og dette er Jesu blod”.

Nå har altså flere forsamlinger gått tilbake til kirkens måte å gjøre dette på. Den som leder nattverden står framme, folket kommer fram til lederen og får utdelt elementene, for så å gå tilbake i benken. Er ikke dette bare former og formaliteter? Nei, vi mister noe vesentlig i nattverden når vi innordner oss på denne måten.

Det viktigste i nattverden får vi, uansett måte utdelingen skjer og hvem som deler ut, så sant Guds ord blir lest over brødet og vinen. Men vi mister samfunnet, det allmenne prestedømme. I stede for at vi forkynner for hverandre og deler med hverandre, blir vi betjent av en ”prest uten presteklær”.

Og apropos presteklær. Misjonens ledere sto lenge imot at våre misjonærer skulle få bruke presteklær. Hvis de nasjonale kirkene påla dem dette, valgte de heller å trekke seg ut av arbeidet, enn å åpne opp for presteklær. De så ikke på klærne som en ytre form, men som en konsekvens av et embetsyn som var fjernt fra vekkelseslinjen misjonærene skulle representere. Nå har også denne skansen falt, og vi ser stadig våre misjonærer avbildet i presteskrud.

Vi kan ikke produsere vekkelse. Det er et Åndens verk alene gjennom forkynnelsen av Guds ord. Men vi har en tilkjempet arv, en bibelsk arv, som vi ikke må skusle bort. Arven som vi med fine ord kaller vekkelseslinjen og den radikale lekmannslinjen, holder på å smuldre bort fra oss. Jeg tror vi har sviktet i forkynnelsen av disse ting. Kanskje er det andre strømninger som har overtatt mye av tenkningen?

Jeg tror det er på høy tid å forkynne fram igjen bibelens tale om disse ting. Vi trenger profilmøter med bibeltimer og foredrag om disse temaene. Men det vi trenger mest av alt, er en fornyelse i forkynnelsen av synd og nåde. ”Får Kristus frigjort dere, da blir dere virkelig fri.”

 

1 kommentar:

Anonym sa...

Fint at du tar dette opp. Vi merker de nye kreftene i Bedehusene.
Einar