NLM er en lavkirkelig vekkelses- og misjonsbevegelse
med tilhold på bedehuset
I Dagen 24.5 hadde stipendiat i dogmatikk ved
Fjellhaug Kenneth Ellefsen et innlegg der han tar et oppgjør med arven etter
kirkesynet til Ludvig Hope. Et kirkesyn som har vært det dominerende i Norsk
Luthersk Misjonssamband (NLM). Jeg kan ikke slutte meg til Ellefsens analyse og
vurderinger. Jeg vil kommentere helt kort noe av det Ellefsen tar fram.
Ellefsen skriver at NLMs kirketenkning «i veldig liten
grad la vekt på ordninger, liturgier og en teologi om gudstjenesten.» En slik påstand
er uholdbar. Nettopp på grunn av NLMs teologi om gudstjenesten og menigheten,
legger vi lite vekt på ordninger og liturgi. Vi finner ingen steder i Guds ord
at «kirken» er ytre ordninger og liturgier. Nei, kirken er de gjenfødt kristne.
Kirken er en åndelig størrelse, ikke en ytre organisasjon. Til sitt folk gir
Gud nådegaver og tjenester som skal forvaltes med orden, etter som det tjener
evangeliets fremme. Strenge ordninger og liturgier kan hemme nådegavenes fri
løp.
Videre skriver Ellefsen at han forstår kritikken som
er kommet mot NLM om at de har «tiltatt seg stadig flere kirkelige fullmakter,
for eksempel å utføre dåp og nattverd». Dette er en påstand det nesten ikke er til
å tro kan komme fra en lærer ved Fjellhaug. Fullmakten til å forkynne Guds ord,
forrette dåp og nattverd er ikke noe vi har tiltatt oss. Det er noe som er gitt
oss i Guds ord. Det er nådemidler gitt til Guds folk, ikke til ytre apparat
enten de kalles kirker eller organisasjoner.
Ludvig Hope
Ellefsen hevder også at misjonsfolket har «følt større
teologisk og organisatorisk lojalitet til Hovedstyret enn til kirkens egne
organer.» Det skulle blott bare mangle! Tilliten til Den norske kirke var
svekket på Hopes tid, i dag er det ingen tillit til ledelsen i Den norske
kirke. Den har innført en lære som fører folk til fortapelse. Hovedstyret blir
valgt av misjonsfolkets egne til å lede organisasjonen. Det var underlig om
misjonsfolket ikke følte større lojalitet til hovedstyret enn til Den norske kirkens
organer!
Ellefsens anbefaling for veien videre er «en
organisasjons som kan bestå av enkeltmenigheter som har en tydelig
kirkeforståelse, en reflektert gudstjenesteteologi og liturgiske ordninger som
finner støtte i Skrift og bekjennelse» Mitt håp er at NLM fortsatt får være en
bibeltro vekkelses- og misjonsbevegelse som har en brann for å nå folk i vårt
eget land og på misjonsmarken med det eneste budskap folk kan bli frelst ved,
evangeliet. Og at vi i liten grad blir opptatt av ytre ordninger og liturgier.
(leserinnlegg sendt Dagen 26.05.16)
6 kommentarer:
Godt du sier i fra Ove! Misjonshøyskolen er blitt et prestestudie dessverre! (med et visst særpreg) De som kunne båret arven videre (ved nyansettelser) blir oversett, mens de som drar FMH/FIH i kirkelig retning blir omfavnet! Da er det gjerne ikke så rart at elevene også havner i DNK før eller senere! De som derimot står for noe og er modige/lydige i å formidle det får ingen støtte fra ledelsen i NLM (les Kvitsundsaken) At Kenneth får noen reaksjoner fra ledelsen etter denne uttalelsen tviler jeg på - det er jo politisk korrekt! Hvor er det blitt av Skriften som norm i vår tid?!
Dersom det stemmer, det som Paul Andre her skriver, er det rett og slett skremmende. Har betraktet NLM som noe av det mest stødigste og tryggeste som finnes når det gjelder klassisk konservativ kristen tenkning.
Ellefsen uttrykker en bekymring for et «spiritualiserende kirkesyn», og jeg mener denne bekymringen er berettiget. Sandvik har rett i at kirken er en åndelig størrelse, men feil i at kirken av den grunn ikke også er en ytre organisasjon. Å stille disse alternativene opp mot hverandre blir et falskt dilemma.
Ellefsen uttrykker dettte på en veldig fin måte i avslutningen:
Kirken er ikke et stillas for det usynlige. Kirken er Kristi legeme på jord og er kalt til å være et vitnesbyrd om Guds frelsesvilje overfor verden. Til det trenges en høyst synlig kirke, både i ord og handling.
Midt i sitt innlegg utfordrer Ellefsen NLM til handling, og sier at organisasjonen bør «starte et seriøst teologisk arbeid med menighetsforståelsen sin.» Det burde alle kunne være enige i, uansett hvilket standpunkt en har i utgangspunktet. Er det ikke viktig at disse spørsmålene får en avklaring?
Hallo Sakarias
Takk for innspill. Jeg står fast ved at kirken er en åndelig størrelse, Guds gjenfødte barn, og ikke en ytre organisasjon. Gud folk vil og må organisere seg, for vi er ikke «enkeltmannsforetak», men lemmer på samme legeme. Men kirken er de gjenfødte kristne. Med ytre organisasjon tenker jeg kirkesamfunn, lokalmenighet, misjonsorganisasjon o.l. Disse ytre organisasjoner inneholder både Guds sanne kirke, og medlemmer som ikke er gjenfødt.
Det du siterer fra Ellefsen kan jeg slutte meg til. Kirken er ikke et stillas, men frelste sjeler. De frelste sjeler er synlige i den forstand at vi forkynner Guds ord og tjener vår neste. Men hvem kirken er, kan ikke vi mennesker vite med sikkerhet. Det vet bare Gud som kjenner hjertene.
NLM har drevet mye seriøst arbeid med sin menighetsforståelse. Hope sin tenkning har vært den klart dominerende, men med ulike nyanser. Jeg kan gjerne være med på en ny gjennomtenkning av vårt kirkesyn. Ikke minst for å blankpusse vår lavkirkelige lekmannsprofil. Jeg frykter for at en tekning som er mer høykirkelig og også innebærer en form for embetstenkning er på vei inn hos oss. Det er jeg i tilfelle ikke glad for.
Hei Sandvik.
Det er mye i innlegget ditt som er verdt å svare på, men skal man gjøre det utførlig blir dette kanskje litt for mange tråder samtidig. Men et par ting.
Jeg forstår at Hopes syn har dominert NLM, og at dette er for vårt arv. Det er et særpreg for lekmannsbevegelsen, og følelsesmessig viktig for mange mennesker. Det kan være en god ting, men bare dersom det ikke går imot skriften. Dersom skriften faktisk innstifter et kirkelig embete (Som det heter i CA5) skal en lyde Gud fremfor Hope. Det hjelper ikke at Sandvik «i tilfelle ikke er glad for [det]».
Jeg er overbevist om at det er noe Skriften nettopp gjør. Det kan være stoff til mange bibeltimer, men jeg kan kanskje ripe litt i overflaten:
En kan finne flere forbilder i GT, særlig i profetenes forkynnelse og levittenes læreembete. (offertjenesten, som fullendes i Kristus, var bare en liten brøkdel av deres ansvar). Men for vårt vedkommende bør vi kanskje se på det gammeltestamentlige «allmenne prestedømme» som vi finner i 2 Mosebok 19:5-6. Her er et prestedømme som angår hele Israels folk, og kommer bl.a. til syne i at alle israelittiske menn skulle delta i de store tempelhøytidene tre ganger i året, og har som menighet en del i tempelets liturgi. Enda mer kommer det til syne i at Israel erklæres for å være Guds eiendom fremfor andre folk. Dette forholdet blir utvidet til hedningene i NT, i det Guds folk blir utvidet til å omfatte både jøder og ikke-jøder (1 Pet 2,5-10 sml. Rom 11:17). I stedet for å fødes inn i dette allmenne prestedømmet på en naturlig måte slik jødene gjorde før Kristi komme, blir kristne en del av det ved gjenfødelsen – gjennom dåpens vann. Det allmenne prestedømme i NT er altså ikke å forstå som en avvisning av et embete, men først og fremst som innlemmelsen i Guds folk. (Sml v. 10).
Tilbake til den spesifikke pastorale rollen, finnes det i NT mange plasser som en gjerne kan diskutere, som for eksempel i Matt 16:13-20; 28:16-20, Mark 16:15, Luk 24:44-49, Joh 20:19-23. Jeg går ikke inn på noen av disse plassene nå, og påstår ikke noe om hvordan de skal forståes. Jeg peker bare på at de kan diskuteres.
I Apostlenes gjerninger ser vi at Paulus og hans medarbeidere innvidde (ordinerte) eldste (herav ordet prest) og menighetstjenere i menighetene som de plantet (14:23). Dette kommer også til uttrykk i hilsenen i Filipperne 1:1.
Paulus innviet både Timoteus og Titus til denne oppgaven, og ber dem videre om å gå tjenesten videre til andre. Pastoralbrevene (1-2 Tim og Titus) gir dem instruks hver for seg. Det er interessant å sammenlikne likhetene og ulikhetene.
Brevene til Timoteus viser at han er opplært, og tar imot instruks. Det blir feil å si at han «fløt» opp til oppgaven. 1 Tim 4:14 viser at han ble innvidd ved håndspåleggelse, og videre at det var Gud som kallet ham, selv om kallet ble formidlet gjennom mennesker. En kan si at det både var et indre kall, og et ytre kall, sammen med opplæring og prøving som markerte rammen for hans tjeneste.
Pastoralbrevene snakker ikke om tilfeldige ordninger som mennesker har laget, men beskriver hvordan Gud alltid har behandlet sitt folk. Paulus skriver til Timoteus, i første brev, kapittel 3: «Jeg skriver dette til deg, enda jeg håper å komme tilbake snart. Men hvis det drar ut, vil jeg du skal vite hvordan en skal ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll.»
En kort respons på siste kommentar:
-En «skal en lyde Gud fremfor Hope.» Ja, Skriften er øverste norm for lære og liv. Derfor skal vi ikke bøye oss for noen «lærefader» enten det er Hope, Luther, Rosenius eller hvem det nå er, hvis de taler i strid med Guds ord. Samtidig skal vi gi akt på de våre lærere har talt, og prøve det på Guds ord.
-Den gammeltestamentlige prestetjenesten opphørte når Jesus kom. Etter det er alle gjenfødte kristne prester. «Alle troende er prester. Andre prester kjenner ikke NT til.» (biskop J.C.Heuch). Vi trenger ikke lenger noen prestelig mellommann mellom Gud og oss, for nå har vi Mellommannen Jesus Kristus.
-Av flokken med troende, får noen kall og nådegave til å være hyrde og eldste. Om denne tjenesten gir skriften noen kriterier (bl.a. 1 Tim 3,1ff og 1 Tim 2,12). Men vi er ikke bundet til å innsette eller ordinere disse på en bestemt måte. Om de skal innsettes med håndspåleggelse eller med et kallsbrev, om de skal velges eller fungere i kraft av sin nådegave uten noen bestemt innsettelse, er vi ikke bundet av. Her må vi finne ordninger som best tjener evangeliets fremme i vår tid.
Legg inn en kommentar