Kirkholm, Sjaastad, Aavik og Ibsen

(foto Ove Sandvik)

Bøker hører med til ferielivet. Den viktigste boken for meg gjennom hele året er Bibelen. I årets juletid har jeg i tillegg lest tre andre bøker.

Ibsen «.. den mærkelige Mand».

Sverre Mørkhagen skrev i 2019 en omfattende biografi på nesten 800 sider om forfatteren Henrik Ibsen. Boka heter «Ibsen «.. den mærkelige Mand»». Det er et imponerende verk om den store lille mannen Henrik Ibsen, som kun var 161 cm på strømpelesten. Det er interessant å bli bedre kjent med en av Norges mest kjente forfattere. Men jeg må innrømme at boka var tung å komme gjennom med alle sine detaljer. Nå ved årsskiftet er jeg kommet halvveis.

Elisa Safats sønn

Den neste boka heter «Elisa Safats sønn» og ble skrevet av Asbjørn Aavik i 1969. Boken er forkynnelse med utgangspunkt i profeten Elisa (Elisja) fra Det gamle testamentet. Dette er ei bok jeg har lest noen ganger før, men det er lenge siden nå. Som alltid skriver Aavik godt, men jeg ble denne gang overrasket over vektleggingen han gjør angående Åndens gaver. I siste del av boken nevner han ting han savner i bedehusforkynnelsen. Da den karismatiske bevegelsen nådde Norge kort tid etter at boka ble skrevet, så Aavik på denne bevegelsen som et bønnesvar for det han savnet og som han skriver om i denne boka. Det gikk ikke med den karismatiske bevegelsen som Aavik håpet. Jeg skjønner nå mer av hvorfor Aavik satte sitt håp til den karismatiske vekkelse.

På vei til talerstolen

Den siste jule- og nyttårsboka er helt fersk av året (2025). Den heter «På vei til talerstolen» og er skrevet av Knut Kåre Kirkholm og Egil Sjaastad. Begge er eller har vært knyttet til Fjellhaug Internasjonale Høgskole. Trønderen Sjaastad er pensjonist av den særlig aktive typen. Han er stadig ute med forkynnelse og veiledning både i skriftlig og muntlig form. Jørpelendingen Kirkholm er førstelektor ved Fjellhaug.

Boka gir veiledning til den som formidler Guds ord til store og små gjennom forkynnelse. Her er tre hovedkapitler. Først noen artikler om prinsippspørsmål: Hva er kristen forkynnelse, Bibelen i forkynnelsen, å skjelne rett mellom lov og evangelium m.m. Neste hovedavsnitt heter prekenen og tilhøreren. Her omtales blant annet forberedelse til talen, sjelesorg i forkynnelsen og trender som påvirker forkynnelsen. Det siste kapitlet handler om forkynnerens utrustning og utvikling. Boka anbefales varmt til alle som forkynner Guds ord for store eller for små. For meg som «aldri har fått det til» med forberedelse og formidling, er det ekstra nyttig med påfyll og påminning.

En liten observasjon. På bokas bakside nevnes noen sammenhenger der Guds ord forkynnes i forsamlingene. Her nevnes gudstjenester søndag formiddag, bedehusmøte med misjonærbesøk, pensjonisttreff og ulike barne- og ungdomssamlinger. Det som ikke nevnes er møteuker og ordinære bedehusmøter. I ett av kapitlene drøftes denne endringen i deler av bedehusbevegelsen. Flere uheldige sidere ved dette nevnes. Ikke minst at bedehusfolket nå samles langt sjeldnere til offentlig forkynnelse.

En annen tendens i tiden er at den omreisende forkynner erstattes av pastorer. En god venn fra Finnmark, Thoralf Jenssen, døde for 14 år siden. I tiden jeg var kretssekretær i Troms- og Finnmark krets NLM arbeidet vi med å få en områdearbeider til Finnmark. Thoralf hadde bakgrunn fra den læstadianske bevegelse med sine stedlige forkynnere. Etter en splittelse i menigheten i Kjøllefjord havnet Thoralf i NLM. Hans erfaring tilsa at han ikke ville han noen områdearbeider. Flere ganger nevnte han hvor fint han hadde opplevd variasjonen av forkynnernådegaver i NLM. Hvis vi får en områdearbeider var han redd for at vi ville miste noe av bredden og mangfoldet i forkynnelsen, hevdet han. Kanskje noe til ettertanke.