Vi venter på vekkelse

Illustrasjonsfoto.

 

Guds barn ber om og lengter etter vekkelse, ei tid der folk skal begynne å søke Gud og rope om frelse for si sjel.

Vi har hatt mange vekkelser i Norge opp gjennom tidene. Spesielle tider der Gud gjestet oss med mange og stor vekkelser der hele bygdesamfunn ble snudd opp ned. Slike tider er også kalt for besøkelsestider. Tider der Gud på en spesiell måte gjester et folk.

 

Vekkelsen ved Hans Nielsen Hauge er kanskje den mest kjente besøkelsestid i landet vårt. Folk ble frelst i store mengder, der han for fram med vitnesbyrdet om Jesus. I Rogaland er kanskje vekkelsene ved Svend Foldøen på begynnelsen av 1900-tallet mest kjent. Vekkelsen gikk fra bygd til bygd og hundrevis ble frelst.

Men ut over 1920-tallet ble det på ny åndelig mørkt. Vekkelsene stilnet og få ble frelst. Ludvig Hope var en av de mest kjente lederne i bedehus-Norge på den tiden. Han hadde selv stått i mange vekkelser, men nå var mismotet begynt å få overhånd. Det gikk så langt at han sendte oppsigelse til NLMs hovedstyre, men den ble ikke tatt til følge. I 1924 holdt han en tale, der han skildret noe av mørke som var seget inn over landet:

”Men når me nå legg øyra til folkesjela i Noreg, kva høyrer me då? Frå universitetet og frå mange preikestolar høyrer me at Bibelen er ikkje Guds ord, at Jesus var berre eit menneske, at alle religionar i sin inste grunn er noko nær like.

Frå mange skulestover vert det klaga over at borna får høyra for mykje om Gud og om kristendomen, og ikkje so få av våre lærarar ropar ut i sitt blinde mod at kristendomen gjerd dei små meir vondt enn godt.

Samstundes veks det opp i folket ein stor skare som klær seg i silke og lever som svin; dei forpestar samfunnet med sine sleipe tunger, sine ureine pennar og sitt heidenske liv.  Det let seg visst ikkje nekta at millom dei rike og dei som vil vera fine, veks gudløysa og umoralen. Dei har rå til å løyna råskapen, so han sjeldan kjem klårt fram i dagen, men difor tærer han like sterkt og sikkert på folkelukka og livslukka.” (”Mot målet” s.335)

Mye av det Hope skildrer ligner på vår tid. Jeg kjenner på noe av den samme sorgen, at folket vårt vender seg bort fra Gud. Men 6-8 år etter Hopes tale kom vekkelsen likevel. Det ble ei ny besøkelsestid og mange ble frelst. Store vekkelser gikk over hele landet i 1930-årene.

Det er noe spesielt når Gud gjester ei bygd. Jeg fikk oppleve det som ungdom på Jørpeland i 1981. En møteserie som begynte i januar ble forlenget til april. Nesten 40 bekjente at de hadde tatt imot Jesus som sin frelser og mange av disse ble bevart i troen. Hele bygda snakket om det som skjedde. På ferja og i butikker var vekkelsen samtaleemne. Folk som aldri hadde vist seg på bedehuset før, kom plutselig og overgav seg til Jesus.

Kan det samme skje i vår tid som skjedde på Hopes tid og på Jørpeland i 1981? Vi må sukke og be om det, selv om jeg må innrømme at menneskelig sett ser det mørkt ut. Vi må ikke glemme at Gud og Guds Ånd er den samme og Guds Ord er det samme. Middelet for vekkelse er det samme som før: «Så kommer da troen av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord.» Rom10,17 Det står om en evighet i himmelen eller i fortapelsen.

 

La oss ikke slutte å forkynne. La oss ikke slutt å be. Så er det kun Gud ved sin Ånd og sitt Ord som kan gi frukt. Og han er mektig.