fredag 8. mars 2013

Radikal og konservativ

Bedehuset er sentralt i den radikale lekmannsbevegelse.

Med jevne mellomrom kan det være nyttig å tenke gjennom ord og uttrykk vi bruker i kristen sammenheng. Ut fra vekkelsene i kjølvannet av Hans Nielsen Hauge og C. O. Rosenius, vokste det fram en sterk lekmannsbevegelse. Deler av denne bevegelsen fikk benevnelsen ”den radikale lekmannsbevegelse", og hadde sitt tilhold på bedehuset.

Hva lå bak denne benevnelsen? Hva var de viktigste trekk ved denne bevegelsen som gjorde at den fikk benevnelsen radikal?

Bibelsyn
Når lekmannsbevegelsen fikk benevnelsen radikal, var en av hovedårsakene at den var konservativ i bibelsynet. En ønsket å være tro mot Guds ord, og hevdet med frimodighet at det ikke er feil i Bibelen. Hele Bibelen er Guds inspirerte ord. Vanskelige ord og bibelvers skal forstås i lys av andre og mer klare ord om samme tema i Bibelen. Samtidig ble all bibelkritikk markert avvist både i tale og skrift.

Forkynnelsen
En annen viktig grunn til at bevegelsen ble kalt radikal, var den avgjorte forkynnelsen av synd og nåde. Mennesket er en synder fra ”hode til fot hjertets innerste rot.” Men Jesu fullkomne liv og hans soning for våre synder på Golgata, har forsonet Gud. Den som tar imot frelsen av nåde ved tro, blir født på ny og går over fra død til liv.

Det var også en klar vekkelsestone i forkynnelsen. ”Av døpte vrimlers stad og land, men hvor er troens brann?” Skal et menneske bli frelst må det omvende seg, det må bli født på ny. ”To veier ligger foran deg, på en må du gå!” Du kan ikke trøste deg med din dåpsattest, med at du går i et kristent miljø eller at du ble omvendt til Gud for mange år siden. Nei, hvordan har du det med Jesus i dag? Det er det avgjørende.

Forkynnerbevegelse
Den radikale lekmannsbevegelsen var først og fremst en forkynnerbevegelse. Å nå ut med forkynnelsen av Ordet var det sentrale mål. Kristenfolket var også vitner i hverdagen med ord og med sine liv. Det ble invitert til møter på bedehus og i heimer og de samlet barna i barnelag. For å nå enda lenger ut med evangeliet til barna og de unge, opprettet en skoler av ulike slag, en bygde leirsteder, barnehager osv. På dette feltet var man virkelig dristige i sin satsing.

Lavkirkelig
Kirkesynet var også en av grunnene til at denne bedehusbevegelsen fikk benevnelsen radikal. Kirkesynet var ikke bevisst utformet fra starten av, men vokste fram bl.a. gjennom vekkelser og forståelse av bibelens tale om nådegaver. Dette var en nådegavebevegelse, som var skeptisk til det embetssyn som rådet i Den norsk kirke. De fleste ønsket å stå som medlemmer i DNK, men bedehusfolket ville være uavhengig. I kirken, men ikke under kirken.

Det var en kirkeforståelse som sier at kirken er Guds folk, som samles under rett forkynnelse av Guds ord og rett forvaltning av sakramentene. Lekfolket fant sin åndelige heim på bedehus og forening, uavhengig av den offisielle kirke. Her ble også nattverden forrettet av lekfolket selv.

Pietistisk
Et viktig kjennetegn på denne bevegelsen var at den var pietistisk. Den radikale lekmannsbevegelsen hadde en klar avvisning av bruk av verdslige metoder og det man kalte underholdningskristendom. En av lederne, Johannes Solem, sa følgende i et foredrag for over 70 år siden: ”Hva beviser dette, at man har slik trang til å bruke så meget underholdning for å få folk til å komme når Guds ord skal forkynnes? Det beviser at vi begynner å tape troen på det enfoldige evangelium. Og derfor skal man stive opp evangelieforkynnelsen med så meget utvortes bråk.”

Dette var representative toner fra det radikale lekfolket. Den ekte radikalitet sa nei til underholdningslinjen. Derfor ble det sagt nei til bruk av bl.a. dans og den moderne popmusikken som vokste fram ette krigen. De var redde for å bli preget av verden og dens ting. De fryktet at dette ville stenge for den radikale forkynnelse av synd og nåde.

Misjon
Nøden for de unådde folkeslag var også sentralt i den radikale lekmannsbevegelse. Tusener dør hver dag uten å ha hørt om veien til himmelen. Ansvaret og kallet til å gå ut i all verden for å forkynne evangeliet, slo ned i lekfolket. Noen fikk kall til å reise ut til fremmende land med evangeliet, resten var sendemenighet og tok ansvar i forbønn og givertjeneste.

Tro mot kallet?
Et ransakende spørsmål er viktig å stille, for oss som er glad i den radikale pietistiske bedehustradisjon: Er vi tro mot vår arv og vår overbevisning? Eier vi den åndskraft som kjennetegnet denne bevegelsen fra starten? Vi trenger i ydmykhet å bøye oss for vår Gud, og be om åndskraft og nåde til å være tro i kallet Han gav.

2 kommentarer:

filip ring thenderup sa...

Kjempeflott artikkel over et viktig tema Ove. Jeg snakket faktisk litt om dette på Bedehuset i Birkeland for noen uker siden. Interessant er at radikal kommer av latinske radit - altså rot. Radikal er å ta ting med roten.

Anbefaler f.eks Watts - Den Radikale kristne

Anonym sa...

Ein kan ikkje gjere ei sak eller ein uttalelse positiv og den einaste rette bare ved å omtale den som radikal. Derfor var det bra at forklarte tingene du omtalte, Ove.