Når musikken splitter

 

Musikken i bedehus-Norge har endret seg dramatisk de siste tiår. Dette gjelder i liten grad på bedehusene på bygdene, men først og fremst i en del større forsamlinger og på stormøter.

Historisk tilbakeblikk

Fram til ca 1970 var musikklivet på bedehuset nokså ensartet. Noen brytninger har det vært, bl.a. når fiolin og trekkspill ble tatt i bruk, men dette roet seg raskt. På 60 og 70 tallet blomstret den verdslige poppmusikken opp for alvor. Ungdomsforbundet var raske til å ta i bruk den moderne musikken, mens de fleste organisasjonene på bedehuset var reservert eller avvisende.

Etter hvert fikk den moderne musikken mer innpass. ”Hvorfor skal djevelen ha all den gode musikken?” var et av slagordene fra den såkalte kristenrock bevegelsen. NLM var en av organisasjonene som kjempet imot å få denne ”verdens musikk” inn i sitt arbeid. Så sent som på begynnelsen av 1980 tallet var det lederartikler i Utsyn som advarte mot å ta i bruk rock på bedehuset.

Sterke krefter i organisasjonen arbeidet imidlertid målbevisst for at også NLM skulle åpne opp for pop og rock på bedehus og stevner. Dette synet vant mer og mer fram, og i dag er denne musikken vanlig både på store ungdomsstevner og generalforsamlinger. På de lokale bedehusene er det imidlertid enda Sangboka, musikklag og enkel solo, duett og korsang som dominerer. Kanskje med unntak av i en del større forsamlinger.

Noe som følger musikken, er dans. Dans har vært et fremmedelement på bedehuset. Misjonens skoler har fått unntak fra dans i undervisningen. Misjonsfolket tok barna ut av undervisningen i den offentlige skolen når dans sto på timeplanen. Nå opplever vi en dreining også her. Det rapporteres om tilløp til dans på kristne ungdomsarrangement.

Pietisme og Rosenius

NLM har sine røtter i den pietistiske vekkelse. Det er en rik arv med bl.a. en sentral Kristusforkynnelse, lekmannsvirksomhet og fornyet misjonssyn som klare kjennetegn. Samtidig var denne vekkelsen kjent for en frykt for å bli så preget av verden, at en kom bort fra Jesus. Dette preget de som ble frelst gjennom vekkelsene som gikk over landet første del av det 19.århundre. De tok et klart brudd og oppgjør med det miljø de hadde levd i, bl.a. på dansegulvet. Musikken som ble brukt der, ville de ikke ha på bedehuset for da sto de i fare for å falle fra troen.

De begrunnet dette med klare formaninger fra Guds ord. ”Skikk dere ikke lik med denne verden” – ”elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden”. Disse formaningene har dessverre stilnet i stor grad i forkynnelse og veiledning. Kanskje har ikke forskjellen mellom verden og Guds barn vært mindre enn nå. Det er ikke noe sunnhetstegn for Guds forsamling. Før sang misjonsfolket på bedehusene ”far verden, farvel” og ”farvel du brede strede, du ser meg ikke mer.” Disse toner har nå i stor grad stilnet. (Verdsliggjøringen de siste årene gjelder selvsagt ikke bare musikk, men i denne artikkelen er det musikken som er i fokus.)

En av lederne i NLM og ImF, Johannes Solheim, er representativ for veiledningen fra lederne på bedehuset om forholdet til verden. Under krigen skrev han i Utsyn: ”Jo lenger du kan holde deg borte fra verden, desto friskere og varmere vil ditt eget gudsliv være, og desto mer vil din kristendom bli respektert av dem som er utenfor. Det er det rene bedrag å innbille seg at man ved en verdslig kristendom har lettere for å vinne mennesker for Kristus. Tvert imot!”

NLM har også sitt særpreg fra den rosenianske vekkelse. En frigjørende forkynnelse av synd og nåde, lov og evangelium. I møtevirksomheten har forkynnelsen vært det sentrale, mens musikken ble sett på som utfyllende vitnesbyrd. Forkynnelsen hadde ofte et vekkende sikte, både overfor de som var på himmelveien og overfor ”verdens barn”.

 

Musikklag har lang tradisjon på bedehuset.

Her: Tøtdal musikklag i arkiv.

To ytterpunkt

Selv om det ”nye” musikksynet har vunnet fram i NLM, er det fortsatt mange som ikke er rolig for å bruke slik musikk i kristen virksomhet. Jeg er en av dem. Noen misjonsvenner har på grunn av den nye musikken, trukket seg ut og funnet seg en annen åndelig heim. Andre har resignert i sin motstand, og gleder seg over at denne type musikk tross alt samler mange unge under forkynnelse. Andre igjen har tatt konsekvensen av ikke lenger å vinne fram, ved å holde seg unna arrangement med slik musikk og heller konsentrere seg om arbeidet lokalt hvor de kan fortsette arbeidet med en profil de kan gå god for.

Grovt sett kan vi si at det er to ytterpunkt i synet på musikk i NLM. Den ene ytterkant hevder at vi kan bruke all musikk i kristen virksomhet, bare tekstene er gode. På den andre ytterfløy finner vi noen misjonsvenner som mener det finnes en kristen måte å spille musikk på. J.S.Bach er den store inspirator. Taktforskyvning er eksempel på musikk som ikke kan brukes. Måten en for eksempel spiller piano på, kan hindre Åndens verk i forsamlingen, hevdes det.

Dette sistnevnte synet har ikke mange tilhenger i NLM og har heller ikke hatt det historisk. Det er få misjonsvenner som har begrunnet sitt musikksyn teologisk, og dermed bundet samvittighetene på et slikt grunnlag. Personlig vil jeg også advare mot et slikt syn på musikken. Det kan binde samvittighetene på et grunnlag det ikke finnes bibelsk begrunnelse for.

Det andre ytterpunktet har vunnet fram i sterk grad. Kanskje er det først og fremst generasjonen mellom 40 og 60 som har vært plogspisser for dette synet. Denne generasjonen har vokst opp med foreldre fra en vekkelsesgenerasjon som var redd verdens påvirkning og derfor ikke ville ha ”det nye” inn på bedehusene. Menge av disse ”vekkelsens barn” reagerte på foreldrenes pietisme, og ville ikke selv oppdra sine barn etter samme normer. Når disse overtok ansvaret i organisasjonen, var de åpne for de nye strømninger.

Selv om den moderne musikken har tatt overhånd på stormøtene, tror jeg likevel at mange av misjonsfolket ikke er glad for denne utvikling. En ungdom sa til meg etter årets generalforsamling(GF) for NLM at han var overbevist om at hvis det hadde vært en gallup om musikken på GF, ville et stort flertall ønsket en kursendring. Jeg tror han har rett. Men store deler av misjonsfolket har resignert, blant annet i frykt for å bli stemplet som å være motstander av ungdommen. –Som om ungdommen skulle være ensartet i sitt musikksyn!

Ny økumenikk?

At mye er endret i kristen-Norge de siste årene, ser vi når vi leser annonser for de ulike sommerarrangement. De samme sanggrupper, tryllekunstnere, proff barnearbeidere osv. er annonsert enten det er i Sarons Dal, Skjærgårdsgospel, Oase, NLM og ImF.

Mens organisasjonene og ulike trossamfunn tidligere hadde sitt særpreg når det gjaldt sang og musikk, ser vi nå liten forskjell. Samme lovsang og samme grupper går igjen, ikke bare i stil, men ofte også rent konkret.

Da den karismatiske bevegelse brøt fram i Norge på 70/80 tallet, ble det advart i sterke ordelag fra NLMs ledere. Nå er den karismatiske lovsang en naturlig del av NLMs landsarrangement og i en del forsamlinger. En venn som ikke var tilstede på årets GF, så på overføring på internett av et kveldsmøte. Like før hadde han sett på et kveldsmøte fra Sarons Dal. -Det var akkurat likt, var hans kommentar. Forsangergruppe som dominerer allsangen, samme type musikk, mye lik lovsang…

Tilhengere av den nye musikken hevder ofte at tekstene i sangene har samme innhold som før, det er kun form og musikk som er ny. Uten å ha studert tekstene inngående, tør jeg likevel fastslå at det har foregått en betydelig forskyvning i innholdet. Bedehussangene med i hovedsak Kristussentrert, sjelesørgerisk og vekkende sikte, fortrenges mer og mer av karismatisk preget lovsang med sterkere fokus på meg selv og hva jeg skal gjøre, samt korte trossetninger som gjentas om igjen og om igjen. At det er sammenheng mellom musikkstil og teksters innhold er vanskelig å komme bort fra.

Samlende?

Mange i NLM har vært opptatt av at ledere må opptre samlende. Når nye ledere skal ansettes, er det et viktig spørsmål om vedkommende er en samlende leder. Det er tid for å spørre: Samlende overfor hvem?

GF og UL har ikke vært samlende de siste årene. De har samlet mye folk, men mange misjonsvenner har også trukket seg unna. De kan ikke være med på det opplegg som når dominerer stormøtene. Andre reiser for å ta ansvar, men forlater møtene med sorg i sinn.

Veien fram

Personlig er jeg urolig for den nye kurs som er blitt dominerende på stormøter og i enkelte forsamlinger. Det er trist at musikken skal splitte misjonsfolket, slik vi nå ser. Stormøtene skulle være til åndelig inspirasjon og fornyelse. For mange oppleves det nok slik, mens mange av oss andre er urolige og bekymret for en forskyvning i innhold. Jeg deler også uroen for den stadig større plass lovsangsavdelinger og konserter får når vi samles. Det er forkynnelsen av Guds ord som må vike plass.

Jeg har mer enn 30 års erfaring med misjonsarbeid blant ungdom. Min opplevelse er at mange ungdommer ikke er så opptatt av å få inn så mye nytt. Presset er ofte kommet ovenfra, fra ungdomsledere i foreldregenerasjonen. Dessverre.

Hvor går så veien videre? Jeg har ikke noe klart svar. Kanskje har vi kommet så langt at vi ikke kan finne en form som alle kan leve med. Kanskje må vi ta konsekvensen av dette og ha en form på formiddag og en annen om kvelden på GF? Kanskje bør vi arrangere to landsstevner for ungdom. Ett med nåværende form, og ett i mer tradisjonell form? Vi trenger å snakke sammen, men først og fremst å be over en åpen Bibel: Herre vis oss DIN vei!