Mister vi vårt særpreg?

En vekkende og frigjørende forkynnelse

har vært noe av NLMs særpreg. (Ill.foto)

For 50 år siden var det stor forskjell på møteopplegg og delvis også innhold på bedehuset, i kirka og i frimenigheter som pinsevennene. Holder vi på å miste vårt særpreg?

At mye er endret i kristen-Norge de siste årene, ser vi bl.a. når vi leser annonser for de ulike sommerarrangement. De samme sanggrupper, tryllekunstnere, proffe barnearbeidere osv. er annonsert enten det er stormøter i Sarons Dal, Skjærgårdsgospel, Oase, NLM og ImF.

Mens organisasjonene og ulike trossamfunn tidligere hadde sitt særpreg når det gjaldt sang og musikk, ser vi nå liten forskjell. Samme lovsang og samme grupper går igjen, ikke bare i stil, men ofte også rent konkret.

I kirken var det før kun er streng liturgisk ordning i gudstjenesten. Nå er dette adskillig myket opp, selv om liturgien enda står sterkt. På bedehusene var det sangboksang, forkynnelse og frie vitnesbyrd som var det vanlige. Slik er det på de fleste bedehus enda, mens enkelte forsamlinger og stormøter har endret profil, kanskje i to retninger: mer liturgi og mer karismatikk.

Forkynnelsen hadde sitt særpreg i de ulike kirkesamfunn og organisasjoner. De ulike organisasjonene på bedehuset hadde også noe ulik vektlegging i forkynnelsen. Det var en sterk organisasjonsbevissthet og lite utveksling av forkynnere.

På 1970 tallet begynte ”den karismatiske vekkelse” å vokse fram i lutherske kretser. NLMs ledere var veldig klare i sin veiledning om at dette ønsket de ikke inn i organisasjonen. Den karismatiske vekkelse representerer en forskyvning av sentrum i forkynnelsen. Andre organisasjoner på bedehuset var mer åpne for påvirkning.

De 40 årene som har gått, har vist at de som ønsket en karismatisk fornyelse delvis har vunnet fram. Dette gjelder først og fremst på musikkens område. Sanger med karismatisk innhold og lovsangsavdelinger i starten av møter kan nevnes.

I tillegg til denne strømning, har det de siste årene vært en markert svekking av lærebevisstheten. Fellesmøter med ei verdsliggjort statskirke og med ikke lutherske kirkesamfunn og også utveksling av forkynnere er blitt langt mer vanlig.

Organisasjonsbevisstheten er betydelig svekket, ikke minst i aldersgruppen under 50. Som nevnt i innledningen, er det nå ofte liten forskjell på møteopplegg, sangvalg og kanskje også på forkynnelsen på stormøtene til organisasjonene og kirkesamfunn.

Mange vil si at dette er av det gode. Vi skal jo til samme himmel, blir det hevdet. Den som sier slikt glemmer en vesentlig ting. I himmelen er det ikke mer synd. I himmelen slipper ikke den gamle natur inn. I himmelen finnes ingen djevel som bare er ute for ”å stjele, myrde og ødelegge”.

Guds ord advarer mot at mye forkynnelse og tilbedelse som gir seg ut for å være ekte, ikke nødvendigvis trenger være det. Djevelen selv bruker flittig Guds ord for å fremme sin antikristelige sak. I de siste tider skal dette øke i omfang. Vi trenger å justere kursen etter Guds ord.

I NLM har vi hatt som vårt særpreg en forkynnelse i tråd med luthersk- roseniansk lære. Et Kristussentrert budskap om synd og nåde til vekkelse, frigjørelse og ransakelse. Dette har også preget vår sang og musikkprofil. Jeg tror det er på tide å blankpusse vår profil. Ikke i åndelig hovmod, men i ydmykhet innfor Guds ord.