mandag 27. desember 2010

Minnetale om far

I dag er vi samlet for å ta avskjed med far. Det er både vemod og glede en slik dag. Et stort vemod over at plassen til far nå er tom. Glede fordi vi vet at han nå er trygt heime i himmelen og har det evig godt.


Far heter altså Oskar Sandvik og var en ekte Jørpelandsgutt, selv om foreldrene var innflyttere fra Tysvær og Høle. Fars foreldre og eldre søsken flyttet fra Stavanger til Jørpeland i desember 1922. Godt og vel ett år etter ble far født, 10.02.1924. Han fikk senere flere søsken, til sammen var de sju.

Familie bodde i Vågen, i 2. etasje i Olaus Lea sitt hus. Da far var fire år, mistet han faren sin. Det var to dager før jul. Farmor var da ca 1 måned på vei med barn nummer 7, onkel Alf. Tapet av faren førte til at far vokste opp i fattigdom. For å få endene til å møtes, hadde farmor vaskejobb på skolen og støtte fra sosialen. I tillegg måttet hun også hekle sengetepper som hun loddet ut, til inntekt for familien.

Far måtte derfor ut i arbeid så snart han var ferdig på folkeskolen. Han var først tjenestegutt hos Olaus Lea, før han begynte på Stålverket omtrent da krigen brøt ut. Mesteparten av tiden på Stålverket var far på Mekanikken. Etter konkursen i 1977 fikk han jobb hos onkel Sverre på Fjelde mek. verksted. Her var han til han ble pensjonist.

I ungdomstiden var den en ting som far var opptatt av, nemlig sport. Han var fast på Staals A-lag i fotball, han drev med bandy og friidrett. I tillegg var han glad i å gå fjellet og en ivrig sjakkspiller.

I 1950 skjedde en stor omveltning i fars liv. Mor hans døde plutselig. Far var ikke heime da det skjedde, men når han kom heim sang søskena hans Johanna, Lars og Alf sangen vi skal synge på grava: ”Skal vi møte våre kjære, se dem glade der igjen. Evig sammen med dem å være, aldri skilles venn for venn.” Dette ble et sterkt kall til far, som der og da overgav sitt liv til Jesus og ble en kristen.

Det ble et radikalt brudd med det gamle livet. Hele pokalsamlingen ble kastet i Tunglandselva, og vennelaget ble nytt. Han fant sin plass på bedehuset og i Norsk Luthersk Misjonssamband. Her var han trofast med resten av sitt liv. Han var også i mange år søndagsskolelærer.

På bedehuset traff han også mor, Eli Fjelde, og de giftet seg nyttårsaften 1955. De bygde hus på Tungland og bodde der fram til nylig. Det ble etter hvert fire barn, Torild og Einar ble boende med sine familier på Jørpeland, Sissel ble Finnmarking, mens undertegnede har bodd mange steder rundt om i landet. Det har også blitt 12 barnebarn.

Familien har alltid betydd veldig mye for far. Selv om han hadde liten tro på seg selv, hadde han stort barnetekke og vi barna og sener barnebarna gledet oss over å være sammen med han. Han kunne fortelle de samme gamle vitsene om og om igjen. Han kunne sitte lenge i vinduet sammen med de små og leke ”billeken”.

Ikke minst var han opptatt av at mor skulle ha det godt. Han var raus med å si at han hadde vært utrolig heldig som fant den hustru som han fant. Når han var inne på dette kunne han ble høytidlig i målet.

Far var på ingen måte fullkommen. At han var en synder vistes på han som på oss andre. Men han var samtidig sterkt preget av livet med Jesus. Han hadde husandakt hver eneste dag ved ett av måltidene. Han stod opp klokken halv fem om morgenen for å lese i Bibelen og be før han gikk på arbeid. Han vitnet for folk på gata og på bedehuset. Det var om å gjøre for far at folk måtte bli frelst. Det er en himmel å vinne og et helvete å unnfly.

Han hadde funnet Jesus som den eneste veien til himmelen. Den veien var han med og viste andre til. Et av de bibelvers far ofte siterte understreker dette: ”Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.” (1 Joh 5,12) Personlig er jeg uendelig takknemlig for at far og mor viste meg veien til himmelen.

Far var en trofast forbeder. Familie, slekt, naboer og misjonens sak var daglig nevnt for himmelens trone. Mange av oss har derfor mistet en forbeder når far nå har flyttet heim.

De siste årene var far mye syk. Heldigvis hadde han ikke mye smerter. I november hadde sykdommen tatt så mye tak, at han fikk plass på sykeheimen. Kl.04.45 fredag 17. desember sovnet han stille inn og fikk ny adresse. Nå er han evig berget heime i himmelen.

For oss som tror på Jesus er det derfor ikke noe farvel, men et på gjensyn. Det var fars høyeste ønske at vi måtte stille oss slik at vi fikk være i himmelen sammen, vi som var det her på jord.

Vi lyser fred over fars veldig gode minne, og ser fram til å møte han igjen i himmelen.

(Minnetale i fars begravelse, Jørpeland kyrkje lille julaften 23.12.2010)

Ingen kommentarer: