Fornyet lekmannsbevegelse

Lekmannsbevegelsen på bedehuset sliter i motvind fra alle kanter. En av vindene blåser i kirkelig retning. Vi trenger et fornyet syn på bevegelsens åndelige verdier.

Fra Solberg bedehus, Tøtdal

Selv om det alltid har vært ulike syn på NLMs forhold til kirken og kirkelig handlinger, har hovedstrømmen vært at misjonen og bedehuset har vært et alternativ til kirken. Vi har vært en nådegavebevegelse, ikke knyttet til noe embete. Møteformen har vært fri, uten liturgiske innslag.

Påvirkning fra misjonsland
Mange av de nasjonale kirkene hvor vi har misjonsarbeid, er derimot blitt kirkelige, for ikke å si høykirkelige. Misjonens ledelse har så lenge de maktet, motsatt seg at misjonærene skulle inn i embeter og bruke presteklær. Presset ble derimot etter hvert så stort at ledelsen måtte gi etter. Nå er flere av vår misjonærer i prestestillinger og bærer prestesnipp.

Når misjonærene har kommet heim, har flere av dem tatt med seg denne tenkning. Mange er gått inn i prestestillinger i Norge. Andre målbærer et annet kirkesyn enn det radikale lekmannssyn basert på nådegaver, som har vært det bærende i NLM.

Hierarkisk kirkevekst
De sener år har det blåst en ny kirkelig vind fra en litt annen kant. Store kirkevekst forsamlinger og karismatiske kirker i USA har vært til inspirasjon for mange.

Mange av disse kirkene er sterkt pastorsentrert, noe som har preget deler av forsamlingsbyggingstanken i NLM de siste årene. Flere av dem tenker også mer hierarkisk enn nådegavebevegelsen tidligere har gjort.

Dåp og konfirmasjon på bedehuset
Mange av oss som er skeptisk både til høykirkelighet og amerikansk preget forsamlingsbygging, har imidlertid vært glade for at vi på bedehuset har begynt med dåp, konfirmasjon og etter hvert også begravelser i egen regi.

Når ”liturgi” for disse handlingene skal utarbeides, er det imidlertid vanskelig å beholde lekmannslinja. Da havner en lett i faste formuleringer og faste bønner. Lekmannslinjens frihet byttes med kirkelig liturgi.

Usunn kirkelighet
Dette er mer enn en ufarlig uenighet om ytre former. Det fører lett til ubibelsk kirkelighet. Vi har sett det i kirken. Hos mange av de prestene som var bibeltro og høykirkelige, har etter hvert høykirkeligheten overskygget bibeltroskapen og flere har havnet i katolske kirker.

Jeg frykter for at den samme fare lurer i lekmannsbevegelsen. Faren er stor for å bli så opptatt av rett formuleringer, rett forvaltning og rett organisering at nådegavenes fri løp stivner. Vi blir mer opptatt av de ytre former, enn Åndens frihet. Veien til tilstivnet høykirkelighet er kort for mange innen den radikale bedehusbevegelse.

Vi trenger vekkelse
Hvorfor går det slik? Jeg tror at mye skyldes at vekkelsene på bedehusene har stilnet. Det som særpreget vekkelsene var nettopp friheten synderen ble satt inn i. Den radikale omvendelsen utløste vitnetrang som kom rett fra hjertet, ikke fra en lært liturgi. Når vekkelsen stilnet, fòr også mye av folket. Da blir det lett å tenke på omorganisering og omlegging av det ytre for å samle nye folk til møtene. Så glemmer man lett at Guds rike er et Åndens rike, ikke et organisatorisk rike.

Dette viser også kirkehistorien. Guds rike har gått fram gjennom vekkelser, selv om de ytre former har vært svært forskjellige. Guds Ånd er ikke bundet til verken lekmannsbevegelse eller kirkelighet. Der Guds ord blir forkynt rett og klart og sakramentene rett forvaltet, der er Guds sanne menighet.

Likevel er jeg overbevist om at idealene i den radikale lekmannsbevegelsen er solid bibelsk begrunnet. Denne arven gjør vi vel i å ta vare på, men det må skje gjennom vekkelse i det indre liv hos den enkelte av oss. Ellers blir det bare enda en tilstivnet ytre organisasjon.