-De sang meg ned!

Det er juletid. Kanskje den tid der sangen og sanggleden er sterkest. Englene sang på Betlehemsmarkene om frelseren som er født. Guds barn vil gjerne synge med.

Hovedpersonen i julen er Han som kom for å frelse fortapte syndere. Men Jesus er dessverre ikke hovedperson på alle vår tids julekonserter. Artister som ellers i året forkynner det stikk motsatte av Bibelens budskap, stiller gjerne opp og synger om glade jul.

For en tid tilbake snakket jeg med en misjonsvenn som hadde vært på en julekonsert. Misjonsvennen sa at det hadde vært en flott musikalsk opplevelse, men under konserten kom misjonsvennen til å tenke på båtbyggeren i romanen «Våre lamper slukner». Båtbyggeren minnet sin forsamling om at det går an at Jesus står utenfor og banker på din dør og menighetens dør. Det ble for sterk kost for forsamlingen, så de sang han ned fra talerstolen.

Jeg undres på om båtbyggeren også ville bli sunget ned av dem som var på julekonserten, sa misjonsvennen. Den nevnte romanen avsluttes med at det var jubileumsfest i menigheten. Mens menighetens kor sto klar til å synge, kom Jesus igjen og hentet sine i sky. Mer enn halvparten av koret og en stor del av menigheten var plutselig borte, mens de som ikke ble med ropte ut i fortvilelse: Se de dårlige jomfruene!

Det kan være en flott opplevelse å nyte en god konsert. Og budskapet om Jesus som kom for å sone vår synder, kan nå langt gjennom sangens ord og toner. Gamle emissær Rasmus Espeland sa en gang etter en tale, fritt sitert: «Vi setter oss til bordet for å spise oss mette, men om også oppdekningen er flott, setter det en ekstra spiss på måltidet. I denne talen var både maten og oppdekningen god.»

Samtidig er jeg redd for at mange av julens konserter blir mye flott oppdekning og lite mat. Jan Byfuglien skrev i 1979: «Du ser kanskje Jesus som barnet i krybben, Og hyrder på marken og vismenn på kne, Med stjerner som stråler og engler som synger, Gir stemningsfull glede og budskap om fred. Men har du sett Jesus som lider på korset, Som soner for din skyld, som lindrer din nød; Og har du sett Jesus som står opp av graven, Gir håp om et nytt liv og seier over død?»

Måtte Bibelens fantastiske julebudskap få glede oss også denne julen: «Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Alt dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde sagt ved profeten: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Med oss er Gud. (Matt 1:21-23)

Gjør som hyrdene i Betlehem

(foto dagen.no)

Hyrdene på markene utenfor Betlehem fikk besøk av engler i år null. De hadde et budskap fra himmelen om at en frelser var født i en stall i nærheten.

Da englene hadde forlatt dem,  var ikke hyrdene sene med å reagere: «La oss nå gå rett til Betlehem» (Luk 2,15). Ni måneder tidligere hadde også frelserens foreldre hatt englebesøk. Engelen sa at Maria skulle bli med barn ved Den Hellige Ånd og barnet skulle kalles Jesus, «for han skal frelse sitt folk fra deres synder» (Mat 1,21).

Nå var dette skjedd, og Jesu frelsesverk påbegynt. Han kom for å åpne veien til himmelen for den som gjør som hyrdene, og kommer til Jesus. «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16)

God jul.

 

(Ord til ettertanke i Strandbuen 20.12.2024)

Godt sagt

Enkelte utsagn fester seg noen ganger litt ekstra når jeg hører eller leser forkynnelse. Disse kan være gode «å tygge» litt på.

Jeg har tidligere på denne bloggen publisert noen slik sitater. Her kommer et lite knippe til.

Øivind Andersen

Så lenge et menneske er loven noe skyldig, eier han ikke syndenes forlatelse.

Religiøsitet består i at vi utfolder iboende anlegg.

Jan Bygstad

Er grunnen til at det satses på så mange virkemidler og tiltak, at vi har mistet troen på at Ordet kan virke av seg selv, og derfor må erstattes av vår innsats og våre påfunn?

Ole Hallesby

Ber du om Åndens fylde, så får du syndens fylde.

Ludvig Hope

Den Kristus som går til Golgata, han sonar for våre synder, og den Kristus som står på si grav påskemorgon, han har knust dødsens stormaktsvelde. Han er livsens konge, og fordi han lever, skal me leva.

Dei norske kristne i eldre tider var so redde for å koma for mykje ilag med verdslege menneske at dei visst gjekk over streken på den kanten. Dei gløymde kanskje at det var ikkje menneska sjølve dei skulde venda seg ifrå, men den ånd som rår i verda. No tor det henda at verda er for lite verda for oss kristne, og difor er her ogso so mykje verdslegjord kristendom.

Frank Jacobsen

Herren strider med sterk røst for at menigheten skal høre Åndens røst og tale, og ikke rette seg etter menneskeord og ytre begivenheter.

Martin Luther

Når du har grepet og fått Kristus ved troen ved hvem du er rettferdig, så gå nå også hen og elsk din Gud og din neste, anrop Gud, takk og lovpris og bekjenn ham, gjør vel og tjen din neste, gjør det som blir befalt i ditt embete eller stand. Gode gjerninger er de som flyter av troens og hjertens lyst, etter at man ved Kristus har fått syndenes forlatelse og nåde.

J. F. Løvgren

Det er noe som er bedre enn engler for Gud. Hva er det? Frelste mennesker. Dem må han føde, og ikke skape.

Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød dem å komme inn. Det sa Jesus. I stedet ber vi Gud overta jobben. Så legger vi oss på sofaen imens.

Carl Olof Rosenius

Det hører med at den englekledde fienden får sjeler som alt har smakt de himmelske gaver, til å bli lei av Ordet om Kristus. De går trette av den lære som tjener til gudsfrykt, og får lyst på noe nytt. Noe som kan føre dem høyere og videre inn i de store åndelige hemmeligheter.

Tegnet på at forherdelse er inntrådt, er at synden plager deg mindre og mindre. Du får mindre bruk for nådestolen, mens du blir mer og mer sterk i din tro, modig, selvklok og sikker.

Er våre synder godtgjort med Jesu blod, da skal de ikke kreves av oss, så lenge Gud er rettferdig og ikke forkaster den løsepenge han selv har bestemt for våre synder.

Aksel Valen-Sendstad

Guds Ånd er han som kaller oss til troen på Kristus, opplyser oss og omvender oss, og som holder oss oppe hos den ene sanne Gud til evig liv.

Ånden er ikke en indre stemme som vi fornemmer i og av oss selv.

Det er kristelig talt meningsløst å vie fraskilte etter kirkens ritual. Det er imot Guds Ord og ordning. Dersom kirken gjør dette, nedbrytes respekten for ekteskapet høyhet, ukrenkelighet og hellighet i menneskers bevissthet, og den kirkelige vielse blir ikke annet enn «festlig» og «høytidelig» seremoni uten åndskraft og alvor.

Ifølge Skriften er syndstilgivelsen en domsakt fra Guds side, som erklærer at synden ikke lenger skal tilregnes synderen.

Møteuke og julemesse i Eiken

Fra julemessa (foto Ove Sandvik)

Første uka i desember arrangerte Eiken NLM en møteuke som ble avsluttet med julemesse på lørdag og julegrøt på søndag.

Det var første gang jeg var i Eiken som taler. Eiken grenser til Fjotland i vest, og ligger i Flekkefjord Felleslag. Jeg har vært mange ganger i Fjotland, og det hendte at det kom besøk fra naboen i øst.

Møtene startet onsdag 4. desember og ble avsluttet søndag 8. desember. Et utmerket vertskap for predikanten var Irene og Thorvald Handeland. De bor på egen gard på Handeland, vest i Eiken. Jeg startet fra Jørpeland onsdag 4.12 kl.15.30 og fikk en fin kjøretur via Tonstad til Eiken, og var framme i god tid før møtestart kl.19.30. Ole Dag Meland var møteleder og det var nydelig sang av Ann Jenny Kirkedam. Vi var knapt 15 til stede denne første kvelden, og møtet var åpent og godt.

Eiken bedehus (foto Ove Sandvik)

I løpet av kvelden begynte snøen å legge seg, og det ble hvitt og fint. Om morgenen var det imidlertid snudd om til regn, som kom i store mengder hele dagen. Denne dagen fikk jeg ha en andakt på sykeheimen i Eiken kl.16.00, med åtte tilhørere. Vi skulle etter planen hatt en andakt også på en annen institusjon i bygda denne ettermiddagen, men det la seg ikke til rette denne gang. Møtet på bedehuset var kl.19.30. Her var sang av Stein Åge Fuglestveit og møteleder var Thorvald Handeland. Forsamlingen øket til ca. 20 denne kvelden.

Fredag var rolig på dagtid, med tid til forberedelse, lesing, turgåing og skriving. Møtet var også denne kvelden kl.19.30, og denne gang var det Stein Åge Fuglestveit sin svigerdatter Hanne Louise som sang, sammen med venninnen Mona Troland. Stein Åge spilte piano til. Hanne Louise er vokst opp på Val og Namsos, og foreldrene er gode venner av meg (Gjøra) fra tiden i Namdal. Denne kvelden var det igjen Ole Dag Meland som ledet samlingen. Møtene ble overført på en kommunal beredskapsradio, som blant annet sykeheimen kan ta inn. Vi var 17 til sammen denne kvelden, og mange av de frammøtte ryddet til julemessa etter møtet.

Hanna Louis Fuglestveit (t.v.) og Mona Troland. (foto Ove Sandvik)

Andreas Kvinlaug

Andreas Kvinlaug var fra Fjotland, nabobygda til Eiken. Han ble frelst som 17-åring og dro senere til Amerika. Han kom tilbake til Fjotland i 1896 og begynte som kombinert maler og emissær. Høsten 1901 kjente han på en indre røst som sa: «Gå til Eiken! Gå til Eiken!» Eiken var ei av Agders hardeste arbeidsmarker for forkynnere på denne tiden, og Kvinlaug var ikke glad for den indre minnelse. Til slutt ble han imidlertid overbevist om at det var Gud som kalte og han svarte ja. Folket begynte å søke Gud både den høsten og da han kom tilbake året etter, men den store vekkelsen i Eiken kom først noen år senere. Da var Kvinlaug blitt ansatt i Stavanger krets av NLM.

Andreas Kvinlaug (foto ukjent)

I 1903 var han blant annet på Fiskå, og vekkelsen brøt ut. Noen menn fra Jørpeland oppsøkte Kvinlaug på Fiskå, og ba han komme til Jørpeland. Det gjorde han høsten 1904, og han ble stående i vekkelse på Jørpeland til langt utpå våren i 1905. Det ble en av de største vekkelser på Jørpeland, og under disse møtene ble den første foreningen for Kinamisjonen stiftet på Jørpeland. Flere fra min familie ble frelst i denne vekkelsen. Det var derfor fint for meg å få komme til Eiken, hvor Kvinlaug fikk et slikt spesielt kall.

Julemessa

Lørdag og søndag var spesielle dager på Eiken bedehus. Lørdag var det årets julemesse, mens det på søndag var tid for julegraut. Jeg hadde andakter kl.12.00 og 16.00 på julemessa, den første var tilrettelagt for de minste. Julemessa er en stor hendelse i bygda. Rundt 200 var innom fra starten kl.12.00, det vil si fullt hus både i møtesal, matsal og peisestua. Det er imponerende å se hva noen få misjonsvenner får til. Det var rundt 700 gevinster som fikk heldige vinnere på ti åre-trekninger og ett hovedlotteri. I tillegg ble det solgt komlemiddag og mye god kaffemat.

Gevinster på julemessa (foto Ove Sandvik)

Gutte- og jentelaget (3.16 og 3.17) har laget en del av gevinstene, med hjelp av sine ledere. Blant annet var det flere hagebenker med bord. Det var intens aktivitet de 5-6 timene alt dette skulle skje. På den første møtesamlingen fikk vi sang av mor og datter Nina Iren og Nelly Eikeland, mens mannsgruppa Havdur sang på siste samling. Resultatet ble veldig bra, men er i skrivende stund ikke endelig klart. Det antydes mellom kr.160-180.000,- brutto til misjonen.

Møteuka ble avsluttet med julegrøt søndag kl.13.00. Dette er tradisjonelt en familiesamling i samarbeid med Normisjon og NMS. Vanligvis er det taco-kveld på enkelte fredager, men i forbindelse med julemessa ble taco byttet med grøt. Jeg var bedt om å ha en kort andakt for de minste barna, men ingen barn kom. Heldigvis var det 30-40 godt voksne, så andakten måtte legges om.

Jeg er veldig takknemlig for dagene i Eiken. Fint å bli kjent med nye misjonsvenner og å få dele Guds ord med store og små. Og ikke minst, hjertelig takk til alle som har vært med i bønn for denne møteuka.

Eiken fra Handeland (foto Ove Sandvik)

Mannsgruppa Havdur fra Svennevig sør for Vigeland.

(foto Ove Sandvik)

Fra julemessa, møtesal og matsal..

(foto Ove Sandvik)

Julemessa, møtesal og peisestua.

(foto Ove Sandvik)

Severin Tobiassen – Setesdals apostel

Severin Tobiassen (foto Misjon i 100 år)

Severin Tobiassen fra Birkenes ble frelst da han var 30 år gammel. Etter det er han mest kjent som vekkelsespredikant av den originale typen.

Det gikk mange historier om denne fargerike predikanten fra Sørlandet. Han holdt på sin særpregede dialekt, og var svært slagferdig både på og utenom talerstolen. Her er et lite knippe historier:

Den kanskje mest kjente av disse historiene ble til da Severin Tobiassen talte om emmausvandrerne. Jesus var blitt korsfestet på langfredag og etter at han døde ble han begravet, godt bevoktet av både soldater og det romerske seglet. Påskemorgen begynte ryktene å gå om at Jesus var stått opp av graven. De to Jesu venner som var på vei til Emmaus våget ikke å tro at Jesus virkelig var stått opp av graven, og var både nedtrykte og forvirra. Da kom Jesus og gikk sammen med dem, og vel framme i Emmaus åpenbarte han seg for dem slik at de forsto at han virkelig var den oppstandne Frelser. Da Jesus forlot dem, var de ikke sene med å sette kursen tilbake til Jerusalem. Severin Tobiassen uttrykte det på sin måte: Da Jesus forlot dem «heiv dei se på syklane og sykla te Jerusalem så dei lå flade i svingane.»

Severin Tobiassen 

(foto Kirkeliv i Tveit prestegjeld)

Røyknes er ei bygd som ligger nord for Vennesla. Dette var ei bygd som Severin ofte var innom og forkynte Guds ord. Nesten hver gang han var på vei til Setesdal, stoppet han en dag og to på Røyknes. På et stormøte han var på, var både Carl Fr. Wisløff og Håvard Birkeland talere, sammen med Severin. Det var Severin som skulle avslutt samværet og han startet med å si: «Ja, nå har mi hørt det e lesen frå Bibelen både på bogmål å nynorsk, men nå ska mi lese de sånn det står skreven: «Rævene har huler å himmelens fauler har reier..» En av de siste gangene han var på Røyknes sa han det slik: «Nå har æ prekt så møe på Røyknes at heile bygda burde vært omvendt fleirfoldige ganger!»

En gang hadde han noen møter på Birkeland bedehus. Mye folk kom på møtene og vekkelsen brøt ut. Severin var direkte som han pleide og ropte ut: «Døkker søndebokker der døkker sidder på dei nerste benkane, døkker må omvende døkker å tru på Gud!» På et annet bedehus var temaet for talen om Abraham og Lot. Familiene til Lot og Abraham ble etter hvert så store, at de måtte skille lag. Severin forklarte dette på sitt vis: «Abraham lod Lot ta landet omkring Sodoma og Gomorra, for der vadde så godt beidøø!»

Håbbesland markert med rød dråpe oppe t.h.

(norgeskart.no)

Hele livet på Håbbesland

Severin Tobiassen ble født 2. september 1873 på husmannsplassen Larsbakken under garden Østerhus på Håbbeslandsheia i Birkenes kommune. Birkenes ligger i tidligere Aust-Agder fylke nordvest for Lillesand. Han ble døpt i Birkenes kirke 25. oktober samme året. Foreldrene hans var husmenn Arnt Tobias Torjussen (1830-1907) og Tomine Marie Johannesdatter (1841-1912). Foreldrene ble gift i 1879 og de hadde to sønner og to døtre da Severin ble født i 1873. Etter Severin kom det tre sønner til, så søskenflokken på Håbbeslandsheia var på åtte.

Foreldrene til Severin var ikke kristne i hans oppvekst, men de hadde stor respekt for kristendommen og far leste fra en huspostille hver søndag. Severin ble konfirmert i Birkenes kirke 7. oktober 1888, og karakteren han fikk viser at det var et godt hode på gutten. Presten førte inn «meget godt» ved Severin sitt navn i kirkeboka. Etter konfirmasjonen utdannet han seg til snekker og tømmermann. Han hadde et godt humør, var slagferdig og full av spillopper. I helgene var alkoholen ofte en følgesvenn. Da han på fredag ettermiddag tok farvel med sine arbeidskamerater, kunne han hilse dem med disse ordene: «Me sees på mandag, guder, sjuge og elendige».

Severin Tobiassen som ung.

(foto Setesdølen 01.03.2005)

Severin ble boende heime hos foreldrene til etter at han hadde passet 30 år. Da det ble tatt opp folketelling i desember 1900, ble han kalt Søverin Haabeslansmoen og var «hustømmermann og snekker» av yrke. Fire måneder etter at han passerte de tretti, var det endelig tid for Severin til å gå til alters. Den utkårede var også fra Håbbesland og het Elen Katrine Kristensdatter. Hun var nesten 25 år da kirkeklokken ringte i Birkeland kirke. Elen Katrine og Severin ble boende på Håbbeslandmoen, men overtok garden til Elen Katrines foreldre på Håbbesland i 1923, og her bodde de resten av livet.

Etter hvert fikk de fem barn. Først kom Arnt Tobias i 1904, neste var Kirsten i 1906, Sverre i 1909, Magni i 1912 og Edith Synnøve i 1914. De tre siste barna ble hjemmedøpt av Severin selv. Flere av barna ble boende på Håbbesland. Det var sønnen Sverre som overtok garden til Elen Katrine og Severin.

Elen Katrine og Severin Tobiassen og barna

(foto Birkenes ætt og odel)

Radikalt omvendt i vekkelse

I 1901 kom en ung emissær på ski over heia til Birkenes. Her hadde han møter i tre uker i hovedbygda Birkeland, uten at det så ut til å bære noe særlig frukt. Han kom igjen også i 1902 og i januar 1903 var han nok engang tilbake. Nå hadde han vekselvis møter på Birkeland og i de mindre bygdene i kommunen. 2. februar kom han til Håbbesland og startet med møter i skolehuset. Han hadde vært her før, og da var det veldig tungt å tale.

Denne gang var det stapp fullt i skolehuset allerede på første møte, og det var vekkelsesånd fra første stund. Mot slutten av møtet ba Belland en ung mann om å avslutte møtet, men mannen fikk ikke fram et ord. Dette førte til at hele forsamlingen falt på kne i bønn og i gråt. Vekkelsen brøt på, men Severin som var kjent som en villbasse, ville ikke gå på samlingene den første tiden. Men så fikk han høre at mye ungdom var samlet på møtene, og så møtte også han opp.

Severin Tobiassen sin heimegard Håbbeslansheia

(foto Lillesand-posten 25.02.2005)

På ett møte reiste en slektning av Severin seg og sa at han ville bli en kristen. Dette gjorde sterkt inntrykk på Severin og han oppsøkte slektningen dagen etter. Han sa da til Severin at det var på høy tid at også Severin vende om, for «me har synda lenge nok nå!» Slektningen ble ikke løst på møtet dagen før, men det skjedde mens Severin var på besøk. Da fikk han ett bibelord som gjorde at han fikk tro seg frelst.

Da ble det alvor også for Severin. Han gikk på flere bønnemøter, og en gang ba Belland om at Severin måtte avslutte bønnemøtet. Det gjorde han, men da han skulle avslutte med Fader Vår, gikk det i stå for han. Han ble veldig nedstemt, men på vei ut møtte han ei jente som strigråt og sa til hem: «Tenk å være kommet så langt som du». Det gav han litt mot igjen. Om natta kom han på nytt i stor syndenød og da han kom til frokosten dagen etter, spurte han sin ufrelste mor om hun trodde det var håp for en slik som han. Hun trøstet så godt hun kunne, og utpå dagen rant lyset og han fikk tro seg frelst.

Garden på Hobbesland som Severin Tobiassen overtok etter

sine svigerforeldre. (Fra Norges bebyggelse)

Setesdals apostel

Det tok ikke lang tid etter omvendelsen, før Severin begynte å forkynne Guds ord. Da han avla sitt første vitnesbyrd, ble en mann frelst. Dette vekket en trang og et kall hos han til å vinne flere for himmelen. I 1905 ble han ansatt som emissær i Kristiansands og omegns fellesforening for Indremisjonen. Her virket han i fem år. Mot slutten av denne perioden, kom det en ny ledelse i Indremisjonen i Kristiansand.

Den nye ledelsen aksepterte ikke den radikale del av lekmannsbevegelsen, som Severin kjente seg heime i. Da ledelsen fikk høre at Severin gikk til fri nattverd, ba de ham slutte i Indremisjonen. Severin valgte også selv å døpe de tre siste barna sine heime. Da Kinamisjonen (NLM) hørte at Severin måtte slutte i Indremisjonen, ble han kalt til forkynner i denne misjonsorganisasjonen. Her kjente Severin seg heime blant det radikale misjonsfolket.

Severin var både sentral og vekkende i sin forkynnelse. Han leste ikke mange bøker, men holdt seg i hovedsak til Bibelen og Rosenius. Han forberedte seg grundig til hver tale, men skrev ikke alt han skulle si. Han noterte kun noen hovedpunkt på en liten lapp. Under forberedelsene ba han gjerne «æ ska ta hå de e, bare du ve gje me noe.» Mange ganger opplevde han at det var tungt å bli av med budskapet. Til neste møte ba han da gjerne: «Herre Gud, nå veid du me ska asted på stemne. Nå må du hjelp oss så me sleppe å stå der å harkle.»

Tobiassen fikk tidlig opplev at det ble vekkelser under hans møter. Han reist over hele Agder, men det var i Setesdal han skulle oppleve de mest gjennomgripende vekkelsene. Her fikk han kallenavnet Setesdals apostel, og vekkelsen ble kalt for Tobiasria. I 1919 gikk det en stor vekkelse over Evje. I 1920 sto så øvre Setesdal for tur.

Severin Tobiassen med kollekt-hatten

(tegning Bjarne Bjorvatn)

I Valle leide misjonsvennene menighetshuset til møtelokale. Her hadde imidlertid menighetsrådet bestemt at det ikke var lov å ta opp kollekt til Kinamisjonen. Severin var derimot ikke rådløs. Da møtet var slutt, sa han at han gikk ut på riksveien som gikk forbi menighetshuset. Her stilte han seg opp med hatten, og tok imot offeret fra folket på vei heim. Det resulterte i kr.105,- til misjonen, noe som var den største kollekten tatt opp i Valle noen gang.

Vekkelsen i 1920 fortsatte også året etter, og da han reiste heim til jul i 1921, var Bykle sokn (Bykle og Valle) ikke til å kjenne igjen. Men motstanden var fremdeles hard fra kirkelig hold. Da Severin kom til Valle i 1922, ble menighetshuset stengt for hans virksomhet. Det ble ikke åpnet igjen for Kinamisjonen før i 1924. Det samme skjedde i Bykle i 1922. Her ble kirken stengt for vekkelsen. Motstanden fortsatte på hele 1920-tallet, noe som resulterte i at bedehusfolket bygde eget hus i 1927, Byklum bedehus.

Severin Tobiassen og misjonskvinnen Anna Odde

(foto Misjon og vekkjing i eit bygdesamfunn)

Under vekkelsen i Valle opplevde Severin sterke beskyldinger etter en tragisk hendelse. Han hadde virket i Valle våren 1922, og reiste heim til vårvinna. Da den var ferdig i slutten av mai, kom han igjen og hadde møter i en måned. To unge som lenge hadde vært forlovet, var av Tobias sine beste venner. Denne sommeren bestemte de seg for å feire bryllup. Severin ble invitert i bryllupet, men prøvde å unnslå seg fordi han ikke hadde fine nok klær. Men det blåste bare brudeparet av, og Severin lovet å komme.

Bryllupet sto torsdag 22. juni, og det var festsamlinger i begge heimer. Severin ble bedt om å si noe begge steder. I den ene heimen var han veldig kort, mens han i den andre heimen holdt en noe lengre andakt. Noen syntes at det han sa kanskje ikke passet best i et bryllup, men det var ingen som reagert noe på det. De aller fleste bryllupsgjestene hadde hørt han tale mange ganger før.

Severin reiste heim dagen etter bryllupet. Søndag 25. juni, bare fire dager etter bryllupet, skjedde det utenkelige. Brudgommen tok sitt eget liv. Bare noen få visste at noen i hans fars familie led av nervøsitet, og at også brudgommen hadde et snev av dette. Ryktene gikk og endte i avisene. Disse beskyldte vekkelsen og Severin Tobiassen for religiøse grublerier, og at Severins bryllupstale hadde forsterket disse hos brudgommen. Christiansands Tidende skrev bl.a. at «predikanten virket ved sterke og nerveslitende midler. Han skrek så det hørtes viden om. Han malte helvedes redsler med en sikkerhet som om han skulle være født og oppvokst der.» Avisen mente også at ikke «hvilken som helst misjon eller sekt bør tillates å drive sine eksperimenter med menneskenes sjeleliv.»

Severin Tobiassen sammen med kollega S. B. Uldal

(foto Misjonssambandet i Norge 75 år)

Det kom flere innlegg i avisene, både for og imot vekkelsen. Også kretsstyret i NLM rykket ut til forsvar for Severin. Til slutt skrev også brudgommens far et innlegg. Her tok han Severin i forsvar, og skrev blant annet: «Me vitnar alle som stend han som er borte nærast, at me korkje vil eller kan leggja noko skuld til Tobiassen, men vil tvert imot takka han for alt han har gjort. Og han har gjort mykje. Mange namn er skrivne i livsens bok for aldri å strykast meir.» Kort tid etter dette stilnet beskyldningene.

I mars 1930 kom det nye beskyldninger mot Tobiassen. Han hadde da salvet og bedt for ei dame fra Mosby som hadde tuberkulose. En stund etter at hun ble bedt for, ble hun innlagt på psykiatrisk asyl og døde ikke lenge etter. Severin hadde også salvet og bedt for to menn i Vennesla, en kreftsyk og en som led av sukkersyke. Overskriften på avisartikkelen var «En farlig kvakksalver», og artikkelen ble spredt med navns nevnelse til mange av landets aviser. Denne hendelsen rant imidlertid ut i sanden.

Severin Tobiassen (foto Utsyn nr.24 1965)

Emissær til det siste

Selv om Severin Tobiassen var radikal i sitt lekmannsyn, fikk han et godt forhold til Bikenespresten Carl Fr. Wisløff. Da Wisløff sluttet i Birkenes, ble det også arrangert avskjedsfest for han i skolehuset på Håbbeslandsheia. Det var Wisløff selv som talte, men mange husket kanskje best Severin sin attest til talen: «Ja, preika vi har hørt nå, det vil jeg si, det var ikke noen prestepreik. Jeg kaller det et ekte lekmannsvitnesbyrd.»

Tobiassen fikk ikke det samme forhold til Wisløffs etterfølger i prestestolen. En gang foreslo presten for Severin at han og Severin burde samarbeide. Jeg kan tale på bedehuset og du i kirken, sa presten. Da kom det kjapt fra Severin: «Då er eg redd det ville gå som med setesdølen. Han hadde laga eit par tresko som var blitt for små. I staden for å skave på treskoa og få dei til å passe, tok han til å skave på føtene.»

Severin Tobiassen (nr.2.f.v. foran) sammen med eldre

kollegaer i 1937. (Foto Emissær Skuland)

Severin Tobiassen reiste som forkynner 7-8 måneder i året helt til han ble 87 år gammel. De siste fem årene han levde, deltok han på møter og stevner i nærområdet. Han avla vitnesbyrd på heimebedehuset siste gang den 1. juni 1966. 27. oktober samme år fikk han flytte heim til himmelen, og ble begravet fra Birkenes kirke 2. november. En venn og medarbeider, Arne Askildsen, omtalte Severin på denne måten:

«Tobiassen har ikke fått virke bare i «solskinn og medvind». Han har fått oppleve både «torden og lynild», stengte kirker og bedehus, beskyldninger om å føre folk vill, om å gjøre veien til himmelen for lett, eller også for å være «svovelpredikant» som førte folk i fortvilelse, alt etter som det passet virksomhetens motstandere. Men gudsfrykt parret med Tobiassens usedvanlige slagferdighet og hans lune og koselige måte å ta alt på, har ført han gjennom alle vanskeligheter og overvunnet motstanden.»

 

Kilder

Arne Prøis: Vekkelsens budbringere gjennom hundre år (1995)

Arne Aambø m.fl.: Norsk Luthersk Misjonssambands forkynnere 1991 (1991)

Asbjørn Andås: Tveit frikirke 100 år (2002)

Bjarne Bjorvatn: Barndomsminner fra Birkeland 1-2 (2003+2004)

Bjørn Slettan: Vekkinsrørsler på Agder (1992)

Egil Sjaastad: I samtale med Carl Fr. Wisløff (1982)

Einar Barane: Bykle kyrkje 375 år (1995)

Erik Kjebekk: Misjon i 100 år (1996)

Erik Kjebekk: Misjon og vekking i eit bygdesamfunn. (2002)

Gunlaug Nøkland: Emissær Skuland (2005)

Kjell Olav Masdalen: Agders historie 1920-1945 (1991)

Kristian Dolven: Birkenes III Arv og vekst (1975)

Olav Nilsen: Da vekkelsen kom. Historien om Røykenes bedehus (1999)

Oscar Handeland: Kristenliv på Agder (1948)

Oscar Handeland: Misjonssambandet i Norge 75 år (1966)

Oscar Handeland: Vårløysing 3 (1966)

Syvert Dalan: Kirkeliv i Tveit prestegjeld i gammel og ny tid (1947)

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Utsyn/Kinesen

 

Høna og kyllingene

Jesus bruker mange flotte bilder for å illustrere sin omsorg for oss mennesker og for hans sterke trang til å frelse fortapte syndere.

Vi leser et slikt flott bilde som Jesus bruker i Mat 23,37. Jesus var på vei inn Jerusalem og kom til et punkt der han kunne se ut over byen. Da gråt han over folket i byen, som ikke ville ta imot frelsen Gud hadde sendt: «Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke.»

Du ser sikkert for deg hønemor som har oppdaget en mulig fare. Kanskje var det en hønsehauk hun skimtet oppe på himmelen. På signal fra mor, kommer kyllingene pilende og søker ly under mors vinger. Om de ikke er trygge der, så er de i alle fall mye tryggere enn om de valset rundt på egenhånd.

Dette er et fantastisk fint bilde på frelsen i Jesus. For du og jeg er i virkelig fare slik vi er i vår gamle natur. Jesus sa en gang: «Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel og deretter ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte.» (Luk 12:4-5)

Dette er ikke djevelen, men det er Den tre ganger hellige Gud. Gud er vred mot synd. Hans fullkomne, rene hellighet kan ikke være sammen med synd. Derfor er synderen i livsfare. Derfor trenger synderen et skjold å gjemme seg bak. Derfor trenger vi ei hønemor som samler syndere under sine vinger.

Guds vrede over synden, som skulle rammet meg, rammet Jesus istedenfor. «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5)

Kyllingene er ikke helt sikre under hønemors vinger. Om du har funnet din plass under Jesu vinger, under hans skjold av nåde (Salme 5,13), da er du helt trygg. For alle fiender er avvæpnet, Guds vrede har rammet «hønemor». Da kan du synge, som jeg fikk synge så mange ganger med mor det siste året hun levde: «So vil ved korset eg standa, med undring eg ser eg er fri! Eg skal ikkje døy, eg skal leva med Jesus til æveleg tid.» (SB 288) Skyldbrevet er utslettet og regningen er betalt.

Så var det likevel en stor smerte Jesus kjente på når han så ut over Jerusalem. Han hadde strekt ut sine frelsesvinger. Han hadde bedt dem inn. Han hadde nødet dem å komme. Men de ville ikke. «Dere ville ikke», gråt Jesus ut over Jerusalem. Disse tre årene han hadde gått omkring og gjort vel, hadde han opplevd dette hele tiden.

Jerusalem (foto Ove Sandvik)

I starten av Johannesevangeliet står det så sårt: «Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham.» (Joh 1,11) Sannheten om oss mennesker er så alvorlig, at vi ikke forstår det uten at Den Hellige Ånd åpenbarer det for oss. I Rom 3,10-11 står det: «Det er ikke en rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke en forstandig, det er ikke en som søker Gud.» Dere ville ikke!

Men så er det verdens store under, at Jesus vil! Det smertet Jesus til tårer at vi ikke ville bli reddet under hans vinger. Men han sa ikke derfor at da kan dere bare ha det så godt! Han gikk lidelsens vei til ende, like til korset – for oss.

«Jeg bød meg fram for dem som ikke spurte. Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa til et hedningefolk som ikke var kalt ved mitt navn: Se, her er jeg, her er jeg! Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk, som går på den veien som ikke er god, og følger sine egne tanker,» (Jes 65:1-2)

Hvordan skjer så underet at en som ikke vil, plutselig vil. Det skjer ved at du hører evangeliet forkynt, omvender deg og tar imot frelsen uforskyldt av nåde. Når en synder hører evangeliet forkynt, bruker Ånden dette ordet for å overbevise deg om å søke tilflukt hos Jesus. Jeg håper ikke du står imot kallet og sier nei, om du leser dette som ikke er frelst. Kom til Jesus nå, for alt er ferdig.