Børre Knudsen (foto dagen.no)
Børre
Knudsen er den personen som fremfor noen, kjempet de ufødte barnas kamp i
Norge. Han fikk dessverre altfor få med seg i denne kampen på liv og død.
Fosterdrapsloven
er en skamplett og et åpent sår i vårt norske samfunn. Som kristenfolk må vi
slå øynene ned og bekjenne at vi tåler så inderlig vel denne urett.
I
denne artikkelen vil gi en kort oversikt over Børre Knudsens liv. Johannes
Kleppa sier om personer fra kirkehistorien som han setter høyt, at de er «mine
helter». For meg er Børre Knudsen en helt. Jeg fikk høre Børre Knudsen forkynne
Guds ord ved ett par anledninger, og det gjorde et mektig inntrykk, både i form
og innhold. Jeg har også lest flere av hans bøker. Vi sto langt fra hverandre i
syn på kirke, embete og andre saker, men Knudsens vitnesbyrd om «Nåden og sannheten»,
som en av prekensamlingene hans heter, gav gjenklang i mitt hjerte. Aller mest
har han vært mitt stort forbilde og helt i kampen mot den grusomme
forsterdrapsloven.
Fra
oppveksten
Børre
Arnold Knudsen ble født i Vennesla 24. september 1937. Faren hadde akkurat fått
sitt første faste prestekall, og familien flyttet til Langesund kort tid etter
at Børre ble født. Foreldrene het Rolf Godwin Knudsen og Nina Lydersen. Børre
var deres førstefødte. Faren var en aktiv motstander av nazismen, og advarte konfirmantene
sine mot å la seg rekruttere til østfronten. Dette ble ikke tålt av tyskerne,
og han ble arrestert rett foran øynene på sin fire år gamle sønn. Etter noen
uker i fengsel, slapp faren ut igjen, men fortsatte sin motstandskamp. Noe
senere ble han fratatt kappe og krage, og familien flyttet til Oslo, hvor faren
fikk arbeid på Menighetsfakultet.
Faren
fortsatte med sin motstandskamp også etter at de kom til Oslo. Etter et knapt
år måtte familien flykte mot Sverige. På grensen oppdaget de at Gestapo sto
vakt, og de måtte returnere. Familien var på flukt nesten hele høsten 1944, og
kom tilslutt tilbake til Langesund, med Gestapo i helene. Her fikk de hjelp til
å flykte til Sverige med ei fiskeskøyte. De gikk i land i Svinesund, men ble
stasjonert i Stockholm. Etter frigjøringen, fikk Børre stå ved siden av sin
onkel og se på opptoget når kongen kom tilbake til Norge.
Porsgrunn Dagblad 05.06.1950
Etter
krigen fortsatte faren som prest i Langesund, og Børre begynte i andre klasse
på skolen. Da Børre var blitt 11 år, havnet han i lokalavisen for første gang.
Da hadde han ramlet av ei huske, og slått hull i hode. Han måtte til Porsgrunn
Lutherske sykehus for å sy, men alt gikk bra. I 1953 var det tid for nytt
oppbrudd. Rolf Knudsen hadde fått et nytt prestekall, denne gang i Korskirken i
Bergen. Børre var ferdig med grunnskole og konfirmasjon, og startet opp på
realskolen i Bergen. Familien var nå blitt til fem, to sønner og ei datter.
Allerede
som trettenåring hadde Børre skrevet drama og dikt, og det var historie som interesserte
han. Han leses utallige verk fra sagatiden, gresk mytologi og fra Babels
storhetstid. Etter realskolen, fortsatte han på gymnas. Her blomstret han som
menneske og ble utadvendt og et midtpunkt i elevflokken. Børre var tidlig fast
bestemt på at han ikke ville bli prest, men i tredje klasse på gymnaset kom han
på andre tanker, og bestemte seg for å søke Menighetsfakultet (MF) i Oslo. Den
sommeren, 1956, døde faren plutselig av et hjerteattakk, noe som førte til at
mor og søsknene flyttet etter Børre til Oslo.
Fremover 22.09.1973
Prest
i Troms
Veien
til ferdig presteutdannelse ble kronglete, med overgang fra MF til Universitetet,
og med pauser i studiet for å arbeide humanitært både i Tyskland og i Norge. I 1964
rakk han også å gifte seg med Ragnhild Idén, som han ble kjent med i Bergenstiden.
28. juni 1967 ble han ordinert til prest av domprost Per Lønning i Korskirken i
Bergen.
Første
oppdrag etter ordinasjonen var vernepliktsår som feltprest på Olavsvern i
Tromsø. Deretter ble han fra 1968, ansatt som kallskapellan i Malangen i
Balsfjord. Her tenkte familien å bli noen få år, før de ville flytte sørover
nærmere slekta. Slik skulle det ikke går. Han ble nesten tvangsansatt av
biskopen i et ledig kall som sokneprest i Balsfjord i 1971. Og her skulle de
bli, resten av Børre sitt liv.
Tromsø 24.07.1971
Kamp
for det ufødte liv
Ut
over på 1970-tallet startet en stor debatt om innføring av en ny abortlov i
Norge. Dette var noe som engasjerte Børre Knudsen. Det første debattinnlegget fra
han som jeg har funnet, var i avisen Nordlys og er datert 31. oktober 1974. 29.
mai 1975 vedtok Stortinget med knapt flertall å innføre en ny liberal abortlov,
noe som medførte at Per Lønning trakk seg som biskop. Børre Knudsen ble glad
for Lønnings handling og ville støtte den. Han skrev derfor brev til
departementet og frasa seg den statlige del av embetet. Han innførte også et
eget tillegg til kirkebønnen, der han ba for det ufødte barn i mors liv. For
dette siste ble han anmeldt av AUF, og fikk korreks av biskopen. Selv sukket
han og sa at det er uforståelig at prester kan be om ny asfalt, for ølmonopol
og for skolemusikken, men å be for det ufødte barn, medfører korreks fra
biskopen.
Leserinnlegg i Nordlys 31.10.1974
Stortinget
gjorde et nytt vedtak, som tillot abort fram til 12 svangerskapsuke, en lov som
skulle gjelde fra 1. januar 1979. To uker før, forfattet Knudsen 17 teser mot
abort og sendte dem til kongen. Han hadde ikke fått videre respons på oppsigelsen
av den statlige delen av embetet i 1975. Nå skrev han i brevet til kongen at
all post fra staten ville bli returnert, og lønnen nektet mottatt. Saken hans
endte tilslutt i retten, hvor Børre Knudsen overraskende vant i en enstemmig
dom. Denne dommen ble selvsagt anket, og han tapte i både lagmannsretten og høyesterett.
En anke til menneskerettighetsdomstolen i Strassburg ble ikke tatt til behandling.
Dermed var Børre Knudsen fradømt sitt presteembete. Dette var i 1983.
Børre Knudsen (foto snl.no)
Prest
i valgmenighet
Han
fikk imidlertid fortsette i stillingen i DnK inntil ny sokneprest var på plass.
Det var ingen som søkte når stillingen flere ganger ble utlyst. Tilslutt gikk
Oslo-biskop Andreas Aarflot bak ryggen til sin kollega i Tromsø, og beordret
Torstein Lalim til å søke. Lalim søkte, og ble ansatt. Dermed var Børre
Knudsens tid som sokneprest over. Men Knudsen og hans støttespillere opprettet
en valgmenighet i Balsfjord med Børre som prest. I denne stillingen fortsatte
han så lenge helsa holdt.
Det
var kun noen få prester som fulgte Børre Knudsen i hans handlemåte. Ludvig
Nessa i Fredrikstad og Per Kørner i Strandebarm var de første. Disse tre dannet
«Strandebarm prosti». Sener ble blant andre Arne Thorsen i Gamvik og Olav Berg
Lyngmo med i prostiet. Disse valgte å ordinere Børre Knudsen som biskop, fordi
Statskirkens biskop, Ola Steinholt, var homofilliberal. Bispevigslingen skjedde
i Kautokeino kirke 6. april 1997. Da striden sto som hardest for Børre Knudsen,
var det mange prester som sa de støttet han og ville følge ham i å bryte med
staten. For de aller fleste av disse ble veien for lang fra ord til handling. Dette
var nok ekstra tungt for Knudsen.
Sterke
virkemiddel
Etter
at han begynte som prest i valgmenigheten, lå det i kortene at han også skulle
bruke en del tid til å reise rundt om i landet for å tale de ufødte barnas sak.
En av dem som inviterte Børre til å tale i sin gudstjeneste, var nevnte Ludvig
Nessa i Fredrikstad. Etter dette besøket holdte de stadig tettere kontakt. De
dannet «Aksjon nytt liv» og begynte å planlegge aksjoner mot sykehus, der de
møtte opp i prestekjole, med salmesang og bønn i sykehusenes korridorer, på
avdelinger der det blir foretatt fosterdrap. Disse aksjonene startet 11. mai 1987
og fortsatte i ulike former i mange år framover. Oppslagene i media var store
og mange. Abortsaken ble holdt varm, men de møtte helst motstand og
skuldertrekk fra andre kristne. Børre Knudsen ble dømt for sine aksjoner, i
Fredrikstad byrett i 1991 og Nord-Troms herredsrett i 1993. Han sonet på celle
13 i Tromsø kretsfengsel 4.-24. oktober 1994.
Det ufødte barnet og Norge tapte kampen om barnets livsrett.
Det er ingen seierherrer. (illistrasjon: Babyverden.no. Fosteret: 11 uker)
I
tillegg til prestetjenesten og abortmotstanden, var Børre Knudsen også
forfatter av bøkene «Grunnsøylene» - med forkynnelse fra Urhistorien (1 Mos
1-11), «Veien til Moria» - om offertanken i Bibelen, to prekensamlinger: «Nåden
og sannheten» og «Himmelrikets nøkler» og heftet «Dagbok fra celle 13». Til
hans 70 årsdag, redigerte Boe Johannes Hermansen et festskrift til Børre
Knudsen. Nevnes må også at den ikke-kristne journalisten Niels Chr. Geelmuyden skrev
en flott biografi om Børre Knudsen i 1988, kalt «En prest og en plage.» Børre
Knudsen har også produsert mange sanger og salmer, som kom med i «Det hellige
bryllup» og «Sangverk for Den Norske Kirke». Året før Børre døde, produserte Fridtjof
Kjæreng en film om Børre Knudsen, der han, kona Ragnhild og datteren Kjersti er
sentrale aktører. Den ble vist på NRK. En sterk film om mannen, verket og
omkostningene.
Børre Knudsen (foto dagen.no)
Siste
år
Etter
at han ble fradømt stillingen i DnK, bodde familien i ei hytte i Balsfjord og
han ble lønnet av valgmenigheten og gaver fra støttespillere landet rundt. I
2005 begynte helsa til Børre Knudsen å svikte. Han fikk Parkinson sykdom og
måtte si fra seg sine verv og begrense talevirksomheten. 17. august 2014 sovnet
han stille inn i heimen i Meistervik, 77 år gammel..
Biografien
om Børre avsluttes på Bardufoss flyplass. Børre hadde kjørt forfatteren til
flyplassen, og mens de ventet på at han skulle gå om bord, tok de en kopp
kaffe. Mens de drakk kaffen, kom ei dame bort til Børre og leverte en
konvolutt. Utenpå sto det: «En liten takk», og inni var det en lapp med
følgende hilsen: «Kjære Børre Knudsen. Hvis det ikke hadde vært for deg og
den kamp du fører, ville jeg ikke sittet her på flyplassen nå. Jeg sitter og
venter på det kjæreste jeg vet i verden. Min ni år gamle datter. Ville bare du
skulle vite det.» Han fikk flere slike hilsener gjennom livet.
Etterord
I
2019 har tallet på fosterdrap gått noe ned, fra ca. 15 000 per år under
aksjonene til Børre Knudsen, og til 11 726 i 2019. Men fødselstallet har også
gått ned, og er nå på 54 495 per år. I tillegg har prevensjonsmidlene
blitt mer effektive. Mer enn ett av fem barn i mors liv blir drept i 2020. Vi
som er så heldige og fikk leve, er fremdeles like lite villige til å
protestere. Derfor er skriket fra de ufødte fremdeles så taust!
Kilder:
Odd
Sverre Hove: Minneord i Dagen 18.08.2014
Niels
Chr. Geelmuyden: En prest og en plage
Boe
Johannes Hermannsen (red.): Som en ild går Åndens ord
Dagen.no
Nb.no
1 kommentar:
En helt. Kanskje den siste blant oss.
Legg inn en kommentar