mandag 4. mai 2020

Børre Knudsen – en helt


Børre Knudsen (foto dagen.no)

Børre Knudsen er den personen som fremfor noen, kjempet de ufødte barnas kamp i Norge. Han fikk dessverre altfor få med seg i denne kampen på liv og død.

Fosterdrapsloven er en skamplett og et åpent sår i vårt norske samfunn. Som kristenfolk må vi slå øynene ned og bekjenne at vi tåler så inderlig vel denne urett.

I denne artikkelen vil gi en kort oversikt over Børre Knudsens liv. Johannes Kleppa sier om personer fra kirkehistorien som han setter høyt, at de er «mine helter». For meg er Børre Knudsen en helt. Jeg fikk høre Børre Knudsen forkynne Guds ord ved ett par anledninger, og det gjorde et mektig inntrykk, både i form og innhold. Jeg har også lest flere av hans bøker. Vi sto langt fra hverandre i syn på kirke, embete og andre saker, men Knudsens vitnesbyrd om «Nåden og sannheten», som en av prekensamlingene hans heter, gav gjenklang i mitt hjerte. Aller mest har han vært mitt stort forbilde og helt i kampen mot den grusomme forsterdrapsloven.

Fra oppveksten
Børre Arnold Knudsen ble født i Vennesla 24. september 1937. Faren hadde akkurat fått sitt første faste prestekall, og familien flyttet til Langesund kort tid etter at Børre ble født. Foreldrene het Rolf Godwin Knudsen og Nina Lydersen. Børre var deres førstefødte. Faren var en aktiv motstander av nazismen, og advarte konfirmantene sine mot å la seg rekruttere til østfronten. Dette ble ikke tålt av tyskerne, og han ble arrestert rett foran øynene på sin fire år gamle sønn. Etter noen uker i fengsel, slapp faren ut igjen, men fortsatte sin motstandskamp. Noe senere ble han fratatt kappe og krage, og familien flyttet til Oslo, hvor faren fikk arbeid på Menighetsfakultet.

Faren fortsatte med sin motstandskamp også etter at de kom til Oslo. Etter et knapt år måtte familien flykte mot Sverige. På grensen oppdaget de at Gestapo sto vakt, og de måtte returnere. Familien var på flukt nesten hele høsten 1944, og kom tilslutt tilbake til Langesund, med Gestapo i helene. Her fikk de hjelp til å flykte til Sverige med ei fiskeskøyte. De gikk i land i Svinesund, men ble stasjonert i Stockholm. Etter frigjøringen, fikk Børre stå ved siden av sin onkel og se på opptoget når kongen kom tilbake til Norge.

Porsgrunn Dagblad 05.06.1950

Etter krigen fortsatte faren som prest i Langesund, og Børre begynte i andre klasse på skolen. Da Børre var blitt 11 år, havnet han i lokalavisen for første gang. Da hadde han ramlet av ei huske, og slått hull i hode. Han måtte til Porsgrunn Lutherske sykehus for å sy, men alt gikk bra. I 1953 var det tid for nytt oppbrudd. Rolf Knudsen hadde fått et nytt prestekall, denne gang i Korskirken i Bergen. Børre var ferdig med grunnskole og konfirmasjon, og startet opp på realskolen i Bergen. Familien var nå blitt til fem, to sønner og ei datter.

Allerede som trettenåring hadde Børre skrevet drama og dikt, og det var historie som interesserte han. Han leses utallige verk fra sagatiden, gresk mytologi og fra Babels storhetstid. Etter realskolen, fortsatte han på gymnas. Her blomstret han som menneske og ble utadvendt og et midtpunkt i elevflokken. Børre var tidlig fast bestemt på at han ikke ville bli prest, men i tredje klasse på gymnaset kom han på andre tanker, og bestemte seg for å søke Menighetsfakultet (MF) i Oslo. Den sommeren, 1956, døde faren plutselig av et hjerteattakk, noe som førte til at mor og søsknene flyttet etter Børre til Oslo.

Fremover 22.09.1973

Prest i Troms
Veien til ferdig presteutdannelse ble kronglete, med overgang fra MF til Universitetet, og med pauser i studiet for å arbeide humanitært både i Tyskland og i Norge. I 1964 rakk han også å gifte seg med Ragnhild Idén, som han ble kjent med i Bergenstiden. 28. juni 1967 ble han ordinert til prest av domprost Per Lønning i Korskirken i Bergen.

Første oppdrag etter ordinasjonen var vernepliktsår som feltprest på Olavsvern i Tromsø. Deretter ble han fra 1968, ansatt som kallskapellan i Malangen i Balsfjord. Her tenkte familien å bli noen få år, før de ville flytte sørover nærmere slekta. Slik skulle det ikke går. Han ble nesten tvangsansatt av biskopen i et ledig kall som sokneprest i Balsfjord i 1971. Og her skulle de bli, resten av Børre sitt liv.

Tromsø 24.07.1971

Kamp for det ufødte liv
Ut over på 1970-tallet startet en stor debatt om innføring av en ny abortlov i Norge. Dette var noe som engasjerte Børre Knudsen. Det første debattinnlegget fra han som jeg har funnet, var i avisen Nordlys og er datert 31. oktober 1974. 29. mai 1975 vedtok Stortinget med knapt flertall å innføre en ny liberal abortlov, noe som medførte at Per Lønning trakk seg som biskop. Børre Knudsen ble glad for Lønnings handling og ville støtte den. Han skrev derfor brev til departementet og frasa seg den statlige del av embetet. Han innførte også et eget tillegg til kirkebønnen, der han ba for det ufødte barn i mors liv. For dette siste ble han anmeldt av AUF, og fikk korreks av biskopen. Selv sukket han og sa at det er uforståelig at prester kan be om ny asfalt, for ølmonopol og for skolemusikken, men å be for det ufødte barn, medfører korreks fra biskopen.

Leserinnlegg i Nordlys 31.10.1974

Stortinget gjorde et nytt vedtak, som tillot abort fram til 12 svangerskapsuke, en lov som skulle gjelde fra 1. januar 1979. To uker før, forfattet Knudsen 17 teser mot abort og sendte dem til kongen. Han hadde ikke fått videre respons på oppsigelsen av den statlige delen av embetet i 1975. Nå skrev han i brevet til kongen at all post fra staten ville bli returnert, og lønnen nektet mottatt. Saken hans endte tilslutt i retten, hvor Børre Knudsen overraskende vant i en enstemmig dom. Denne dommen ble selvsagt anket, og han tapte i både lagmannsretten og høyesterett. En anke til menneskerettighetsdomstolen i Strassburg ble ikke tatt til behandling. Dermed var Børre Knudsen fradømt sitt presteembete. Dette var i 1983.

Børre Knudsen (foto snl.no)

Prest i valgmenighet
Han fikk imidlertid fortsette i stillingen i DnK inntil ny sokneprest var på plass. Det var ingen som søkte når stillingen flere ganger ble utlyst. Tilslutt gikk Oslo-biskop Andreas Aarflot bak ryggen til sin kollega i Tromsø, og beordret Torstein Lalim til å søke. Lalim søkte, og ble ansatt. Dermed var Børre Knudsens tid som sokneprest over. Men Knudsen og hans støttespillere opprettet en valgmenighet i Balsfjord med Børre som prest. I denne stillingen fortsatte han så lenge helsa holdt.

Det var kun noen få prester som fulgte Børre Knudsen i hans handlemåte. Ludvig Nessa i Fredrikstad og Per Kørner i Strandebarm var de første. Disse tre dannet «Strandebarm prosti». Sener ble blant andre Arne Thorsen i Gamvik og Olav Berg Lyngmo med i prostiet. Disse valgte å ordinere Børre Knudsen som biskop, fordi Statskirkens biskop, Ola Steinholt, var homofilliberal. Bispevigslingen skjedde i Kautokeino kirke 6. april 1997. Da striden sto som hardest for Børre Knudsen, var det mange prester som sa de støttet han og ville følge ham i å bryte med staten. For de aller fleste av disse ble veien for lang fra ord til handling. Dette var nok ekstra tungt for Knudsen.



Sterke virkemiddel
Etter at han begynte som prest i valgmenigheten, lå det i kortene at han også skulle bruke en del tid til å reise rundt om i landet for å tale de ufødte barnas sak. En av dem som inviterte Børre til å tale i sin gudstjeneste, var nevnte Ludvig Nessa i Fredrikstad. Etter dette besøket holdte de stadig tettere kontakt. De dannet «Aksjon nytt liv» og begynte å planlegge aksjoner mot sykehus, der de møtte opp i prestekjole, med salmesang og bønn i sykehusenes korridorer, på avdelinger der det blir foretatt fosterdrap. Disse aksjonene startet 11. mai 1987 og fortsatte i ulike former i mange år framover. Oppslagene i media var store og mange. Abortsaken ble holdt varm, men de møtte helst motstand og skuldertrekk fra andre kristne. Børre Knudsen ble dømt for sine aksjoner, i Fredrikstad byrett i 1991 og Nord-Troms herredsrett i 1993. Han sonet på celle 13 i Tromsø kretsfengsel 4.-24. oktober 1994.

Det ufødte barnet og Norge tapte kampen om barnets livsrett.
Det er ingen seierherrer. (illistrasjon: Babyverden.no. Fosteret: 11 uker)

I tillegg til prestetjenesten og abortmotstanden, var Børre Knudsen også forfatter av bøkene «Grunnsøylene» - med forkynnelse fra Urhistorien (1 Mos 1-11), «Veien til Moria» - om offertanken i Bibelen, to prekensamlinger: «Nåden og sannheten» og «Himmelrikets nøkler» og heftet «Dagbok fra celle 13». Til hans 70 årsdag, redigerte Boe Johannes Hermansen et festskrift til Børre Knudsen. Nevnes må også at den ikke-kristne journalisten Niels Chr. Geelmuyden skrev en flott biografi om Børre Knudsen i 1988, kalt «En prest og en plage.» Børre Knudsen har også produsert mange sanger og salmer, som kom med i «Det hellige bryllup» og «Sangverk for Den Norske Kirke». Året før Børre døde, produserte Fridtjof Kjæreng en film om Børre Knudsen, der han, kona Ragnhild og datteren Kjersti er sentrale aktører. Den ble vist på NRK. En sterk film om mannen, verket og omkostningene.

Børre Knudsen (foto dagen.no)

Siste år
Etter at han ble fradømt stillingen i DnK, bodde familien i ei hytte i Balsfjord og han ble lønnet av valgmenigheten og gaver fra støttespillere landet rundt. I 2005 begynte helsa til Børre Knudsen å svikte. Han fikk Parkinson sykdom og måtte si fra seg sine verv og begrense talevirksomheten. 17. august 2014 sovnet han stille inn i heimen i Meistervik, 77 år gammel..

Biografien om Børre avsluttes på Bardufoss flyplass. Børre hadde kjørt forfatteren til flyplassen, og mens de ventet på at han skulle gå om bord, tok de en kopp kaffe. Mens de drakk kaffen, kom ei dame bort til Børre og leverte en konvolutt. Utenpå sto det: «En liten takk», og inni var det en lapp med følgende hilsen: «Kjære Børre Knudsen. Hvis det ikke hadde vært for deg og den kamp du fører, ville jeg ikke sittet her på flyplassen nå. Jeg sitter og venter på det kjæreste jeg vet i verden. Min ni år gamle datter. Ville bare du skulle vite det.» Han fikk flere slike hilsener gjennom livet.



Etterord
I 2019 har tallet på fosterdrap gått noe ned, fra ca. 15 000 per år under aksjonene til Børre Knudsen, og til 11 726 i 2019. Men fødselstallet har også gått ned, og er nå på 54 495 per år. I tillegg har prevensjonsmidlene blitt mer effektive. Mer enn ett av fem barn i mors liv blir drept i 2020. Vi som er så heldige og fikk leve, er fremdeles like lite villige til å protestere. Derfor er skriket fra de ufødte fremdeles så taust!


Kilder:
Odd Sverre Hove: Minneord i Dagen 18.08.2014
Niels Chr. Geelmuyden: En prest og en plage
Boe Johannes Hermannsen (red.): Som en ild går Åndens ord
Dagen.no
Nb.no














1 kommentar:

Anonym sa...

En helt. Kanskje den siste blant oss.