Livet starter ved unnfangelsen

foto: b.bimg.dk

 

Det pågår for tiden en debatt om ulike sider ved fosterdrapsloven og livets begynnelse. Jeg opplever mye av det som skrives som skremmende.

Et avgjørende spørsmål i denne saken er når et menneske blir et menneske. Er det ved unnfangelsen, ved 12. svangerskapsuke eller når det kan overleve utenfor mors kropp? Det er få i dag som vil benekte at fra det øyeblikk et egg fra mor og ei sædcelle fra far smelter sammen, er et nytt menneske skapt.

Til tross for dette har norske myndigheter bestemt at mor, uten innblanding fra far eller samfunnet, skal kunne bestemme at dette nye mennesket skal kunne drepes inntil det er 12 uker gammelt. Barnets rettigheter og fars rettigheter er satt helt til side. Her har mor all makt. Det er et overgrep mot alle tre. Ikke minst mot mor, som blir gitt et eneansvar hun skulle blitt spart for.

Fastleger som ikke ønsker å innvirke ved slike fosterdrap, har i inntil nylig avtalt med sin arbeidsgiver og reservert seg mot å henvise ufødte barn til abort. For et par år siden fratok den rødgrønne regjeringen legene denne retten. Nå vil den nye regjeringen lovfeste denne reservasjonsretten, om enn med mange forbehold. Dette har medført en kampanje mot lovforslaget fra sosialistenes side, med god støtte fra de mest ekstreme feminister på borgerlig side.

Hva er argumentet? Jo, en slik reservasjon er et overgrep mot kvinnen. Hun kan få sårede følelser ved å måtte gå til en annen lege enn sin opprinnelige fastlege. Jeg skal ikke snakke nedlatende om vonde og såre følelser hos en vordende mor. Men i denne saken er det mange parter. Den viktigste står helt uten rettigheter. Barnet lever i livsfare! Hvem taler barnets sak? Mange leger kan ikke for sin samvittighets skyld henvise til fosterdrap. Skal disse dyktige leger avsettes fordi de ikke kan gå på akkord med sin samvittighet? Og det, selv om mor ikke engang trenger gå om fastlegen for å få utført sitt inngrep!

Noen mødre søker om svangerskapsavbrytelse også etter 12. uke. Det kan være sykdom, psykiske belastninger e.l. som ligger bak ønsket om å få fjernet barnet. De aller fleste av disse søknadene innvilges. I noen tilfeller kunne barnet overlevd, men blir i stede lagt til side for å dø. I naborommet arbeider helsepersonell febrilsk for å redde et like gammelt barn (23 uker), som er så heldig å være ønsket.

Vi ser hvor galt det bærer av sted når mennesket gir seg selv en rett det ikke har, nemlig å bestemme over liv og død. Hvert år får ikke 15 000 små ufødte nordmenn vokse opp. Guds ord sier til dette: «du skal ikke slå i hjel». Når vi ser de sterke følelsene denne saken vekker hos aborttilhengerne, forstår vi at her må det være åndskrefter som ligger bak. Og det skremmer.

Bibelen sier: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3,16) Denne kjærligheten gjelder barnet i mors liv. Den gjelder også mor, selv om hun har brutt det 5. bud. Og det gjelder leger som utfører ugjerningen. Jesus sonet for alle synder på korset. Tilgivelsen og frelsen blir den til del som omvender seg og tror på Jesus.

En av våre forfattere skrev en gang: «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.» De ufødte barns urett rammer oss alle. Derfor må jeg slå mine øyne ned. Jeg gjør så lite, ja, nesten ingen ting, for å berge og hjelpe disse små. Det er et stort paradoks at det er langt større oppmerksomhet rundt dyrs rettigheter enn om de små barnas rett til liv. Det er på høy tid å våkne!

(Innlegg i avisa Agder 29.01.2014)