Kongen av Bjerkreim

Gunnhild og Thønis Bjerkreim er mine tipp tipp oldeforeldre.

Thønis er barnebarn til Trond Lauperak.

 

-Fredrik æ konge i Danmark, men æg æ konge i Bjerkrei! Det er Trond Erikson Lauperak som tok disse orda i sin munn, en gang futen skulle kreve inn skatt.

Trond var bonde på den store garden Lauperak på sørsiden av Ørsdalsvannet i Bjerkreim. Han levde i perioden 1727 til 1804. I 1749 ble han gift med Berte Tolleivsdatter Hetland og de fikk til sammen ni barn, ei jente og åtte gutter. Trond overtok heimebruket på Lauperak etter mora i 1749. Sønnen Erik overtok halve garden i 1779, og resten i 1791. Etter den tid er Trond og Berete folgefolk. Han var kanskje den mest kjende av alle bøndene i Rogaland på 1700-tallet.

Trond var en foregangsmann innen jordbruket. Han var bl.a. den første i Bjerkreim som begynte å dyrke poteter. Han var en vanskelig mann, som var hard mot kona, barna og tjenerne. Trond var fadder til i alt 43 barn i Bjerkreim. På Lauperak står enda(1997) et epletre som Trond har podet. Dette kommer sannsynligvis fra Åseral, der Trond trolig slektet fra. Ellers var han også en dyktig smed.

Det er veldig mange etterkommere etter Trond. Jeg er en av dem. Trond er min tipp tipp tipp tipp oldefar.

Det er mange historier etter Trond. Bl.a skrev Aamund Salveson ei lita bok om han, med historier fra Tronds fargerike liv. Denne ligger på nett på følgende adresse: www.bjerkreim.info. Under følger ett par historier fra Salveson og en historie fra Jørgen Skjæveland: Gamalt frå Bjerkreim.

TROND SKYSSER LEGDEKONA

Ei legdekone kom en vinter til Lauperak og skulle være der i flere veker. Ho var sur og gretten til alle tider på dagen. Ingen kunne gjøre henne til lags. Og så var ho dårlig til fots, stakkar, ho Sokka-Kari, som de kalla ho. En blodpropp hadde satt seg fast i den ene foten hennes, og enda ho hadde latt seg årelate flere ganger, så vart han ikkje å få bort. Det var bare så vidt ho kunne gå tvers over golvet med to staver. Når ho derfor skulle flytte fra den ene garden til den andre, måtte de enten kjøre henne på en slede eller få henne opp på hesteryggen. Var det kort vei, måtte de bære henne på ryggen.

Men Trond hadde sin egen tro om denne blodproppen hennes. Kona hans la merke til, at når folket av og til var ute om dagen, kom der jevnt bort ett eller annet i matboden, og spekekjøttet, som hang oppe på loftet, minket styggelig inn for hver veke. Trond var ikke det minste i tvil hvordan dette hekk i sammen, men han sa ikkje noe.

Så kom den dagen da Sokka-Kari skulle fare fra Lauperak. Det var hard frost, så snøen knaka under føttene. Ørsdalsvatnet lå, men isen var ikke så sterk at han kunne kjøres. Trond sette legdekona på en kjelke, surret stavene og posen hennes god fast, tok seg et tau på ryggen og ei øks i handa og dro så avsted, ned over bakken og ut på vatnet. Han skulle tvers over vatnet til Dyrskog med kjerringa. Da de kom omlag midtveis på vatnet, stoppet han med ett, og stod ganske stille – snudde seg – og så alvorlig på Sokka-Kari. Gikk så et stykke bort og gav seg til å hogge et hol i isen. Om en stund gjekk han bort att til kjelken, tok tauet og målte over akslene til kjerringa. «Jau – jau- det æ inkje mødje så mangla nå – – det skal'kje vara lenge – hm – hm – », mumlet han med seg sjøl, og gjekk så til holet for å hogge det enda større.

Men før Trond visste ordet av det var Sokka-Kari langt borte på isen. Ho trippa av stad som en pisket kyrkjerotte, og føttene for som trommestikker. «Dæ var kjellsa dæ!» sa Trond med seg sjøl, og skøyelo, «dennan skysskaren gløyme du nok aldre!»

Denne kista laget Trond til sønnene Erik.

 

TROND VIL TA SONEN SIN UT AV HERTENESTEN

Det var i året 1770. Den 23. juli kom 5 hermenn til Lauperak. Det var sersjant Rasmus Rasmussen Seland, Salve Åvendal, Jens Åvendal, Kristoffer Kløgetveit og Peder Laksesvela. De to siste soldatene var i fra Bjerkreim. Alle var utsendt av major Brun og skulle få med seg sonen åt Trond, han Torleiv, han skulle være læregutt ved artillerikorpset i Kristiansand. Torleiv, som da bare var noen måneder over 17 år, fann de ikke heime.

Men Trond var heime, og han sa, at om majoren kom til Lauperak med 12 mann, så skulle han ikkje få sonen. Der var andre gutter enn han som sto for tur til å tena kongen. Han Torleiv var den eneste voksne sonen han hadde heime til å hjelpes på garden. Den eldste sonen, han Eirik, var da gift og hadde tatt mot et stykke av garden. Hermennene måtte reisa att likeså snaue som da de kom. Major Brun fekk selvsagt også vita hva Trond hadde svart, og så gav han sine ordrer til kapteinen.

Den 18. oktober samme året holdt kaptein Telleqvist manntall (session) på lensmannsgarden Svela, og Torleiv Trondson hadde møtt fram. Her passet kapteinen på og kneip Torleiv. En sersjant, Tollef Matiassen Fotland, og 4 hermenn til fekk ordre til å føre han til Lunde-sokne og gi han til kaptein Pristrop, som skulle få han til Kristiansand. De tok han som han stod og gikk, som en annen forbryter, uten at han fekk lov å komme heim først.

Da faren fekk vita dette, vart han rasende. Sammen kvelden tok han og sonen, Eirik, av sted over heia. En minebolt omlag en alen lang hengde han om halsen under trøya. I solrenninga kom de frem til garden Kjørmo i Lunde-sokna. Der budde han Bjørn Pedersen, som var gift med ho Ingeborg, søster til Trond. Han fekk de med, og så ber det over til Hofsherad og over Hovsvatnet til Moi. De går inn i huset til skogsinspektør Flame og får seg mat, og her treffer de Aamund Karlsen Hove, som fortelle dem, at Torleiv enda ikke var kommet. De snudde derfor om, Trond og Aamund gjekk på den ene sida av elva og Eirik og Bjørn på den andre. Det var ikkje godt å vita hvilken side av elva hermennene kom på. Disse hadde tatt vegen om Hedland og Heskestad og ned gjenom Drangsdalen.

Trond og Aamund hadde ikkje gått lenge i Moislia før de traff hermennene. «God dag!» seier sersjanten. «Ja, æg vil ønskja at dæ va en goe dag, både fø deg å fø meg!», svara Trond. «Tenk, att æg sko finna deg hør», sa han så til Torleiv; «mor di og æg venta så på deg i gårkvell» sa han og tok Torleiv i armen. Til sersjanten Fotland sa han, at han ville ta tingsvitne og bevise at der var flere karer i Bjerkreim, som hadde bedre råd og anledning til å tjene kongen enn hans son hadde. «Ellers helle æg inkje son min for gode te å tena kongen, når han bli någe eldre, å kan gjæra det heima mæ land-militsen; men når de tæge han te artillerikorpset i Kristiansand, så sæde æg mæg i mod, med nebb og klo», sa Trond.

«Det står ikkje i mi makt å lata son din verta fri», sa sersjanten; «eg hev mine ordrer å gå etter,» «Høyr nå, la oss gå ned til kaptein Pristorp, så kan hende han kan laga det så at du får heimatt son din.» «Kan æg inkje få sonen min mæ dæ goa, så må æg bruga vondt; æg ska skifta trøya med dokke, kara, hør ser de ko verje æg hæ», sa Trond og synte fram minebolten han hadde under trøya. Sersjanten holdt på sitt og meinte, at det ville ikkje være til gagns for Trond å gjeve seg i kamp med dem. De var forresten nå alle svoltne og trøtte, sa han, og dersom Trond ville være med, så kunne de gå inn til gjestgiveren og få seg noe mat og drikk, og så kunne de der tala videre om saka. Dette gjekk Trond med på.

På vegen møtte de Eirik og Bjørn, som hadde gått på den andre sida av elva, og nå gjekk de alle inn til gjestgiveren, Hans Wabeck. Mens de satt her og åt og drakk øl, lurte sersjanten seg ut og la vegen til sersjant Andreas Frøyland, som et kort stykke derifra holdt på med øving av en flokk hermenn. Fotland fortalte da om Trond og son hans, og bad Frøyland hjelpe seg med å få Torleiv fram for kapteinen Pristorp. Frøyland var straks villig til det og kommanderte 40 mann avsted.

Så snart de kom til gjestgiverhuset gjekk sersjantane og flere hermenn inn i stova. De andre stod utenfor. Frøyland bad da Trond gå ut, mens han fekk lest opp ordren fra kapteinen for Torleiv. Trond gjekk så ut i den andre stova, men kom snart inn att og tok Torleiv i armen og ville ha han med seg ut. Men sersjant Frøyland reiv han laus att og sende Torleiv med 4 mann til vakt, til kapteinen. Men nå tok slagsmålet til i stova. Trond får tak i sersjant Schanche og riv av han hårpisken og halsbandet. Nils Jakobsen Moi kjem Schanche til hjelp, og så får de lagt Trond tvers over ei vogge. Der står de en hel flokk og holder han, og en Jon Nilson og flere andre slår han på føttene med bajonetten. Men Trond fekk riva seg laus, og da sette de alle på dør det forteste de kunne.

Den siste som kom ut hodestupende var Jon Nilson. Han hadde fått et slag i hodet og ett drag over ryggen. Så lenge huset til Wabeck stod, synte det i takbjelken et søkk etter minebolten til Trond. Trond lot att døra og var nå alene inne. Men Frøyland får hermennene til å slå ring om huset; nå skulle Trond tas, – død eller levende. Trond åpna nå ett vindu og sprang ut på marka. Hermennene slo ring om ham, men Trond slår fra seg til alle kanter med minebolten. En av hermennene spring frem, samtidig slår Nils Jakoson Moi til ham i hodet med bajonetten så han stuper. Så spring de andre til og tek han, og sette han i arrest på kapteingarden Eikeland.

Nå vart det sak, og den varte like til mai måned 1771. Det vart forhør på Svela og på Svålestad, i Sokndal og i Egersund. Og Trond vart ført fra den ene tingstaden til den andre som en annen forbryter. På rådstova i Stavanger var han og noen veker. Etter at han var der skal han ha sagt: «Å, dæ va et ynskjele hus! – – Dør hadde eg ei fornøyele kvila. – Æg måtte beinfram stedla mæg sånn at æg fekk væ dør lenje!»

Soknepresten Nils Andreas Wibye, og andre av hans sambygdinger gav Trond de beste vitnemål i retten. Men noen av hermennene fra Lund og Sokndal vitna, at de hadde hørt at Trond skulle være kamphuga og urimelig og ikkje god å koma ut for. Han skulle væra en kjempe som ingen turte seie noe imot, sa en av dem. Ved overretten i Kristiansand var Trond frikjent. Retten har vel funnet, at hermennene på en mer lempelig måte kunne fått Trond fra seg.

Heftig ekteskap

Ein gong skulle kona til Trond, Berte, baka nokre karer, men ho hadde så lite elding(ved) inne. ”Gakk etter nok elding til meg,” sa ho til Trond. ”Hedlo er så kald at eg kan sitja med nakne rauvvæ på ´na,” sa ho.

Men då vart Trond sint. Han treiv Berte, drog opp stakkane hennar – kvinnfolka hadde ikkje underbukser i den tida – og settehenne på den glovarme hella. Ho sette i eit skrik med det same. Og det gjekk mange veker før ho kunne sitja. Då Trond vart gamal, vart han så stygg med henne at ho reiste frå han ei tid og budde i Egersund. Kanskje det var etter denne hendinga at ho reiste frå han.

Lisabet Risa har skrevet Bjerkreimboka. Om Trond skriver hun bl.a. at ”sanninga var nok at Troen(Trond) var ein vanskeleg mann, og at han var hard mot kona og barna sine og mot tenarane.”