To haugianere på preiketur til Finnmark 1854

Ole Kallem (t.v.) og Erik Lima (foto Dagen/wikimedia/privat)

Om morgenen lørdag 29. april 1854 sto to rogalendinger i baugen på dampbåten «Prinds Gustav». Det var snø i luften og frisk vind. Mellom to byger fikk de et glimt av Tromsø by som var turens første mål.

Tromsø var på den tid en liten by med ca. 1000 innbyggere, så det var ikke noe mektig syn som møtte de reisende. Turen hadde startet fra Stavanger 17. april og på de tolv dagene turen varte var det mye vind og unormalt kaldt for årstiden. Mennene på tur var 41 år gamle Ole Kallem fra Jørpeland, som nylig hadde flyttet til Vikedal og Erik Lima fra Ålgård som var 28 år gammel. Begge hadde reist noen år som predikanter og var nå utsendinger for et Bibel- og traktatselskap i Stavanger. Etter Kautokeino-opprøret i 1852 kjente haugianerne og brødrevennene i Stavanger ett kall til å spre Guds ord i vår nordligste landsdel. Kallem og Lima ble utstyrt med kasser med Nye Testamenter og andre kristne småskrifter, og flere skulle ettersendes. Lima skulle på turen skrive dagbok, og denne er kilden til denne artikkelen.

Turens første stopp var i Bergen hvor de fikk delta både på et oppbyggelig møte og på kretsmøte for avholdsforeningen. Videre var det en kort stopp i Ålesund og i Kristiansund, før de ankom Trondheim 23. april. Her rakk de aftensang i domkirken og et oppbyggelsesmøte på sen kveldstid. De var i Trondheim til 25. april og fortsatte direkte til Bodø og videre til Tromsø.

Tromsø ca. 1840, 14 år før Kallem og Lima kom dit.

(Litografi av Prahl, Bergen)

På turen nordover var de mye plaget med sjøsyke, så gleden var stor når de endelig var framme i Tromsø. Vel til kai oppsøkte de to biskop Juell for å melde sin ankomst. Allerede søndag 30. april ble det arrangert avholdsmøte i byen hvor Kallem fikk tale. Mandag var det samling hos biskopen for å planlegge den videre turen som skulle vare til starten av oktober. Biskopen advarte de to mot å dele ut bøker gratis. Da var det mange som ville ta imot, for så å selge dem videre og bruke pengene på brennevin, mente han.

Målet for turen var Nord-Troms og Finnmark. Biskopen ville skaffe til veie en båt med et mannskap på to som også kunne være tolk i møte med kvener og samer. Dette ville ta tid, så det ble bestem at Kallem og Lima i mellomtiden skulle ta dampbåten «Wyller» fram og tilbake til Vadsø for å bli kjent og gjerne også selg noen bøker. Turen start 3. mai og første stopp var Hammerfest med snø, storm og sjøsyke underveis. I Hammerfest oppsøkte de presten som mente at folket i denne byen var vel forsynt med testamenter. De nådde Vadsø på kvelden lørdag 6. mai og fikk være med på gudstjenesten dagen etter. Det var få som møtte opp i kirken noe som i hovedsak skyldtes at det var midt i fiskesesongen. Deres inntrykk av folket var at det var mye fattigdom og sansen for det ene nødvendige var «noget sløv».

Biskop Juell (foto ukjent)

Etter tre dager i Vadsø dro de til Vardø og her var de til 23. mai. De fikk god kontakt med byens prest og deltok på gudstjenester og oppbyggelige møter. En av dagen fikk de oppleve alkoholens forbannelse. «En flokk Finner drikker Brændeviin af Kopper, tumler omkring, slider, slaass, falder omkuld i en Hob…» Det var virkelig behov både for evangelisk forkynnelse og formaning til avhold. Noen dager før avreise gikk de tom for testamenter og som en følge av det hadde de en hel dag uten oppdrag. «Vi have været unyttige og uvirksome Tjenere» ble notert i dagboka.

Returen vestover gikk fint. De ankom Hammerfest på Kristihimmelfartsdag (25.mai) og fikk være med på gudstjenesten i kirken. Om kvelden hadde de avholdsmøte i skolehuset. Båten gikk fra Hammerfest natt til 26. mai og kom fram til Tromsø klokken fire om ettermiddagen. Kallem møtte noen soldater fra hans hjemplass (antakelig Jørpeland) på kaien og disse hjalp dem å bære bagasje og bokkasser i land.

I Tromsø hadde biskopen skaffet en robåt med seil. Mannskap var læstadianerpredikant Johan Bomstad fra Balsfjord og en av hans naboer ved navn Kjæmpedahl. Før avreise nordover som startet den 31. mai, deltok de på gudstjenesten hvor Kallem fikk gå til nattverd siden han grunnet «forekommende hindringer ikke på længre Tid havde gaaet til Alters». De hadde også kveldsmøter de dagene de var i Tromsø.

Læstadianerpredikanten Johan Bomstad som var reisefølge og tolk for

rogalendingene. (foto ukjent)

Den første etappen nordover gikk til Skjervøy.  Skipperen på «Wyller» tilbød dem slep, noe de takket ja til. Men på resten av turen måtte ro og seile. De to første dagene tok de en snartur til Oksefjord i Nordreisa, hvor de hadde møter den ene dagen på kvensk og den andre på norsk. I pinsen (4.-5. juni) deltok de på gudstjenestene og hadde selv tre møter. Den kommende uka delte de seg i to. Kallem dro til Kvænangen, mens Lima hadde samlinger på Lyngseidet, Kåfjord og Havnnes.

Neste etappe gikk fra Skjervøy til Alta. Underveis besøkte de Loppa og Talvik. I Kåfjord i Alta fikk de omvisning i gruvene før de hadde møte om kvelden med 50 til stede. I Alta hadde Lima samlinger på Elvebakken, mens Kallem var i Bossekop. Her fikk Kallem besøke fangene etter Kautokeino-opprøret. Han fikk forkynne Guds ord for dem og så fortsatte Kallem i dagboka:

«Men Gud være lovet, deres Øine ere nu aabnede, og jeg kan ikke udsige den Glæde jeg følte, den Stund jeg fik tale med dem om naaden i Christo. Den unge Dreng, som havde stukket kniven i Lendsmandens Bryst, hans Øine flød i Taarer… at han ved Troen paa Jesum havde faaet Naade, hvilket de andre i den Arrest ogsaa stemmede i med».

To av opprørerne fra Kautokeino. T.v. Lars Hætta som fikk dødsdommen 

omgjort til livstid. Anders Bær (t..h.) ble henrettet noen måneder

etter Kallems fengselsbesøk. (foto Sophus Tromholt, Universitet

i Bergen (Hæta). Kulturhistorisk museum Oslo (t.h.)

24. juni rodde de fra Alta via Komagfjord til Hammerfest i kraftig motvind. De bestemte at Kallem skulle virke i Hammerfest den neste uka, mens de tre andre skulle besøke folk i Repparfjord, Kvalsund, Torskefjord og Revnsnes. På denne turen møtte de mye motstand og ble flere ganger utskjelt for sitt ærende. Dagene var fulle av ulikt program for de reisende. De gikk på husbesøk, hadde oppbyggelig møter og avholdsmøter og de gikk langs veiene og solgte testamenter.

11. juli dro de i samlet flokk fra Hammerfest og kom dagen etter til Havøysund. Her traff de biskop Juul som var på visitasreise i Finnmark. De fikk med seg visitasgudstjenesten dagen etter, før de rodde videre hele natten. Om morgenen var de kommet til Magerøysundet, men var da så trett at de la seg til å sove under åpen himmel. De fortsatte deretter inn Porsangerfjorden og nådde målet for turen, nemlig Kistrand i Porsanger, den 15. juli. Her fikk de være med på en gudstjeneste i kirken. Kirken var så forfallet at de to rogalendingene var redde for at den ville falle sammen i hodene på dem.

Oppholdet i Kistrand varte bare et par dager før de satte kursen mot Tromsø. Første stopp var Repvåg, hvor de måtte stanse et par dager på grunn av for sterk vind. Når vinden løyet, fortsatte de til Havøysund og Hammerfest. I Hammerfst fikk de stiftet en misjonsforening med 20-30 medlemmer. Kallem tok så dampbåten til Tromsø for å hente flere testamenter. De andre tre fortsatte sørvestover og kom til Skjervøy etter ett døgns reise. Her fikk de ei tønne med testamenter tilsendt fra Tromsø og dro videre til Nordreisa, Maursund og Lenangen. Her traff de igjen Kallem som hadde virket på et fiskevær han kalte for «Gjenvær». Fra Lenangen gikk så ferden via Ulsfjord og Karlsøy til Tromsø, med ankomst Tromsø 9. august. Her takket Bomstad og Kjæmpedahl for seg, etter å ha fått sin lønn av biskopen.

Målselvpresten Johan Ernst Welhaven. (foto ukjent)

Den siste måneden før heimreise brukte Kallem og Lima i Midt- og Sør-Troms. De brukte fire dager til møter og boksalg i forskjellige bygder i Balsfjord, før de dro videre til Målselv 19 august. Resten av måneden hadde de sin virksomhet i Målselv og Sørreisa. En søndag var de på gudstjeneste sammen med presten Welhaven. I dagboka noterte Lima at de syntes presten hadde noen underlige bilder, bl.a. sa han: «Når du i dag kommer ut av kirken da kast din egenrettferdighets kjole på elven, slik at den kan flyte ned i havet og fortæres av havdyrene.»

De dro så videre til Bardu. Her fikk de bud fra Sørreisa om at Kallem var ønsket tilbake dit. Han dro dit via Målselv. Da han kom til Gumpedalen i Sørreisa fikk Kallem tilbud fra et barnløst ektepar om å overta deres gårdsbruk mot visse heftelser. Dette tilbudet takket han ja til, og kort tid etter at han og Lima var tilbake i Rogaland, solgte Ole Kallem garden i Vikedal og flyttet nordover sammen med kona og deres fostersønn. Han ble senere en landskjent predikant og avholdstaler.

Erik Lima dro til Salangen og Gratangen før han fikk båtskyss over til Ibestad. Her traff han igjen Ole Kallem. 14. september dro de fra Ibestad til Trondenes og Harstad hvor de ble noen dager. Kallem tok en dags avstikker for å besøke Kvæfjord. Sommerturneen til Kallem og Lima gikk nå mot slutten. Avreise fra nord skjedde fra Sandtorg på Hinnøya 20. september. De reiste med dampskipet «Gyller» og 4. oktober så de endelig Stavanger. Lima skrev i dagboka: «Veiret er Godt, det gaar hjemad. Vort Øye og Hjerte er vendt mod syd til Stavanger til Hjemmet. Om Aftenen Kl.9 stige vi i land i Stavanger inderlig glade ere vi at Herren har ført os hidtil igjen.»

Stavanger 1851 (Tegning av Tycho Jæger)

 

 

 

Opprøret i Kautokeino

Fra filmen om Kautokeino-opprøret (foto blv..no)

8. november 1852 skjedde det en tragedie i Kautokeino som satte dype spor i norsk kirkehistorie. En gruppe «vakte» angrep og drepte bygdas handelsmann og lensmann og skadet presten og flere andre.  

Hva var det egentlig som skjedde på Finnmarksvidda denne dagen og hva var bakgrunnen for hendelsen? Ulike svar er gitt på disse spørsmålene opp gjennom tidene. Jeg vil i denne artikkelen gi en kort versjon av hendelsene slik jeg oppfatter tragedien. Da er det naturlig å starte med Lars Levi Læstadius, som var prest i Karesuando i Sverige i perioden 1826-49.

Vekkelsen ved Læstadius

Lars Levi Læstadius ble født i Jäkkvik i Nord-Sverige i år 1800. Han var av presteslekt. Faren arbeidet først innen bergverk, men  ble senere småbruker. Lars hadde to halvbrødre som var voksne da han ble født. Han hadde også en yngre helbror fra farens andre ekteskap. Foreldrene var svært fattige, og faren slet i tillegg av misbruk av alkohol.

En av halvbrødrene var prest i Kvikkjokk, noen mil lenger nord. I 1808 flyttet hele familien dit og storebror Carl-Eric ble Lars sin lærer. I 1816 flyttet Lars og den yngre broren Petrus til Hernösand for å gå på gymnas. Lars hadde en hobby, nemlig botanikk. Etter tre år på gymnas tok han et friår hvor han blant annet reiste i Nord-Sverige og Nord Norge for å samle inn planter til sitt herbarium og for å kartlegge plantelivet.  

Tegning av Lars Levi Læstadius (Fra Rana Blad)

I 1820 flyttet han til Uppsala for å begynne på prestestudiet. Han ble ferdig med dette i 1824 og ble utnevnt til vikarierende sogneprest i Arjeplog. Biskopen hans ville imidlertid at Lars skulle bli prest i Sveriges nordligste prestegjeld og ansatte han i Karesuando fra 1826. Lars ble i dette kallet fram til 1849. Prestegjeldet var enormt stort, men det bodde veldig få mennesker her. De fleste av beboerne var samer som om sommeren flyttet reinflokkene til norskekysten. Alkoholforbruket blant samene var enormt og mange led under dette. Lars L. Læstadius formante til avhold, men han nådde ikke fram.

I 1842 ble han utnevnt til prost ved siden av sogneprestembetet i Karesuando. Han hadde da hatt ei tung tid med sykdom og store indre kamper om sitt gudsliv. Han ble anfektet av at forkynnelsen hans ikke nådde folket og han var derfor redd for at han ikke hadde sin sak i orden med Gud. Høsten 1843 tok han pastoraleksamen i Härnösand. Veien heim benyttet han til visitasreise. 1.-2. januar 1844 var han i Åsele vest for Umeå. Etter gudstjenesten tok ei samejente kontakt med han. Hun het Milla, men Lars kalte henne for Maria. Maria var blitt frelst i en vekkelse knyttet til presten Brandell. Under denne samtalen ble Lars frelst, og det var en helt ny prest som kom tilbake til Karesuando.

Det brøt ut en omfattende vekkelse ved Læstadius sin nye forkynnelse. Vekkelsen bredte seg også til Finland og til de to nordligste fylkene i Norge. Hele området ble forandret og brennevinsforbruket ble nesten borte. I 1849 flyttet Lars og hans store familie til Pajala lenger sørøst hvor han ble utnevnt til prost. Denne stillingen hadde han til han døde i 1861. Perioden i Pajala var preget av store vekkelser, men det var også mye motstand. Både prestekollegaer og verdslige myndigheter kom med sterke anklager mot Læstadius sin forkynnelse og av vekkelsen.

Karesuando kirke (foto ukjent)

Roperne – en vekkelsesgruppe i nord

Vekkelsen ved Læstadius var ikke den første større vekkelse i Nord-Sverige. På 1700-tallet bredte pietismen seg også til de nordiske landene. Flere vekkelser oppsto i forbindelse med pietistiske prester. En slik pietistisk vekkelsesgruppe i Tornedalen siste halvdel av 1700-tallet var de såkalte «Roperne». Denne vekkelsen startet på 1770-tallet i miljøet rundt prestene Nils Wiklund og Isak Grape. I 1773 ble ei 11 år gammel jente grepet av ekstase og begynte å formane sine nærmeste til å leve et nytt liv. Snart ble flere grepet på samme måte og en større vekkelse bredte seg.

Maleri av Roperne. Maleriet er av Josef Wilhelm Wallander og 

heter Läsare i Norrland. (foto wikimedia)

Vekkelsen ble etter hvert ytterliggående og flere begynte å se på seg selv både som gud og Kristus. De anså seg selv som hellige og mente at de var syndfrie. På det meste var det 87 predikanter inne denne retningen, og den spredde seg også seg til Finnmarksvidda. Predikantene ble kalt Ropere, derav navnet på bevegelsen. De vakte kunne under forkynnelsen bli så grepet av uro ved tanken på verdens syndfullhet, at de begynte å skjelve i hele kroppen helt til de besvimte. I den bevistløse tilstanden hadde de syner, og de talte omvendelse og profeterte om verdens snarlige undergang.

Kautokeino kirke ca.1882 (foto Norsk Folkemuseum)

Statskirken

Kautokeino var svensk fram til 1751. I svensketiden var det lite kontakt med den svenske kirken. Den første gudstjenesten ble holdt i 1641 og Kautokeino prestegjeld ble opprettet i 1674. Den første kirken sto klar i 1703. Den første norske presten ble ansatt i 1755, men han var i embete i kort tid og satte ikke spor etter seg. Fram til 1826 var det bare tilfeldige besøk av prester i Kautokeino.

I perioden 1826-1830 var presten i Lebesby, Nils Vibe Stockfleth, også prest i Kautokeino. Han var en samenes venn og arbeidet ivrig for å få Bibelen og andre oppbyggelige skrifter oversatt til samisk. Stockfleth var opprinnelig militær offiser og hadde et heftig temperament. Dette kunne blant annet gå ut over urolige konfirmanter som fikk smake prestens pisk. Neste prest som ble fast ansatt i Kautokeino var Fredrik Waldemar Hvoslef som kom i 1852.

Fraværet av faste prester resulterte i at konfirmantopplæringen ble heller tynn. Det var nok også med på å gi større rom for sekteriske vekkelsesbevegelser som de nevnte Roperne. Generelt var også prestene som embetsmenn pådrivere for den fornorskningsprosessen som myndighetene drev med på denne tiden. Det gjorde at flere av samene følte seg tråkket på og den normale respekten for presten som øvrighetsperson var blandet med vonde erfaringer.

Kautokeino ca. 1800 (foto snl.no)

Forspillet

På den tid vekkelsen ved Læstadius brøt ut var det tett kontakt mellom Karesuando og Kautokeino. Læstadius var flere ganger i Norge, men vekkelsen bredte seg mest gjennom vitnesbyrd fra frelste samer som var i Norge på sommerbeite og ved predikanter som Læstadius sendte ut. På kort tid var store deler av Nordkalotten berørt av vekkelsen.

Det var også flere i Kautokeino som ble frelst eller på annen måte berørt av vekkelsen. Flere var i Karesuando og hørte Læstadius sin forkynnelse og hadde samtaler med han der. En av Læstadius sine nærmeste medarbeidere var Per Anders Persson Nutti eller Antin Pieti som han helst ble kalt. Han var omtrent 20 år da vekkelsen brøt ut, og han ble tidlig en av vekkelsens predikanter. Han kom også til Kautokeino hvor det brøt ut vekkelse. Som i Karesuando ble også alkoholens forbannelse en kampsak for de vakte i Kautokeino.

Flere av de som ble vakt gjennom Antin Pieti sin forkynnelse var ungdommer, og noen av disse hadde røtter i Roper-bevegelsen. Disse nyvakte ungdommene holdt tett sammen og etter kort tid utviklet det seg en svermerisk ånd blant dem. I drømmer og syner ble de minnet på å advare alle som ikke var frelst mot helvetes gru. En av lederne oppsøkte Læstadius i Karesuando, men han tok sterkt avstand fra deres lære og livsførsel.

Antin Pieti (foto munin.uit.no)

Rundt 1850 begynte de vakte ungdommene å forstyrre den offentlige gudstjenesten. De hadde ikke tillit til prestene som var på besøk og de ba dem omvende seg. Det samme gjorde de mot de fleste de møtte som ikke tilhørte de vakte. Spesielt gikk denne iveren ut over handelsmann Ruth som også solgte brennevin.

Sommeren 1851 var de fleste av de vakte fra Kautokeino med reinen på sommerbeite i Nord Troms. En søndag var det konfirmasjonsgudstjeneste i Skjervøy kirke og mange av de vakte var til stede. Også her avbrøt de gudstjenesten med forbannelser over de uomvendte og med oppfordring til omvendelse. Denne hendelsen endte med at 22 av de vakte fikk strenge straffer, både bøter og fengselsstraff. Dette så de som et tegn fra Gud, siden Jesus sa til sine disipler at «har de forfulgt meg, vil de også førfølge dere».

Etter denne hendelsen så biskopen det som helt nødvendig at det kom på plass en fast prest i Kautokeino. Mens han lette etter den rette, ba han den pensjonerte presten Stockfleth om å vikariere. Han var da blitt 65 år og brant enda for samenes sak. Han hadde også vært konfirmasjonsprest for mange av de «opprørske» samene. Stockfleth reiste med glede til Kautokeino og trodde han skulle få roe gemyttene.

Nils Stockfleth og kona (foto jenikirbyhistory.getarchive.ne)

Uten å vite det tok han inn hos opprørernes verste fiende i bygda, handelsmann Ruth. Her fikk han malt situasjonen i bygda med bred pensel av den ene parten. Opprørerne hadde i utgangspunktet tillit til Stockfleth, selv om noen av dem hadde som konfirmanter fått smake prestens pisk. De oppsøkte snart Stockfleth, men det møtet ente i full konfrontasjon. Presten tente på alle plugger og brukte stokken til å jage dem ut. Dermed var all tillit borte og Stockfleth måtte reise fra Kautokeino våren 1852 med uforrettet sak.

Sommeren 1852 var endelig en fast prest på plass i Kautokeino. Det var Fredrik Waldemar Hvoslef som var prest i Kautokeino fram til 1857. Hvoslef kunne samisk og var i utgangspunktet en som ønsket å tale samenes sak. Men han møtte ei bygd i indre strid, og ble møtt av mistillit av opprørerne.

Ut over høsten fikk opprørerne stadig nye «åpenbaringer» og en av dem fikk i et syn ansvaret for å rydde opp i bygda - om så med vold. De fleste urostifterne fra Skjervøykirken hadde sonet ferdig fengselsstraffen, men bøtene var vanskelige å innfri. For å kunne betale dem, måtte de ha kvittet seg med reinflokkene.

Forfatteren Andreas Markusson fra Narvik har skrevet to romaner

om Læstadius og Kautokeinoopprøret. De er vel verd å lese, men er

dessverre ikke i salg. Markusson hadde selv bagrunn fra den 

læstadianske bevegelse (foto Ove Sandvik)

Katastrofen

Helga 5.-7. november 1852 var opprørerne samlet i en teltleir noen mil utfor kirkestedet. De var i alt 35 voksne og 22 barn. Lederen deres, Aslak Hætta, forkynte søndag 7. november at det nå var tid for det store oppgjøret med de vantro. Ved midnatt tok de av gårde og var enige om at alle de traff underveis skulle tvinges til å bli med. Hvis de nektet, skulle de piskes.

Vel framme i Kautokeino dro opprørerne direkte til fiende nummer en, handelsmann og brennevinshandler Carl Johan Ruth. Da de kom til butikken hans, sto Ruth og hans dreng på tunet og pakket reinskinn. Lensmann Lars Johan Bucht var med dem og hjalp med pakkingen. Da lensmannen så opprørerne komme, ba han kona til Ruth og resten av familien om å holde seg inne og låse alle dører. Da han kom ut igjen, for Aslak Hætta på ham og slo han i hode med en stokk. Aslak la så merke til lensmannens lange kniv. Han tok den og stakk ham. De slo også handelsmannen i bakken og de la de to ved siden av hverandre.

Fra filmen Kautokeino-opprøret (foto tek.no)

Lensmannen kom seg på beina og klarte å rømme inn i huset og låste seg inne bak ei dør. Men opprørerne fulgte etter og drepte han. Det var også liv i handelsmannen, men opprørerne tok tak i ham på nytt og drepte han. De begynte så å plyndre handelsmannens hus. Kona til handelsmannen, deres lille barn og tjenestejenta deres søkte ly i prestegården. Da disse kom, valgt presten å oppsøke åstedet. Her ble også han angrepet med spark og stokkeslag, men opprørerne valgte å spare livet hans. Opprørerne satte også fyr på handelsmannens bolig og denne brant ned til grunnen.

Mens alt dette pågikk, hadde en same kommet seg unna. Han dro til nabobygdene for å samle hjelp til å stanse opprøret. Han fikk samlet en stor flokk som klarte å overmanne opprørerne. Ei kvinne av opprørerne døde i slaget, mens en mann led samme skjebne noen timer senere. Resten av opprørerne ble bastet og bundet, og ble neste dag ført til Alta for å dømmes.

Fra dødsdømt til bibeloversetter. Lars Jacobsen Hætta

(foto wikipedia)

Rettsoppgjøret

Dette opprøret rystet hele landet og det ble forventet strenge straffer for de skyldige. På denne tiden var det dødsstraff i Norge. Da saken endelig kom opp til dom i Høyesterett 14. februar 1854, ble de fem lederne dømt til døden ved halshugging. Disse var Aslak Hætta (28), broren Lars (18), søsknene Ellen (25) og Henrik (20) Skum og Mons Somby (27). Åtte av opprørerne fikk livsvarig straffearbeid, 15 fikk fengselsstraffer fra 12 år og mindre, mens fire ble frikjent. Av de dømte var det 17 kvinner og 11 menn.

De dømte ble holdt i varetekt i ulike fengsler, for det meste i Alta. Sommeren 1854 kom det to predikanter fra Rogaland til Alta. Det var Ole Kallem fra Jørpeland og Erik Lima fra Ålgård. De var utsendt av Bibel- og traktatselskapet i Stavanger bestående av haugianere og brødrevenner. De skulle dele ut og selge bibeldeler og kristne bøker, samtidig som de også skulle forkynne Guds ord. Erik Lima skrev dagbok fra denne turen. 23. juni 1854 var Ole Kallem på besøk hos fangene fra Kautokeino som enten sonet straffen eller ventet på at straffen skulle bli utført. Ole fortalte fra besøket (språklig forenklet):

Ole Kallem (foto wikipedia)

«Etter møtet i Bossekop gikk jeg på besøk til de arme samene som satt fanget etter mishandlingen i Kautokeino. Jeg talte til dem med tolk. De forklarte at de nylig var blitt oppvakt av syndens søvn og at de var blitt forført av Satan til å begå den skrekkelige gjerning. Da påsto at de trodde gjerningen ble gjort til Guds ære. En gammel kone fortalte at hun allerede dagen etter hendelsen angret og hun sa hun var blitt forført. Mange andre sa at de i lang tid etter udåden trodde det var gjort rett.

Men Gud være lovet. Deres øyne er nå åpnet. Jeg kan ikke utsi den glede jeg følte den stund jeg fikk tale med dem om nåden i Kristus. Fra øynene på han som hadde stukket kniven i lensmannens bryst rant tårene i strie strømmer. Ansiktet hans uttrykt en stille og blid fred og et alvor over å ha fått del i nåden ved troen på Jesus. De andre stemte i med ham.

Da jeg var ferdig med talen, ba jeg en bønn som ble tolket. Da begynte alle å gråte, og heller ikke jeg kunne holde tårene tilbake. Jeg sa farvel og de ba meg om ikke å glemme dem i mine bønner. Derfra gikk jeg…. til et annet arresthus hvor 12 kvinner satt fanget. For ni av disse syntes jeg det var grunn til å håpe det beste. De tre derimot syntes være mindre bøyet, skjønt de alle bekjente sin misgjerning… De ba meg be for dem og det ble en slik gråt at jeg måtte gråte med…»

Aslak Hætta og Mons Somby ble henrettet ved halshugging 14. oktober 1854. Ellen Skum og Lars Hætta fikk dommen omgjort til livsvarig straffearbeid. De ble benådet i 1867. Henrik Skum fikk også omgjort dommen til livsvarig, men han døde i fengselet. Lars Hætta satt fengslet på Akershus festning. Her ble han engasjert i å oversette Bibelen til samisk. Han fullførte arbeidet med Det nye testamentet etter at han var blitt benådet.

Kautokeino nye kirke (foto Kautokeino kommune)

Ettermæle

Tragedien i Kautokeino gikk hardt inn på Læstadius. Biskopen i Tromsø mente at Læstadius hadde det moralske ansvaret for det som skjedde og denne oppfatningen levde lenge blant myndighetene i Norge og Sverige. Saken kom helt til kong Oscar i Stockholm, men han konkluderte med at Læstadius ikke kunne holdes juridisk eller moralsk ansvarlig.

Senere forskning har støttet kongen i dette. Læstadius advart opprørerne på forhånd og sa at deres lære var falsk. Flere av de skyldige sa selv at de var mest preget av Roperne og deres svermeri. Læstadius forfattet også et forsvarsskrift der han gikk i rette med beskyldningene mot han. 

Opprørerne forkastet Bibelen og mente at forkynnelse, syner, åpenbaringer og drømmer var avgjørende for lære og liv. Dermed ble de ført på en alvorlig avvei som endte i denne forferdelige tragedien.

 

Det er skrevet mange bøker om Lars Levi Læstadius og

Kautokeino-opprøret. Disse er fra mitt bibliotek. Se

liste under. (foto Ove Sandvik)

Kilder

Fra eget bibliotek (foto):

Adrian Wennström: Fjällvidden blommar. Lars Levi Læstadius (1949)

Andreas Markusson: Han som kjempet mot mørket (1937)

Andreas Markusson: Hyrdene som for vill (1980)

Bengt-Ove Andreassen m.fl.: Læstadianismens historie i Norge (2024)

Carl Hasselberg: Under Polstjärnan (1935)

Elias Olsen m.fl.: Taler av lægpredikant Erik Johnsen – Lyngen m.fl. (1931)

Elisabeth Curtelius: Lars Levi Læstadius (1914)

Erik Lima og Ole Kallem: Dagbog holden under en reise i Finnmarken sommeren 1854

Fredrik Nilsen og Edgar Andersen: Åndelig Sangbok for Den læstadianske forsamling i Hammerfest

Kåre Svebak: Brever og sanger under vandringen (1978)

Lars Levi Læstadius: Kirkepostille (A. Brune 1933)

Olaf Havdal: Læstadianerne. Fra Nordkalottens kirkehistorie (1977)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Ove Sandvik: Lars Levi Læstadius. Med glimt fra den læstadianske vekkelse. (Artikkelsamling fra blogg)

Paul Rantala: Sannhets ord

Paul Rantala: Sanningens ord (1964)

Terje Forsberg: De forvillede i troen? (2014)

Ukjent: Det gamle Vekter-rop! Kristelig sangbok for Den luthersk-læstadianske bekjennelse i Nord-Troms og Tromsø-området (1993)

Nils Gaup: Kautokeino-opprøret (film 2008)

 

Andre kilder:

Henry Bårdsen sin blogg: hbardsen.com

 

Adolf Steen: Samenes kristning og finnemisjonen til 1888. (1954)

Idar Kristiansen: Korstog mot Kautokeino

Ivar Welle: Kirkens historie (1950)

John Nome: Demringstid i Norge (1942)

P. O. Megrud: Om Missionen blant Lapperne i det nordlige Norge (1886)

Per R. M. Berg: Nils Chr. Vibe Stockfleth

Aage Solbakk: Sami historja (1997)

Andreas Esbensen: Skilsmissestriden (1987)

Bengt Jonsell m.f: Lars Levi Læstadius botaniker-lingvist-etnograf-teolog (2000)

Einar Niemi: Nils Stockfleth (artikkel fra 2005 på nbl.snl.no)

Erling Saltnes: Noen tanker i tilknytning til Peder Nyvolds avhandling om skilsmisse og gjengifte

G. Sandberg: Fra Sydvaranger (Luthersk ugeskrift 1879)

Koistinen/Mäkelä: Minnestal ved predikant Levi Älvgrens begravning

Levi Älvgen: Den andliga styrelsens skiften i Den förstfödda laestadianska församlingen i Sveriges lappmark

Ole Fredriksen: Brev til Thoralf Jensen sen

Olle Franzén: Lars Levi Læstadius. Botaniker og vekkelsespredikant. (riksarkivet.se)

Peder Nyvold: Avhandling: Ja eller nei til gjengifte (1986)

Roald E. Kristiansen: Læstadianske fraksjoner og retninger (kvenskintitutt.no)

Roald E. Kristiansen: Lars Levi Læstadius (kvenskinstitutt.no)

Roald E. Kristiansen: Læstadianismen: fremvekst og utbredelse

Roar L. Tollnes: Stockfleth – «Finnenes apostel» (Kulturminner våren 1999)

Thor Fremmegård: Særtrekk ved læstadianismen som vekkelsesbevegelse (Artikkel 1996)

Thor Fremmegård: Utviklingstrekk i læstadiansk forkynnelse

Thoralf Jensen sen: Et anskrik

Warren H. Hepokoski: The Laestadian Movement

koistinen.se

nb.no

Wikipedia

Istedenfor

Gud er en hellig Gud. En Gud som ikke kan tåle synd. Derfor sier han i sitt ord at ikke noe urent skal komme inn i staden, inn i himmelen.

Gud er samtidig en kjærlig Gud. En Gud som elsker oss mennesker med en evig kjærlighet. Hans store mål med deg og meg er at vi skal være sammen med han i himmelen og ha det evig godt. Hvordan kan det skje når jeg er en synder? Da trenger jeg en stedfortreder. En som tok straffen for mine synder og levde et fullkomment liv i mitt sted.

Det var det kun Gud selv i sin sønn Jesus Kristus som kunne gjøre. Og han har gjort det! «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5) Det er min redning – og det er din!

 

(Ord til ettertanke i Strandbuen 24.10.2025)

Otto Aase – ungdommens venn

Aslaug og Otto Aase (foto Utsyn nr.18 2009)

Otto Aase ble frelst i voksen alder. Det tok ikke lang tid før det ble klart at han hadde ei spesiell nådegave til å nå de unge med Guds ord.

På et møte jeg var på for noen år siden fortalte en godt voksen mann om da han som ungdom var på leir på Tonstadli. Han hadde vokst opp i en kristen heim, men var kommet på avstand fra Gud. Samtidig kjente han på en uro angående sitt Guds-forhold.

En av talerne på denne leiren var ungdomsarbeideren i Stavanger krets av Misjonssambandet Otto Aase. Otto var frimodig til å snakke med de unge om Jesus. På vei til et av møtene på leiren kom Otto og la hånda på skulderen til denne ungdommen og spurte: Hvordan er det, har du fred med Gud? Otto sa ikke mer, men spørsmålet ble til et kall for ungdommen. Han fikk ta imot frelsen i Jesus og ble selv senere en forkynner av Guds ord.

Otto Aase (t.h.) og Sverre Egeland. (foto Utsyn nr.17 1972)

Ekte jærbu

Otto Aase var en ekte jærbu. Far hans het Tønnes Bernhard Toresen Aase og var bonde på Nedre Orre på Klepp. Tønnes ble født i 1868 og da han var 30 år gammel, ble han gift med Anna Margrethe Jonsdatter også hun fra Klepp. Anna Margrethe var ti år ynger enn Tønnes. Anna Margrethe og Tønnes var kristne og da det skulle bygges ny kirke på Pollestad i 1915 var Tønnes med i byggekomiteen. Han var også en periode aktiv i kommunalt styre og stell.

Otto ble født 23. september 1919 og ble hjemmedøpt 16. november. Som skikken var ble han tatt med til kirken for at dåpen skulle bli stadfestet av presten. Dette skjedde i Orre kirke 7. desember. I kirkeboken står det at gardbruker Enok Aase og kona Alida var faddere sammen med pike Johanna Aase.

Otto Aase sin far Tønnes Aase

Otto Aase sin mor Anna Margrethe Aase

(Begge foto Slekten fra Horpestad)

Otto ble den siste av barna til Anna Margrethe og Tønnes. De fikk til sammen ni barn og alle disse fikk vokse opp. Otto sine søsken var Torger (f.1899), Maren f.1902), Anna (f.1905), John (f.1906), Trygve (f.1909), Magna (f.1911), Bjarne (f.1913) og Sigrund (f.1917). Hele fem av søsknene emigrerte til Amerika.

Da Otto var fire år, valgte foreldrene å selge garden på Nedre Orre og kjøpte seg hus på Pollestad. Han ble konfirmert i Orre kirke 1. oktober 1930. Etter konfirmasjonen tok han blant annet framhaldsskole, var dreng på en gard på Orre og arbeidet på et gartneri på Hinna i 3-4 år. 

Otto Aase på vinterlandbruksskulen på Jæren 1944-45.

Otto bak nr.3 f.v. (foto Jærbladet)

Blomster og grønnsaker skulle bli hans yrke de kommende årene. Han fikk kjøpe et lite gardsbruk på Bryne. Dette ble tinglyst 27. november 1942, eiendommen ble kalt for Solås og prisen var på kr.8000,-. Otto satte opp tre drivhus på eiendommen. Han var 23 år da han ble selveiende gartner. Da han kjøpte eiendommen, var han fremdeles ungkar. Det ble etter hvert mye å ta seg av for en person. I 1946 valgte han derfor å sette inn en annonse i Jærbladet der han søkte etter ei husholderske.

Otto Aase nr. 2 f.h. sammen med "sykkelgjengen" på Bryne.

(foto Jærbladet 01.02.2010)

Idrettsmann på kretsnivå

Utenom arbeidet i gartneriet var Otto en dyktig mellomdistanseløper. Et søk i Nasjonalbibliotekets avissamling gir mange treff på Otto mellom 1945 og 1948. I august 1945 ble han nummer to i kretsmesterskapet på 800 meter, mens han ble nummer tre i et løp i september med tiden 2.19.00. I mai ble han juniormester i terrengløp i kretsmesterskapet på Skudenes. I 1946 ble han kretsmester på 800 meter med tiden 2.09.90. Samme året kom han på tredjeplass i Rogalandsmesterskapet på 400 meter med tiden 54,4, mens han vant på 800 meter med tiden 2.03.40.

Otto sitt navn fortsatte å være høyt på resultatlistene også de neste årene. I 1947 ble han omtalt av avisen Stavangeren som en av de fire beste mellomdistanseløperne i Rogaland. Vi finner han også dette året som vinner av A-klassen på 800 meter og som tredjemann i B-klassen på 200 meter med tiden 24,7. Han ble valgt til varamann i styret for Rogaland Orienteringskrets i 1947 og var også formann i friidrettsgruppa i Bryne idrettslag en periode fram til 1948.

I september 1948 ble det imidlertid bom stopp med resultatlister som inneholdt Otto Aase sitt navn. Årsaken til dette var to viktige hendelser i Otto sitt liv.

Otto Aase sin gars midt på bilde med valt tak.

(foto Jærmuseet)

Otto ble frelst og gift

Det var gartneriet og idretten som fylte mesteparten av livet til Otto fram til sommeren 1948. I tillegg hadde han kjøpt seg en flott motorsykkel på hele 750 kb, men han var nesten 30 år og alene i livet. Han hadde sett ei nydelig jente som hadde vekket følelsene hos han, men hun var en kristen og det var ikke Otto. At hun var ti år yngre enn han var av mindre betydning. Han hadde så mye respekt for den kristne tro at det var uaktuelt for ham å fri før han selv var blitt en kristen.

Og Otto var begynt å kjenne på en åndelig tomhet. Gud hadde begynt å kalle på ham og å vise han at det livet han levde egentlig var et tomt liv. Etter et idrettsstevne på sensommeren 1948 var han veldig urolig. Han gikk innom på en dansetilstelning på Pollestad, men gikk igjen med det samme. I stedet satte han seg på motorsykkelen og gav full gass. Han sa selv at den turen kunne gått veldig galt, men han nådde velberget fram til målet. Og målet var heimen til Aslaug Aarbakke som han var forelsket i. Nå måtte han bli frelst og få Aslaug som sin kjære.

Otto Aase i samtale med Mathias Vassvik

(foto Vassvik)

Heime hos familien Aarbakke ble han tatt vel imot. Her fikk han både ta imot Jesus som sin frelser og kunne med frimodighet fri til henne som han hadde kjær. Aslaug svarte ja, og de fikk deretter dele livet sammen så lenge Otto levde. Da han tok imot Jesus, ville han bli en skikkelig kristen. Det nye livet kunne ikke forenes med idretten, mente han. Det ble derfor slutt på konkurranseidretten og han sa også opp vervet som formann i friidrettsgruppa. Nå fikk han imidlertid nytt vennelag, denne gang på bedehuset Saron på Bryne.

Otto var 29 år gammel da han og Aslaug ble kjærester, mens Aslaug var 19 år. Knappe to år senere, 5. april 1950 ble de gift og husstellærer Aslaug Aarbakke flyttet inn i heimen til Otto i Amtmann Aarrestadsgat 27. Samme året døde en søster av Otto i USA. Aslaug og Otto ble bedt om å ta to av barna hennes som fosterbarn, noe som resulterte i at de ble tobarnsforeldre bar uker etter at de ble gift.

Deres førstefødte kom året etter bryllupet og fikk navnet Marit. Senere kom sønnen Torstein i 1954 og Bjørg i 1959.

Etter at det ble slutt på idrettslivet til Otto fikk han tid til andre engasjement. I 1950 var han med i en komite som skulle forberede stiftelsen av Jæren gartnerlag.. Han ble lagets første formann og hadde dette vervet fram til 1954. Han var også medlem av edruskapsnemnda på Bryne. Men det var misjonsarbeidet på Saron som fikk mesteparten av Otto sin tid. I 1954 ble han medlem av styret for Byne IUF. Han var søndagsskolelærer på Saron, en søndagsskole som hadde 500 medlemmer på det meste. Han var også leder i yngreslaget, formann i styret for Bryne Indremisjon og nestformann i kretsstyret for Rogaland Indremisjonsforbund.

Otto Aase sammen med kollegaer i Stavanger krets i 1983

(Utsyn nr.4 1983)

Barne- og ungdomsarbeider i NLM

Otto hadde et varmt hjerte for barna og de unge. Dette ble lagt merke til også ut over bedehuset på Bryne. I 1964 fikk han et kall fra Misjonssambandet om å bli yngresarbeider. Det ble en kamp for han og Aslaug hva de skulle svare. De fikk ro for å tro for at dette var Guds vilje og høsten 1964 startet Otto i denne forkynnertjenesten. Han var hele tiden ansatt i Stavanger krets av NLM, men han hadde også flere forkynneroppdrag i andre kretser.

Allerede året etter, i 1965, fikk han oppleve å stå i en større vekkelse i Dirdal sammen med kollega Keld Hoelgaard. Selv om det var barna- og de unge som var hans hovedkall, var han også stadig ute som forkynner på ordinære voksenmøter rundt om i Rogaland.

Otto Aase og kollega Einar Krogedal fotografert på 

Holmavatn (foto Dagen 13.11.1987)

Men det var altså de unge som Otto først og fremst hadde som sitt kall. Han var opptatt av å se den enkelte og å hjelpe dem inn i Guds ord og til åndelig frihet. Derfor prøvde han å få starte bibelgrupper for de unge som han nådde på bedehusene eller på leirer. Bare i 1967 startet han 20 slike bibelgrupper. Han hadde enkelte unge som han kjente et spesielt ansvar for. Mange av disse tok han med seg i bilen når han skulle på møter. Så fikk han oppmuntre, trøste og veilede dem under fire øyne på vei til og fra møtet. Ofte hadde han en stans før han kom fram til bedehuset, for han måtte be for møtet og gjerne også for ungdommen han hadde med. Flere av disse unge fikk også på disse turene avlegge sitt første offentlige vitnesbyrd. Gjennom denne kontakten og oppfølgingen fikk han også rekruttert mange nye leirledere og også nye forkynnernådegaver.

En av dem som ble utfordret av Otto Aase var misjonskvinna Bertha Å. Skåland fra Skåland ved Moi. I et intervju med Bibelsk Tro nr.1 1995 fortalte hun: «Etter kvart auka talet på borna som vaks opp i grenda. Fire heime hjå Bertha og fleire i dei andre husa bortetter. -Så var det at Otto Aase kom som talar til bygda, og budde hjå Bertha og Selmer. Han såg barneflokken, og kom til å tenkja på kor godt det hadde vore om nokon kunne samla dei om Guds Ord og misjonen si store sak. Og så orda han frampå om Bertha kunne tenkja seg å setja i gang med ei bibelgruppe for desse borna. Ho var ikkje vidare mota på det. Meinte ho ikkje var den rette med å gå i gang med eit så ansvarsfullt oppdrag. Men ho kjende på at noko måtte gjerast, og fekk sjå det som eit kall frå Gud. Då vart det handling. Ho fekk med seg ei kvinne, som var lærar, til å hjelpa seg….»

Bertha Skåland (foto Bibelsk Tro)

I 1965 ble han med i byggekomiteen for nytt internat på Tryggheiom Ungdomsskule på Nærbø. Dette sto ferdig i 1969. Samme året gikk han i spissen for å starte en ungdomskonferanse som han kalt Ungdommens Lekmannsmøte. Han var også med i ei evangeliseringsnemnd i kretsen sammen med Torleif Odden og Johannes Haug. I 1973 startet han opp med en kretssamling for bibelgrupper for 12-15 åringer. På denne første samlingen var han selv taler sammen med Tore Jåtun.

Otto Aase taler på samling for bibelgrupper i 1973

(foto ukjent)

Otto Aase med de gode vennene hans Mirjam og Bjarte Espevik

(foto Dagen 02..06.1992)

Otto Aase på talerstolen (foto Dagen 02.06.1992)

Et langt liv

Otto fikk et langt liv og hadde Aslaug som sin gode støtte. Jeg ble ungdomssekretær i Stavanger krets samme året som Otto ble pensjonist. Han var ei veldig god støtte for en fersk misjonsarbeider. Da Otto ble 70 år i 1989, ble han feiret i et selskap på Saron på Bryne. Jeg var en av de heldige som ble invitert. En av Otto sine aller nærmeste venner, rektor på Tryggheim Johanns Kvalheim, holdt en tale til jubilanten. Her framhevet han spesielt Aslaug sin betydning for Otto. Han sa at Aslaug var Otto sin jekk. Når Otto kom heim fra et møte og var høyt oppe fordi møtet hadde vært så godt, måtte hun ofte jekke ham ned og minne han om at alt var av nåde. Når Otto derimot kom heim etter et håpløst tungt møte og aldri skulle ut å tale mere, måtte hun jekke ham opp og minne han på alle de gangene Gud hadde åpnet ordet for ham. (Fritt etter hukommelsen).

Otto Aaase (foto Dagen 27.11.2014)

Aslaug og Otto sin gard ble ut over 1970-tallet oppslukt av at Bryne vokste ut over sine grenser. De bygget et nytt hus like over gata og fikk da adressen Amtmann Årrestadsgate 26. Dette var i 1977. Otto fikk mange år som forkynner også som pensjonist. Den siste møteannonsen som kommer opp ved søk i Nasjonalbiblioteket er fra 2007. Da var han 88 år gammel. De siste årene han levde var han syk og han ble forfremmet til herligheten 16. november 2014 – 95 år gammel.

Til 70 årsdagen hans skrev Kåre Eidsvåg i kretsbladet Nytt blant annet at «Otto har vore ein glad og oppofrande arbeidar. Det er varme og sjelesorg i forkynninga hans, og tenesta hans er prega av omsut for sjelene. Han har nådegave til å nå ungdom, og mange unge har han fått hjelpe fram til liv med Gud.» I minneordet etter Otto i Dagen 27.11.2014 framhevet Hans Kr. Goa det som ble kalt «Ottometoden», det «å møta dei unge på leir, og så oppmuntra dei til å starta ungdomslag på heimstaden sin»

Klipp fra kretsbaldet Nytt 1989

Kilder

Birger Lindanger: Time gard og ætt (2004)

Børge Undheim: Ætta frå Åse (1994)

Håkon C. Hartvedt: Misjonsmann og humorist. (2003)

Johannes Kleppa: Reise i bedehusland. Rogaland (2003)

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind (2001)

Leiv Kvaleberg: Slekten fra Horpestad (2004)

Ann-Cath. Grimstad: Trofast tjener fyller 85 år (Jærbladet 22.09.2004)

Birger Helland: Otto Aase – 90 år 23. september (Nytt 2009)

Hans Kr. Goa: «Yngresarbeidaren» fyller 90 (Utsyn nr.19 2009)

Årbok Klepp historielag 2020

Bibelsk-tro.no

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Digitaltmuseum.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)