Israel og Guds landløfte til jødene

Gaza by fotografert fra Israel (foto Ove Sandvik)

Flere av profetene i GT fikk formidle løfter til jødefolket som strekker seg fram til vår tid. Disse løftene blir ofte kalt for landløftene.

Det er få i Norge som kan så mye om Israel som tidligere prest og Dagen-redaktør Odd Sverre Hove. Under bibelkurset på Centro Sarepta 17.-21. november 2025 delte han noe av dette med oss som var tilhørere. Hove leser daglig nyheter i Israelske medier og supplerer med informasjon også fra arabiske og amerikanske nyhetskanaler. Dette samler han hver uke til et 15 minutters nyhetsinnslag fra Israel i den kristne radiokanalen P7.

Palestina

Fra gammelt av var Palestina navnet på landområdet som nå er Israel. Avisen Jerusalem Post het fram til 1948 Palestina Post, men skiftet navn da Israel ble selvstendig. Før 1880 var dette landområdet stort sett ørken med noen få landsbyer med arabiske og jødiske beboere. Fra 1880 brøt det ut store pogromer (jødeforfølgelse) i Russland noe som utløste den første store innvandring av jøder til Palestina.

På dette tidspunktet var denne delen av Midtøsten styrt av Tyrkia (Det osmanske riket), men i 1917 erobret England Palestina. Samme året avla den engelske regjeringen ved utenriksminister Balfour en erklæring om at jødene skulle få sin egen stat. Araberne som bodde i den delen av Palestina som skulle tilfalle jødene, skulle få fortsette å bo i Israel, mens resten av Palestina ble det arabiske landet Transjordan (Trans - andre siden: Transjordan - andre siden (øst) av Jordanelven). Nå heter landet Jordan.

Da Israel ble opprettet som egen stat i 1948, gikk de arabiske nabolandene til krig mot Israel, men jøden vant. Deler av den arabiske befolkningen i Israel flyktet etter som slagene i krigen nærmet seg og det ble opprettet flyktningeleirer i de arabiske nabolandene. I alle andre krigs-konflikter har FN arbeidet for at krigsflyktningene skulle bli integrert i landet de flyktet til. I Midtøsten gjorde de motsatt. Der ble flyktningstatusen opprettholdt og går i arv til barn, barnebarn og oldebarn.

I 1948 var det ca. 700.000 arabere som flyktet fra Israel til sine arabiske søsken i nabolandene. Samtidig måtte ca. 900.000 jøder flykte fra arabiske land til Israel. Disse ble umiddelbart integrert i det jødiske samfunnet. I dag bor ca. 7,6 millioner jøder i Israel, 2 millioner arabere og 400.000 fra andre folkeslag. Til sammenligning bor det ca. 5,6 millioner jøder i Amerika.

Et minnesmerke for krigen i 1948. Gaza i bakgrunnen.

(foto Ove Sandvik)

Krigen 2023-2025

Israel trakk seg ut av Gaza i 2005 og ved valget på Gaza året etter fikk Hamas flertall. De tok full kontroll av Gaza i 2007, etter en konflikt med Fatah (PLO). I tiden etter dette har mange land gitt store beløp i støtte til araberne på Gaza, ikke minst har Norge bidratt med flere titalls milliarder kroner. Mye av disse midlene har Hamas brukt til en massiv opprustning og til å bygge mellom 700-1000 kilometer med underjordiske tunneler, også i tilknytning til skoler og sykehus.

Da Hamas og deres venner gikk til angrep på Israel i oktober 2023, ble disse tunnelene brukt til å skjule gisler, til å lagre våpen og til å være utskytningsramper for rakettangrep mot Israel. Under hele krigen har Israel hver dag sluppet inn flere hundre store lastebiler med mat til befolkningen på Gaza. Men mye av denne maten ble beslaglagt av Hamas og gjemt i disse tunnelene. Noe av maten ble også solgt av Hamas til sin egen befolkning for svært høye priser. Dette er nyheter som i stor grad er fortiet og fornektet i Vesten, ikke minst av NRK og andre norske medier.

Når NRK henter opplysninger fra Gaza, brukes ofte TV-kanalen Al Jazeera som kilde. Denne kanalen er eid av emiren i Qatar som støtter Hamas og har gitt toppledelsen i terrororganisasjonen husrom i landet sitt. Al Jazeera er derfor en propagandakanal for Hamas og er derfor partisk i denne konflikten. Dette ha vært med på å gjøre NRK sin dekning av denne konflikten fullstendig partisk. Jeg har derfor sluttet å høre på NRK i saker fra Midtøsten. Jeg stoler ikke på dem.

Israel er også blitt anklaget for å drive med folkemord på Gaza. Dette er direkte usant. Folkemord er når en nasjon forsøker å utrydde en annen nasjonal folkegruppe helt eller delvis. Regjeringen i Israel har sagt at hvis de ville drive folkemord på Gaza, kunne de gjort seg ferdig med det på 15 minutter. I stedet har de gjort hva de kunne for å minimere de sivile tap mest mulig. Når de har funnet legitime Hamas-mål, har de varslet sivilbefolkningen på forhånd, slik at de kunne komme unna før bombene ble sluppet. Det meste av kritikken mot Israels forsvarskrigføring holder derfor ikke mål. Men det betyr ikke at ikke Israel også har gjort sine feil.

Nå har USA fått vedtatt en fredsresolusjon i FN. Denne innebærer at et råd med Trump som leder skal ha styringsansvaret for Gaza med tidligere statsminister i England, Tony Blair, som administrativ leder. Disse skal opprette en internasjonal styrke som skal avvæpne og utvis Hamas. Tiden vil vise om dette er noe om vil lykkes.

Landløftet

Odd Sverre Hove brukte mye tid i sine timer til å gjennomgå skriftavsnitt som taler om landløftet Gud har gitt til jødene – hans folk. Jeg vil her kun ta med noen få avsnitt fra Guds ord:

«Jeg vil hente dere fra folkene og samle dere fra alle landene, og jeg vil la dere komme til deres eget land.» (Esek 36:24)

«Dere skal bo i det landet jeg gav deres fedre. Dere skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.» (Esek 36:28)

«Og de folkene som blir igjen rundt omkring dere, skal kjenne at jeg, Herren, har bygd opp igjen det som var revet ned, og plantet det landet som var ødelagt. Jeg, Herren, har sagt det, og jeg skal gjøre det. Så sier Herren Herren: Også i dette vil jeg bønnhøre Israels hus, så jeg gjør det for dem: Jeg vil gjøre det så rikt på folk som en saueflokk.» (Esek 36:36-37)

«Si så til dem: Så sier Herren Herren: Se, jeg henter Israels barn fra de folk som de drog bort til, og jeg vil samle dem fra alle kanter og føre dem til deres eget land.» (Esek 37:2)

Den beste kledning

«Den beste kledningen, den som kan bestå for Gud, er Kristi egen rettferdighet. Den har han fullbyrdet her på jorden og en fortapt synder får den for intet når han i troen vender seg til Jesus.»

Dette er første del av et sitat fra den svenske forkynneren Carl Olof Rosenius. Det fortsetter slik: «Kledningen består i dette at Kristus ble født under loven og ble gjort til synd for oss – at han var, gjorde og led for oss alt det som vi skulle ha vært, gjort og lidt. Når vi tar imot dette i troen, så blir det vår eiendom, aldeles som om vi selv hadde vært, gjort og lidt det som loven krever.»

Videre i denne artikkelen kan du lese noen flere sitat fra Rosenius sin forkynnelse, og også noen sitat fra tidligere Fjellhaug-lærer Øivind Andersen.

Velkommen heim

Mens sønnen kom gående med trette, vaklende skritt, så løper faren hans. Synderen kan aldri bli så ivrig etter å få nåde, at ikke Gud er enda ivrigere etter å gi nåde. Her blir det ikke sagt et bebreidende ord. Et uverdig liv hadde sønnen levd. Han hadde ringaktet far, sløset bort arven, levd i grove laster. Og nå er det glemt alt sammen, glemt og begravd! Uren og fornedret er sønnen, men far faller om halsen på ham, gråter tårer som kommer rett fra det kjærlige farshjertet. (COR)

Blande lov og nåde

De blander noe av nåden inn i loven, slik at ingen behøver miste sin gamle selvtillit helt. Og så blander de lov inn i nåden, slik at ingen som er fattig i ånden, kan få mot til å tro at han er frelst. På den måten holder de alltid sjelene i uvisshet og trelldom. (COR)

Tid til Guds ord?

Du har anledning til å møte himmelens og jordens Herre, din Frelser. Du kan få høre ham tale til deg i Ordet, og du kan tale til ham i bønnen. Og så sier du at du ikke har tid til det. Men å tale med mennesker om forfengelige ting, det har du tid til. Dette må vel kalles å være forhekset av djevelen! Av døgnets tjuefire timer har du ikke tid til å bruke én til å skaffe næring for din sjel.. Når du forsømmer Guds ord. Blir følgen den at ditt indre menneske mister sin kraft, troen bli uklar, gudsfrykten blir mindre og nådens krefter svekkes. (COR)

Kristi gjerninger er mine

Det er sant, og det er en daglig plage for meg, at jeg ennå har så mange onde tanker. Men jeg har sett ett hellig hode med tornekrone på – og i det hodet er mine gode tanker. Det er sant, og det er jammerlig, at mine gjerninger og mitt liv er så skrøpelig og ustadig. Men jeg har sett en mann med gjennomborede hender og føtter – og i de hender er mine gode gjerninger og i de føtter er min gode vandel. Dersom ikke Kristi gjerninger er mine, er jeg evig fortapt. (COR)

Om Judas

Hva gjorde at Judas gikk fortapt? At han ikke hørte Hyrdens rødt. Når djevelen fristet ham til det som var ondt, aktet han ikke på Herrens advarsler. Og når samvittigheten våknet med forskrekkelse, lot han ikke nådens ord trøste seg… Judas var ikke det han senere ble. Han begynte i Ånd, men fullendte i kjød…. Judas sitt kyss: Det samme gjør alle dem som tar imot nattverden med hykleri, for så å gå ut og fortsette sitt syndeliv. (COR)

Judas forlater Jesus og disiplene før nattverden innstiftes

(Tegning fra wikipedia)

Får aldri nok

Den som har opplevd frigjøring ved evangeliet, kjennes på at han aldri får høre nok om frigjøring. Jo mer han har opplevd den, desto mer synes han han trenger til å oppleve den. Det er ikke noe godt tegn om noen sier: Jeg er frigjort – jeg trenger ikke høre ordet om frigjøring. Det er akkurat motsatt med den som virkelig har opplevd frigjøring og lever i evangeliet. (ØA)

Medgang eller motgang

Om et menneske opplever å nå alle de mål det har satt seg her i livet: rikdom, lykke, anseelse og popularitet osv., men går fortapt – hva har så det menneske egentlig opplevd? Har det hatt medgang? Om en opplever lidelser, sykdom, vanskeligheter og andre ting som ikke nettopp smaker et menneske så godt, men resultatet er at en blir evig salig – har da menneske hatt motgang? (ØA)

Trenger du høre Guds ord

Det farlige for en kristen er å holde seg borte fra Gud. Det skjer ved å holde seg borte fra Guds ord og forsømme det, holde seg borte fra samfunnet med andre kristne og fra nådens midler. Da går en til grunne. Gud får ikke holde den kristne fast som holder seg borte fra ham. (ØA)

Rettferdiggjørelsen

Rettferdiggjørelsen betyr at Gud dømmer oss som om vi var Kristus, fordi han i sin tid dømte Kristus som om han var oss… Det eneste vilkår som er satt for å få del i rettferdiggjørelsen, er å ta imot den uten vilkår. (ØA)

Kaptein Viken og vekkelsen i Strand

Jenny Viken Braathen synger. (foto Krigsropet nr.32 1985)

Kaptein i Frelsesarmeen Jenny Viken kom til Strand som et åndelig «polart lavtrykk» høsten 1947. Da hun dro igjen noen måneder senere var mange nye frelst, ikke minst i Nordre Strand.

Det som kjennetegner polare lavtrykk, er at de oppstår brått og passerer raskt. Jenny Viken fikk åtte måneder som offiser i Jørpeland korps av Frelsesarmeen. De fleste av disse månedene sto hun i vekkelse, ikke minst i utposten Fiskå og nabobygda Voster.

Blid sørlandsjente

Jenny Viken var fra bygda Spind mellom Lyngdal og Farsund. Far hennes het Osmund Severin Emanuelsen og ble født i 1882. Han var sjømann og senere gardbruker, snekker og fisker. I perioden 1911-1914 og i 1923 var han turer til Amerika hvor han hadde flere søsken. 12. februar 1908 stiftet han en kristen heim sammen med hun som da ble hans kone, Eline Josefine Pedersen som var tre år yngre enn brudgommen. Far brukte helst navnet Osmund, mens mor ble kalt Josefine. De to var søskenbarn.

Josefine og Osmund fikk sitt første barn i 1913. Hun fikk navnet Margit Johanne. Deretter kom Emmy Jakobine i 1916, Martin Emanuel i 1918 og Jakob i 1922. Jenny Otilie ble født som nummer fire i rekken 19. august 1920, alle på garden Vigen (Viken) i Spind. En stund etter at Jakob ble født endret familien etternavn fra Emanuelsen til gårdsnavnet Viken. Jenny ble døpt i Spind kirke 26. september 1920. Hun bodde heime hos foreldrene til hun var 19 år gammel.

Spind kirke (foto kirketorgt.no)

Frelsesarmeen til Jørpeland

Første gang jeg finner Jørpeland nevnt i Krigsropet er i 1922 Da er Jørpeland nevnt som en utpost til korpset i Stavanger. I nummer fire dette året skrives det at Frelsesarmeen besøker «dette driftige fabriksted» så ofte som mulig. Videre står det at «folket er meget religiøst, mange virkelig omvendt til Gud, og Frelsesarmeen er omfattet med stor interesse og forstaaelse». Det nevnes at «store forsamlinger kan man altid gjøre regning paa i Jørpelands vakre bedehus.» Krigsropet spres til mange av heimene ved Frelsesarmeens trofaste venn, kontrollør Johannes Rasmussen.

I 1924 meldes i Krigsropet at sangeren E. Freiesleben hadde hatt konserter på Tau og Jørpeland. Han og hans følge tok båt fra Stavanger en torsdag og han hadde «en velsignet konsert» der om kvelden. Fredagen var båten til Jørpeland innstilt på grunn av snøstorm. Freiesleben og vennene hans måtte derfor ta i bruk «apostlenes hester» for å komme til Jørpeland. De startet ved middagstid og halvveis til Jørpeland ble de veldig sultne. De oppsøkte en landhandler og fikk kjøpt røkepølse og vannkringle. Turen fra Tau til Jørpeland tok 3,5 timer og konserten om kvelden var vellykket.

Bildet er fra broa over til Sagholmen med Jørpeland bruk i bakgrunnen

Det er tatt da Korps 134 Jørpeland ble stiftet i 1926

(foto Krigsropet 1926)

Krigsropet nummer 8 1926 har en reportasje fra oppstarten av «Det 134. norske korps» som altså var Jørpeland. 300 fra Jørpeland møtte opp og 100 gjester hadde tatt turen fra korpset i Stavanger. En kvinne uttalte under festen at «Nu har jeg bedt til Gud i 12 år, at Frelsesarmeen skulde komme hit, og endelig kom den.» I påsken samme året meldes det om at 10 rekrutter ble innviet til soldater av kaptein Th. Westergård. Dette var Jørpelands første soldatinnvielse. Møtene holdes på Jørpeland Brug og lokalene der ville bli utvidet slik at de kan romme 150-160 deltakere, kunne kapteinen melde.

Ut over 1930-tallet gikk arbeidet i Frelsesarmeen på Jørpeland noe tyngre, men i 1938 meldes på nytt om vekkelse og nytt liv i korpset. Forskjellige offiserer betjente Jørpeland kors de kommende årene fram til en ung blid kaptein fra Sørlandet ble komandert fra Vadsø til Jørpeland tidlig på høsten 1947.

Jenny Viken fotografert mens hun hadde sin tjeneste i Strand

(foto Preikestolen nr.3 2017)

Vekkelsesvind over Strand

Den blide sørlendingen som kom til Jørpeland i august 1947 var Jenny Viken. Hun hadde søkt krigsskolen til Frelsesarmeen i 1939. Skolen lå i Oslo og Jenny var da 19 år og ukjent med Frelsesarmeen. Etter en vinter på offisersskolen ble hun plassert på Bryne som sitt første kall. Deretter fulgte Skudenes, Hillevåg og Notodden. I Notodden var hun en lengre periode (1943-1945) og her opplevde hun en rik tid med vekkelser. Hennes tydelige evangelistnådegave gjorde at Armeen plasserte henne som landsevangelist etter tiden på Notodden. Hun reiste da sammen med en kollega som het Thea Hansen.

I 1943 ble Jenny forfremmet til kapteins grad og i april 1945 hadde hun funnet han som hun ville dele livet med. Han het Arne Braathen og var fra Mjøndalen. Høsten 1945 var Jenny tilbake i Notodden før hun i desember 1946 ble kommandert til Honningsvåg i Finnmark. Finnmark sto da midt oppe i gjenreisningen etter nazistenes nedbrenning. Det ble en travel tid for den unge offiseren. Honningsvåg hadde også en utpost, Nordvågen. Arbeidet her besto i vekkelsesmøter ofte for fulle hus, kafe, folkekjøkken og administrering av losjirom. Året etter ble hun forflyttet til Vadsø med mye av det samme arbeidet som i Honningsvåg.

Etter to intense år i Finnmark var det igjen tid for omplassering av kaptein Viken fra Spind. Denne gang var ordren å reise til Jørpeland i motsatt ende av landet i forhold til Vadsø. Hun ankom Jørpeland i august 1947 som 27 år gammel og var uvitende om at de neste månedene skulle bli helt spesielle for henne. Korpset på Jørpeland hadde som nevnt en utpost på Fiskå. Det vil si en møteplass uten fast korps. På Jørpeland ble den friske og blide sørlandsjenta lagt merke til med det samme hun kom.

Mange på bedehusene var skeptiske til Frelsesarmeen og hva den sto for. De fleste bedehus var for lutherske organisasjoner og var dermed stengt for Armeen som ikke er luthersk. Fiskå bedehus derimot har alltid hatt en åpenhet for alt kristent arbeid i bygda, både tradisjonelle bedehusorganisasjoner, Pinsevenner og Frelsesarmeen.

F.h. Jenny Viken, Aslaug Grødem og datteren og ukjent. Aslaug

var ofte vert for kaptein Viken. (foto Preikestolen nr.3 2017)

På det første møte på Fiskå var det svært få som dukket opp. En ung gutt som var møtt fram ble sendt ut på tunet utenfor bedehuset på Fiskå og ropte ute det beste han kunne, at nå var det møte og folk måtte komme. Dette hjalp på, og det ble til slutt en fin flokk samlet. Det tok ikke lang tid før en omfattende vekkelse brøt ut. Denne vekkelsen berørte sterkest Fiskå og nabobygda Voster, men også andre bygder opplevde at folk ble frelst. Dette gjaldt Jørpeland og også Heia, hvor det ble meldt om omtrent 10 nyfrelste etter vekkelsen ved kaptein Viken. På Fiskå og Voster ble det hevdet at de aller fleste heimene ble berørt på en eller annen måte.

Asle Krogevoll har skrevet om denne vekkelsen i menighetsbladet Preikestolen for Strand og Forsand. Her nevner han blant annet at kaptein Viken sjelden holdt lange taler. Ofte var de kun på 10 minutt, så var resten av møte mye sang. Hun hadde noen sanger hun brukte mye. Under denne vekkelsen var det blant annet sangen «Jeg har et emne å synge om». Hun hadde en spesiell omsorg for dem som hadde kommet skjevt ut i livet, ikke minst de som lå under for alkoholens forbannelse. Flere slike ble frelst i vekkelsen denne vinteren. Hun var også veldig frimodig i sin vitnetjeneste. Når hun tok stålverksbussen fra Jørpeland til Fiskå, passet hun på å vitne for arbeiderne. Hun oppsøkte også dansearrangement på Heia og sang og vitnet for de som deltok på dansen.

Som framkomstmiddel var sykkelen oftest brukt, med trekkspillet på ryggen. En gang var hun uheldig og veltet og slo hodet slik at det ble et kraniebrudd. Hun ble bedt for og opplevde Guds helbredende under. Under vekkelsen på Fiskå ble det startet speiderarbeid for barn i regi av Frelsesarmeen, men dette varte bare i ett års tid. Da Jenny ble pensjonist, ble hun og mannen intervjuet av Krigsropet. Hun ble da karakterisert med «rullende sørlandsk i målet, impulsiv og utadvendt».

Bilde tatt etter at hun var blitt Jenny Braathen

(foto Krigsropet nr.41 2001)

Ikke alle ble grepet av vekkelsen. Som i alle vekkelser var det også mange som tok avstand fra det som skjedde. I Voster var Josef Ramsfjell lærer og gardbruker. Han var bror til Rannveig Nordbø, kona til lærer Rasmus Nordbø på Jørpeland. Josef sin eldste datter ble født i 1930 og het Asgjerd. Hun kom senere i livet til å skrive flere bøker og artikler. Som godt voksen skrev hun boka «Berrføtt i barndomen», der hun forteller glimt fra sin oppvekst i Voster. Her skriver hun også om vekkelsen ved kaptein Viken. Hun blander litt årstall i det hun forteller, men jeg tar med et glimt siden det forteller fra vekkelsen slik en utenfra så den:

«Men så kom ho, ung, pen, slank og veldreia i den stramme uniforma si. Leggene var kanskje det aller mest vellykka på henne. Og alt saman dirra så rytmisk til trekkspeltonane og den sugande bassen. Rund over det heile, blid og velmeinande. Gamle handelsmannen (Magnus Lea) smelta og Frelseesarmeen var alltid velkomen på bedehuset hans etter den tid. Vekkelsen eksploderte så ho måtte oppreta filialar både nedmed sjøen og oppover i bygda.

Akkurat denne vekkinga gjekk merkbart utover mannfolk i sin beste alder, sterke, svære brannar som aldri før hadde sett sine trauste bein på noko bedehusgolv. No fylte dei benkeradene, remja i syndenaud og ramla saman som hokke under dei milde kapteinhendene.

Den siste gongen eg gjekk på frelsesarmé-møte, var det så fullt at eg måtte trengja med innunder skråtaket på galleriet for å sitja. Eg gjekk første året på realskulen. Innunder skråtaket på andre sida sat ei diger mannfolkklunse og krylte og skolv. Eg var fjorten år. Det eg såg lyste ut or dei nyvakte augo hans, var noko eg nyleg hadde lært tyda – det var eit heilt anna naud enn den som galdt hans ubotelege sjel.

Eg reiste meg og gjekk ut i kjølden, under stjerneklåre vinterhimmelen, og har alltid seinare tenkt med stor lette på døra eg stengde bak meg den kvelden.»

Brudebilde av Jenny Viken og Arne Braathen

(foto Krigsropet 1948)

Gift med en frelsesoffiser

Som tidligere nevnt ble Jenny Viken forlovet med Arne Braathen i april 1945. Forlovelsestiden skulle bli tre år og vielsen skjedde i Nedre Eiker kirke 22. juni 1948. Bryllupet skulle vært tidligere på året, men ble utsatt på grunn av vekkelsen Jenny sto i. Brudgommen ble født i Mjøndalen i Nedre Eiker i 1919. Han vokste ikke opp i en kristen heim, men ble frelst gjennom frelsesarmeens speiderarbeid i Mjøndalen i starten av krigen. Han tok krigsskolen til Frelsesarmeen i 1941, året etter Jenny. Høsten 1941 ble han assistent i korpset i Grimstad, deretter i Drøbakk, Oslo 4, Oslo 1, Ålesund, Evenskjær og fra desember 1947 i Nord-Odal. Her var han plassert da bryllupet sto i mai 1948.

Arne Braathen eldre dager

(foto Krigsropet nr.24 1996)

De første årene etter bryllupet ble det veldig mye flytting som vanlig var for offiserer i Frelsesarmeen på den tiden. Jenny ble med Arne til Nord-Odal, men de ble snart forflyttet og tjenestegjorde sener i Lena, Kopervik, Sandnes, Skien, Stavanger, Oslo 3. korps og Trondheim. På begynnelsen av 1960-tallet fikk Arne en stilling i administrasjonen til Frelsesarmeen i Oslo og her ble han til 1983. Nesten hele denne tiden (1966-1983) var han leder i Frelsesarmeens eiendomsavdeling. Det sist året før de ble pensjonister 1. oktober 1984 reiste de sammen som evangelister på landsbasis. Da fordelte de oppgavene med at Arne talte, mens Jenny vitnet og sang.

Jenny og Arne Braathen fikk tre barn, May f.1949 i Nord-Odal, Eva f.1951 i Kopervik og Leif f.1955 i Sandnes. Eva og mannen Terje Konradsen var ledere ved Borgen, Ungdom i oppdrag sin institusjon i Storfjord i Troms. I samme kommune var Leif prest i noen år. Arne Braathen døde 24. april 1996 og ble 77 år gammel. Jenny Braathen levde til 5. mai 2001 og ble dermed 81 år gammel. De er begge begravet på Vestre gravlund i Oslo.

I minneord om Jenny sa Edward Hannevik: «Hun var som et friskt vårpust, jublende… Jesus fulgt henne hele livet.»

Frelsesarmeens nåværende lokaler på Jørpeland

(foto ukjent)

Kilder

Asgjerd Ramsfjell Taksdal: Berrføtt i barndomen (2002)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Asle Krogevoll: Jenny Viken - Frelsesarme-leiaren på utposten Fiskå (Preikestolen 03.06.2017)

Nils-Petter Enstad:  -Vi må lære å stå djevelen i mot (Intervju i Krigsropet nr.39 1984)

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

 

 

 

Bedehuset – en åndelig heim. Heia bedehus 50 år

Heia bedehus (foto ukjent)

Heia bedehus feiret 50-års jubileum fredag 7. november 2025. Det er i år 50 år siden det gamle bedehuset ble byttet ut med et større og mere tjenlig lokale.

Jubileumsfesten ble ledet av formannen i styret for bedehuset Tor Martin Norland. Det var sang av Strandakammeratene, utlodning og servering til et fullsatt bedehus. Jeg var bedt om å ha en andakt og å si litt om bedehushistorien i Norge og å gi noen glimt fra kristenlivet på Heia-kretsen. Roar Vatne hadde noen supplerende opplysninger om selve bedehuset. Det ble også spilt av noen glimt fra åpningsfesten av bedehuset for 50 år siden.

Under følger den historiske delen av talen min:

Bedehusbevegelsens røtter

Alt sant kristent arbeid har sitt utgangspunkt i det som skjedde på Golgata. Der ble all verdens synd sonet, og veien til himmelen ble åpnet. Når vi skal si litt om den norske bedehusbevegelsen, kommer vi ikke utenom å starte med Hans Nielsen Hauge. Han var selv aldri innom noe bedehus, for noe slikt fantes ikke da. Men han fikk i åtte år (1796-1804) være et Guds redskap til en vekkelse som satte sitt preg på det meste av landet.

Det meste av åndelig virksomhet på denne tiden skjedde i Den norske kirke og på prestens premisser. Vekkelsen ved Hauge utløste en oppvåkning og frelse fra religiøsitet og til at lekfolket selv tok ansvar for den kristne virksomheten med de nådegaver Gud gav.

John Haugvaldstad (foto ukjent)

Gustava og Gabriel K. Kielland (foto Helge Alvin Rosfjord)

Her i Rogaland ble John Haugvaldstad den sentrale lederen blant haugianerne. Og det gikk ikke mange år før det var haugianere i mange av bygdene i Rogaland. Men det var også en liten gruppering som fikk veldig stor betydning for bedehusarbeidet. Det var Brødrevennene. Presten Gabriel Kielland kom til åndelig klarhet under en dansk brødrevenn-misjonær sin talerstol i Oslo, mens han tok teologien. Kielland havnet som prest på Finnøy og vikarierte også her i Strand. Brødrevennene hadde et mer frigjort evangelisk kristensyn enn haugianerne og så hadde de ikke minst et sterkt kall til ytremisjon – noe haugianerne ikke hadde på den tiden.

Når disse to grupperingene fant sammen rundt 1840, ble resultatet at NMS ble stiftet i 1842. Brødrevennene stiftet også Israelsmisjonen i 1844. På 1860-tallet ble Lutherstiftelsen startet, den ble senere Indremisjonsselskapet, nå Normisjon. Santalmisjonen kom på 1880-tallet og NLM i 1891. Alle hadde samme røtter, men profilen ble etter hvert litt ulik.

Så kommer jeg ikke utenom en bevegelse til som kom til å bety veldig mye innen bedehusarbeidet i Norge, og den kom via den svenske forkynneren C. O. Rosenius sine skrifter som kom fra ca.1860 og utover. Rosenius ble kalt for «lille-Luther» og fikk forkynne et frigjørende evangelium til mer lovbunde haugianere.

Da Hauge reiste Norge rundt, hadde han de fleste møtene i heimene. Etter hvert ble disse for små, men kirkene var stengt for lekmannsforkynnere. Det ble derfor behov for egne forsamlingshus, og det var da tanken om bedehus begynte å våkne. Lenge var Hjelmeland bedehus regnet som Norges første. Det var ferdig i 1840. Men Kristoffer Fjelde kom langt i å dokumenter at det første bedehuset ble bygget ved Strand kirke i 1837. Ingen av disse ble imidlertid kalt bedehus den første tiden. Det første samlingshuset som fikk navn av bedehus var Hauges Minde bedehus i Skien. Den store eksplosjonen av bedehus kom imidlertid først fra rundt år 1900.

Norges første bedehus (?) på Strand. Mellom løa og kirken..

(foto ukjent)

Det er ikke tid her å si mye om bedehusbevegelsens ideologi, men jeg vil nevne helt kort fem punkt som har kjennetegnet denne bevegelsen:

A. Forkynnelsen i fokus. Guds ord sier tydelig at troen kommer ved forkynnelsen av Guds ord. Derfor ble forkynnelsen av lov og evangelium det sentrale også i bedehusbevegelsen. Her ble det ikke noe stort brudd med gudstjenesten i kirken, med unntak av at på bedehusene var det for det meste lekfolk som talte Ordet. En annen viktig ting som fulgte denne forkynnerbevegelsen, var et mye sterkere fokus på vekkelse. Mens presten gjerne forkynte til alle døpte som frelste, lærte bedehusfolket av de gamle pietistene bl.a. Brorson som sang: «Av døpte vrimler stad og land, Men hvor er troens brann?»

B. Bønn. Gud gir store løfter knyttet til bønnen. Det gjaldt ikke bare prestens bønn. Når vekkelsene brøt på, var det naturlig for Guds folk å komme samme også til bønn. Derfor fikk også samlingshusene navnet bedehus. Jeg husker fra min oppvekst at det var mange av møtene som ble avsluttet med bønn på kne. Nå er det gjerne kun noen få som samles til egne bønnemøter. Jeg tar med et løfte knyttet til bønn: «Og dette er den frimodige tillit vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss,» (1Joh 5:14)

C. Kirkesyn. Den store endringen som kom med lekmannsbevegelsen, var synet på kirken som Guds folk. I Statskirken var det meste sentrert om embetet, om presten, mens bedehusfolket hevdet med frimodighet på Guds ords grunn at alle kristne har fått sin nådegave som vi skal tjene Herren med. Guds rike er et nådegaverike der det avgjørende spørsmålet ikke er om du innehar et embete, men om du er frelst. Det var ulikt hvor langt lekfolket gikk i sitt forhold til kirken. Den første tiden var nok de aller fleste tro mot kirken og presten, og drev sin møtevirksomhet som et supplement til gudstjenesten. Noen fulgte tankegangen om at lekmannsforkynnelsen var et nødsprinsipp fordi det var for få prester til å nå ut med evangeliet. Etter hvert som årene gikk ble det også en stor flokk som hadde lite kontakt med statskirken og hadde sin åndelig heim fullt og helt på bedehuset. Etter hvert ble også nattverd, dåp og konfirmasjon en naturlig del på en del bedehus.

D. Bibelsyn. Det fjerde punktet som har vært veldig viktig for bedehusfolket er synet på Bibelen som Guds ord. På Hauges tid var det ikke mange av prestene som fornektet deler av Bibelen, men mange av dem var mer opptatt av de jordiske ting enn at folk måtte bli frelst. De ble gjerne kalt potetprester. Senere på 1800-tallet ble det en stor preste-dominert vekkelse ved Gisle Johnson. Da den liberale teologi begynte med sin vranglære, sto bedehusfolket og troende prester sammen om synet på at Guds ord er sannhet og de advarte mot samarbeid med liberal teologi. (Jfr. Calmeyergatemøtet). De siste tiårene har vekkelsene stilnet, og liberal teologi har begynt å påvirke også deler av bedehusbevegelsen.

E. Misjon. En hovedsak for vekkelsesfolket var at evangeliet måtte ut til alle. Derfor ble de ulike misjonsorganisasjoner stiftet, fordi Gud kalte sitt folk til å nå ut til hele verden med budskapet om frelse.

Heia – fra Melberg til jordens ender

I dag er det bedehuset på Heia som jubilerer. Det er andre her som kan mer om kristenlivets historie på Heia, men jeg vil nevne noen glimt. Strand kommune ble tidlig berørt av haugevekkelsen. Vi vet at de var haugianere her i alle fall rundt 1820. Den første misjonsforening i Norge ble stiftet i 1826 i Stavanger. Nummer to kom i Egersund tidlig på høsten 1834, mens Strand var nummer tre i desember 1834. Ola Thorsen Svines/Barkved var da sentral. I 1840 ble foreningen delt i to av praktiske grunner, og Heia ble en del av Søndre-Strand misjonsforening.

Når kristenlivet på Heia våknet, vet jeg ikke. Jeg har funnet at det var en forening for NMS på Heia så tidlig som i 1871. Og i alle fall fra den tid var det en flokk kristne på Heia.

Thormod Rettedal (foto nlm-arkivet)

Thormod Rettedal. En av de mest kjente predikantene i Norge fra 1880 og fram til 1910 var Thormod Rettedal. Mor hans var fra Norland på Heia. Hun mistet faren da hun var 13 år, og hun havnet da som fosterdatter hos onkel og tante på Rettedal. De var barnløse og da Thormod sin mor ble kjærest med en av tjenerne på garden, fikk de løfte om å overta garden.  Thormod ble frelst da han var på fiske i Lofoten med en kristen onkel fra Norland og han kjente snart på et kall til å dele Guds ord. Han ble ansatt som bibelbud i Lutherstiftelsen og var i Indremisjonen fram til Kinamisjonen ble stiftet. Da gikk han for fullt inn i den organisasjonen.

På 1880-tallet var presten Lars Oftedal den mektigste kristenleder i Rogaland. Han var en prest som det fulgte mange og store vekkelser med. Han engasjerte seg etter hvert mye i politikken og hans karriere fikk en brå stopp – da han sto fram og bekjente «et usedelig forhold» i Petrikirken i 1891. Men han hadde fremdeles mange gode venner, selv om de fleste forlot han. Her i Strand vet jeg om venner av han både på Nag og i Alsvik. Men også på Heia hadde han venner. To år etter fallet startet han Stavanger Aftenblad, og i en reiseskildring i ett av de første nummer fortalte han om et møte han var på, på Melberg på Heia. Han fortalte at han var på tur med en venn (fra Stavanger) som eide en «gardpart deroppe». De seilte til Tau og gikk til Heia. Siden møtet ikke var før kl.1-2, hadde de tid til en tur til Åsvatnet for å fiske aure. De var oppom Kjortåsen, hvor de hadde utsikt til «Hardanger og bortimot England». Etter møtet fikk de tid til enda en tur til Åsvatnet, med samme resultat. Fisken var «glupsk til å bite, men småvoren helst.»

I 1899 fikk Jørpeland sitt første bedehus. På Fjelde var den gamle skolen blitt for liten, og ny skole var klar i 1899. Da fikk kristenfolket overta gamleskolen til bedehus. Dette ble snart for lite, og kristenfolket ble enig om å bygge nytt bedehus. Men de ble ikke enig om hvor det skulle ligge, så det ble bygget nytt bedehus både på Barkved og Langeland. Hva så med det gamle? Jo, det havnet på Heia. Her tjente det som bedehus helt fram til 1975 da dette nye bedehuset sto ferdig.

Heia gamle bedehus (foto Ove Sandvik)

Jeg har søkt i gamle misjonsblader og aviser og finner mange spor etter både foreninger og offentlige møter på Heia. NMS, Santalmisjonen, Indremisjonen/Normisjon er de organisasjonene som oftest blir nevnt. Og jeg har funnet navn som Anna Tvedt, Ane Helland, Ole Melberg. Anton Veland, Ingolv Norland, Kirsten Helland, Torvald Tveit, Sverre Melberg, Thorleif Nag, Njål Melberg m.m.fl.

Bernhard og Rachel Norland (foto ukjent)

Ellen og Severin Norland bodde på Solbakk og de hadde misjonen som sin store sak i livet. Sønnen Bernhard Norland tok diakonutdannelse og reiste i 1931 til Kina som misjonær for Misjonsalliansen. Her opplevde han og kona mange tøffe tak og fikk også senskader fra atombomben som falt over Japan.

Som nevnt ble det bygget nytt bedehus som sto ferdig i 1975. Det ble innviet 27.april av NMS sin generalsekretær Magne Valen-Sendstad og Tore Tungland holdt festtalen. Vinteren 1991-92 ble kjøkken og foreningsrom pusset opp, mens møtesalen ble fornyet i 2001.

I nyere annonser har jeg sett at bedehuset også er brukt av andre enn de ordinære misjonsorganisasjonene. Jeg tar med et knippe av andre leietakere: Klippen v/Gai Holta. Vanførelaget v/Gudleik Himle. Bondekvinnelaget v/Ingfrid Helland. Frelsesarmeen. Valglokale. Kameratklubben v/Ingvar Dragsund. Solbakk båtforening. KrFK v/Solveig Nilsen.

Torunn Lunde i midten (foto Misjonstidende)

Odd Geir og Lise Gry Norland (foto ukjent)

Det er farlig å trekke fram enkeltpersoner som har satt spor etter seg. For det regnskapet er det heldigvis Gud selv som holder styr på. Men til slutt i denne bolken vil jeg bare navne noen få misjonsarbeidere med tilknytning til Heia bedehus: Torunn Lunde var mange årr misjonær i Kamerun for NMS. Odd Geir Norland og familien var i Tanzania fra 1977 og han har også hatt ulike stillinger i NLM og Søndagsskolen i Norge. Berit Reidun Nag var i Kenya for NLM en periode rundt årtusenskiftet. Kristian Helland begynte allerede i 1970 som kretssekretær i Santalmisjonen. Han har senere også vært ansatt i Indremisjonsforbundet og på NLA. 

Berit Reidun Nag (foto Hviding)

Kristian Helland (foto wikipedia)

Gaute Melberg har reist noe som forkynner i NLM. Arild Melberg er en pioner i den nye misjonsorganisasjonen Sarepta og har ledet arbeidet ved deres misjonsstasjon Centro Sarepta i Spania. Nå er han leder av arbeidet til Sarepta ved Bjorli Fjellhotell. Sønnen Erik er også medarbeidere på Centro Sarepta i Spania. Jeg kan også ta med at både Heiakvartetten og Solbakk-kvartetten (Solbakk) har vært sentrale aktører på Heia bedehus.

Arild Melberg (foto Strandbuen)

Gaute Melberg og to døtre synger på Heia bedehus

(foto Ove Sandvik)

To haugianere på preiketur til Finnmark 1854

Ole Kallem (t.v.) og Erik Lima (foto Dagen/wikimedia/privat)

Om morgenen lørdag 29. april 1854 sto to rogalendinger i baugen på dampbåten «Prinds Gustav». Det var snø i luften og frisk vind. Mellom to byger fikk de et glimt av Tromsø by som var turens første mål.

Tromsø var på den tid en liten by med ca. 1000 innbyggere, så det var ikke noe mektig syn som møtte de reisende. Turen hadde startet fra Stavanger 17. april og på de tolv dagene turen varte var det mye vind og unormalt kaldt for årstiden. Mennene på tur var 41 år gamle Ole Kallem fra Jørpeland, som nylig hadde flyttet til Vikedal og Erik Lima fra Ålgård som var 28 år gammel. Begge hadde reist noen år som predikanter og var nå utsendinger for et Bibel- og traktatselskap i Stavanger. Etter Kautokeino-opprøret i 1852 kjente haugianerne og brødrevennene i Stavanger ett kall til å spre Guds ord i vår nordligste landsdel. Kallem og Lima ble utstyrt med kasser med Nye Testamenter og andre kristne småskrifter, og flere skulle ettersendes. Lima skulle på turen skrive dagbok, og denne er kilden til denne artikkelen.

Turens første stopp var i Bergen hvor de fikk delta både på et oppbyggelig møte og på kretsmøte for avholdsforeningen. Videre var det en kort stopp i Ålesund og i Kristiansund, før de ankom Trondheim 23. april. Her rakk de aftensang i domkirken og et oppbyggelsesmøte på sen kveldstid. De var i Trondheim til 25. april og fortsatte direkte til Bodø og videre til Tromsø.

Tromsø ca. 1840, 14 år før Kallem og Lima kom dit.

(Litografi av Prahl, Bergen)

På turen nordover var de mye plaget med sjøsyke, så gleden var stor når de endelig var framme i Tromsø. Vel til kai oppsøkte de to biskop Juell for å melde sin ankomst. Allerede søndag 30. april ble det arrangert avholdsmøte i byen hvor Kallem fikk tale. Mandag var det samling hos biskopen for å planlegge den videre turen som skulle vare til starten av oktober. Biskopen advarte de to mot å dele ut bøker gratis. Da var det mange som ville ta imot, for så å selge dem videre og bruke pengene på brennevin, mente han.

Målet for turen var Nord-Troms og Finnmark. Biskopen ville skaffe til veie en båt med et mannskap på to som også kunne være tolk i møte med kvener og samer. Dette ville ta tid, så det ble bestem at Kallem og Lima i mellomtiden skulle ta dampbåten «Wyller» fram og tilbake til Vadsø for å bli kjent og gjerne også selg noen bøker. Turen start 3. mai og første stopp var Hammerfest med snø, storm og sjøsyke underveis. I Hammerfest oppsøkte de presten som mente at folket i denne byen var vel forsynt med testamenter. De nådde Vadsø på kvelden lørdag 6. mai og fikk være med på gudstjenesten dagen etter. Det var få som møtte opp i kirken noe som i hovedsak skyldtes at det var midt i fiskesesongen. Deres inntrykk av folket var at det var mye fattigdom og sansen for det ene nødvendige var «noget sløv».

Biskop Juell (foto ukjent)

Etter tre dager i Vadsø dro de til Vardø og her var de til 23. mai. De fikk god kontakt med byens prest og deltok på gudstjenester og oppbyggelige møter. En av dagen fikk de oppleve alkoholens forbannelse. «En flokk Finner drikker Brændeviin af Kopper, tumler omkring, slider, slaass, falder omkuld i en Hob…» Det var virkelig behov både for evangelisk forkynnelse og formaning til avhold. Noen dager før avreise gikk de tom for testamenter og som en følge av det hadde de en hel dag uten oppdrag. «Vi have været unyttige og uvirksome Tjenere» ble notert i dagboka.

Returen vestover gikk fint. De ankom Hammerfest på Kristihimmelfartsdag (25.mai) og fikk være med på gudstjenesten i kirken. Om kvelden hadde de avholdsmøte i skolehuset. Båten gikk fra Hammerfest natt til 26. mai og kom fram til Tromsø klokken fire om ettermiddagen. Kallem møtte noen soldater fra hans hjemplass (antakelig Jørpeland) på kaien og disse hjalp dem å bære bagasje og bokkasser i land.

I Tromsø hadde biskopen skaffet en robåt med seil. Mannskap var læstadianerpredikant Johan Bomstad fra Balsfjord og en av hans naboer ved navn Kjæmpedahl. Før avreise nordover som startet den 31. mai, deltok de på gudstjenesten hvor Kallem fikk gå til nattverd siden han grunnet «forekommende hindringer ikke på længre Tid havde gaaet til Alters». De hadde også kveldsmøter de dagene de var i Tromsø.

Læstadianerpredikanten Johan Bomstad som var reisefølge og tolk for

rogalendingene. (foto ukjent)

Den første etappen nordover gikk til Skjervøy.  Skipperen på «Wyller» tilbød dem slep, noe de takket ja til. Men på resten av turen måtte ro og seile. De to første dagene tok de en snartur til Oksefjord i Nordreisa, hvor de hadde møter den ene dagen på kvensk og den andre på norsk. I pinsen (4.-5. juni) deltok de på gudstjenestene og hadde selv tre møter. Den kommende uka delte de seg i to. Kallem dro til Kvænangen, mens Lima hadde samlinger på Lyngseidet, Kåfjord og Havnnes.

Neste etappe gikk fra Skjervøy til Alta. Underveis besøkte de Loppa og Talvik. I Kåfjord i Alta fikk de omvisning i gruvene før de hadde møte om kvelden med 50 til stede. I Alta hadde Lima samlinger på Elvebakken, mens Kallem var i Bossekop. Her fikk Kallem besøke fangene etter Kautokeino-opprøret. Han fikk forkynne Guds ord for dem og så fortsatte Kallem i dagboka:

«Men Gud være lovet, deres Øine ere nu aabnede, og jeg kan ikke udsige den Glæde jeg følte, den Stund jeg fik tale med dem om naaden i Christo. Den unge Dreng, som havde stukket kniven i Lendsmandens Bryst, hans Øine flød i Taarer… at han ved Troen paa Jesum havde faaet Naade, hvilket de andre i den Arrest ogsaa stemmede i med».

To av opprørerne fra Kautokeino. T.v. Lars Hætta som fikk dødsdommen 

omgjort til livstid. Anders Bær (t..h.) ble henrettet noen måneder

etter Kallems fengselsbesøk. (foto Sophus Tromholt, Universitet

i Bergen (Hæta). Kulturhistorisk museum Oslo (t.h.)

24. juni rodde de fra Alta via Komagfjord til Hammerfest i kraftig motvind. De bestemte at Kallem skulle virke i Hammerfest den neste uka, mens de tre andre skulle besøke folk i Repparfjord, Kvalsund, Torskefjord og Revnsnes. På denne turen møtte de mye motstand og ble flere ganger utskjelt for sitt ærende. Dagene var fulle av ulikt program for de reisende. De gikk på husbesøk, hadde oppbyggelig møter og avholdsmøter og de gikk langs veiene og solgte testamenter.

11. juli dro de i samlet flokk fra Hammerfest og kom dagen etter til Havøysund. Her traff de biskop Juul som var på visitasreise i Finnmark. De fikk med seg visitasgudstjenesten dagen etter, før de rodde videre hele natten. Om morgenen var de kommet til Magerøysundet, men var da så trett at de la seg til å sove under åpen himmel. De fortsatte deretter inn Porsangerfjorden og nådde målet for turen, nemlig Kistrand i Porsanger, den 15. juli. Her fikk de være med på en gudstjeneste i kirken. Kirken var så forfallet at de to rogalendingene var redde for at den ville falle sammen i hodene på dem.

Oppholdet i Kistrand varte bare et par dager før de satte kursen mot Tromsø. Første stopp var Repvåg, hvor de måtte stanse et par dager på grunn av for sterk vind. Når vinden løyet, fortsatte de til Havøysund og Hammerfest. I Hammerfst fikk de stiftet en misjonsforening med 20-30 medlemmer. Kallem tok så dampbåten til Tromsø for å hente flere testamenter. De andre tre fortsatte sørvestover og kom til Skjervøy etter ett døgns reise. Her fikk de ei tønne med testamenter tilsendt fra Tromsø og dro videre til Nordreisa, Maursund og Lenangen. Her traff de igjen Kallem som hadde virket på et fiskevær han kalte for «Gjenvær». Fra Lenangen gikk så ferden via Ulsfjord og Karlsøy til Tromsø, med ankomst Tromsø 9. august. Her takket Bomstad og Kjæmpedahl for seg, etter å ha fått sin lønn av biskopen.

Målselvpresten Johan Ernst Welhaven. (foto ukjent)

Den siste måneden før heimreise brukte Kallem og Lima i Midt- og Sør-Troms. De brukte fire dager til møter og boksalg i forskjellige bygder i Balsfjord, før de dro videre til Målselv 19 august. Resten av måneden hadde de sin virksomhet i Målselv og Sørreisa. En søndag var de på gudstjeneste sammen med presten Welhaven. I dagboka noterte Lima at de syntes presten hadde noen underlige bilder, bl.a. sa han: «Når du i dag kommer ut av kirken da kast din egenrettferdighets kjole på elven, slik at den kan flyte ned i havet og fortæres av havdyrene.»

De dro så videre til Bardu. Her fikk de bud fra Sørreisa om at Kallem var ønsket tilbake dit. Han dro dit via Målselv. Da han kom til Gumpedalen i Sørreisa fikk Kallem tilbud fra et barnløst ektepar om å overta deres gårdsbruk mot visse heftelser. Dette tilbudet takket han ja til, og kort tid etter at han og Lima var tilbake i Rogaland, solgte Ole Kallem garden i Vikedal og flyttet nordover sammen med kona og deres fostersønn. Han ble senere en landskjent predikant og avholdstaler.

Erik Lima dro til Salangen og Gratangen før han fikk båtskyss over til Ibestad. Her traff han igjen Ole Kallem. 14. september dro de fra Ibestad til Trondenes og Harstad hvor de ble noen dager. Kallem tok en dags avstikker for å besøke Kvæfjord. Sommerturneen til Kallem og Lima gikk nå mot slutten. Avreise fra nord skjedde fra Sandtorg på Hinnøya 20. september. De reiste med dampskipet «Gyller» og 4. oktober så de endelig Stavanger. Lima skrev i dagboka: «Veiret er Godt, det gaar hjemad. Vort Øye og Hjerte er vendt mod syd til Stavanger til Hjemmet. Om Aftenen Kl.9 stige vi i land i Stavanger inderlig glade ere vi at Herren har ført os hidtil igjen.»

Stavanger 1851 (Tegning av Tycho Jæger)