Ivar Holsvik og Martin Stensaker – prester i Strand 1915-1929

Martin Stensaker og barna (foto Jan Alsvik)

I denne siste artikkelen om prester i Strand i perioden 1790-1930 møter vi to veldig forskjellige prester.

I Strand kommune har vi vært velsignet med mange myndige lekfolk som handlet etter sin overbevisning, selv om presten hevdet noe annet. Det var mange og gjennomgripende vekkelser som preget kristenlivet. De to siste prestene i denne serien hadde nok helt ulik forståelse for denne åndelige situasjonen.

Ivar Olaf Holsvik

Det var Ivar Holsvik som overtok som sogneprest i Strand da Arne Scheie dro til Snåsa. Holsvik var Sunnmøring. Han ble født i Volda 30. januar 1875. Foreldrene hans var lærer og kirkesanger Botolf Andreas Holsvik og kona Gjertrud Petrine Elisabeth Følsvik. Ivar tok artium i Ålesund i 1895 og fortsatte på teologiske studier i Oslo. Han tok teologisk embetseksamen i 1901.

Hans første kall som prest ble som personalkapellan for sogneprest J. N Brun på Sagene i Oslo. Her var han ansatt fra 1902-1907. Deretter fortsatte han som hjelpeprest for Hartvig Halvorsen i Vålerenga i ett år, før han ble generalsekretær for Santalmisjonen i 1908-1911. Deretter fortsatte han som hjelpeprest i Uranienborg i ett år og så to år i Oslo Indremisjon fram til 1915.

Ivar Holsvik (foto Soga um Strand)

I 1903 var Ivar Holsvik prest for en villstyring av en konfirmant i Sagene kirke. Denne konfirmanten het Robert Karlsen og hadde vokst opp i en heim der faren ofte var full, og moren mange ganger måtte ta med barna og flykte fra sin berusede mann. Mor formante sin små om å holde seg borte fra alkoholen, men Robert handlet mot mors vilje. Konfirmasjonstiden betydde lite for Robert, som kom til å leve et tøft liv som raller. Da Holsvik kom som prest til Strand, møtte Robert en dag opp på prestekontoret med sin utkårede for å lyse til bryllup. Dette var i mars 1918. Hvordan det gikk med gjensynet mellom presten og konfirmanten sier historien lite om, men overraskelsen var nok stor for Holsvik. Det kan ellers nevnes at Robert ble radikalt omvendt i 1926 og begynte som evangelist noen år senere.

Ivar Holsvik fant kona si på Sunnmøre. Her ble han kjent med Marie Solem fra Ålesund. Marie var datter til Erik Solem som var en av de stor lekmannshøvdingene inne Indremisjonsforbundet og NLM. Maries bror Johannes ble senere borgermester i Ålesund og også han var en markert og radikal lekmannshøvding innen de nevnte organisasjonene. Johannes var en av forloverne da Ivar og Marie giftet seg 10. august 1902. Marie var to år yngre enn Ivar. De fikk ikke egne barn, men hadde en periode to pleiebarn.

Ivar Holsvik (foto privat)

Marie og Ivar Holsvik kom til Strand som prestepar i 1915 og ble i sognet til sommeren 1920. I tillegg til prestegjerningen var han også forfatter. Mens han var i Strand skrev han ei hjelpebok for religionsundervisning som han kalte «Kristentro og kristenliv», Han skrev også 50-års jubileumsskriftet for Santalmisjonen i 1917. Dette historieskriftet het «Festskrift i anledning Santalmissionens 50-aars juilæum». Han var også fast skribent i tidsskriftet Norsk Kirkeblad fra 1917.

Da han forlot Strand etter fem år, skrev han at «5 lykkelige år har jeg tilbragt her, og har mødt meget hjertelag og megen kjærlighet.» Neste stopp for ekteparet Holsvik var Paulus kirke i Oslo hvor Ivar var residerende kapellan fram til 1933. En periode var han i tillegg også hjelpeprest ved Ullevål sykehus. Den siste bolken fram til pensjonsalderen var han sogneprest og senere prost i Asker.

Ivar Holsvik som gammel

(Asker og Bærum Budstikke 26.11.1969)

Ivar Olaf Holsvik pensjonerte seg i 1945. Han mistet kona 17. februar 1958, mens han selv døde 22. november 1969. Marie ble 81 år gammel, mens Ivar levde til han var neste 95 år. De bodde i Bærum som pensjonister.

Martin Stensaker

Det var den 26 år gamle Martin Stensaker fra Drammen som overtok som sogneprest i Strand etter Ivar Holsvik. Stensaker ble født 9. november 1894 og foreldrene hans var Helmine og Mathias Rasmussen Stensaker. Mathias var maskinist. Kort tid etter at Martin ble født flyttet familien fra Drammen til Bergen. Martin tok realartium ved Bergen katedralskole i 1914 og fortsatte med teologistudiet i Oslo. Han var ferdig utdannet teolog i 1919. Det følgende året tok han først praktikum, og var deretter stiftskapellan i Hålogaland et halvår, med tjeneste i Salangen, Berg og Torsken i Troms. Han ble så utnevnt til sogneprest i Strand og var dermed helt fersk som prest da han kom Rogaland like før jul i 1920.

Martin Stensaker (foto privat)

Martin Stensaker kom ikke alene. Han rakk akkurat å bli gift med Hjørdis Neumann Bennetter fra Oslo før han dro vestover. Hjørdis var født i 1899 og bryllupet sto 10. november 1920. Da var altså Hjørdis 21 år og Martin som nevnt 26 år. De fikk fire barn, hvorav tre ble født i Strand. Barna het Halldis (f.1921), Sonja(1924), Jan Martin (f.06.11.1925) og Liv Unni.

Martin kom til Strand med ungdommelig iver. Noe av det første han startet med var å få bedehuset på Jørpeland omgjort til kapell. Dette var noe bedehusstyret med formann Rasmus Larsen Tungland var sterkt imot.  Saken om bedehusets framtid kom opp til avgjørelse på bedehusets årsmøte i 1921. Både Stensaker og bedehusfolket hadde mobilisert kraftig. Det viste seg at bedehusfolket var i mindretall. Da saken skulle tas opp til avstemming, reiste Rasmus L. Tungland seg og gikk fra møtet. Store deler av bedehusfolket fulgte etter. Dermed ble det gjort vedtak om å gjøre om bedehuset til kapell, mot kun tre stemmer. Dette betydde at bedehusfolket trakk seg fra styre og stell av kapellet, og de kom ikke tilbake før mot slutten av 1930-tallet.

Dette var med på å sette enda sterkere skille mellom det radikale bedehusfolket og presten og hans folk. Mange var fortvilet over at presten fikk «verden med seg og tok bedehuset!» Bedehuset ble fremdeles brukt til møtevirksomhet for misjonsorganisasjonene, men mange av disse ville ikke ha noe med styre og stell av huset før neste 20 år var gått. De som gikk ut den gang, ble aldri mer med i styret for Langeland kapell.

Musikkurs på Tau 1926. Martin Stensaker nr. 3 f.h i andre rekke

(foto Jan Alsvik)

Stensaker fikk startet to ungdomsforeninger tilsluttet KFUM/KFUK, en på Jørpeland og en på Tau, men ingen av disse fikk noen lang levetid. Han var ellers praktisk anlagt og la ned et stort arbeide på prestegården. Han var også drivkraften i en restaurering av Strand kirke som ble foretatt i hans presteperiode. Han søkte om tillatelse til å få kjøre motorsykkel, men dette ble avslått. I 1929 søkte han på nytt, denne gang om å få lov til å kjøre bil. Søknaden ble innvilget av kommunestyret. Martin Stensaker var nestformann i skolestyret i Strand og på fritiden hadde han kunstmaling som hobby.

I november 1929 var familien Stensaker sin tid i Strand over. Han ble da utnevnt til residerende kapellan i Øvre Eiker vest for Drammen. I perioden 1946-1954 var han sogneprest i Strømsgodset menighet i Drammen, før han avsluttet sin prestetjeneste som residerende kapellan i Fagerborg menighet i Oslo i 1954-1962. Under krigen gikk det rykter om at Stensaker ikke hadde sagt opp lønnen fra Nazi-regimet slik de fleste andre prestene i Norge gjorde. I et brev til menighetsrådet i Haug tilbakeviste han imidlertid dette og gav sin fulle tilslutning til bekjennelsesskriftet «Kirkens Grunn». Martin Stensaker døde i Oslo 15. desember 1972 og ble 80 år gammel. Kona Hjørdis ble 90 år gammel og døde først 20. mars 1989.

Dødsannonse Martin Stensaker

(fra Drammens Tidende 17.12.1974)

Etter Stensaker har følgende vært faste prester i Strand: Erling Laland (1930-1939), John Richard Ofstad (1940-1961), Arne Meinich Gundersen (1962-1971), Adolf Nielsen (1971-1985), Sigurd Skjelsbæk (1985-2002), Jeffrey Huseby (2002-2010) og Martin Ivar Arnesen (2010-). På Jørpeland: Ingvar Dragsund (1979-1999), Geir Øy (1999-2014), Bård Boye (2014-2021) og Michael Skappel Zülow (2022-).

 

Kilder

Anders Gjerdi: En biografisk skissebok (1977)

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

August Steinhamar: Norderhov (1914)

Elin Grubba Rabben: Etterkommere av Markus Fredrik Bang (2000)

Ernst Berge Drange: Tysnes gards- og ættesoge (1989)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jan Alsvik: Strand bygdebok (1991)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jens Petter Nielsen: I Kopperverkets tid. Kåfjord kirke 150 år. (1987)

Johan Veka: På skulebenk i eldre tider (1980)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jorunn Ingrid Engen: Eidskog bygdebok (1985)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Brev fra Ryfylke (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Ole Rambech Bugge: Familien Rambech (1907)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Årbok Bergen museum 1912

Digitalarkivet.no

Facebook siden til FB ELS Ottesen Museum

Lokalhistoriewiki.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/

Spydeberghistorien FB

Wikipedia.no

Helligetrekongersfest i Bekkarfjord

Første søndag etter nyttår har det vært tradisjon å feire helligetrekongersfest. På disse festene har misjon vært et viktig tema.

Helligetrekongersdag er 6. januar eller som den også kalles, trettendedag jul. Den bibelske fortellingen denne dagen bygger på er fra Mat 2,1ff. Her hører vi om noen vise menn fra Østen som så ei spesiell stjerne på himmelen. Denne tolket de som et tegn på at en konge var født i Israel. De dro derfor til Jerusalem for å hylle denne kongen. Men kong Herodes kjente ikke til noen nyfødt konge.

Hans skriftlærde sa at kongebarnet skulle bli født i Betlehem og Herodes ba dem dra dit. Da de kom ut fra Herodes sin residens så de igjen stjernen de hadde sett i Østen. Denne dro foran dem til Betlehem og stanset over huset hvor Maria, Josef og Jesusbarnet bodde. Vismennene gikk inn og hyllet Jesusbarnet og gav dem gaver: gull, røkelse og myrra. Herodes hadde bedt dem komme tilbake til Jerusalem og fortelle hvor barnet var, men en Guds engel ba dem ta en annen vei heim.

Teksten i Matteus 2 sier altså ikke at det var konger som kom fra Østen, heller ikke at de var tre. Stjerne viste ikke vei fra Østen til Jerusalem, kun fra Jerusalem til Betlehem. Den stanset heller ikke over stallen hvor Jesus ble født. Dette skjedde først en god stund etter fødselen og Jesus og foreldrene hadde på dette tidspunktet fått flytte inn i et hus. Noen av disse «faktaene» er nok hentet fra profetier i GT, for eksempel fra Jes 60,1-3 og Salme 72,10-11.

Den eldste del av forsamlingen (foto Ove Sandvik)

Søndag 4. januar kl.12.00 var det tid for årets første møte i Misjonsforeningen i Lebesby. Samlingen var denne gang heime hos Sissel og Peder Jenssen og det var som vanlig mat både for legeme og sjel. Det var svoger Peder som ledet og jeg ble bedt om å han dagens andakt. Det er fire familier som er faste medlemmer i foreningen, men noen ganger er det med gjester som er på besøk. Denne søndagen var vi samlet 16 i stua.

Jeg fikk innledningsvis minne om Grundtvigs julesalme «Deilig er den himmel blå» (SB618). I denne salmen overfører Grundtvig bildet med stjernen som veiviser til Guds ord og dens samme oppgave: «Stjernen ledet vise menn Til den Herre Kristus hen. Vi har òg en ledestjerne, Og når vi den følger gjerne, Kommer vi til Jesus Krist.» «Denne stjerne lys og mild, Som kan aldri lede vill, Er hans guddoms ord det klare, Som han lot oss åpenbare, Til å lyse for vår fot.»

Videre fikk jeg minne om at evangeliet er for alle. Misjonskallet er ikke foreldet, det gjelder også i 2026. Og evangeliet er om Jesus som kom til jord og gikk fra krybben til korset for å åpne himmelveien for fortapte syndere. Dette gjorde han for meg og dette var også for deg! Jeg avsluttet andakten med å minne om at vismennene tok en annen vei heim. Å bli en kristen medfører omvendelse fra synden og verden og å starte på en annen vei heim mot himmelen.

Det ble også tid til å synge en ukjent og flere kjente julesanger før det ble fest for legemet. Det ble servert lapper med syltetøy, julekaker, kaffe og brus. God drøs hører også med i en slik samling og klokken ble over to før møtet ble hevet.

Tre prester i Strand – 1896-1914

Strand kirke (foto ukjent)

Etter at sogneprest Henrik Bauer Moses flyttet fra Stand, var det tre ulike prester i embetet de neste 18 årene. Nils Fredrik Christian Bruun Skaar var første mann ut.

Jeg har i fem tidligere artikler omtalt prestene i Strand fra 1789-1895. I denne artikkelen vil jeg gi en noe korter presentasjon av de tre mennene som var sogneprester i Strand i perioden 1896-1914.

Omkring århundreskiftet 1900 var de kirkelige forhold i Strand helst mørke. De to siste prestene hadde kommet på kant både med kristenfolket og bygdefolket generelt. I 1899 var biskop Heuch på Visitas og var helst tung på labben i etterkant: «Denne menighet (Strand) er, selv om den ligger omgitt av meget interesserede menigheter, så sløv og likegyldig som noen i stiftet. Det merkes øyeblikkelig. Visitasmøtet, som på disse kanter stadig pleier å være meget tallrikt, så det ofte er vanskelig å skaffe de fremmøtte plass, bestod i Strand av 3 medhjelpere og kirkevergen; ikke en av Indremissionsstyrets eller Skolestyrets menn hadde innfunnet seg…

De kirkelige forhold har alltid været dårlige i Strand, men aldri som nå. Det er, som man ikke mer kan finne menigheten. Derimot antar jeg, at den uvilje, som denne menighet i årrekker har hatt til sine prester, danner grunnlaget for den ukirkelighet, hvorav et tiltagende fabrikkliv med derav følgende sosialistiske impulser formår å frembringe en likefrem religiøs indifferentisme, som ellers er ukjent på disse kanter. Men sikkert er det, at Strand ligger som en avsvidd flekk i en blomstrende have. Å reise tvers over fjorden til Rennesøy er som å komme til en annen jord.» (Språklig revidert)

Det sto nok noe lysere til med lekmannsarbeidet, men også i de kretser ventet man på vekkelse. Hvem var så neste prest ut?

Nils Bruun Skaar (foto Norderhov)

N. B. Skaar – prest i Strand 1896-1906

Den som overtok presteembetet i Strand etter Henrik Bauer Moses var nevnte Nils Fredrik Christian Bruun Skaar. Han skrev seg helst for N. B. Skaar. Nils var sønn av den kjente biskop i Hålogaland og Nidaros Johannes Skaar og Cathinka Wilhelmine Pauline Hansen. Johannes Skaar gav ut ei egen salmebok og skrev også et stort verk om salmenes historie.

Nils ble født 13. august 1858 i Nord-Aurdal i Valdres, men foreldrene flyttet til Skien i 1862. Her gikk Nils på Skien lærde- og realskole fra 1866 og Skien latinskole i 1876. I 1867 ble han alvorlig syk og lå til sengs i et halvt år. Sykdommen førte til at han mistet hørselen på det ene øret og at han de neste 20 årene periodevis hadde store hodesmerter. Han ønsket å utdanne seg til en militær karriere, men sykdommen satte en stopper for det.

Han begynte derfor i stedet på presteutdannelse og ble ferdig utdannet teolog i 1882 og tok praktikum i 1885. Etter at han var ferdig med teologien i 1882 var han de neste tre årene lærer ved U. Phils pikeskole i Oslo og assistent ved Sjømannsmisjonens hovedkontor. I 1885-1889 var han personalkappelan hos presten Krogh i Fana, før han en sjuårs periode var kateket i Langesund.

Torvald Skaar, N. B. Skaar sin sønn født i Strand

(foto Norges leger)

Nils ble gift i Gamle Aker kirke 2. februar 1889 med Marie Elisabeth Olsen som var to år yngre enn brudgommen. De fikk fire barn, de to første i perioden de bodde i Fana, nummer tre i Langesund, mens minstemann ble født etter at prestefolket kom til Strand. Navnet på barna er Eilef (f.1889), Ingrid (f.1889), Johannes (f.1891) og Torvald (f.1898). «Strandbuen» Torvald ble gift med Anna Elisabeth Collett Børs og var lege bl.a. på Rikshospitalet og Ullevål sykehus.

Nils Skaar og familien kom til Strand i 1896 og han var prest her til 1906. Han fikk i gang gudstjenester på Fiskå og Jørpeland. På Jørpeland ønsket han at det nye bedehuset på Langeland som sto ferdig i 1905 skulle bli kapell, men det fikk han ikke gjennomslag for. I et tilbakeblikk på den åndelige situasjonen fram til årsskiftet 1904-05, skrev han at  «Strand havde i længere tid hørt til Lars Oftedals faste borge. Deraf forstaaes, at forholdet til kirken og det geistelige embetet ikke i det hele og store var særlig intimt.»

Ved neste årsskifte var det imidlertid kommet nye toner. Da hadde det vært en dyptgripende vekkelse på Jørpeland ved Andreas Kvinlog og også vekkelse i Nordre Strand. Skaar noterte følgende: «Saavel i Nord- som i Sørbygden har det været betydelige og glædelige vækkelser, der særlig i dette aar (1905) har øget nadverdsgjæsternes tal i ikke uvæsentlig grad. Men paa begge steder følger tilbøielighed til splittelse inad, og Gud give visdom og naade til at holde flokken sammen.»

N. B. Skaar (foto Nationen 04.11.1925)

N. B. Skaar var formann i både skolestyret og fattigstyret i Strand. Da han flyttet fra kommunen i 1906 fikk han denne attesten, gjengitt i Vestlandsposten: «At løfte folkeoplysningen til det høiest mulige er for ham en hjertesak, derfor gik ogsaa folkeskolen her i Strand hurtig fremover under hans ledelse, saa den nu staar blant de beste i amtet… Som prædikant er han den klare, hjertevarme forkynder av korsets evangelium.»

N. B. Skaar dødsannonse (Aftenposten 09.11.1925)

Etter ti år i Strand fortsatte Nils Bruun Skaar som residerende kapellan i Norderhov menighet ved Hønefoss fram til 1913. Da ble han forfremmet til sokneprest, og i 1914 til prost i samme menighet. Her var han fram til sin død. I denne perioden sørget han for at Lunner kirke ble restaurert og foretok selv innvielsen 20. juli 1924. Han satte også i gang med bygging av kapell i Ask, men kapellet ble ikke ferdig før i 1927, to år etter at Skaar var død. Prost N. B. Skaar døde 3. november 1925 og ble 67 år gammel. Kona Marie døde 26. oktober 1930 og ble 70 år gammel.

John Kristian Simonsen (foto Harstad Tidende)

John Kristian Simonsen 1906-1909

Den som kirkedepartementet ansatte som N. B. Skaar sin etterfølger var en 58 år gammel mann fra Rana. Han het John Kristian Simonsen og var født 15. mai 1848. Foreldrene hans var husmenn på Storlia i Langvassgrenda nord for Mo i Rana og het Simon Johnsen og Elisabeth Gabrielsdatter.  Faren var i tillegg fisker. John Kristian vokste opp i fattigdom og fikk kun 24 ukers folkeskole. Men det var pågangsmot i unggutten. 13 år gammel ble han med faren på vintersildefiske og dette ble gjentatt de to neste årene.

I 1864 og i tre år framover var John Kristian lærer i folkeskolen i Dunderlandsdalen før han i 1867 tok et lærerkurs i Mosjøen. Etter lærerskolen flyttet han til Trondenes ved Harstad og var huslærer hos distriktslegen der fram til 1875. Da satte han kursen mot hovedstaden, hvor han tok et toårig forberedende studie ved Universitetet og fortsatte deretter to år med ordinære studier. I 1879 var han blitt 31 år gammel og fikk jobb som styrer ved Melsomvik borgerskole utenfor Tønsberg. Etter fem år i denne stillingen begynte han på teologistudiet ved Universitetet og var ferdig utdannet i 1888 og med praktikum i 1890.

John Kristian Simonsen (foto Soga um Strand)

Selv om han nå var ferdig utdannet prest, fortsatte han likevel som lærer. Først fire år ved ungdomsskolen i Bø (1890-94) og deretter ett år i Mandal. I Mandal traff han Marie Andrea Salvesen som var 11 år yngre enn John Kristian. De ble gift 1. januar 1895 og da var brudgommen blitt 47 år og bruden 38 år. Etter et halvt år som mann og kone brøt Marie og John Kristian opp fra Mandal og flyttet til Hitra hvor John Kristian endelig hadde fått en stilling som residerende kapellan. Han ble på Hitra i 10 år fram til 1906. Her var han blant annet formann i skolestyret, vergerådet og kirketilsynet.

Da sognepreststillingen i Strand ble ledig etter N. B. Skaar i 1906, var det John Kristian Simonsen som ble ansatt som Skaar sin etterfølger. Han var da blitt 58 år gammel og fikk bare ett par år i stillingen før han ble syk av kreft. I 1908 var han innlagt på Stavanger sykehus, men frisknet såpass til igjen at han kom tilbake til Strand. Men det tok ikke lang tid før kreftsykdommen igjen tok tak og han fikk et langt sykeleie før «døden befridde ham fra lidelsene». Han døde 21. august 1909 61 år gammel og ble begravet på Strand kirkegård 26. august. I et minneord om John Kristian het det at han hadde «en utrættelig energi og noget af det, vi her sørpaa vil kalde for den nordlandske seighed..». Et annet minneord sa det slik: «Hr. Simonsen var en dyktig og nidkjær prest, men sykdom hindret ham i å virke slik som han gjerne ville.»

John Kristian Simonsen minneord

(Lister og Mandals Amtstidende og Adresseavis

26.08.1909)

Dødsannonse John Kristian Simonsen

(Lister og Mandal Amtstidende og

Adresseavis 26.08.1909)

På selveste julaften i 1896 fikk presteparet på Hitra sitt eneste barn. Det ble en gutt som fikk navnet Arvid. Han og mor Marie flyttet til Stavanger i oktober 1909 og her ble de boende. Arvid Simonsen ble gift i 1927 med Dagmar Kristine Ramsland fra Stavanger og de fikk minst to barn, Marie og Kristian. Marie Simonsen døde 17. april 1936 og ble 77 år gammel.

Arne Scheie (foto Soga um Strand)

Arne Scheie 1909-1914

John Kristian Simonsen rakk ikke å sette særlige spor etter seg i Strand. Han var bare tre år i stillingen og disse årene var preget av sykdom. Den neste presten i Strand tålte dårlig det fuktige klimaet i Rogaland og søkte seg bort etter fem år i stillingen.

Den nye presten het Arne Scheie og var fra Kristiansand. Han ble født 30. mai 1868 av foreldre megler Otto Gustav Scheie og Katarina Elisabeth Christensen. Arne tok Katedralskolen i Kristiansand og fortsatte på teologistudiet ved Universitetet i Oslo. Her tok han teologisk embetseksamen i 1891. Før han startet opp som prest, var han lærer i åtte år. I perioden 1891-1899 var han først lærer i Grimstad, deretter i Sandefjord før han fortsatte som assistent ved den kongelige arbeiderkommisjon.

Arne Scheie ble gift med Johanne Marie Johannesen 7. september 1896 og de fikk til sammen ti barn, hvorav ett døde som liten. Barna var Audhild (f.1897), Eva (f.1898), Elisabeth (f.1899), Ida (f.1901), Arne (f.1903), Johanne (f.1904), Kaare (f.1905), Birgit (f.1907), Peder Andreas (f.1909), Wanda (f.1910). Johanne Marie var fra Kristiansand og var fem år yngre enn mannen Arne.

Arne Scheie 

(foto Østlendingen 06.09.1938)

I 1899 ble Arne Schei utnevnt stil sogneprest i Gimsøy i Lofoten. Etter fem år i Gimsøy fortsatte han fem nye år i Bindal helt sør på Helgeland før han og familien kom til Strand i 1909. Også her var han kun i fem år før han søkte nytt kall. Som nevnt innledningsvis var klimaet en viktig årsak til at han dro fra Strand. Han skrev selv: «Det nokså rå klima har ikke vært heldig for helbreden, idet gigten som både min hustru og jeg har pådraget os i de første vanskelige tider på Gimsø med dårligt hus, her i Strand heller har tiltaget, væsentlig af denne grund har jeg ment det rigtigst at måtte flytte herfra, hvor her ellers er lett og godt at være.»

Scheie kom til Strand samtidig med at Sven Foldøen begynte sitt «tokt» gjennom Strand. Hele denne perioden var derfor preget av vekkelser og et vekkelsesfolk som ikke sto Statskirken nær. Hvordan Scheie forholdt seg til vekkelsene har jeg ikke funnet opplysninger om.

I 1914 ble Scheie ny sogneprest i Snåsa i Nord-Trøndelag. Her var han til 1921 da flyttelasset gikk til Brandval i nærheten av Kongsvinger. Hans siste prestekall var som prost i Skedsmo i Akershus i perioden 1928-1938. De fleste steder han var prest, også i Strand, var han formann i skolestyret i gjeldende kommune. Han flagget offentlig at han støttet partiet Venstre og oppfordret i leserinnlegg i ulike aviser andre til å stemme som ham.

Arne Scheie dødsannonse

(Akershus Arbeiderblad 06.09.1938)

Prost Arne Scheie døde på post 4. september 1938 i prestegarden på Skedsmo. Han ble 70 år gammel. Kona Johanne døde 1. august 1950, 77 år gammel.

Kilder

Anders Gjerdi: En biografisk skissebok (1977)

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

August Steinhamar: Norderhov (1914)

Elin Grubba Rabben: Etterkommere av Markus Fredrik Bang (2000)

Ernst Berge Drange: Tysnes gards- og ættesoge (1989)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jan Alsvik: Strand bygdebok (1991)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jens Petter Nielsen: I Kopperverkets tid. Kåfjord kirke 150 år. (1987)

Johan Veka: På skulebenk i eldre tider (1980)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jorunn Ingrid Engen: Eidskog bygdebok (1985)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Brev fra Ryfylke (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Ole Rambech Bugge: Familien Rambech (1907)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Årbok Bergen museum 1912

Digitalarkivet.no

Facebook siden til FB ELS Ottesen Museum

Lokalhistoriewiki.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/

Spydeberghistorien FB

Wikipedia.no

Godt nyttår og takk for det gamla

Vi har startet på et nytt nådeår. Kalenderen viser 2026. Vi vet ikke hva året vil bringe av «gleder og av savn», men jeg vet at Guds nåde er ny hver morgen.

Det gamle året ble et merkeår for meg personlig. Jeg vil nevne to hendelser. Den første skjedde i januar. Da kom første opplag av boka mi «Forkynn ordet» fra trykkeriet. Jeg har lenge skrevet om ulike predikanter og misjonærer på bloggen min. Det var ikke planen at dette skulle bli noe bok, men så ble det slik likevel – på oppfordring. Noen av portrettartiklene av forkynnere og misjonsledere ble samlet, og etter en lang prosess høsten 2024 var den altså klar i januar.

Dette var første boka fra min hånd. Det vil si, jeg fikk i 2020 utgitt et hefte om predikanten Ole Kallem, men det kan knapt kalles bok. «Forkynn ordet» ble trykket i et opplag på 300. Dette ble utsolgt og forlaget EB-media ved Birger Helland bestemte at et nytt opplag på 300 skulle trykkes tidlig på forsommeren. Dette opplaget er der enda mange bøker igjen av. Tiden vil vise om det kommer flere bøker. Foreløpig er det ingen planer. Takk til alle som har kjøpt boka.

Den neste hendelsen i året som ligger bak var at jeg ble pensjonist fra 1. juli med ferie fra 2. juni. Jeg var da blitt 65 år og en pensjonsveileder hadde forklart meg at jeg ville få en akseptabel pensjon ved å slutte på dette tidspunktet. Etter en flott markering på Moi bedehus søndag 1. juni, skrev jeg en takke-artikkel til misjonsfolket på bloggen min. Her forklarte jeg også hvorfor jeg gikk av ved 65 år og ikke ved 67. Årsaken var ikke at jeg ville forlate NLM, men jeg sluttet fordi jeg opplevde det vanskelig å være ansatt etter vedtaket om kvinner i hovedstyret som ble gjort på GF i 2022. Dette vedtaket skulle settes ut i live under GF 2025.

Avisen Dagen leste denne artikkelen. De tok kontakt og sa at de ville skrive om dette, men ønsket helst å gjøre et intervju med meg. Jeg svarte ja i håp om å få styre litt hva som kom på trykk. Intervjuet var greit, men jeg var lite glad for overskriften. Den sa med store bokstaver at jeg sluttet i protest. Jeg er altfor glad i misjonsfolket til å protestere. Jeg valgt å ta konsekvensen av misjonsfolkets vedtak og slutte som ansatt forkynner, men jeg er fortsatt NLMer og er med i arbeidet lokalt og tar også noen møter på frivillig basis. I tillegg til NLM vil jeg også ta noen møter for Misjon Sarepta. Jeg vil igjen få si hjertelig takk til alle misjonsvenner jeg har fått tjene sammen med i de 39 år jeg har vært ansatt i NLM.

Nytt år under nåden

Så ligger året 2025 bak og vi er så vidt i gang med 2026. Det er mange mørke skyer både på den politiske og den åndelige himmel. Da er det ubegripelig stor å vite at «jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer». Om jeg får være frisk også dette året eller om sykdom vil gjeste meg, er jeg «sikker i Jesu armer». Om krigen i verden også vil nå vårt land, eller om vi fortsatt får være velsignet med fred og frihet - «hele veien går Han med meg». Om jeg får eie troens visshet eller møte anfektelse og åndelig mørke, lever jeg i løftet om at «hvordan det føles og hvordan det går, barn skal jeg enda få være».

Jeg får hvile i Jesu frelsesverk. Bibelverset som har fulgt meg siste del av høsten gjelder også i dette nye året: «For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget» (Heb 10:14). I Jesus er jeg for alltid fullkommen for Den hellige Gud. I Jesus blir jeg helliget og får vokse i liv og tjeneste. Her går «det smått, ja, stundom rent på tvers». Min gamle natur, verden og djevelen gjør hva de kan for å forføre meg. Men jeg skal få vise dem til Golgata og glede meg over at det er Jesus ved Den Hellige Ånd som gir den åndelig vekst og også den rette syndserkjennelse. «Bli i Jesus vil du bære frukt, grene kan ei leve skilt fra stammen.»

Godt og velsignet nytt år!

Kirkholm, Sjaastad, Aavik og Ibsen

(foto Ove Sandvik)

Bøker hører med til ferielivet. Den viktigste boken for meg gjennom hele året er Bibelen. I årets juletid har jeg i tillegg lest tre andre bøker.

Ibsen «.. den mærkelige Mand».

Sverre Mørkhagen skrev i 2019 en omfattende biografi på nesten 800 sider om forfatteren Henrik Ibsen. Boka heter «Ibsen «.. den mærkelige Mand»». Det er et imponerende verk om den store lille mannen Henrik Ibsen, som kun var 161 cm på strømpelesten. Det er interessant å bli bedre kjent med en av Norges mest kjente forfattere. Men jeg må innrømme at boka var tung å komme gjennom med alle sine detaljer. Nå ved årsskiftet er jeg kommet halvveis.

Til slutt fikk Ibsen en pause til fordel forr en annen av de fire store, Jonas Lie. Lie har skrevet boka Tremasteren "Fremtiden" eller Liv nordpå. Boka starter med et forlis og vrakrøvere som finner ei lita jente som eneste overlevende ombord. Skuta var på vei fra København til Kjøllefjord med last. En spennede roman fra kystsamfunn i Nord Norge. 

Elisa Safats sønn

Den neste boka heter «Elisa Safats sønn» og ble skrevet av Asbjørn Aavik i 1969. Boken er forkynnelse med utgangspunkt i profeten Elisa (Elisja) fra Det gamle testamentet. Dette er ei bok jeg har lest noen ganger før, men det er lenge siden nå. Som alltid skriver Aavik godt, men jeg ble denne gang overrasket over vektleggingen han gjør angående Åndens gaver. I siste del av boken nevner han ting han savner i bedehusforkynnelsen. Da den karismatiske bevegelsen nådde Norge kort tid etter at boka ble skrevet, så Aavik på denne bevegelsen som et bønnesvar for det han savnet og som han skriver om i denne boka. Det gikk ikke med den karismatiske bevegelsen som Aavik håpet. Jeg skjønner nå mer av hvorfor Aavik satte sitt håp til den karismatiske vekkelse.

På vei til talerstolen

Den siste jule- og nyttårsboka er helt fersk av året (2025). Den heter «På vei til talerstolen» og er skrevet av Knut Kåre Kirkholm og Egil Sjaastad. Begge er eller har vært knyttet til Fjellhaug Internasjonale Høgskole. Trønderen Sjaastad er pensjonist av den særlig aktive typen. Han er stadig ute med forkynnelse og veiledning både i skriftlig og muntlig form. Jørpelendingen Kirkholm er førstelektor ved Fjellhaug.

Boka gir veiledning til den som formidler Guds ord til store og små gjennom forkynnelse. Her er tre hovedkapitler. Først noen artikler om prinsippspørsmål: Hva er kristen forkynnelse, Bibelen i forkynnelsen, å skjelne rett mellom lov og evangelium m.m. Neste hovedavsnitt heter prekenen og tilhøreren. Her omtales blant annet forberedelse til talen, sjelesorg i forkynnelsen og trender som påvirker forkynnelsen. Det siste kapitlet handler om forkynnerens utrustning og utvikling. Boka anbefales varmt til alle som forkynner Guds ord for store eller for små. For meg som «aldri har fått det til» med forberedelse og formidling, er det ekstra nyttig med påfyll og påminning.

En liten observasjon. På bokas bakside nevnes noen sammenhenger der Guds ord forkynnes i forsamlingene. Her nevnes gudstjenester søndag formiddag, bedehusmøte med misjonærbesøk, pensjonisttreff og ulike barne- og ungdomssamlinger. Det som ikke nevnes er møteuker og ordinære bedehusmøter. I ett av kapitlene drøftes denne endringen i deler av bedehusbevegelsen. Flere uheldige sidere ved dette nevnes. Ikke minst at bedehusfolket nå samles langt sjeldnere til offentlig forkynnelse.

En annen tendens i tiden er at den omreisende forkynner erstattes av pastorer. En god venn fra Finnmark, Thoralf Jenssen, døde for 14 år siden. I tiden jeg var kretssekretær i Troms- og Finnmark krets NLM arbeidet vi med å få en områdearbeider til Finnmark. Thoralf hadde bakgrunn fra den læstadianske bevegelse med sine stedlige forkynnere. Etter en splittelse i menigheten i Kjøllefjord havnet Thoralf i NLM. Hans erfaring tilsa at han ikke ville han noen områdearbeider. Flere ganger nevnte han hvor fint han hadde opplevd variasjonen av forkynnernådegaver i NLM. Hvis vi får en områdearbeider var han redd for at vi ville miste noe av bredden og mangfoldet i forkynnelsen, hevdet han. Kanskje noe til ettertanke.

Da Moses kom til Strand

Isabella og Henrik Moses med barna.

(foto ancestors.familysearch.org)

I 1881 flyttet sogneprest Frederik M. Lied fra Strand. Den nye presten som overtok het Henrik Bauer Moses. Han fikk tidlig rykte på seg som en streng prest.

Moses-slekta var jødisk og kom opprinnelig fra England. I 1745 flyttet John Moses fra Newcastle til Kristiansund og var en pådriver i den da voksende klippfiskindustrien. I 1768 kom John sin nevø fra Cumberland for å arbeide i onkelens bedrift. Nevøen het Isac Moses og han fikk en sønn som ble kalt opp etter onkelen. Denne sønnen, John Moses d.y. (1781-1849) startet en egen bedrift rundt århundreskiftet og etter kun få år var han en av de ledende forretningsmenn i Kristiansund. Han drev innen skipsfart og under Napoleons krigen i 1809-1812 bygget han seg opp og var ved krigens slutt eier av en tredjedel av Kristiansunds handelsflåte. Han representerte Nordmøre under Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.

Etter krigen kom dårligere tider og John Moses d.y. gikk konkurs i 1818. Få år senere brøt han opp fra Kristiansund og flyttet tilbake til England etter en opprivende skilsmisse. John d.y. fikk også en sønn som het John. Han ble født i 1813 og sammen med resten av søskenflokken ble han værende i Norge sammen med moren. John (f.1813) ble gift med Fredrikke Caroline Bauer og var sogneprest og prost i sitt yrkesaktive liv.

Henrik B. Moses sin bestefar Eidsvollmann John Moses (1781-1849)

(foto wikipedia)

Prest i Kviteseid og Strand

16. mai 1848 fikk Fredrikke og John Moses en sønn som de gav navnet Henrik Bauer Moses. De var da prestefolk i Kristiansund, men flyttet allerede i 1859 til Klepp i Rogaland. Henrik ble derfor konfirmert på Jæren og tok deretter eksamen artium i Stavanger i 1867. Etter artium satte Henrik kursen mot Kristiania (Oslo) for å gå i farens fotspor på det teologiske studiet ved Universitet. Også foreldrene flyttet østover dette året, da far John ble prest i Kviteseid. Dette kallet hadde han til høsten 1880 da han ble pensjonist. Han døde av et slagtilfelle 4. september 1881.

Henrik avla teologisk embetseksamen i 1872 og sitt første prestekall var å avhjelpe sin prostefar i Kviteseid. Her ble han som personalkappelan fram til faren gikk av med pensjon i 1881. I Kviteseid fikk Henrik god kontakt med folket og ble godt likt. I 1879 var det en som hadde hørt en tale Henrik hadde holdt i en gudstjeneste. Vedkommende reagerte på talen og skrev i avisen hvor han anklaget presten for å bruke talerstolen til en politisk tale imot de liberale. Han hevdet at det var folk som gikk ut under prestens tale, siden presten talte mot deres politiske overbevisning. Andre forsvarte presten, mens han selv forholdt seg taus. Ellers heter det om den unge Henrik Moses at han slo lag med bedehusfolket i Kviteseid.

Henrik B. Moses (foto privat)

Da faren ble pensjonist, var det tid for Henrik å søke sitt eget prestekall. Han var da blitt 33 år gammel. Han søkte på et ledig kall i Strand, hvor Frederik Møllerop Lied var i ferd med å skifte beite. Men først skulle det feires. Henrik hadde endelig funnet seg kvinnen han ville gifte seg med. Hun het Isabella Fredrikke Desirie Eckersberg og var to å yngre enn Henrik. Isabella var datter av skipsreder Hartvik Eckersberg og kona Gustava Paus. Hun vokste opp i Drammen, men foreldrene hennes flyttet til Oslo i 1866. Bryllupet sto 8. mars i 1881.

14 år i Strand

Ett par år etter at presteparet Moses kom til Strand fikk de sitt førstefødte barn. Det var ei jente som fikk navnet Maria Gustava Fredrikke. Hun fikk ikke leve mere enn et halvt år og døde 31.juli 1884. Nummer to kom i 1885 og fikk slektsnavnet John. Denne John Moses utvandret til Amerika i 1905 og slo seg ned i Nord Dakota (ND). Han utdannet seg til jurist og ble etter hvert statsadvokat i ND. I 1938 ble han valgt til guvernør i hjemstaten for Det demokratiske partiet og i 1944 ble han valgt til senator. To måneder etter at han ble innsatt som senator døde han under en hjerteoperasjon. Han etterlot seg kone og fire barn.

Henrik B. Moses sin sønn senator John Moses

(foto wikipedia)

De tre siste barna til Isabella og Henrik Moses het Ester (f.1887), Eva (f.1889) og Gustava Fredrikke (f.1891). Alle barna ble dermed født mens Moses var prest i Strand. Mot slutten av Moses sin prestetid i Strand bodde Isabellas foreldre på prestegarden. Mor hennes døde i 1889 og faren i 1893. Begge ble begravet fra Strand kirke.

Som nevnt i artikkelen om Moses sin forgjenger Frederik M. Lied, hadde det oppstått et kjølig forhold mellom presten og det kristne lekfolket i kommunen. Dette ser ikke ut til å ha bedret seg under Moses. Presten Lars Oftedal hadde gode venner blant de ledende i kristenflokken i Strand også etter fallet og bekjennelsen i 1891. Dette falt ikke i god jord hos Moses. Gunnar Alsvik var såkalt medhjelper for presten og fikk beskjed om å bryte kontakten med Oftedal. Dette nektet Gunnar Alsvik og valgte i stedet å si opp stillingen sin som prestens medhjelper.

Dødsannonsen til Marie Gustava Fredrikke Moses

(Stavanger Amtstidende 05.08.1884)

På dette tidspunktet hadde Moses allerede kommet på kant med store deler av bygdefolket. Årsaken til dette var uenighet om forvaltningen og praksisen med offerpenger til presten. Noen utdypning av denne konflikten har jeg ikke funnet omtalt.

Jeg nevnte at Moses fikk rykte som en streng prest. Noe av dette kom for dagen da han i 1885 skulle skrive festekontrakt med husmannen Osmund Langeland på plassen Bakken under Prestegarden. Osmund fikk da klar beskjed om at det ikke var tillat med dans eller salg av alkohol på husmannsplassen. Moses ville også ha med at det ikke var tillatt med møter for sekter. Han tenkte nok da på kvekerne som på denne tid var den eneste «sekten» i Strand. Dette siste punktet fikk ikke Moses godkjent av departementet siden dissenterloven for lengst var opphevet.

Rundt 1890 begynte Moses å søke seg bort fra Strand. Kanskje var det uroen omkring offerpengene som gjorde at han ønsket å skifte beite. Han søkte prestekall blant annet i Vefsn i Nordland og i Sannidal i Telemark. Dette siste fikk han, men valgte å si nei. Kanskje var det svigerfars helse og alder som gjorde flytting komplisert? Svigerfar døde som nevnt i 1893 og i 1894 ble Moses ansatt som ny sogneprest i Eidskog i Hedmark på grensen til Sverige. Han sluttet i Strand og overtok Eidskog i 1895.

Henrik Bauer Moses (foto digitaltmuseum.no)

Siste år i Eidskog og Spydeberg

Fra de siste årene til Henrik B. Moses som prest har jeg ikke funnet mange opplysninger. Han var prest i Eidskog i 1895-1908. Her fikk han være med å innvie Mangor ungdomslokale. I tiden etter at de flyttet fra Strand fikk også Isabella mere tid til annet enn å ta seg av barn, foreldre og prestegården. Hun samlet jenter på prestgården og hadde privatundervisning i husholdningslære.

Henrik Bauer Moses minneord

(Dagen 19.01.1922)

I 1908 kom det siste skiftet av prestestilling for Henrik Moses. Da ble han utnevnt til sogneprest og prost i Spydeberg i Østfold. Her var han en periode formann i foreningen for Sjømannsmisjonen. Søndag 15. januar 1922 hadde Moses hatt gudstjeneste i Heli kirke sør for Spydeberg. På vei heim ble han rammet av et kraftig slag og døde heime på prestegården tre dager senere, den 18. januar 1922. Kona Isabella døde i 1930. Henrik ble 73 år gammel, mens kona Isabella ble 80 år.

Henrik Bauer Moses dødsannonse

(Morgenbladet 19.01.1922)

 

Kilder

Anders Gjerdi: En biografisk skissebok (1977)

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

August Steinhamar: Norderhov (1914)

Elin Grubba Rabben: Etterkommere av Markus Fredrik Bang (2000)

Ernst Berge Drange: Tysnes gards- og ættesoge (1989)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jan Alsvik: Strand bygdebok (1991)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jens Petter Nielsen: I Kopperverkets tid. Kåfjord kirke 150 år. (1987)

Johan Veka: På skulebenk i eldre tider (1980)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jorunn Ingrid Engen: Eidskog bygdebok (1985)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Brev fra Ryfylke (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Ole Rambech Bugge: Familien Rambech (1907)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Årbok Bergen museum 1912

Digitalarkivet.no

Facebook siden til FB ELS Ottesen Museum

Lokalhistoriewiki.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/

Spydeberghistorien FB

Wikipedia.no