Da har jeg avgitt min stemme

Det er tid for stortingsvalg. (foto wikipedia)

Det er i dag (25.8) to uker til et veldig viktig valg til nytt Storting. Jeg er av dem som ser et stort behov for skifte av kurs på mange områder av politikken i landet vårt.

De siste gangene det har vært Stortingsvalg har jeg vært veldig usikker hvordan jeg skulle stemme. Jeg har alltid stemt KrF, men partiet har lenge vært skuffende utydelig i partiets kjernesaker. Vi har sett partiledere og andre sentrale folk i partiet som har gått i Pride-tog. Vi så ledere av partiet som ikke ville svare på om de ville endre fosterdrapsloven for barna mellom 0-12 uker. Mere kunne vært nevnt.

Forrige uke bestemte jeg meg for å forhåndsstemme. Denne gang gjorde jeg det med glede. Vi har sett en oppvåkning i KrF i sentrale kjerneverdier som Pride og Israel. Det er nesten for godt til å være sant. Har partiet virkelig funnet tilbake til seg selv? Det kan virke slik, og jeg velger å tro at det ikke bare er valgkamputspill som forlates etter valget.

Partiet har parallelt med dette hatt en markert økning i oppslutningen på ulike meningsmålinger. Jeg tror både kjernevelgere og andre setter pris på et parti som våger å stå for sine synspunkt, også når det går imot flertallets.

Min stemmeseddel ble altså KrF også i år, denne gang uten at jeg slapp «å holde meg for nesen» når jeg stemte. Gjør gjerne som meg og stem KrF! Godt valg!

 

PS! Siden dette notatet offentliggjøres på min «teologiske» blogg, vil jeg for sikkerhets skyld presisere at partivalg ikke tilhører det åndelige regiment, men det verdslige – fornuftens.

Gi akt på læren

«Skal vi føre folk til levende, frelsende tro på Jesus er læren viktig. Det forteller Guds ord oss. Og det viser historien». Slik skrev leder for NLMs arbeid i Norge, Steinar Hunnestad, i tidsskriftet Fast Gunn nr.3 1980.

Han fortsetter litt lenger nede i denne lederartikkelen: «Hvorfor er det så viktig å gi akt på læren? Fordi læren gjør klart hvem Jesus er og hva han har gjort til vår frelse». Og videre: «Vranglære om Jesus skjuler evangeliet og hindrer folk fra å bli frelst. Nettopp derfor taler Bibelen alvorlig om faren for Guds folk fra falske profeter og vranglærere.» Lenger nede i artikkelen siterer Hunnestad den kjente svenske biskopen Bo Giertz: «Falsk lære er farligere enn grove synder. Den som er forvillet ved falsk lære, tror at alt er vel, selv om han er på vei mot fortapelsen.»

Tidsskriftet Fast Grunn ble stiftet av NLMs første store kirkehistoriker, Oscar Handeland, i 1948. Senere overtok Steinar Hunnestad som redaktør og han fikk etter kort tid med seg Jon Kvalbein som medredaktør. På 1980-tallet overtok Egil Sjaastad stafettpinnene fra Hunnestad og var redaktør sammen med Kvalbein. Sjaastad var eneredaktør de siste årene før bladet ble lagt om til et annet format ved årsskiftet 2012/13. Knut Kåre Kirkholm ble redaktør for det nye Fast Grunn.

I perioden 1948-2012 hadde Fast Grunn en veldig viktig funksjon som åndelig veileder inn i de ulike åndelige strømninger. Grunnlaget var et konservativt bibelsyn og radikalt lekmannsyn. Bladet var ikke minst viktig for lokale bedehusledere som trengte hjelp til å orientere seg i det som skjedde av ulike åndelige strømninger. Bladet inneholdt både solide teologiske artikler og korte dagsaktuelle kommentarer.

I lederartikkelen av Hunnestad fra 1980, formulerer han avslutningsvis seks korte punkt til hjelp for «hvordan lekfolket kan finne hjelp mot vranglære og vranglærere i vår tid». Jeg vil nevne overskriftene til disse punktene, som er like aktuelle i dag:

1. Ved selv å vite hva rett lære er – tilegnet i Skriften og ved hjelp av evangelisk-lutherske gode hjelpekilder.

2. Ved en allsidig og åndskraftig forkynnelse og bruk av nådegavene.

3. Ved å avsløre falsk lære ut fra Guds eget ord. Til det trenger vi hjelp fra innsiktsfulle lærere i Guds rike – og ved å gi akt på den kamp som tidligere er ført.

4. Ved å sette vranglæreren og vranglæren utenfor lære- og lederansvar i Guds rike. Denne smert kommer en ikke forbi – om Guds folk skal ha den nødvendige hjelp i sin kamp for å holde evangeliet klart.

5. Noen av Guds folks ledere må derfor og ta den lidelse det er å tale offentlig og klart mot det som strider mot Skriftens lære.

6. Hjelp mot villedende vranglære får en ved å la seg lede og opplyse av den Hellige Ånd – i Guds ord. Ved kjennskap til Guds ord og ved Åndens lys over frelsen og Ordets sannhet, skapes den tro og den frimodighet som igjen fører til en myndig tro og et myndig lekfolk, et Guds folk som også er i stand til å veilede andre.

Steinar Hunnestad (t.v.) og Jon Kvalbein var lenge redaktører

av Fast Grunn. (foto Dagen 13.06.19869

Mener Gud alvor?

Guds lov er radikal. Her forkynnes hva vi mennesker skal gjøre og hva vi ikke skal gjøre for å kunne nå himmelen. Mener Gud alvor med det han sier?

Et slikt spørsmål grenser mot blasfemi. Guds ord er sannhet og ikke en tøddel av hans ord skal forgå. Derfor stå Gud ved sitt ord til minste detalj. I Jakobs brev 2,10 sier Gud det slik: «For den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle.» Og i Galaterbrevet 3,10: «Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det.»

Guds lov sier at du skal elske Herren din Gud og din neste som deg selv. Guds bud sier at «den som uten grunn harmes på sin bror, skal være skyldig for domstolen». (Matt 5:22) Loven sier at «hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte.» (Matt 5:28) Videre: «Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere,» (Matt 5:44).

«Og når dere står og ber, så tilgi om dere har noe imot noen, for at også deres Far i himmelen skal tilgi dere deres overtredelser. Men om dere ikke tilgir, da skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi dere overtredelsene deres.» (Mark 11:25-26) «La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap. Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus!» (Ef 4:31-32)

Loven påbyr og forbyr ikke bare ytre handlinger. Den ser også til ditt indre: «For innenfra, fra menneskehjertet, er det de onde tankene kommer: utukt, tyveri, mord, hor, griskhet, ondskap, svik, utskeielser, ondt øye, spott, hovmod, uforstand.» (Mark 7:21-22)

Hva gjør du når du står overfor denne Guds målestokk for ditt liv? Når Gud sier at intet urent skal komme inn i staden? Slår du av på Guds målestokk? Leter du opp uttalelser fra andre som sier at Gud er kjærlig så det går nok bra likevel? Da bedrar du deg selv! For innfor Guds hellighet er du fortapt.

Men takk og lov. Gud har selv sendt sin redningsmann. Ikke for å slå av på Guds krav og bud, men for å oppfylle dem i ditt sted. Og for å sone for dine synder på Golgata kors. Jesus var – og er – fullkommen rein. Han har aldri gjort ei synd. Han har aldri tenkt en syndig tanke. Han har aldri hatt et ureint motiv. Han var og er alltid lydig mot sin himmelske Far. «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.» (2Kor 5:21)

Å bli frelst er å få del i det store plassbyttet. Jesus gir meg sitt fullkomne liv. Selv tok han mitt liv som er skyldig til død og fortapelse på grunn av mine synder. Jeg får stå ren og rettferdig og himmelen verdig i Jesus, mens han led døden på korset for mine synder. «Det var en som var villig å dø i mitt sted for at jeg skulle leve ved ham.» Har du ikke fått ta imot denne frelse, er du skyldig for Gud på alle punkt. Eier du Jesus er du fri fra lovens forbannelse.

Fortsette å synde?

Det betyr ikke at en kristen bare kan fortsette å synde og forsvare synden. Det er en umulighet. Den kristne har fått et nytt liv som ikke kan leve i synden. Han vil kjempe mot synden i den gamle naturen. Han vil gå til Jesus med synden og leve i lyset. Det er hans store smerte at synden er levende i hans natur selv etter at han ble frelst. Han vil derfor alltid her på jord leve i tollerens bønn: «Gud, vær meg synder nådig.» (Luk 18,13)

Hvis du kaller deg kristen og samtidig innretter livet ditt i strid med Guds lov, vil du oppleve at Jesus går bort fra deg. Du kan ikke være en kristen og leve som samboer. Du kan ikke være en kristen og hate din neste. «Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket.» (1Joh 2:9)

Paulus oppmuntret sin medarbeider Titus: «For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger.» (Tit 2:11-14)

 

 

Forkynneren Thorleif Odden – et friskt pust fra Telemark

Thorleif Odden (foto Utsyn nr.25 1983)

Gud har oppreist mange ulike forkynnernådegaver i Norge. En av disse var telemarkingen Thorleif Odden. Han virket først i Telemark før han og familien bosatte seg for godt i Rogaland.

Det var samling om Guds ord på et av de mange bedehusene i Rogaland. Etter en åpning og noen fellessanger var det tid for å slippe til predikanten. Siden det var søndag var både slips og trøye vel på plass. Predikanten hadde med seg gitar og sang to kjente og kjære sanger før han entret talerstolen.

Temperaturen både ute og inne på bedehuset var passe for dem som skulle sitte i ro og lytte. Det tok imidlertid ikke lang tid før predikanten bak talerstolen ble både engasjert og varm. Ett par minutt ut i talen fòr slipset over hodet og ned bak talerstolen. Noen minutter senere var det tid for å kaste trøya, bokstavelig talt.

Predikanten sto heller ikke rett opp og ned når han talte. Det ble litt fekting med armene. Misjonsvennene kjente godt til forkynnerens fakter. Blomster og levende lys var derfor plassert i trygg avstand fra både slips, trøye og viftende armer. Thorleif Odden var engasjert på talerstolen.

To bilder fra Heddal (Hitterdal) hentet fra 

Notodden historielag sin heimeside.

Ekte telemarking

Thorleif Odden ble født i Porsgrunn 3. april 1938. Navnet hans er skrevet både Thorleif og Torleif. I denne artikkelen bruker jeg formen Thorleif. Mor til Thorleif het Anlaug Steinmoen (1911-1974) og var 27 år gammel da Thorleif ble født. Anlaug sine foreldre var fabrikkarbeider Hans Olsen Steinmoen og Gunhild Kristensdatter Odden og familien bodde på Strand i Heddal. Gunnhild og Hans var aktive i Indremisjonen i Heddal og Hans var også søndagsskolelærer i Strand krets.

Mor Anlaug hadde arbeid utenom heimen som ungdom. Om sommeren var hun imidlertid heime på småbruket for å hjelpe til i slåtta. Dette skjedde også i 1931 da Anlaug var blitt 20 år gammel. Midt under slåtta ble hun dårlig. Det viste seg at det ikke var noen sykdom, men en fødsel som var på gang. At Anlaug var gravid var ukjent for omgivelsene og kom nok som et sjokk på foreldrene hennes. Anlaug var blitt gravid med den seks år eldre nabogutten Halvor T. Odden (1905-1978). Halvor var eldst i en søskenflokk på fem og foreldrene var Torgrim Odden og Sigrid Halvorsdatter fra Rauland. Far Torgrim døde da Halvor var 15 år gammel, så han måtte da ta ansvar for småbruket sammen med mora.

Elim Misjonskirke (før Eben-Ezer) i Heddal.

(foto Elim misjonsmenighet)

At Anlaug ble gravid og fødte datteren Astrid i 1931 var nok et tungt slag for Gunnhild og Hans. Det ble ikke noe ekteskap mellom Anlaug og Halvor, og Anlaugs foreldre valgt å ta ansvaret for lille Astrid. Astrid vokste dermed opp som «lillesøster» til sin egen mor, og ble ikke klar over at Anlaug var mor hennes før i voksen alder. Anlaug fikk antakelig arbeid utenfor bygda etter fødselen, og sju år senere fødte hun barn nummer to. Denne gang foregikk fødselen i Porsgrunn og gutten fikk altså navnet Thorleif. Det var samme barnefar som til Astrid.

Heller ikke denne gang ble det noe giftermål mellom Anlaug og Halvor. I stedet giftet hun seg med Trygve Olsen Haugen (1900-1949) høsten 1941. Trygve hadde vokst opp i en heim der foreldrene var Metodister. Han hadde vært gift to ganger tidligere, så ekteskapet med Anlaug var hans tredje. Samme året som de giftet seg, fikk de en datter som de gav navnet Åse Gerd. Både Anlaug og de to barna tok etternavnet Haugen. Familien slo seg ned i Yli i Heddal. Etter få år ble imidlertid Trygve syk av tuberkulose, og han døde i 1949 kun 49 år gammel. I takkeannonsen ble menigheten Eben-Ezer takket spesielt. Denne forsamlingen tilhørte Misjonsforbundet og kanskje var familien Haugen blitt en del av denne etter at de kom til Heddal?

Dødsannonse Anlaug Odden 

(Telemark Arbeiderblad 11.11.1974)

Dødsannonse Halvor Odden 

(Telemark Arbeiderblad 29.12.1978)

Halvor Odden var på dette tidspunkt blitt 44 år gammel, mens Anlaug Haugen var 38 år. Halvor var fremdeles ikke gift og da Anlaug ble enke, gjenopptok de to kontakten. De giftet seg i 1951 og da fikk også 13-åringen Thorleif vite, at det ikke var Trygve som var hans biologiske far, men mors nye mann Halvor. Det resulterte i at Thorleif valgte sammen med mora å endre etternavn til Odden.

Anlaug og Halvor sendte barna på bygdas søndagsskole som ble drevet av Misjonssambandet (NLM). Det ble også startet en juniorforening for tenåringer på bedehuset Eben-Ezer som tilhørte Misjonsforbundet. Både Thorleif og søster Åse gikk her. Anlaug og Halvor var medlemmer i Eben-Ezer, i alle fall i senere år. Av naboer fikk de den beste attest. «De var snille og greie, ja, gode mennesker», heter det i en omtale. De var også kjent for å være veldig glade i barn. Halvor bar kallenavnet Habben, og var kjent som en stor skøyer og spilloppmaker.

Thorleif Odden (Utsyn nr.16 1966)

Barne- og ungdomsarbeider i Skien

Etter å ha blitt vel konfirmert tok Thorleif framhaldsskole før han skoleåret 1957-58 gikk på Drottningborg handelsskole (NLM) i Grimstad. Thorleif hadde nok arvet mange av farens spillopp-gener. Det fortelles fra Drottningborg at han hadde fått laget seg et spyd. Dette likte han å jage andre elever med. En gang sprang han etter noen venner med spydet rettet foran seg. Dette var i gangen i underetasjen i bygget som kalles Nyheim. Her var det svingdører og de som ble jaget sprang gjennom ei slik dør og slengte den igjen etter seg rett foran Thorleif. Han rakk ikke å trekke ned spydet, så det gikk rett gjennom døra. Han som fortalte dette, gikk selv på Drottningborg noen få år senere. Da var det enda ei finerplate i døra etter reparasjonen.

Men det var andre ting som satte dypere spor i ungdommen fra Heddal. Thorleif hadde kjent på et kall fra Gud til å bli en kristen helt fra han var konfirmant, men kjempet lenge før han fant fred med Gud. På Drottningborg tok han et personlig standpunkt om å bli en kristen. Selv sa han i et intervju at han først ble løst under Øivind Andersen sin forkynnelse på Fjellhaug: «Jeg minnes så godt hvordan jeg ble «avkledd» egenrettferdigheten min i timene hans – praktisk talt plagg for plagg. Når jeg satt og hørte, følte jeg at jeg aldri kunne bli frelst. Jeg syntes jeg var helt fortapt og så ingen redning. Samtidig kom djevelen til meg og ville få meg til å tro at jeg var jo omvendt. Men så var det en kveld under et møte på Fjellhaug. Jeg syntes alt var håpløst. Men plutselig fikk jeg se at det Jesus gjorde for å frelse oss fra fortapelsen, det gjorde han også for meg. Jeg fikk fred med Gud i samme stund.» (Utsyn nr.25 1983)

Thorleif Odden framme nr.2 f.v. sammen med gode

kollegaer (Utsyn nr.28 1992)

Dette hendte altså skoleåret 1959-60 da Thorleif gikk på Fjellhaug bibelskole eide av Misjonssambandet (NLM). Etter at han ble åndelig løst på Fjellhaug kjente han på et kall til å forkynne Guds ord. Høsten 1960 reiste han som forkynner i Skien krets av NLM. Noen av de eldre forkynnerne han reiste sammen med var usikre på om han hadde noen forkynnernådegave. Dette resulterte i at han avsluttet engasjementet som forkynner og ble fra januar 1961 ansatt i en stilling på Kvitsund Gymnas (NLM) i stedet.

Thorleif kjente nok fremdeles på en indre uro om å få dele Guds ord med andre. Han svarte derfor ja da Søndagsskoleforbundet kalt han til reisesekretær fra 15. april 1961. Han ble i denne stillingen ut året og fikk da reise i søndagsskolearbeidet, mest i Telemark, men også flere andre steder i Sør-Norge. Fra 1. januar 1962 ble han ansatt som Ungdomssekretær i Skien krets av NLM og ble i denne stillingen fram til november 1967. Skoleåret 1963-64 hadde han permisjon for å gå forkynnerkurset på Fjellhaug.

I denne perioden reiste han mye rundt i Telemark og forkynte Guds ord for barn og ungdom. Høsten 1962 var han med på en guttelagsaksjon sammen med John Glendrange og Arne Moslått. I 1964 ble Norsjø leirsted innviet. Her deltok Thorleif med skriftlesing. Han var bosatt i Skien og i 1965 ble han innvalgt i styret for Skien misjonslag. 20. juni 1964 ble en merkedag for Thorleif. Da ble han viet til Erna Borgny Berntsen fra Sokndal i Rogaland. Dette var nok en viktig årsak til at han før jul 1967 flyttet til Stavanger og begynte som forkynner i Stavanger krets av NLM. Da var familien blitt til tre, for i 1967 ble datteren Tone Berit født.

Erna Odden (Dalane Tidende 16.06.2006)

Forkynner i Stavanger krets NLM

Thorleif Odden var 29 år gammel da han og familien flyttet til Stavanger. Han skulle bli værende i dette kallet livet ut, men med litt ulike ansvarsoppgaver.  Fram til 1973 var han omreisende forkynner i kretsen og reiste Rogaland rundt med Guds ord. Han var også som forkynner på noen turer til andre kretser. I 1970 ble hadde han noen andakter for Norea Radio, og det skulle etter hvert bli mange slike andaktsserier. Han fikk også oppleve vekkelser i denne perioden, blant annet i Dirdal i 1973.

Fra høsten 1973 fikk Thorleif et spesielt ansvar som områdearbeider for Stor-Stavanger. Denne stillingen hadde han til 1977. En periode mens han hadde denne stillingen, hadde han også ansvar for leirarbeidet i kretsen. Sammen med Otto Aase og Johannes Haug fikk han i gang noen evangeliseringshelger på Tonstadli og fikk også satt sammen noen evangeliseringsteam.  Han var også den første redaktøren av kretsens meldingsblad «Nytt» og startet med kretsens første eldretreff på Fjelltun bibelskole. Senere fulgte Hinna etter og deretter ble slike treff for eldre vanlig i mange bygder.

Thorleif Odden (t.h.) på et arbeidermøte på Hurdal

(Utsyn nr.26 1992)

Thorleif Odden hadde en god sangstemme som han brukte trofast på møtene han deltok på som forkynner. Han spilte selv gitar til sangen. Thorleif hadde en nød og en brann for at folk måtte bli frelst. Han fikk også oppleve en stor vekkelse i perioden han var områdearbeider i Stavanger. På Solheim bedehus i Kvernevik planla de en toukers møteaksjon høsten 1975. Thorleif var selv taler og fikk med seg evangelisten Gunnar Hamnøy fra Sunnmøre. Fredag i andre uka var det ikke kommet noe gjennombrudd. De ba og ropte til Gud hele natt til lørdag. På natten ringte ei dame og hilste med et bibelavsnitt fra Åpenbaringsboka. En setning her stanset de som var i bønn: «Fra nå av tilhører seieren Gud». Lørdag kveld brøt vekkelsen ut og varte ut over hele høsten.

Magne Sunde forteller fra vekkelsen

En av dem som ble frelst i denne vekkelsen var Magne Sunde. På familiesiden elidakornelius.com har han fortalt om hva som skjedde da han ble frelst. Magne Sunde forteller: «En dag sa far stille: «Benna (Magne sin bror) omvendte seg i går».  Jeg husker ikke hva jeg svarte, og far sa ikke noe mer. Jeg torde ikke spørre.

Jeg tror det var ca. en uke etter det at far fortalte at nå hadde Oddvar (bror) og omvendt seg. Men han sa ingenting om at nå måtte vi og omvende oss. Det ble ikke sagt noe mer. Men da opplevde jeg at en tanke slo ned i meg - tror det var Den Hellige Ånd som sa at hvis du ikke vender om nå når du kan få hjelp og lag med dine brødre, kommer du aldri til å få en bedre anledning. Du kommer til å gå evig fortapt! Jeg ble virkelig redd og kunne ikke få tankene bort fra spørsmålet om hva som nå kunne komme til å skje.

Solheim bedehus før det brant.

(foto dagen.no)

Sånn tenkte jeg de neste dagene. Den 30. november hadde vi bedt Else og Sverre (søster og svoger) og far til middag og kaffe. Også da tenkte jeg at det måtte skje noe. Vi hadde kaffe og pratet om forskjellige ting, men jeg kan ikke huske at vi snakket om det som skjedde på Solheim.  Da tiden var kommet til at jeg skulle i fjøset og ta kveldsstellet, spurte far om vi ville gå på møte på Solheim. Jeg kvakk til for jeg visste at svaret jeg ga ville være avgjørende for evigheten. Jeg svarte at jeg skulle tenke på det mens jeg var i fjøset.

Da jeg kom inn igjen spurte jeg Anne Lise (kona) om hun ville være med. Hun sa ja og jeg sa ja. Far skulle være barnevakt for Oddgeir 4 år og Marianne 2 år. Da vi hadde kjørt et stykke på veien, sa jeg til Anne Lise at «det kommer til å skje noe med meg i kveld». Hun svarte kontant «Ikke med meg». Jeg var så opptatt av min egen sjel at jeg tenkte ikke mer på det svaret hun ga. Min sjelstilstand der og da vil jeg beskrive med ei sangstrofe fra Sangboken: «Da jeg var i sjelenød var den hele verden død. Ingen kunne, ingen ville hjertets dype lengsel stille.».(SB nr 477).

Thorleif Odden (foto ukjent)

Da vi hadde parkert bilen på Solheim og skulle gå inn, så jeg ryggen til min bror Oddvar og tenkte at vi kunne sitte med han. Men han forsvant så fort at vi ble sittende på nest siste stolrekke. Tante Judit og onkel Karsten satte seg bak oss. De var heller ikke omvendt da. Det var Gunnar Hamnøy som talte den kvelden. Teksten var fra Luk 17,20-37. Torleif Odden leda møte. Jeg må innrømme at jeg har ikke noe minne av hva det ble talt om. Jeg satt bare og tenkte på hva som skulle skje. Men Anne Lise hadde hørt talen. Da talen var over ble det sagt at det skulle være bønnemøte på kne. Vi skulle synge en sang og de som ikke kunne delta på bønnemøte kunne gå. Jeg husker tante Judit og onkel Karsten reiste seg og gikk, de sto litt i døråpningen og ventet på at vi skulle komme etter dem. Men vi ble sittende.

Da sangen var ferdig husker jeg Odden spurte om noen hadde bønnebegjær før bønnestunden. Det var flere som reiste seg. Men da Oddvar reiste seg og sa de måtte be for Kirsten som ikke var frelst, føltes det som jeg ble dratt opp av stolen i samme stund og jeg sa de måtte be for meg og. Det samme skjedde med Anne Lise og hun sa: meg og /eller be for meg og! I ettertid har Anne Lise fortalt hva som gjorde at hun reiste seg. Som sagt hadde hun hørt talen der det ble sagt at to skal være i en seng. Den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. To skal være ute på marken - den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. Da så hun at jeg blir tatt med til himmelen og hun ble værende tilbake.

Vi ble sittende mens forsamlingen bøyde kne og ba. Jeg husker Torleif Odden kom og snakket med oss og viste oss bibelord. Det eneste jeg husker av det var spørsmålet jeg fikk om jeg ville bli frelst. Jeg svarte ja, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til. Da møtet var slutt, ble vi sittende mens forsamlingen gikk ut. Jeg ser for meg flere som tørket tårer sammen med oss. Jeg kan ennå kjenne onkel Jonas sin hånd på skulderen min i det han gikk forbi og sa: «Hold fast på Ordet Magne» - et kjærkomment minne for meg. Etter møte ble vi bedt med hjem til Benna og Kari-Ann sammen med forkynnerne. Det var bare fasttelefon på den tiden og en hadde ringt hjem til far og fortalt hva som hadde skjedd. Da vi kom hjem ser jeg enda far for meg som kommer imot meg med utstrakte armer og vi omfavnet hverandre. Jeg husker jeg spurte: «Er jeg frelst nå far?» «Ja», svarte han.»

Thorleif Odden selger bøker på ei julemesse.

(Dagen 19.12.1982)

Til Sokndal

Sommeren 1977 flyttet familien Odden fra Stavanger til Hauge i Dalane i Sokndal kommune. Dette var som nevnt heimplassen til kona Erna. Familien var nå blitt til fire, siden sønnen Harald Arne ble født i 1969. Thorleif ble nå forkynner i hele kretsen, men med et spesielt ansvar for nærområdet. I 1980 var han pådriver for å starte bibelcamping på Skåland ved Moi. Bibelcampingen var på Skåland i omtrent ti år og ble deretter flyttet til Tonstadli i Sirdal.

I 1981 startet han en bokhandel i Sokndal. Denne ble en underavdeling av Orient AS som var NLM sin bedrift i Stavanger. Han var en periode medlem av kommunestyret i Sokndal for KrF. Dette var rundt 1990. Thorleif var også en ivrig selger av misjonen sine blader, ofte med et glimt i øyet. På en forkynnersamling, jeg tror det var i 1990, hadde det vært mange «tunge» tema på timeplanen. Mot slutten av kurset var vi ansatte helst trette, og Thorleif var satt opp til å ha tema om hvordan vi kunne få flere abonnenter til misjonsbladene. Flere av oss tenkte at vi kom til å sovne med et slikt «kjedelig» tema helt på tampen. Men jeg kan ikke huske noen time på noen personalsamling hvor vi har ledd så mye som den timen til Thorleif. Han tok i bruk hele sitt spekter av humor og skuespillertalent, og vi tilhørere lå flate på pultene og lo.

Men Thorleif kunne også være alvorlig og skarp. Han ble etter hvert bekymret for utviklingen i misjonen. Da spørsmålet om tjenestedeling var på sitt mest intense i 1991, var han en av forslagsstillerne (204) som ønsket en innstramming i praksisen med tjenestedeling på bakgrunn av den såkalte Fjellhaugsaken. Han hadde også omsorg for predikantstanden. I et intervju i Utsyn nr.32 1992 skrev han blant annet:

Thorleif Odden (Utsyn nr.26 1994)

«Det er avgjørende at en forkynner lever i ransakelse innfor Gud. Er det noen som går fortapt under min talerstol, fordi jeg forkynner uklart om frelse og fortapelse? Et slikt spørsmål bør følge enhver forkynner som en skygge. Forkynnelse er det viktigste vi driver med, for den former våre tilhørere på godt og vondt. Derfor vil vi være på banen med et klart og sentralt budskap om synd og nåde. Det er bare dette som kan frelse mennesker også i vår tid… En stor fare for den som preker Guds ord, er at han kan alt så godt i teorien. Men det må bli avgjørende for predikanten at budskapet han bringer fram, har vært innom hans eget hjerte før det flyr ut gjennom munnen.»

Jeg var kollega med Thorleif i fem år. I 1991 flyttet jeg til Drammen krets, men fulgte godt med på det som skjedde heime i Rogaland. Kontakten med gamle kollegaer ble opprettholdt blant annet på ulike forkynnersamlinger. Vel tilbake i Drammen etter en god ferie i Rogaland sommeren 1994, tikket en uvirkelig melding inn. Thorleif Odden døde 5. august, kun 56 år gammel. Han satt i en stol heime i stua og med ett var livet her på jord over. Men han visste hvor han skulle. Himmelmålet var klart.

Det ligger flere taler av Thorleif Odden på internett, blant annet under denne linken:

www.bibtroarkiv.podbean.com/category/torleif-odden/

 

Dette var antakelig siste møteuka til Thorleif Odden

(Rogalands Avis 28.06.1994)

Thorleif Odden dødsannonse

(Dalane Tidende 10.08.1994)

Andakt av Thorleif Odde i Avisen Agder 06.12.1991.

 

Kilder

Egil Sjaastad: I fykende fart. I samtale med Gunnar Hamnøy (1993)

Johannes Kleppa: Reise i bedehusland. Rogaland. (2003)

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind (2001)

Sverre Seim: Norsk Søndagsskoleforbund 1989-1964 (1964)

Utsyn - ulike årganger

Bibelsk Tros talearkiv

Digitalarkivet.no

elidakornelius.com

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Opplysninger fra Kjell Dahlene

Opplysninger fra og via Notodden historielag

 

 

 

Av nåde – ikke av gjerninger

(foto itro.no)

Fars eldste søster het Johanna etter sin farmor. Hun var en levende og varm kristen med et sentralt vitnesbyrd om Jesus. Hun var også min fadder.

Tante Johannas vitnesbyrd II

Tante Johanna (1919-1982) var eldst av sju søsken. Da hun var ni år gammel, døde far hennes av lungebetennelse. Hun bodde heime og tok et hovedansvar for familien sammen med mora så lenge mora levde og de seks søsknene bodde heime. Tante Johanna var ugift. Hun var mye plaget med sykdom og døde av kreft 62 år gammel. Når min far snakket om søstera Johanna, ble han nesten rørt. Hun var ifølge far enestående snill. Det er også slik jeg husker henne.

Tante Johanna L. Sandvik (foto Ove Sandvik)

Tante Johanna etterlot seg ei tykk bok der hun har skrevet mange korte andaktstykker. Jeg har tidligere gjengitt den siste andakten i boka hennes. Denne andakten tar utgangspunkt i bibelordene i Ef 2,8-9: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.»

«I dette klare ordet me her møter, kjem kristendomen til syne. Kristus er gåva, gitt til oss frå Gud. Slik han gjekk omkring her i verdi, er nåde. Dette at han tek seg av oss, er nåde, ufortjent nåde. Her minner ordet oss om denne nåde i alt, ingen ting er gjerningar, for at me ikkje skal rosa oss. Før me kom til Kristus, var me i mørkre, men den dag me kom til han i tru, kom lyset. Trui er livs-nervå.

Skal me verta frelst, er det ei Guds gåva. Kva er gåva? Me har alle fått gåver, meir og mindre. Det er ikkje fordi me skal gi igjen, men den er fådt. Frelsen er slik ei gåva. Åndå som gir oss den , er og gåva. Fred i samvetet er gåva, gleda er gåva, Guds åpenbaring i oss er gåva, ja alt er gåva. Til sist får med evighetå, Jesus sjølv.

 

Før vår tanke ser dette, er me i myrkret, forstår det ikkje. Me vil så titt koma inn med nåke av vårt eige, gjera nåke sjølv. Nei dette kan ikkje vera gåva, segjer tanken, me må vell gjera nåke igjen. Gud segjer: Det er ikkje av oss sjølv, det er gåver gitt oss av han, ufortjent. Ordet og evangeliet segjer, at slik me er kan me koma til Gud. Denne frelse kan mottas på forskjellig vis. Sume kan høyre ordet frå Gud, mens dei er opptatt på kjøkkenet, det kan vera på møter, det kan vera på arbeidsplassen, eller i dei stille timar når ein har lagt seg. Åndi arbeidar, kallar og drar. Entan vil tru ordet eller ei, slik er det. Slik må me, og slik me er kan me koma. Gud krev bare at me tek imot. Alt som trengs til vår frelsa, er fullbrakt!

Dette er vår vei å gå, ta imot og takka. Her spørs bare om me vil ta imot, tru hans ord, byggja på dette. Alt vårt eige, vil imot dette. Skal me ikkje gjera nåke sjølv, slik vil tankane koma. Men nei. Men me må leggja oss villig framfor Gud, la han få veileda oss her, veileda oss til sanningi. Dette høyrest så enkelt ut, men det er ikkje lett, alt vårt eige vil strrida imot dette.

Måtte me be Gud ver meg arme syndar nådig, lik toldaren. Be om å få sjå dette klart. Gud vil me skal sjå hovmodigheta i oss, bekjenna den. Så vil han ta henna vekk. Han vil me skal ta imot hans ord. La dette vera vår bøn. Av bare nåde Gud, det vera må.»

Utsnitt av tante Johannas notisbok med andakter.

(foto Ove Sandvik)

Den norske kirke og jødene

Gaza sett fra Israel (foto Ove Sandvik 2013)

I dag er en alvorlig dag for Den norske kirke. Det skal ringes i kirkeklokkene og være forbønn for befolkningen i Gaza.

Dette er vel og bra, for nøden der er ubeskrivelig - som så alt for mange steder i verden. Det alvorlige er at DNK ikke vil ringe for å be for ofrene etter terroren i Israel og spesielt de jødiske gislene i Gaza. DNK føyer seg inn i rekken av norske myndigheter og medier som er blitt dramatisk antijødiske. De nører opp om hat mot jøder, ikke bare i Israel, men også i andre land.

I Oslo ble nylig en jøde spyttet i ansiktet. NRK leter med lys og lykt for å finne nyheter som setter jødene i dårlig lys. Vi hører nesten aldri en balansert nyhet som gir forståelse for Israels vanskelige situasjon. At det er Hamas som er opphavet til elendigheten og som kunne fått slutt på den ved å gi gislene fri nevnes knapt. Heller ikke at Hamas har som sitt uttalte mål å få fjernet Israel fra kartet. Israel, den lille flekken på jord som er jødenes eneste fristed som de selv råder over.

Både Den lutherske og Den katolske kirke har historisk mye vondt på samvittigheten overfor jødene. Nå nører DNK på nytt opp om jødehatet. Vedlagt er en artikkel jeg skrev for noen år siden og som referer til noe Carl Fr. Wisløff skrev i tidsskriftet Fast Grunn for snart 50 år siden. Jeg slutter meg av hjertet til det han skriver, selv om jeg ikke med det blind for at også Israel gjør sine alvorlige feil.

Link til nevnte artikkel: Ove Sandvik: En brann av kjærlighet til Israel

Bønn ved Vestmuren (foto Ove Sandvik 2013)

Tornen i kjødet II

En av bøkene jeg har lest denne sommeren heter «Tornen i kjødet» og er skrevet av presten og forfatteren Olav Valen-Sendstad.

Jeg har plukket noen sitater fra boka, som er vel verd å grunne på. Dette er den andre artikkelen. Sitatene er tatt ut av sin sammenheng, så jeg anbefaler varmt å lese hele boka. Min utgave er førsteutgaven som ble utgitt på Lutherstiftelsens forlag i 1937. Boka preges av at språket er 90 år gammelt og av at Valen-Sendstad ikke var redd for å bruke akademiske og teologiske uttrykk. Jeg har gjort noen små forenklinger og språklige oppdateringer.

Slik er troen

Når du ikke lenger får det til å tro, enda du vil av hele ditt hjerte. Istedenfor å kunne få til å tro, må du bare rope til Jesus med din evneløshet og avmakt. Da har du i sannhet fått troen av Gud selv. Så er ikke troen en viljens frie beslutning eller forsett – men troen er en hjelpeløshetens og avmaktens tilflukt til Jesus som til det eneste håp. Og her er det ikke viljen, men det er nøden og fortvilelsen over en selv som vender seg til Jesus. Til slikt nytter ikke menneskets sin «frihet» eller «frie valg». Her må en dras av Ordet – uten selv å forstå det rett – til ham som Ordet maler for øyet som korsfestes.

Kraften fullendes i skrøpelighet

Vil Herren alltid få virke dom og død over det gamle menneske, så er han dog ikke mindre den livets Gud som vil virke liv og kraft til det nye hellige menneske i oss. Derfor fullendes hans kraft i vår skrøpelighet ikke bare i en fortsatt dødelse av det gamle, men også i en fortsatt levendegjørelse, fornyelse og styrkelse av den nye naturen. Og hva vil det si at han fortsetter å gi liv, vekst og kraft til det nye mennesket? Det vil si at han alltid om og om igjen fører vårt indre menneske i forbindelse med Ordet om Jesus. For han vil og virker at når vi må fordømme oss selv, så må også våre hjerter rope og tørste etter Jesus som vår frelser. Når vi må erkjenne hvor mye kjødet besmitter oss i det indre hjerteliv, så må også våre sjeler rope etter forlatelse, nåde, rettferdighet i Jesus og fred i hans blod. Og se, gjennom dette senker han sin fortsatt levendegjørende kraft ned i våre hjerter. For hva er det som levendegjør et menneske? Ikke noe annet enn syndenes forlatelse. Ikke noe annet enn evangeliet om Jesu rettferdighet ved tro og nåde. Dette levendegjorde oss i den første omvendelse. Dette levendegjør og vederkveger oss i den daglige omvendelse.

Kraften og nåden

Det er ikke viljen til et hellig liv som gjør oss hellige. Det er ikke forsettet til det gode som gir oss kraft til å gjøre det gode, men det er Guds nåde og kraft. Det vil si at det er kun et menneske her i verden som kan gjøre det gode, og det er det menneske som er trøstet ved nådens evangelium. For all kraft ligger alene i nåden og ordet om nåden.

Olav Valen-Sendstad (1904-1963)

(foto ukjent)

En farlig åndelighet

Noen steder prekes det en «åndelighet» som bare bestå i å bli dødet. Det vil si å gå omkring og være nedtrykt, bedrøvet, sørge over synden, gråte over seg selv og lignende. Men det er en skrekkelig ting når et menneske blir gående slik og innbiller seg at det er kristendom. For da har saktens kjødet fått en av sine fineste seire: Det gråtes, sørges og jamres uten at en kommer til ham som gir en trøst, fred og glede idet han tilgir oss all kjødets urenhet. Det er en forferdelig ting når man vil komme til himmelen i kraft av en viss anger, bot og sorg over seg selv. Slike mennesker går en evig undergang i møte.

Har Gud mer å gi?

Det er en utbredt form for selvbebreidelse at man anklager seg selv for ikke å ha tatt imot alt. Min venn, dette er en trelldommens selvbebreidelse som beror på den misforståelse at du tror at du ikke kan få mere av Herren enn det man tar imot ved sin bevissthet. Jeg vil gjerne få gjøre deg oppmerksom på at du har fått mye mere enn du vet, og at det bare er anfektelse å tro at man kan ta imot Jesus uten å ta imot alt. En Gud som kan deles opp i deler. En Gud som kan deles opp i deler er en avgud fra denne verden.

Jeg spør deg: Har du tatt imot Jesus i troen? Da mangler det ingenting hos deg. Og kan du ikke ennå se hvor rik du er, så ta deg ivare for dem som vil gi deg «ekstraopplevelser» til å gjøre deg «rik» med. Ta derimot fram Guds ord og studer det flittig under bønn til Herren, så skal du forstå denne hemmelighet at har du i troen mottatt Jesus, så har du i ham fått alt – langt ut over hva du forstår eller kan begjære.

Gleden i Herren

Dette er den dypeste årsak og grunn til at en kristen kan være glad og tilfreds i alle ting i verden, at han gjennom ordet er forsikret av Gud om at i Jesu navn må alle ting tjene ham til gode. Etter som alle ting i Jesu navn er for evig forvandlet fra å være en straffende forbannelse til å være en saliggjørende velsignelse.