Plutselig var jeg «ekstremist»?

Hva som er ekstremt, kommer i høyeste grad an på øynene som ser. Det som for noen få tiår tilbake var det normale, kan med tiden bli ekstremt i folks øyne.

For kort tid siden ble en ung mann brutalt skutt og drept i USA. Jeg hadde aldri hørt om han før, men det var det tydeligvis millioner av andre som hadde. I Norge ble han i medier omtalt som høyreekstrem. Etter drapet ble han og hans synspunkt debattert i NRK. Jeg så ikke debatten, men jeg så presentasjonen av hans synspunkt i starten av programmet.

Hva var det som gjorde han så ekstrem? Ifølge NRK var det blant annet følgende: Han mente at provosert abort er drap på et ufødt menneske. Han mente at det ut fra Guds bud er galt med likekjønnet samliv. Han mente at det kun er to kjønn, mann og kvinne. Og han var en varm støttespiller av det jødiske folk og staten Israel.

På nrk.no ble nylig et intervju med en tidligere redaktør av NRK Sapmi slått stort opp. Han hadde hørt at Norges Samemisjon mener at Guds ord sier at Gud har kalt menn til å være åndelige hyrder og at det derfor ikke er rett ut fra Guds ord med kvinnelige prester. Den kvinnelige presten i Kautokeino ville holde gudstjeneste i Samemisjonens kapell, men fikk nei ut fra organisasjonens grunnsyn og kapellets vedtekter. Dette er ifølge eks-redaktøren så ekstremt at det er helt på linje med iranske islamister!

Dermed er jeg i løpet av få dager blitt både høyre-ekstrem og like fanatisk som islamistene i Iran. Dette selv om jeg er en varm tilhenger av trosfrihet, av ytringsfrihet, av alle menneskers livsrett fra unnfangelse til naturlig død, og er sterk motstander av voldsbruk. Jeg er motstander av bruk av hærverk som middel i den politiske kampen (f.eks. brenning av Koranen eller hærverk på pride-flagg), for bare å nevne noe.

Personlig lever jeg godt med beskyldningene. Jeg kjenner ikke mye til hva den drepte amerikaneren sto for. Men jeg er helt på linje med han i synet på det ufødte barns livsrett. Jeg mener også det er synd ut fra Guds ord at to av samme kjønn lever sammen seksuelt (det samme gjelder også mann og kvinne som ikke er gift). Og at det kun er to kjønn mennesker, er naturen selv et klart vitnesbyrd om. Jeg er en varm venn av det jødiske folk og støtter staten Israels rett til å eksistere. Jeg er også helt på linje med Samemisjonens forståelse av Guds ord om hyrdetjenesten som er tillagt menn. Her fortjener Samemisjonen ros og ikke ris.

Jeg har hatt disse synspunkt så lenge jeg kan huske. For noen tiår tilbake var det en selvfølge at de aller fleste kristne hevdet at dette er Bibelens lære. Kanskje et flertall av de som ikke bekjente seg til den kristne tro også støttet dette. Jeg føler meg trygg på og overbevist om at dette også i dag er Guds gode vilje for oss mennesker. Det er det mange som ikke tåler å høre i vår tid, dessverre.

Nylig hevdet en politiker fra SV at hun og mange i hennes parti mente kvinnen skal kunne ta livet av det ufødte barnet helt fram til fødselen. En annen rød politiker hevdet at Israel ikke har rett til å eksistere som land. Mye annet kunne vært nevnt. Hvorfor er det ingen i norske medier som snakker om venstre-ekstremisme? Årsaken synes åpenbar. Hovedtyngden av norske mediefolk er selv politisk langt ute på venstresiden. Det vitner om en sterk ensretting som flere norske medier er talerør for.

Religiøse, moralske og politiske vinder har skiftet opp gjennom historien. Men Guds ord står fast. Gud er vår skaper. Han vet hva som er best for oss mennesker. Og han elsker oss med en evig kjærlighet som drev Jesus til korset for å åpne himmelveien for fortapte syndere som omvender seg og tror på Ham. «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16)

Derfor vil jeg bruke min røst sammen med profeten Jeremia: «Land! land! land! Hør Herrens ord!» (Jer 22:29)

Livshjelp eller dødshjelp?

I Guds skaperverk er mennesket hans øyensten. Han har satt et tydelig vern om livet. Når mennesket forkaster Gud, blir menneskets verdi degradert.

Europa er en verdensdel som har vært tydelig preget av kristen tenkning. Nå ser vi konsekvenser av at vi er blitt et samfunn på vei bort fra Gud. Dette sees tydelig i synet på livets verdi.

Nylig så jeg et intervju i NRK med ei dame i Nederland som var fast bestemt på at hun skulle ta sitt eget liv når helsa måtte svikte. Og om hun selv ikke skulle være i stand til å avslutte livet, forventet hun at det var en lege som ville hjelpe henne med det. Hun ønsket seg en stor familiefest (dødsfest) som skulle avsluttes med at hun skulle drikke et beger med gift. Få kritiske spørsmål ble stilt og en kristen organisasjon som var imot slike drap, fikk kun si to setninger. Det ble også opplyst at det i Nederland ble arbeidet for at det skulle bli lovlig med assistert drap for alle over 75 år som ønsket det, uansett om en var syk eller ikke.

I den norske valgkampen ble slike livsviktige spørsmål nesten ikke nevnt. Men en representant fra SV sa at partiet hennes ønsket at det skulle bli lovlig med selvbestemt fosterdrap helt fram til fødselen. Selv en så grotesk uttalelse fikk lite oppmerksomhet. Nå er det liten forskjell på om du tar livet av en ettåring eller en tiåring, eller et ufødt barn på 10 uke eller 9 måneder. Det er like forkastelig uansett.

24 uker gammelt ufødt barn (tegning babyverden.no)

Begge disse eksemplene viser hvor langt bort fra Guds plan med oss mennesker vi kommer når vi forlater den sanne Gud. Da blir ikke menneskelivet ukrenkelig. Da blir den som er syk og funksjonshemmet regnet som avvik, og vil oppleve press mot en drastisk avslutning for de minste og de eldste. Da blir jeg selv min egen Herre over liv og død. Det blir et samfunn der menneskeverdet blir krenket.

Gud har satt vern om livet. Ikke noe enkeltmenneske har rett til å ta andres liv. Livet er en gave, også i livets mørkeste stunder. Jeg er så takknemlig for å få tilhøre en Gud som elsker meg med en evig kjærlighet. En Far i himmelen som sier: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh 3:16) Så er jeg også uendelig takknemlig for alle fantastiske personer i helsevesenet som arbeider for å hjelpe den syke og lindre smerter. Og som har sitt livskall til nettopp å hjelpe livet, ikke gjøre seg til «gud» ved å ta livet.

Må Gud forbarme seg over Norge!

P. G. Sand – vekkelsespredikant og forretningsmann

Paul Gerhard Sand (foto marcus.uib.no)

P. G. Sand hadde dype haugianske røtter, men ble løst og fri ved Rosenius sine skrifter. Han fikk stå i store vekkelser på Sunnmøre, Trøndelag og Østlandet.

Våren 1911 lå den 63 år gamle Paul Gerhard Sand for det meste i senga. Sykdommen han hadde slitt med i over 20 år var nå i ferd med å avslutte livet hans. Men det var ikke hans største bekymring. Han var dypt anfektet på sin tro. Det store spørsmålet hans var om han hadde sin sak i orden med Gud. Han var overbevist om at det hadde han ikke.

Mange av hans gamle og nye venner var innom han og prøvde å peke på det evangelium som Paul Gerhard selv hadde fått forkynne for så mange. En ting som plaget han, var om han gjorde rett da han trappet ned forkynnervirksomheten til fordel for mer jordisk virksomhet. «Jeg gjorde feil da jeg kastet meg ut i forretningslivet», konkluderte han ikke lenge før han døde.

Men til slutt rant lyset igjen. En av dem som ofte var på besøk var hans gamle venn Halvor Andresen. De ble nære venner den tiden Paul Gerhard ble frelst og holdt kontakten livet ut. Halvor Andresen ble aktiv i Kinamisjonen, mens Paul Gerhard ikke var knyttet til noen organisasjon. En gang ble Sand spurt hvor langt han nå var kommet i sin troskamp. Da svarte han at «jeg er kommet så langt som til det at Kristus døde til bestemt tid for ugudelige.» Halvor gledet seg med sin venn når lyset rant.

Lørdag 30. september 1911 ble Paul Gerhard Sand forfremmet til herligheten. Den oppgitte dødsårsaken var kroniske nyresykdom. Han ble begravet fra Østre Aker kirke fredag 6. oktober. Aviser landet over hadde meldt han død allerede våren 1911, men det var en forveksling med en navnebroder. Nå meldte derfor flere avsier at det var det «rette» emissær P. G. Sand som var død.

Hans Nielsen Hauge (foto ukjent)

Haugianske røtter

Paul Gerhard Sand sine besteforeldre på morssiden het Kari Karlsdatter Bacherud og Paul Frantsen. De var begge fra Helgøya i Mjøsa. Kari og Paul ble gift i 1799. Året etter bryllupet fikk Helgøya besøk av Hans Nielsen Hauge. Mange tok imot Jesus som sin frelser under dette besøket, det gjorde også Kari og Paul. Begge ble aktivt med i haugebevegelsen og sa seg villige til å bli «plassert» der Hauge og de andre lederne mente det var rette sted å tjene for vekkelsens og Guds sak.

De første årene etter vielsen arbeidet Paul på Eiker papirmølle utfor Drammen, mens Kari var igjen på Helgøya. Her arbeidet hun med å binde inn bøker. I 1805 ba Hauge Kari og Paul om å kjøpe en gard på Toten og det ble startet på noen travle år med mye flytting. I 1806 gikk ferden videre til Land og i 1810 ble de bedt om å flytte til Sørvik i Namdal, hvor Kari sin bror Ottar Bacherud allerede bodde. Men også her ble de kun ett år, før nye plasseringsordre kom fra Hauge. Den avsidesliggende garden Sotnak i Nesset i Romsdal var til salgs, og Kari og Paul ble bedt om å kjøpe denne. Her ble de boende resten av livet.

Selv om garden Sotnak ligger avsides, ble den likevel et sentrum for haugianerne i Romsdal. Paul døde i 1835, lenge før Paul Gerhard ble født. Kari derimot ble ei gammel dame på 95 år, og døde først i 1872. Hun var som en morsskikkelse for haugianerne i Nesset og Bolsøy. En av døtrene til Kari og Paul het Karen Paulsdatter. Kontakten haugianerne imellom var fremdeles sterk, og Karen fant seg en haugianer fra Sand ved Vestfossen i Øvre Eiker som hun giftet seg med. Han het Halvor Eriksen Sand (1811-1885) og var en streng haugianer som arbeidet som bonde og kjøpmann.

Karen og Paul fikk flere barn, og i 1848 ventet de enda ett barn. Fødselen skjedde 25. februar og det ble en gutt. Karen hadde etter mye overtaling fått Paul med på å kalle sønnen for Paul Gerhard. Årsaken til det var at hun var veldig gald i salmene til den kjente tyske presten og salmedikteren Paul Gerhard og i tillegg hadde hun fått det for seg at gutten skulle bli et spesielt redskap i Guds rike. Dåpen skjedde i Haug kirke i Hokksund søndag 26. mars og guttens fulle navn ble Paul Gerhard Paulsen Sand. Han kom til å bruke kun Sand som etternavn.

Paul Gerhard var et intelligent barn, men ble etter hvert en ordentlig villstyring. Foreldrene ble mer og mer fortvilt over sønnen, og faren sa da Paul Gerhard nærmet seg konfirmasjonstiden at «det blir aldri folk av han». Mor var også så fortvilt at hun sluttet å kalle sønnen Paul Gerhard, og kalte ham bare for Paul. Hun ville ikke skjemme ut navnet til salmedikteren. Men likevel gav ikke mor opp håpet og troen på den overbevisning hun fikk ved Paul Gerhards fødsel. Hun prøvde å overbevis mannen om at det nok kom til å gå godt med villstyringen.

4. mai 1862 var det tid for Paul Gerhard å bli konfirmert. Det var sokneprest i Nedre Eiker, Johan Albricht Dons, som dette året hadde ansvaret for konfirmasjonene både i Nedre og Øvre Eiker. Paul Gerhard fikk topp karakter både i kristendomskunnskap og flid. Konfirmanten hadde funnet seg noen venner på mølla i nærheten, og her samlet de seg om kortspill og også noe drikking av alkohol. Ei natt hørte Karen og Paul at noen som ikke var edru kom inn i huset og fant senga med ustøe skritt. Da fikk far Paul nok. Neste morgen gav han sønnen beskjed om at han skulle sendes til mormor på Sotnak i håp om at mormor skulle få skikk på barnebarnet.

Garden Sotnak (foto Romsdalsmuseet)

Det var langt fra Eiker til Romsdal, men haugianerne hadde god kontakt. Far Paul la opp ei reiserute for sønnen der han skulle gå fra haugianerheim til haugianerheim i flere uker før han var framme. Reiseruta var slik: Først til Modum, så Ringerike, Hadeland, Toten, Vardal, Biri, Gudbrandsdalen til Dombås, ned Romsdalen til Åndalsnes og videre til Eidsvåg og Sotnak. Mor Karen var glad for Paul sin avgjørelse. Hun hadde stor respekt for og tillit til sin mor, og håpet på at et miljøskifte ville bli godt for villstyringen. Også Paul Gerhard var glad for løsningen. Han så en mulighet til å komme bort fra det han opplevde som en altfor streng far.

Vel framme i Romsdal fant snart mormor og Paul Gerhard tonen. Mormor var flink å fortelle, ikke minst fra gamle dager, og barnebarnet likte å høre på disse stubbene. Det ble ingen rask endring i Paul Gerhard sitt åndelige liv, med kallet fikk god næring i heimen på Sotnak. De neste par-tre årene hadde han ulike jobber i nærheten av mormors gard. I denne perioden våknet en trang i ungdommen til å lære mere. Han startet derfor på seminaret, eller lærerskolen, på Nesset høsten 1865 og skulle ta toårig lærerutdanning.

Den første vinteren skjedde to alvorlige hendelser i Paul Gerhards nære familie. Mor hans ble syk og døde før hun fikk oppleve svaret på hennes syn om gutten sin. Omtrent samtidig gikk faren konkurs og det ble trange økonomiske kår for familien. Da våren kom søkte Paul Gerhard skolens ledelse om å få ta avsluttende eksamen ett år før tiden. Ledelsen var særdeles skeptisk, men lot han prøve. Og resultatet ble bestått med god margin. Dermed tok han lærerskolen på halve tiden. Det ble imidlertid ikke noen lærergjerning på han de første årene. For perioden fram til 1874 har jeg ikke funnet opplysninger om livet hans, annet enn han hadde ulike jobber innen handel og kontor.

Paul Gerhard Sand i yngre år (foto Såtid og vokster)

Livet fikk ny kurs

I 1874 finner vi igjen Paul Gerhard på Lillestrøm nord for Kristiania (Oslo). Han hadde da arbeid som tømmermann og hadde også noe privatundervisning på si. Nå tok Gud skikkelig tak i 26 åringen, og han ble sterkt kallet av Gud til omvendelse. Han oppsøkte et møte, men opplevde det som ble forkynt som at «døren ble slått igjen for meg». Han gikk tung til sinns heim igjen. Her fant han fram sin Bibel og leste om fangevokteren i Filippi i Ap.gj. 13. Da han kom til vers 31 rant lyset: «Tro på den Herre Jesus så skal du bli frelst». Da fikk den største synderen fred i Jesu blod, vitnet han senere. I denne vekkelsestiden var det spesielt det 4. budet so plaget han. Han hadde ikke vært mot mor og far slik han burde. Men også den synden fikk han glede seg over at var med på korset da Jesus sonet for verdens synder.

Det var særlig to kristne fra området, blant annet nevnte Halvor Andresen som fikk være til stor hjelp for Paul Gerhard denne tiden. De anbefalte han å lese Rosenius sin bok «Veiledning til fred» og gjennom den boka fikk han mye hjelp. Han hadde som predikant alltid med seg mange eksemplar av den boka for salg. Den svenske emissæren Anders Norström (1839-1878) fra Ödemark ved Vättern i Sverige fikk også være til mye hjelp og veiledning. Norström var også en typisk rosenianer.

Høsten 1875 fikk han jobb som lærer på Faller skole i Fet og fortsatte i Bingen i Skotselv i Øvre Eiker i 1877-78. Neste stopp var Nord-bygda i Søndre Land. Mens han var her kjente han på et sterkt kall til å forkynne det budskapet som hadde satt ham selv i frihet. Han hadde en del møter i nærområdet og folk merket at han hadde en klar og tydelig forkynnernådegave. Flere sa at de aldri hadde hørt en slik taler som Paul Gerhard. Han søkte derfor permisjon fra lærerjobben for å forkynne Guds ord, men fikk avslag. Da sa han opp jobben, for å reise på full tid som emissær. Han valgte å reise uten noen organisasjon i ryggen, men folket der han kom gav han penger slik at han klarte seg – og vel så det.

Den første lengre møteturen hans gikk først til Nordre Land, deretter Etnedalen og Valdres. Vennene på Søndre Land kjøpte hest og slede til ham slik at reisen skulle bli enklere enn å måtte gå til fots. Det ble vekkelse hvor han kom. Han hadde som regel to møter hver dag, og gjerne tre om søndagene. Noen av møtene kunne vare i opptil tre timer. Det sies at åndsmakten ved talene til Paul Gerhard reiv med forsamlingene.

Som regel var møtene i heimer. De fleste gangene var det stapp fult av folk overalt og luften ble dårlig. Alt dette røynte på helsa, og Paul Gerhard fikk allerede på denne turen et frø til den helseknekken som skulle følge han resten av livet. Sand kom tilbake til Valdres i 1883 og også da brøt det ut en stor vekkelse.

Paul Gerhard Sand (foto marcus.uib.no)

Sandstormen på Sunnmøre

På sine forkynnerturer ble Paul Gerhard kjent med ei jente fra Øverbygda i Biri. Hun het Hanna Johannesdatter Alseth og var ni år yngre enn Paul Gerhard. De ble gift 17. oktober 1879. Samtidig kjøpte de garden Øystre Steig i Biri for arv-penger til Hanna og gaver fra kristenfolket til Paul Gerhard. Det ble Hanna som fikk hovedansvaret for garden siden Paul Gerhard ofte var på reise med Guds ord.

Mormor på Sotnak hadde nok fortalt om da hun satt på Helgøya og bandt inn bøkene til Hans Nielsen Hauge. Det er mulig dette var med å inspirere Paul Gerhard til selv å utgi bøker. Den første fikk han trykket i 1879 og den fikk tittelen «Stokkmesteren i Filippi». Det var en lengre tale ut fra bibelavsnittet som løste han selv, i Ap.gj 16. Året etter gav han ut ei sangbok som hal kalte for «Pilegrims-kvad». Dette var både egne sanger og sanger fra andre. Det ble i ettertid sagt at hans egne sanger ikke var noen perler og at Paul Gerhard ikke hadde noen lyrisk åre.

I 1881 la Paul Gerhard ut på en tur til Trøndelag og Namdal. Det ble vekkelser blant annet i Klinga, Bangsund og Namsos. I Namsos ble han en nær venn til den myndige havnefogden Hustad. Han hadde turer til Trøndelag også de kommende årene og det var vekkelser blant annet i Steinkjer, Nord-Statland og på Tøtdal.

Ole Kallem fra Jørpeland (foto wikipedia)

Allerede i 1881 hadde ryktene om den mektige forkynneren fra Biri nådd Sunnmøre. Kristenfolket sendte bud på ham, men Paul Gerhard fikk ikke ro for å svare ja. I mellomtiden kom den gamle jørpelendingen Ole Kallem til Ålesund vinteren 1884-85. Han hadde stått i en stor vekkelse i Ålesund 20 år tidligere. Denne gang reiste han som avholdstaler, men hadde alltid på disse reisene også oppbyggelige taler. Det samlet seg veldig mange folke på disse møtene og noen ble frelst, men vekkelsen ville ikke bryte ut.

I 1887 svart endelig Paul Gerhard ja til å komme til Sunnmøre. Kirkehistorikeren Oscar Handeland skrev om Sand: «Sand sto på høgda av si kraft då han kom til Sunnmøre. Helsa var ikkje lenger så sprek, men i åndsmakt og åndsmogning nådde han aldri høgre. Endå hadde han ikkje kasta seg inn i dei store økonomiske tiltak som seinare tok så mykje tid og kraft, og heller ikkje hadde han blanda seg i politikken. All den evne han åtte, samla seg om å forkynna evangeliet.»

Sand kom først til Sunnmøre i mars 1887. Han kom igjen samme høst og hadde da lovet å være i Ålesund en måned. Men det ble denne gang 4-5 måneder høsten 1887 og våren 1888. I Ålesund hadde de et stort bedehus som rommet 1200, men det ble snart for lite. De søkte om å få bruke ei av kirkene, men her ble det nei. Kirkene skulle ikke brukes til lekmannsvirksomhet. Dette ble det protestert mot helt til departementet, og de nådde fram med saken etter at møtene i Ålesund var avsluttet.

Denne vekkelsen spredte seg til mange bygder på Sunnmøre og varte i perioden 1887-90. I Ålesund fikk Sand hjelp av den landskjente forkynneren fra Forsand, Thormod Rettedal. I Ålesund var det mange fiskere som var innom på vintertid. Mange av disse møtte opp på møtene til Sand og ble frelst. Når de så reiste heim igjen fra fisket, tok de med seg gnisten fra vekkelsen i Ålesund. Vekkelsen på Sunnmøre fikk av «onde tunger» kallenavnet Sandstormen. Paul Gerhard Sand fikk mange kallenavn, ikke minst den første tiden han reiste som emissær. Både Helvetespredikanten og Sandskureren var navn han ble omtalt med.

Et flott bilde av predikanter fra Møre pluss noen tilreisende.

Paul Gerhard Sand i midten framme. Ludvig Hope nr.4 f.h. bak.

Pastor Mauritz Brekke nr.2 f.h. bak. Johannes Solem nr.1 f.v. 3. rekke.

(Foto fra 1898: Lekmannsrøster fra Sunnmøre)

Rosenius sin frigjørende forkynnelse preget P. G. Sand. Han ble beskyldt for å være nyevangelisk, men det stemte ikke. Han forkynte ikke verdensrettferdiggjørelse og han forkynte også loven både til å drive til Kristus og som veiledning for det kristne livet.  Ludvig Hope fortalte at han en gang som ung (vinteren 1890-91) hørte Sand forkynne. Da sa han blant annet dette: «Det er ikkje skeia du skal leva av, det er maten i skeia. Det er ikkje lommeboka som gjer deg rik. Det er pengene som du har i henne. Bruk skeia du har og et med henne. Tru deg frelst med den trua du har!» Sand hadde ofte små tanker om seg selv og var ofte plaget med anfektelser om Guds nåde og tilgivelse. Som emissær ba han hver dag denne bønna: «Herre, lær meg å preke. For jeg kan ikke preke. Herre, vis meg du hvor jeg skal preke. Herre, gi meg den tekst du vil jeg skal preke over.»

Paul Gerhard Sand (foto Kristenliv i Opplandene)

Av utseende ble han beskrevet som stor, røslig og med tykt lyst hår. Øynene kunne være noe ubestemmelige. Noen ganger var det som det lynte av dem, mens andre ganger var de varme og milde. Røsten var kraftig noe som kom godt med når han skulle tale til store forsamlinger. I Ålesund ble han nær venn med borgermester Solem. Da Ålesund brant i 1904, sendte Paul Gerhard et telegram til Solem. Her sto det: «Jeg gratulerer deg og alle de andre Guds barn i Ålesund med alle de skatter dere har, som ikke er brent opp.»

Sand var samtidig kolportør og emissær. Som nevnt solgte han «Veiledning til fred» av Rosenius i store mengder. Han hadde også med ei oppbyggelsesbok oversatt fra engelsk og også sine egne skrifter. I 1889 gav han ut en samling prekener for hver søndag i året, sammen med den kjente Indremisjonshøvdingen Jakob Traasdahl. Denne boka fikk navnet «Livet i Guds Sønn»

Balberg sanatorium (foto lokalhistoriewiki.no)

Fra emissær til forretningsmann

Under Sandstormen på Sunnmøre fikk han en ondartet nyresykdom som tiltok med årene. Han led også av bronkittastma. Disse helseplagene gjorde det tynger å være stadig på reisefot. Familien heime på Biri økte også. Hanna og Paul Gerhard fikk seks barn: Karen (f.1880), Johannes (f.1882), Halfdal (f.1884 d.1919 av hjertefeil), Magnus (f.1890), Peter Gotfried (f.1892. Han ble i 1924 sparket av en hest og døde tre dager senere) og Karl Oluf Rosenius (f.1900). Paul Gerhard var selv oppkalt etter en kristen høvding. Yngstemann av hans egne barn fikk altså samme «skjebne». Paul Gerhards store sjelesørger og forbilde ble oppkalt med fullt navn og etternavn, Karl Oluf Rosenius Sand.

I 1893 bestemte Hanna og Paul Gerhard Sand seg for å gjøre oppbrudd fra Biri og flytte til hovedstaden. Han startet da med ulike virksomheter og også handel med aksjer. Han hadde gode evner også her, og virksomheten hans grodde godt. I 1894 kastet han seg også inn i politikken. Det vil si han hadde ytret seg også i 1883 da han skrev under det kontroversielle «Opprop til kristendommens venner» som professor Gisle Johnson sto bak. Denne underskriften vakte ikke så stor oppmerksomhet blant Sands venner. Mer motstand og svekket tillit vakte imidlertid heftet han gav ut i 1894. Heftet tok et oppgjør med en venstrepolitiker og det skein igjennom at Sand støttet partiet Høyre.

Hovin Søndre. Garden til Hanna og P. G. Sand.

Hovin Teglverk som P. G. Sand drev

(begge foto lokalhistoriewiki.no)

I 1895 etablerte Sand Balberg Sanatorium utenfor Lillehammer. Familien flyttet dit og Paul Gerhard var disponent. Han solgte eiendommen han hadde kjøpt i Oslo og kjøpte ny gard i Fåberg like ved Lillehammer. Dermed kunne han kombinerer gardsbruk og ledelsen av sanatoriet. I år 1900 sto Sand i spissen for oppstart og drift av et nytt hotell i Oslo. Det fikk navnet Augustin og deler av overskuddet skulle gå til ulike kristne virksomheter. Misjonsbladet Kineseren kunne melde at noe av overskuddet også skulle tilfalle Kinamisjonen.

Flyttingen var enda ikke over for familien Sand. I 1903 solgte de garden på Fåberg og kjøpte ny i Ringsaker kommune. Heller ikke her ble de lenge, for i 1906 satte de kursen mot Østre Aker. Her kjøpte de storgården Hovin med eget teglverk og inkludert Hovindammen. Her ble Hanna og Paul Gerhard boende til han døde og hun fortsatte å bo der i flere år etter hans død.

Augustin Hotell (foto lokalhistoriewiki.no)

I Oslo ble han venn med den kjente kristenlederen Otto Treider og samarbeidet med han om møtevirksomheten i Calmeyergatens misjonshus. Paul Gerhard talte fremdeles på noen enkle møter i ulike menigheter. Han deltok også som utsending på Kinamisjonens generalforsamling og tok ordet der under forhandlingene. Her talte han varmt for at Kinamisjonen måtte starte med et kurs for emissærer. Mange var skeptiske til dette fordi de var redd for at nådegaven skulle bli kvelt. Men Sand hevdet frimodig at det var bra for forkynnerne å få solid undervisning.

Paul Gerhard Sand (foto Norvegia Sacra 1934)

Under folketellingen 1. desember 1910 oppgav Paul Gerhard at han var gårds- og verkseier. Sønnene Johannes og Magnus bodde enda heime. Ut over året 1911 ble Paul Gerhard stadig svakere og han døde som nevnt i innledningen, lørdag 30. september 1911, 63 år gammel. I 1920 bodde Hanna og sønnen Karl Olof Rosenius heime. Hanna var da helt arbeidsufør. Bedriften var forpaktet bort. Hanna levde til 18. oktober 1944 og ble dermed 91 år gammel.

 

Dødsannonse Paul Gerhard Sand (Lillehammer tilskuer 02.10.1911)

Minneord Paul Gerhard Sand (For Fattig og Rik nr.42 1911)

 

Kilder

Aasmund Fagerli: Såtid og vokster (2003)

Erik Kjebekk: Verden for Kristus (1991)

Jakob Straume: Kristenliv i Namdalen (1954)

Jakob Straume: Kristenliv på Opplandene (1955)            

Johan Nyhagen: Santalmisjonens historie (1975)

Johannes Solem: Aalesund indremisjon 100 års festskrift (1968)

Kjell Furnes: Lekmannsrøster frå Sunnmøre (2005)

Ludvig Hope: Svingningar i den kristne forkynning (1939)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Ove Sandvik: Forkynn Ordet! (2025)

Oscar Handeland: Vårløysing

Paul Gerhard Sand og J. Traasdahl: Livet i Guds Søn (1889)

Paul Gerhard Sand: Venstrepolitik og Kristendom (1894)

Paul Gerhard Sand: Hvorledes bør man stille sig til Samlagsafstemningen? (1898)

Arne Aambø: «Sand-stormen» på Sunnmøre. Artikkel i Fast Grunn nr.2 1995

Halvor Andresen: Legpredikanten Paul Gerhard Sand 1848-1911. Artikkel i Norvegia Sacra 1934

Knut Hermundstad: Vekkingane i Valdres. Artikkel i For fattig og rik nr.4 1942

Magnus Kleven: En roseniansk vekkerrøst i Norge. Artikkel i For fattig og rik nr.5 og 6 1952

ChatGPT

Digitalarkivet.no

Lokalhistoriewiki.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Kinamisjonen – oppstart i skrøpelighet

De første åtte misjonærer for Kinamisjonsforbundet som dro fra 

Norge i september 1891. Fem ble igjen en vinter i USA. En av disse

gikk over til et amerikansk selskap (Knut Stokke).

(foto NLMs arkiv)

Kinamisjonsforbundet startet i Bergen i 1891. Det ble en start i tro og overbevisning om Guds kall. Det var lite som menneskelig talt lå til rette for å lykkes.

Storebror NMS ville ikke ha noe misjonsvirksomhet i Kina. Dermed måtte kinamisjonsvennene starte på bar bakke. Den først utsendingen var reist til Kina før Kinamisjonsforbundet ble stiftet. Han ble syk like før stiftelsesmøtet og døde to dager etter. Flere av de andre første utsendingene ble også syke og døde og ti år etter oppstart ble organisasjonen splittet.  Menneskelig sett var det ingen suksesshistorie. Likevel bar Guds ord frukt i Kina. Hvordan gikk det med Kinamisjonens første utsendinger? 

Sivert Gjerde (1867-1891) fra Tysvær fikk tidlig kall til å reise til Kina som misjonær. Han hadde kontakt med det engelske misjonsselskapet Kina Innlandsmisjon drevet av Hudson Taylor og brukte stoff fra denne organisasjonen til å forkynne kallet til Kina i Norge. Selv reiste han til Kina for dette engelske selskapet høsten 1890. Tanken var at han skulle fortsette som det norske Kinamisjonsforbund sin utsending når dette ble stiftet våren 1891. Men Sivert ble syk og døde etter kun 7 måneder i Kina.

Ole Næstegard d.e. var kanskje den som nådde lengst med informasjon om Kina i forkant av stiftelsen av Kinamisjonsforbundet. Også han hadde kontakt med Hudson Taylors selskap, og oversatte mye informasjon som han sendte til blader og aviser i Norge. Ole (1860-1938) var fra Hallingdal. Han reiste til Kina allerede i 1888, men Kinamisjonens ledelse hadde ikke teologisk tillit til han. Næstegard ble psykisk syk etter noen få år i Kina.

Sigvald Netland (1868-1896) var fra Sokndal. Han hadde misjonærkall og planen var at han skulle reise ut for det nystartede Kinamisjonsforbundet. Han klart imidlertid ikke å vente og reiste i stedet ut for et amerikansk misjonsselskap høsten 1890. Hans forlovede, Bertine Eriksen, kom etter høsten 1891, sammen med Kinamisjonens første tre utsendinger. Bertine døde i 1893 og Sigvald giftet seg på nytt året etter. Selv døde han av tropisk sykdom i 1896.

Johannes Brandtzæg (1861-1931) fra Namdal var leder for den første gruppen misjonærer for det nystiftede Kinamisjonsforbundet. Sammen med to andre kom han til Kina 13 november 1891. Kort tid etter ble han dødssyk, men overlevde. Men gamle mageproblemer blomstret opp igjen, og dette sammen med et komplisert kjærlighetsforhold førte til at han reiste tilbake til Norge allerede sommeren 1892. Heime i Norge ble han imidlertid en høyt respektert generalsekretær for Kinamisjonsforbundet.

Ludvig Johnsen (1867-1893) og Gjertine Aarrestad var de to som reiste sammen med Brandtzæg. De var henholdsvis fra Mandal og Sokndal. Underveis til Kina var disse blitt kjærester og de giftet seg sommeren 1892. Ett år etter fikk de ei jente, men Ludvig ble syk like etter og døde 6. august 1893. Da var det heldigvis kommet forsterkninger fra Norge, slik at Gjertine ikke ble alene i Kina.

Johan Albert Skordal (1868-1896) var også fra Sokndal. Han kom til Kina i 1892 etter en vinter i USA. Johan ble gift med Brita Vestervig fra Kvinnherad og de fikk to gutter. I mars 1896 fikk Johan Albert døpe den første kineser vunnet gjennom Kinamisjonsforbundets arbeid. Men så ble han syk og døde 3. november 1896. Kona og guttene dro til Norge og bosatte seg senere i USA.

F.v. Henrik Seyffarth, Nils Arnetvedt, Johan Albert Skordal 

og Ole M. Sama. (foto NLM)

Sofie Clausen (1852-98) fra Drammen kom til Kina i 1892, men måtte returnere til Norge i 1895 på grunn av sykdom. Sigrid Helgesen (1857-1915) fra Sollia ved Ringebu kom til Kina som lege i 1895, men fant seg ikke til rette. Hun dro til USA allerede i 1896 og startet egen legepraksis der. Søstrene Aasta og Sigrid Bjørgum kom til Kina i 1899. Aasta sluttet i Kinamisjonsforbundet i 1905 da hun giftet seg med en misjonær fra et annet selskap. Sigrid måtte reise til Norge i 1906 på grunn av sykdom.

Nils M Arnetvedt (til Kina i 1893), Ragnhild og Johan Gotteberg (1896), Edvard Masoni (1897), Fredrikke og Arthur Hertzberg (1899) sluttet alle i Kinamisjonsforbundet etter den såkalte ordinasjonsstriden i 1900/01. Masoni brukte mye tid i perioden 1902-1910 til å motarbeide Kinamisjonsforbundet. Lyder Kristensen og kona Inger kom til Kinamisjonens felt i 1899. De opplevde store tilpasningsvansker og forlot Kinamisjonen i 1907.

Av de 22 voksne misjonærene som dro til Kina i perioden 1891-1900, var det dermed kun seks som fikk en noe lengre periode i Kina. De seks var Gjertine Aarrestad Johnsen (i Kina 1891-1911), Ole Sama (1892-1924), Caroline Sama (1893-1905), Anna Sama (1893-1924), Henrik Seyffarth (1892-1907) og Marie Seyffarth (1899-1907).

Nåde og kraft i skrøpelighet

100 år etter at Kinamisjonsforbundet ble stiftet, hadde vi begynt å sole oss i glansen av å være Nord-Europas største misjonsorganisasjon. Det ble ikke til velsignelse for oss.

Paulus var kristenhetens store apostel og misjonær. Han var Guds spesielle redskap for å bringe evangeliet ut mot jordens ender. Da skulle vi tro at Gud sørget for å holde han frisk, at han ble spart for ulykker, forfølgelse og anfektelse? Men Guds rike er et annerledes rike. Paulus vitner om sitt liv bl.a. i 2 Kor 11-12. Jeg tar med kun to vers: «Av jødene har jeg fem ganger fått førti slag på ett nær. Tre ganger er jeg blitt hudstrøket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, et døgn har jeg vært i dypet.» (11,24-25) Han nevner mye mer som han hadde måtte lide for evangeliet.

I kap 12 nevner han at han hadde hatt en stor åndelig opplevelse, men den ble etterfulgt av «en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg.» (v.7) Han fikk lære at i Guds rike er alt nåde: «Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk!» (v.9-10)

Guds rike er menneskelig sett et bakvendt rike: «Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe –for at intet kjød skal rose seg for Gud. For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, for at – som skrevet står: Den som roser seg, han rose seg i Herren!» (1Kor 1:26-31)

Måtte Gud stelle med oss slik at vi blir bevart på denne plassen: Skrøpelig i meg selv, men nåde nok for liv og tjeneste hos Han som gav slitt liv til soning for våre synder på korset.

Da har jeg avgitt min stemme

Det er tid for stortingsvalg. (foto wikipedia)

Det er i dag (25.8) to uker til et veldig viktig valg til nytt Storting. Jeg er av dem som ser et stort behov for skifte av kurs på mange områder av politikken i landet vårt.

De siste gangene det har vært Stortingsvalg har jeg vært veldig usikker hvordan jeg skulle stemme. Jeg har alltid stemt KrF, men partiet har lenge vært skuffende utydelig i partiets kjernesaker. Vi har sett partiledere og andre sentrale folk i partiet som har gått i Pride-tog. Vi så ledere av partiet som ikke ville svare på om de ville endre fosterdrapsloven for barna mellom 0-12 uker. Mere kunne vært nevnt.

Forrige uke bestemte jeg meg for å forhåndsstemme. Denne gang gjorde jeg det med glede. Vi har sett en oppvåkning i KrF i sentrale kjerneverdier som Pride og Israel. Det er nesten for godt til å være sant. Har partiet virkelig funnet tilbake til seg selv? Det kan virke slik, og jeg velger å tro at det ikke bare er valgkamputspill som forlates etter valget.

Partiet har parallelt med dette hatt en markert økning i oppslutningen på ulike meningsmålinger. Jeg tror både kjernevelgere og andre setter pris på et parti som våger å stå for sine synspunkt, også når det går imot flertallets.

Min stemmeseddel ble altså KrF også i år, denne gang uten at jeg slapp «å holde meg for nesen» når jeg stemte. Gjør gjerne som meg og stem KrF! Godt valg!

 

PS! Siden dette notatet offentliggjøres på min «teologiske» blogg, vil jeg for sikkerhets skyld presisere at partivalg ikke tilhører det åndelige regiment, men det verdslige – fornuftens.

Gi akt på læren

«Skal vi føre folk til levende, frelsende tro på Jesus er læren viktig. Det forteller Guds ord oss. Og det viser historien». Slik skrev leder for NLMs arbeid i Norge, Steinar Hunnestad, i tidsskriftet Fast Gunn nr.3 1980.

Han fortsetter litt lenger nede i denne lederartikkelen: «Hvorfor er det så viktig å gi akt på læren? Fordi læren gjør klart hvem Jesus er og hva han har gjort til vår frelse». Og videre: «Vranglære om Jesus skjuler evangeliet og hindrer folk fra å bli frelst. Nettopp derfor taler Bibelen alvorlig om faren for Guds folk fra falske profeter og vranglærere.» Lenger nede i artikkelen siterer Hunnestad den kjente svenske biskopen Bo Giertz: «Falsk lære er farligere enn grove synder. Den som er forvillet ved falsk lære, tror at alt er vel, selv om han er på vei mot fortapelsen.»

Tidsskriftet Fast Grunn ble stiftet av NLMs første store kirkehistoriker, Oscar Handeland, i 1948. Senere overtok Steinar Hunnestad som redaktør og han fikk etter kort tid med seg Jon Kvalbein som medredaktør. På 1980-tallet overtok Egil Sjaastad stafettpinnene fra Hunnestad og var redaktør sammen med Kvalbein. Sjaastad var eneredaktør de siste årene før bladet ble lagt om til et annet format ved årsskiftet 2012/13. Knut Kåre Kirkholm ble redaktør for det nye Fast Grunn.

I perioden 1948-2012 hadde Fast Grunn en veldig viktig funksjon som åndelig veileder inn i de ulike åndelige strømninger. Grunnlaget var et konservativt bibelsyn og radikalt lekmannsyn. Bladet var ikke minst viktig for lokale bedehusledere som trengte hjelp til å orientere seg i det som skjedde av ulike åndelige strømninger. Bladet inneholdt både solide teologiske artikler og korte dagsaktuelle kommentarer.

I lederartikkelen av Hunnestad fra 1980, formulerer han avslutningsvis seks korte punkt til hjelp for «hvordan lekfolket kan finne hjelp mot vranglære og vranglærere i vår tid». Jeg vil nevne overskriftene til disse punktene, som er like aktuelle i dag:

1. Ved selv å vite hva rett lære er – tilegnet i Skriften og ved hjelp av evangelisk-lutherske gode hjelpekilder.

2. Ved en allsidig og åndskraftig forkynnelse og bruk av nådegavene.

3. Ved å avsløre falsk lære ut fra Guds eget ord. Til det trenger vi hjelp fra innsiktsfulle lærere i Guds rike – og ved å gi akt på den kamp som tidligere er ført.

4. Ved å sette vranglæreren og vranglæren utenfor lære- og lederansvar i Guds rike. Denne smert kommer en ikke forbi – om Guds folk skal ha den nødvendige hjelp i sin kamp for å holde evangeliet klart.

5. Noen av Guds folks ledere må derfor og ta den lidelse det er å tale offentlig og klart mot det som strider mot Skriftens lære.

6. Hjelp mot villedende vranglære får en ved å la seg lede og opplyse av den Hellige Ånd – i Guds ord. Ved kjennskap til Guds ord og ved Åndens lys over frelsen og Ordets sannhet, skapes den tro og den frimodighet som igjen fører til en myndig tro og et myndig lekfolk, et Guds folk som også er i stand til å veilede andre.

Steinar Hunnestad (t.v.) og Jon Kvalbein var lenge redaktører

av Fast Grunn. (foto Dagen 13.06.19869

Mener Gud alvor?

Guds lov er radikal. Her forkynnes hva vi mennesker skal gjøre og hva vi ikke skal gjøre for å kunne nå himmelen. Mener Gud alvor med det han sier?

Et slikt spørsmål grenser mot blasfemi. Guds ord er sannhet og ikke en tøddel av hans ord skal forgå. Derfor stå Gud ved sitt ord til minste detalj. I Jakobs brev 2,10 sier Gud det slik: «For den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle.» Og i Galaterbrevet 3,10: «Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det.»

Guds lov sier at du skal elske Herren din Gud og din neste som deg selv. Guds bud sier at «den som uten grunn harmes på sin bror, skal være skyldig for domstolen». (Matt 5:22) Loven sier at «hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte.» (Matt 5:28) Videre: «Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere,» (Matt 5:44).

«Og når dere står og ber, så tilgi om dere har noe imot noen, for at også deres Far i himmelen skal tilgi dere deres overtredelser. Men om dere ikke tilgir, da skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi dere overtredelsene deres.» (Mark 11:25-26) «La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap. Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus!» (Ef 4:31-32)

Loven påbyr og forbyr ikke bare ytre handlinger. Den ser også til ditt indre: «For innenfra, fra menneskehjertet, er det de onde tankene kommer: utukt, tyveri, mord, hor, griskhet, ondskap, svik, utskeielser, ondt øye, spott, hovmod, uforstand.» (Mark 7:21-22)

Hva gjør du når du står overfor denne Guds målestokk for ditt liv? Når Gud sier at intet urent skal komme inn i staden? Slår du av på Guds målestokk? Leter du opp uttalelser fra andre som sier at Gud er kjærlig så det går nok bra likevel? Da bedrar du deg selv! For innfor Guds hellighet er du fortapt.

Men takk og lov. Gud har selv sendt sin redningsmann. Ikke for å slå av på Guds krav og bud, men for å oppfylle dem i ditt sted. Og for å sone for dine synder på Golgata kors. Jesus var – og er – fullkommen rein. Han har aldri gjort ei synd. Han har aldri tenkt en syndig tanke. Han har aldri hatt et ureint motiv. Han var og er alltid lydig mot sin himmelske Far. «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.» (2Kor 5:21)

Å bli frelst er å få del i det store plassbyttet. Jesus gir meg sitt fullkomne liv. Selv tok han mitt liv som er skyldig til død og fortapelse på grunn av mine synder. Jeg får stå ren og rettferdig og himmelen verdig i Jesus, mens han led døden på korset for mine synder. «Det var en som var villig å dø i mitt sted for at jeg skulle leve ved ham.» Har du ikke fått ta imot denne frelse, er du skyldig for Gud på alle punkt. Eier du Jesus er du fri fra lovens forbannelse.

Fortsette å synde?

Det betyr ikke at en kristen bare kan fortsette å synde og forsvare synden. Det er en umulighet. Den kristne har fått et nytt liv som ikke kan leve i synden. Han vil kjempe mot synden i den gamle naturen. Han vil gå til Jesus med synden og leve i lyset. Det er hans store smerte at synden er levende i hans natur selv etter at han ble frelst. Han vil derfor alltid her på jord leve i tollerens bønn: «Gud, vær meg synder nådig.» (Luk 18,13)

Hvis du kaller deg kristen og samtidig innretter livet ditt i strid med Guds lov, vil du oppleve at Jesus går bort fra deg. Du kan ikke være en kristen og leve som samboer. Du kan ikke være en kristen og hate din neste. «Den som sier at han er i lyset, og som hater sin bror, han er ennå i mørket.» (1Joh 2:9)

Paulus oppmuntret sin medarbeider Titus: «For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger.» (Tit 2:11-14)