En frelser er oss født!

Vi får igjen feire jul. Feire at Jesus Guds Sønn kom til jord for å åpne veien til himmelen for syndere.

Guds redningsaksjon startet i himmelen før jorden ble skapt. «For i ham (Jesus) har han (Gud) utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. (Ef 1:4) Så skapte Gud oss mennesker som han elsket fra evighet av: «Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved.» (Jer 31:3)

Men menneskene sviktet i første prøvelse. Adam og Eva syndet mot Gud ved å spise av den forbudte frukt. Da fikk vi et første glimt av denne Guds frelsesplan da Gud sa til slangen (djevelen): «Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.» (1M 3:15)

Videre fram over i historien forkynte Gud stadig sin redningsaksjon gjennom sine profeter. Her tre eksempler fra Jesaja boka: «Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel (Gud med oss).» (Jes 7:14) «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.» (Jes 9:6) «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5)

Så skjedde underet. Jesus Guds Sønn ble unnfanget ved Den Hellige Ånd i Maria. «Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.» (Luk 1:30-33)

Også Marias forlovede Josef fikk englebud om Frelseren som skulle fødes: «Mens han nå tenkte på dette, se, da viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, din hustru, hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Matt 1:20-21)

Og endelig ni måneder etter unnfangelsen var dagen kommet da Frelseren ble født: «Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulle føde. Og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget. Det var noen hyrder der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, en Herrens engel stod hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem. Og de ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids stad. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.» (Luk 2:6-14)

Frelserens vei her på jord gikk mot et kors. Han skulle gi sitt liv til soning for dine og mine synder. Han gikk denne veien i lydighet helt til korset. Her utslettet han «skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset.» (Kol 2:14) Og korsets seier ble kronet med oppstandelsens morgen.

Jeg er så glad for å kunne synge av hjertet: «Han er frelser min!» Er han din frelser?

God jul!

Noen ord om dåpen

Dåp (foto ukjent)

Hva får vi i den kristen dåp? Barnedåp eller voksendåp? Kan barnet tro? Det blir ofte stilt mange spørsmål når temaet er dåp.

I denne artikkelen får du ikke en utfyllende teologisk utleggelse om dåpen. Du får noen smakebiter fra hva noen åndelige ledere har sagt. Ledere som har skrevet mye godt om dette emnet. Jeg vil anbefale deres bøker til videre studier. Men her er altså noen sannheter i kortform:

Erik Pontoppidan

Hva gir eller gagner dåpen? Den virker syndenes forlatelse, frir fra døden og djevelen og gir den evige salighet til alle som tror dette, slik som Guds ord og løftet lyder.

Blir alle som er døpt, salige? Nei, bare de døpte som tror. For Kristus sier at den som ikke tror, skal bli fordømt. Dåpen hjelper ham da ikke.

Men kan små barn tro? Ja, Den Hellige Ånd kan virke troen i dem uten at de selv vet det eller forstår seg på det.

Hvordan kan vann gjøre så store ting som å fri menneskene fra synden, døden og djevelen og gi dem evig liv? Selve vannet gjør det ikke, men Guds ord, som er i og med vannet, og troen, som stoler trygt på dette Guds ord som er føyd til vannet. For uten Guds ord er vannet bare vann og ingen dåp. Men sammen med Guds ord er det en dåp, det er: Nådens og livets vann og det badet som gjenføder ved Den Hellige Ånd.

Gisle Johnson

Ingen ting er mer skikket til å hindre vekkelse enn den stadige tale om at alle døpte fremdeles er Guds barn.

Dåp (foto agderkultur.no)

Carl Fr. Wisløff

La oss holde fast ved velsignelsen og løftet som ble gitt i barnets dåp slik katekismen lærer det. Men la oss samtidig huske at den som ikke lever i tro på Jesus, er likeså fortapt i seg selv som om han aldri var blitt døpt.

Det var Guds vilje at det døpte barn skulle bli hos ham like til sin siste stund. I overgangsalderen må det da bli en bevisst overgang til et voksent menneskes liv i Gud. Den barnedøpte vil da oppleve en vekkelse og omvendelse… Det er nødvendig at det kommer et bevisst valg og en ny bevissthet om å ville høre Jesus til. Men vi må fastholde at han hadde liv i Gud før også, ja han levde det samme nådeliv som etter sitt gjennombrudd.

Øivind Andersen

Som Kristus gikk gjennom døden fra dommen til oppstandelsen i herligheten, slik er det å komme under og gjennom dåpsvannet en gjennomgang fra vår naturlige stand under døden og dommen og vreden til en nådestand i liv under velsignelsen og nåden.

Ved frafall blir dåpens velsignelse gjort til intet for oss, idet det nye menneske som skaptes i dåpen atter «dør». Et menneske blir på den måten fullt ut som en udøpt hedning.

Det er på Ordet som lød til oss i vår dåp vi må bygge vårt frelseshåp, ikke på vannet… Derfor skal vi i tillit til vannets vitnesbyrd omvende oss ved Ånden og tro blodet. Men vi skal ikke «omvende oss til dåpen». Det er til Gud vi omvender oss, til den nådepakt Han har opprettet med oss i sin Sønn fra evige tider.

Aksel Valen-Sendstad

Gjendåp er en ubibelsk og direkte vantro handling… Ifølge NT er dåpen innstiftet som en engangshandling, hvor Gud alene handler med mennesket. Dette paktstegn skal ikke gjentas. Hvis et menneske faller fra Gud i vantro og ugudelighet, betyr det ikke at dåpens paktstegn er gjort til intet. Det står alltid ved makt uansett synd og frafall… Når en frafallen vender om til Gud igjen, vender han om til den nåde Gud har gitt ham i dåpens bad.

Arne Helge Teigen

Gud gir den samme nåde gjennom dåpen, som han tilbyr og gir gjennom evangeliets budskap om Jesus Kristus. Dette betyr at Gud gir troen på Jesus Kristus, gir syndenes forlatelse, gir Den Hellige Ånds gave, og at han gjenføder mennesker gjennom dåpen.

Ut fra Bibelen er det klart at barn trenger Guds nåde. Grunnen til dette er at de er født med arvesynd (Job 14,4 Job 15,4 Salme 51,7 Ef 2,3). Fordi Gud gir tilgivelse for synd gjennom dåpen, skal de altså døpes.

Frederik M. Lied – prest og ordfører i Strand

Frederik Møllerop Lied. 

(foto Kåfjord kirke 150 år fargelagt av ChatGPT)

Frederik Møllerop Lied var prest i Strand i åtte år. Han satte positive spor etter seg, men huskes også for forhold som ikke var like bra.

Som ordfører i Strand måtte han også møte på Amtstinget (Fylkestinget) for Rogaland. I en omtale av ham i 1887 het det at han var en svært dyktig taler, men han hadde samtidig: «en evne til å overhøvle motstanderne på en slik måte at de ble støtt istedenfor overbevist. Han hadde også en hang til å erte motstanderne slik at det ble til skade for saken han kjempet for.

Titt kunne innleggene hans være veldig vakre, spesielt når han talte om fredningsbestemmelser og i det hele om utviklingen av næringsveiene. Mange vil huske hans varme innlegg for Landbrugsskolen på Austråt i Amtstinget 1876. Men selv under denne visstnok hans beste tale, kunne han ikke la være å dra inn en meget omdiskutert sak angående salg av Amtssygehuset.» (noe språklig revidert) Denne hans måte å være på preget også hans virke som prest.

Frederik Lied sin svigerfar prost Peder Christian 

Tyrholm Holtermann (foto strindahistorielag.no)

Fra Nordmøre til Strand

Frederik Møllerop Lied ble født 27. februar 1831 på Bremsnes på Averøy på Nordmøre. Far hans het Peder Høyer Lied og var lensmann, mens mor hans het Marte Marie Høyem. I 1852 begynte han på teologisk utdannelse ved Universitetet i Christiania (Oslo) og tok teologisk embetseksamen i 1857.

Etter endt presteutdannelse fikk han jobb som personalkappelan hos prost Peter Chr. Holtermann i Oppdal sør i Trøndelag. Dette var en gammel kjenning av Frederik, siden han var prest på Averøy under hele Frederiks oppvekst. Nå var han altså prost i Oppdal og trengte hjelp av en yngre prest. 27. november i 1857 ble Frederik ordinert til prest av biskop Hans Jørgen Darre i Nidarosdomen.

Prosten hadde ei datter som var ett år eldre enn den nyslåtte personalkappelanen. Kanskje hadde de et godt øye med hverandre fra oppveksten? I alle fall ble Hanna Thyrholm Holtermann og Frederik Lied kjærester og ble viet av prosten 19. juli 1859. Hanna og Frederik fikk ikke egne barn. Mens Frederik var i Oppdal, kom hans noe stride natur fram i offentligheten i 1863. Da havnet han i en avisdebatt om lekmannen og haugianeren Elling Eielsen, som nylig hadde besøkt Oppdal.

Kåfjord med Kpfjord kirke 1852

(tegning wikipedia)

I 1864 ble Lied ansatt som sogneprest i det nye Alta prestedømme. Senere ble han også prost. I Alta bodde det både kvener og samer, i tillegg til flertallet som var norske. Lied tok derfor kurs i både kvensk og samisk. På denne tiden var myndighetene godt i gang med fornorskningsprosessen, ikke minst som en følge av Kautokeinoopprøret. Lied gikk inn i denne oppgaven med full kraft. I 1865 var han med å starte søndagsskole i gruvebygda Kåfjord. Her hadde først læreren kristendomsundervisning med påfølgende norskundervisning der målet var å lære å lese norsk.

Lied kom tidlig i konflikt med den læstadianske vekkelse. Han rapporterte at det vinteren 1865-66 hadde blitt en «fanatisk-spiritualistisk» vekkelse, ikke minst blant kvenske gruvearbeidere i Kåfjord. Lied hevdet at vekkelsen framsto som et «overmål av glede over den erfarte nåde» (språklig revidert) og den ytret seg med «ekstatiske skrik, klapping i hendene, mens noen liksom sank hen i avmakt» (kalt rørelse). Læstadianerne svarte med å påstå at både læreren og presten var motstandere av den sanne kristendom. På denne tiden måtte en melde seg for presten om en ønsket nattverd. En læstadianer benyttet et slikt prestebesøk i mars 1866 til å formane presten. Dette ble ikke tålt og læstadianeren ble nektet å komme til nattverd. Lied hadde deretter noen bibeltimer i Kåfjord, noe som førte til tilbakegang for vekkelsen.

Den kjente læstadianske predikanten Petter Posti

(foto geni.no)

I 1869 kom en ny læstadiansk vekkelse i Alta ved den kjente predikanten Petter Posti. Lied hadde mange samtaler med Posti og formante han og vekkelsen til ikke å praktisere rørelsen etter nattverden, men det kunne ikke Posti love. Lied rapporterte til Tromsø-biskop Hvoslef, som var prest i Kautokeino under opprøret der. Biskopen formante Lied til forsiktighet. Det endte med at læstadianerne fikk praktisere rørelsen etter nattverden i gudstjenesten og at de derfor fortsatte å forholde seg til sin prest. Senere kom Lied også i konflikt med ei gruppe katolikker i Alta og deres leder Georg A. Boller.

Frederik Lied så ned på den kvenske befolkningen. Han mente selv at han hadde «fortrolig kjennskap» til den kvenske karakter. Han karakteriserte denne slik i brev til biskopen i forbindelse med striden med Posti: «Denne pralende, men feige race, bør behandles for at frigjøres for deres slette egenskaber, der ikke ere faa. Blant disse slette karaktertrekk er tilbøielighed til løgn og ringeagt for sanhed stærkt fræmtrædende hos dem.»

Frederik Møllerop Lied (foto privat)

Åtte år i Strand

Kanskje var Frederik Leid lei av kampene i nord da han i 1871 søkte den ledige stillingen som sogneprest i Strand etter Samuel Leganger. Men fred skulle det ikke bli. Også i de ni årene han var i Strand oppsto det konflikter mellom Lied og lekfolket, lærerstanden og politiske motstandere. Samtidig fikk han også utrettet mye positivt bl.a. innvielse av ny kirke.

Det hadde lenge vært arbeidet med å få på plass ny kirke i Strand da Frederik Lied kom som ny prest i 1872. Han fikk være med på selve byggingen av kirken og ikke minst innredningen. Den nye kirken ble bygget på samme tomta som den gamle kirka på Strand. Lied la ned et omfattende arbeid for å ferdigstille kirken. Historien sier at han engasjerte seg både i praktiske småting og i framdriften av byggevirksomheten. Høsten 1874 nærmet kirken seg ferdig og første arrangement var en utsatt konfirmasjon planlagt til 4. oktober. Men ting tok tid også i 1874. Vigslingen av kirken ble først 4. november med ikke mindre enn åtte prester til stede. Konfirmasjonen ble så avviklet søndag 8. november, med blant andre mine oldeforeldre Eli T. Nag og Tore T. Fjelde som konfirmanter. Kirken manglet da utvendig panel. Denne kom ikke på plass før året etter.

Elias Tilset (foto Soga um Strand)

Hanna og Frederik Lied kunne ikke drive prestegården alene, selv om de var over gjennomsnittet interessert i gårdsdrift. Under folketellingen i 1875 bodde to slektninger av Frederik, Peter Høier Lied (159 og Martha Susanne Lid (16), hos prestefolket.  De hadde også sendt bud på en ungdom fra Oppdal som var dreng og gårdsarbeider. Han het Ole Olsen Tilseth og var 29 år i 1875. Ole og kona Guro ble med presteparet da de flyttet fra Strand i 1881, men de kom tilbake året etter og forpaktet da prestegården.  I 1892 fikk de skille ut en del av prestegården til eget småbruk. Guro og Ole Tilseth fikk ett dødfødt barn og ei jente som døde av kikhoste kun halvannet år gammel. I 1895 fikk de en søstersønn (18) som het Elias Abelsen Tilset som fostersønn. Han arvet gården etter onkel og tante og ble en kulturpersonlighet i Strand. Han har blant annet skrevet Strandasangen. I tillegg til disse var det to lokale gårdsgutter og tre tjenestejenter på prestegården. 

I tillegg til arbeidet som prest og bonde på prestegården, engasjerte Frederik seg også i politikken. Han var i flere år formann i skolestyret og var den første presten i Strand som ble ordfører. Han hadde dette tillitsvervet i 1874-1881. I samme periode representerte han som nevnt kommunen på Amtstinget. Det ble sagt om Lied som ordfører at han var dyktig, men hadde en måte å styre på som ofte skapte strid. Også på Amtstinget markerte han seg i store og små saker. En gang foreslo han at Amtet skulle innføre skuddpremie på kråker. Dette fordi kråkene var plagsomme for sauebøndene under lemmingen. Det var ikke uvanlig at kråker og ravn hakket ut øynene på lamma under fødselen.  Forslaget om skuddpremie ble imidlertid nedstemt.

Mye mer støy vakte Lied sitt engasjement i spørsmålet om lønnsøkning for lærerne som kom opp på Amtstinget. Lied manet lærerne til nøysomhet og gikk imot forslaget om lønnsøkning. Han argumenterte blant annet slik: «Det er dog en Kristelig Lærerstand vi har, og jeg tror Lærerne vil finde sig i de Kaar som deres Stilling tillader dem at leve under. Nøisomhet vil jeg haabe er tilstede hos lærerne, og vil fremdeles være det.» Mot dette ble Lied møtt med sitt eget argument da han i 1874 ville selge klokkergården. Da begrunnet han salget blant annet med at «jo høyere presteinntekter, jo dyktigere prest kan sognet gjøre regning med å få». (Stavangeren 06.07.1874) Det ble mye uro og avisskriverier av slikt.

En av de som tok til orde mot Lied var Arne Garborg. Han skrev et lengre dikt, eller nidvise, om saken. Siste verset er slik: «Ende fik nu Formandskabet og, san. Præst og Verdslige til Hjemmet drog, san. Men fra Præstegaarden Høres om Uorden. Spøgelse det yr i hver en Krog, San. Stakkars Prest, San. Det var best, san. At du havde holdt dig til din Læst, san.» En annen skrev følgende i avisen Stavangeren 8. august 1877, underskrevet med pseudonymet Knib Knibesen:

Han kom også på kant med flere av de ledende innen lekmannsarbeidet i Strand. I 1878 hadde myndighetene i Oslo sendt ut et forslag fra en rekke teologer og prester, om å skille absolusjonen (tilsigelse av syndenes forlatelse) fra nattverden. Møtet som ble arrangert 31. mars ble ledet av ordfører og prest Lied. 9. mai sto et krast leserinnlegg i avisen Stavangeren som var skrevet av «En Strandbo» og datert 16. april. Her gir han et partisk referat fra menighetsmøtet 31. mars.

Mer enn halve møtet gikk med til Frederik Lied sitt foredrag der han argumenterte sterkt mot forslaget fra Oslo. Da presten var ferdig, ble det anledning for publikum å si sin mening. Flere av disse, blant andre Gunnar Alsvig, gamleordføreren Ole T. Barkved, emissær Halvor Langeland, Maurits Seljeskog, kirkesanger Ole P. Nærbø, gårdbruker G. Tvedt og Jonas Vatne. Kun noen få støttet presten offentlig. Det som imidlertid skapte mest forargelse var at presten som ordstyrer stadig avbrøt sine meningsmotstandere. De som var uenig med presten ble til slutt så frustrert at de ville reise seg å gå. Men det ble gjennomført en avstemming som gav presten 43 stemmer og Gunnar Alsvig og hans venner fikk 47 stemmer.

Frederik Møllerop Lied (foto Kåfjord kirke 150 år)

Tunge siste år

Mot slutten av sin tid som prest i Strand, ble Frederik Lied syk. Han søkte seg bort fra Strand og ble ansatt som sogneprest i Sokndal fra 1. mai 1881 og ankom Sokndal i juli etter en tøff seilas over Jæren. Hele perioden i Sokndal slet han med sykdom, men skjøttet sitt kall og tok godt vare på prestegården. Han fikk blant annet sørget for å bygge vei til småbruket Herveland som på den tid lå under prestegården.

19. juli 1884 feiret Frederik og Hanna sølvbryllup. Han noterte i protokollen: «På prestegården vemodig familiefest i anledning sogneprestens og ektefellens 25års bryllupsdag. Sognepresten var den dag så vidt ved helse at han kunne delta i taler og overvære avsyngingen ved skolelærere og andre og av en sang for menigheten og sølvbrudeparet ved Holterman, hvilket uvilkårlig fikk mere preg av avskjedssang enn bryllupssang.» (språklig revidert)

Det er litt ulike beskrivelser av Lied sin sykdom. En kilde skriver at han fikk et «underlivstilfelle» som plaget han de siste årene og at han de siste månedene av livet var «sindssvag». Andre kilder sier at han led av en magesykdom. 31. juli 1884 ble han sendt til behandling på Larvik bad i Vestfold, men da var helsetilstanden så dårlig at han ble sendt direkte til Oslo. Her seg han om i porten til sykehuset hvor på han ifølge dødsannonsen døde etter to og en halv dag, den 4. august. Frederik M. Lied ble 53 år gammel. Han ble begravet fra domkirken i Trondheim 8. august. 

Etter at Hanna Lied ble enke, ble hun boende i Sokndal til våren 1885. Da flyttet hun til Trondheim for å stelle sin syke far. Hun ble boende på ulike adresser i Trondheim til hun døde julaften 24.12.1919. Hun ble 89 år gammel.

 

Dødsannonse Frederik Møllerop Lied 

(Romsdals Amtstidende 16.08.1884)

Dødsannonse Hanna Lied

(Aftenposten 30.12.1919)

Minneord om Hanna Lied (Trønderen 30.12.1919)

Kilder

Anders Gjerdi: En biografisk skissebok (1977)

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

August Steinhamar: Norderhov (1914)

Elin Grubba Rabben: Etterkommere av Markus Fredrik Bang (2000)

Ernst Berge Drange: Tysnes gards- og ættesoge (1989)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jan Alsvik: Strand bygdebok (1991)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jens Petter Nielsen: I Kopperverkets tid. Kåfjord kirke 150 år. (1987)

Johan Veka: På skulebenk i eldre tider (1980)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jorunn Ingrid Engen: Eidskog bygdebok (1985)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Brev fra Ryfylke (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Ole Rambech Bugge: Familien Rambech (1907)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Årbok Bergen museum 1912

Digitalarkivet.no

Facebook siden til FB ELS Ottesen Museum

Lokalhistoriewiki.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/

Spydeberghistorien FB

Wikipedia.no

 

 

Hvem er sanne åndelige hyrder?

Det er mange som bærer tittel hyrde, biskop, prest, pastor eller eldste. Men ikke alle er sanne bibelske hyrder. Bibelen har nemlig noen kjennetegn på slike hyrder.

I disse dager er det offentlig omtale av biskoper som slutter og andre som er nye. Mange av disse biskoper og også andre såkalte hyrder fornekter fortapelsen. De har avlyst det 6. budet om ikke å drive hor, ja, også det 5 budet som sier at du ikke skal slå i hjel – heller ikke mennesker som ikke er født. De fornekter også Bibelens tale om at kun menn skal være hyrder. Slik kunne vi fortsette. Den som leser Guds ord og tror det som står, forstår at disse ikke er sanne hyrder, men forkynner et annet evangelium. Hør ikke på dem, sier Guds ord.

Hva er så kjennetegn på de sanne hyrder? I en bibeltime gjengitt i boka «Vitnesbyrd om Jesus» nevner Carl Fr. Wisløff noen slike kjennetegn (flere kunne vært nevnt). Jeg vil ta med noen av kjennetegnene Wisløff peker på i denne talen:

1. De sanne hyrder må være rett kalt og sendt av Jesus. Den sanne hyrde er kalt av Gud. Guds Ånd har overbevist ham om at han skal bli en tjener for evangeliet – og en hyrde for menneskene. Han er også kalt av mennesker. Det gis et ytre kall.

2. En rett hyrde skal ikke være nyomvendt. 1 Tim 3,1ff: «Det er et troverdig ord: Om noen gjerne vil ha et tilsynsembete, så er det en god gjerning han har lyst til. Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men mild, ikke stridslysten eller pengekjær. Han må styre sitt hus godt og ha lydige barn med all ærbarhet. Men den som ikke vet å styre sitt eget hus, hvordan kan han ha omsorg for Guds menighet?

Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst og falle under djevelens dom. Han må også ha godt vitnesbyrd fra dem som er utenfor, så han ikke skal bli til spott og bli fanget i djevelens snare. Likeså må menighetstjenerne være verdige, ikke tvetungede, ikke henfalne til mye vin, ikke ha lyst til skammelig vinning. Det må være slike som bevarer troens hemmelighet i en ren samvittighet.»

3. Den rette hyrden må holde fast ved det troverdige ord i overensstemmelse med læren. En åndelig leder skal prøves på om han forkynner Guds ord rett og sant etter Bibelen og kirkens bekjennelse. Den som fornekter sentrale sannheter i Guds ord, er ikke kalt av Gud.

4. I Det nye testamentet er menighetens tilsynsmenn alltid menn. Kvinnelige profeter finnes, men ikke kvinnelige menighetsforstandere.

5. Den sanne hyrden må være rett omvendt og kjenne Jesus i en sann tro.

6. Den sanne hyrde er bedt fram av troende mennesker. Be høstens Herre inderlig om å kalle, utruste og sende gode hyrder, som rette arbeidere til Herrens høstarbeid.

7. De gode og rette hyrder går med det budskapet Jesus har gitt dem. De har fått et budskap fra Ham, og det er det de skal forkynne. Dette budskapet finner de hos Herrens inspirerte profeter, evangelister og apostler i Bibelen. Gode hyrder vet at de ikke har annet budskap enn det de finner i Bibelen. Guds ord er deres autoritet. Hyrden forkynner Guds hellige lov og slår ikke noe av på det den sier. De har de ti Guds bud som ledestjerne.

8. Og så skal hyrden først og sist forkynne det sanne evangelium om syndenes forlatelse for Jesu døds skyld. Det han skal forkynne er ikke moralismens besværlige vei. Heller ikke allmennreligiøs psykologisk sjelehelse. Han skal først og fremst forkynne ordet om korset. For det er ikke noe annet som kan lede mennesker til omvendelse og tro.

Samuel Leganger – prest i Strand 1864-1871

Samuel Leganger (foto Jacobsen: Sørøysund)

Etter at presten Ditlef Ephraim Jæger flyttet fra Strand i 1862, sto prestekallet ledig i ett år. I 1863-64 vikarierte den norskamerikanske pastoren Hans A. Stub, men i 1864 var ny fast prest på plass på prestegården.

Tidlig på høsten 1864 startet en prestefamilie i Hammerfest på en tur sørover. Presten hadde hatt tjenestetid i Hammerfest i åtte år, og var nå på vei til et nytt kall i Strand prestegjeld i Rogaland. Med på flyttelasset var prestekona og deres to barn. Ett barn hadde fått sin grav i Finnmark. Det var tidlig september og været var bra. Turen med dampbåten gikk derfor fint uten for mye sjøsyke.

Presten hadde vokst opp på Nordfjordeid så familien la inn en stopp her på turen mot Rogaland. På en av nabogårdene fikk presten rekruttert en ung mann til å bli med sørover. Presten hadde fått beskjed om at prestegården på Strand trengte full opprustning, så han tenkte at det var nødvendig med god arbeidshjelp. Da det var tid for avreise, viste det seg at denne arbeidskaren var havnet på fylla og ikke var i stand til å bli med til Rogaland. Gode råd var dyre. Presten visste at på gården Bjørlo var det en sprek 24-åring som kunne være aktuell som erstatter. Han oppsøkte denne Christen Bjørlo og han svart ja til å bli med på et eventyr. Torsdag 29. september 1864 var reisefølget endelig vel framme i Strand og kunne installere seg i den nedslitte prestegården.

Fra Nordfjordeid. Myrahaug midt på bildet og BJørlo til venstre

(foto Bergen museums årbok 1912)

Sogning med kall til Finnmark

Samuel Leganger ble født på gården Myrahaug i Eid prestegjeld i Nordfjord. Far hans het Hans Thiis Leganger og hadde valgt en militær karriere.  Hans var sønn av sognepresten i Eid som også het Samuel Leganger. Hans ble gift med ei prestedatter fra Vanylven på søre Sunnmøre som het Barbara Cecilie Schreuder. Hans Leganger var offiser i forsvaret i 39 år. Han måtte slutte av helsemessige årsaker før han ble pensjonist. I en notis i Morgenbladet 12. mars 1842 sto det at han hadde søkt om og fått innvilget førtidspensjon. Den 65 år gamle kapteinen i Bergenske Infanteriebrigade led av kronisk gikt og var derfor uskikket til militærtjeneste. Han hadde en ikke ubetydelig gjeld grunnet barnas skolegang, ble det opplyst.

13 år gammel begynte Samuel på Molde latinskole og var ferdig der i 1840 etter fem års skolegang. Det neste skoleåret leste han som privatist, før han høsten 1841 begynte på teologistudiet ved universitetet i Christiania (Oslo). Han var ferdig utdannet teolog i 1845, men søkte ikke da noen prestestilling. Kanskje ønsket han litt erfaring som lærer før han startet sin prestegjerning. I alle fall var han de neste seks årene huslærer i to familier på Vestre Toten.

Molde Latinskole (foto digitaltmuseum.no)

Høsten 1851 flyttet han tilbake til Oslo for å studere samisk med tanke på prestetjeneste i Nord Norge. Samtidig som han leste språk tok han også oppdrag som privatlærer. Han avla eksamen i samisk våren 1853 og 30. juli samme året ble han gift. Den utkårede het Otilie Martine Johanne Farup. Hun var fra gården Tronstad på Hurum og var datter av proprietær Ole Farup og kona Marthe Kristine Thrane. Otilie var 11 år yngre enn sin mann og 20 år gammel da hun ble gift. De nygifte flyttet til Ålesund etter bryllupet, hvor Samuel først var lærer og senere bestyrer ved Ålesund borgerskole. De var ved denne skolen i fire år.

Høsten 1857 var Samuel Leganger endelig klar for å starte som prest. Han var da blitt 35 år og hadde blitt utnevnt til sogneprest i Hammerfest prestegjeld i Finnmark. I Hammerfest involverte Leganger seg både i det kristne og det kommunale arbeidet. Han hadde tre hjertesaker, nemlig misjon, avhold og skole. I 1862 fikk han innvie et nytt bedehus i Hammerfest. Han var medlem av Hammerfest avholdsforening og i Hammerfest Sparekasses direksjon.

På den tiden Leganger var prest i Hammerfest, var det en emissær fra Jørpeland som reiste på kryss og tvers i Troms og Finnmark som forkynner og avholdstaler. Han het Ole Haagensen Kallem. Det er stor sannsynlighet for at Kallem og Leganger treftes flere ganger disse årene og kanskje var det Kallem som hadde gjort Leganger oppmerksom på misjonsmiljøet i Strand prestegjeld? Det blir bare antakelser.

Ole Kallem (foto wikipedia)

Noe som preget Samuel Leganger sin prestetjeneste i nord var de mange drukningsulykkene i forbindelse med fiskenæringen. Leganger hadde sin klare mening om hva som var årsaken til de mange ulykkene. Han hadde nemlig lagt merke til at folket i nord brukt mindre båter enn fiskere i sør. Og været og sjøgangen i nord var tøffere en i sør. I en anmerkning om dette skrev han blant annet: «Jeg har nå sett adskillig av Norges kyst, men ingen steder brukes så små båter på det åpne havet som i Finnmark.» (Språklig revidert)

Siden Samuel Leganger brukte to år på å lære seg samisk, er det naturlig å tro at han hadde planer om et langt liv som prest i nord. Men slik skulle det ikke gå. Som nevnt i innledningen avsluttet han tjenesten i Hammerfest sommeren 1864 for å overta som sogneprest i Strand. Samtidig med at han begynte i tjenesten i Strand, ble dette prestegjeldet delt. Høle og Forsand hadde inntil 1864 vært anneks under Strand, men ble dette året et eget Høgsfjord prestegjeld.

Hammerfest 1852 (foto lokalhistoriewiki.no)

Som nevnt over, vikarierte den norskamerikanske pastoren Hans A. Stub som prest i Strand i 1863-64. Stub emigrerte til USA i 1848 og var heime i Norge i 1861-65. Han døde i Minnesota i 1907. Kirken i Strand var på denne tiden eid av private, men disse tok ikke godt vare på kirken. Stub fikk derfor med seg kommunestyret på et vedtak om at kirkeeierne måtte se til at kirkegulvet «blev skuret idemindste til hver Høitid og lade det feies og støves ordentlig til hver Gudstjeneste.»

Pastor Hans A. Stub vikarierte som prest i Strand i 1863-64

(foto ELS Ottesen Museeum sin Facebook side)

Åtte år som prest i Strand

Kort tid etter at Samuel Leganger kom til Strand satte han i gang arbeidet med å bygge nye bygg på prestegården. Han fikk nødvendig hjelp av Christen Bjørlo fra Nordfjordeid og en yngre ungdom fra Strand. Husa som da ble bygget ble stående på prestegården fram til vår tid. Christen Bjørlo ble boende i Strand. Han ble gift med Serine P. Amdal og de fikk 10 barn. Fire av disse døde som små eller unge og fire emigrerte til Amerika. Ei datter ble gift til Madla, mens sønnen Peder ble boende på Tau. Han ble stamfar til ei stor Bjørlo-slekt i Strand.

Samuel Leganger holdt sin første tale i Strand 4. november 1864, det var en 50-års markering for unionen med Sverige i 1814. To dager senere, 6. november 1864 var det tid for innsettelses gudstjeneste med pomp og prakt. Det var vanlig at presten ble involvert i kommunalt styre og stell. Slik gikk det med Leganger også i Strand. Han var innvalgt i herredsstyret i perioden 1866-73. Han ivret for forbedring av skolevesenet og for at kommunen skulle få en boksamling som strandbuen kunne låne bøker fra. Han var også engasjert i avholdssaken og misjonens sak. Han hadde derfor et godt forhold til kristenfolket i kommunen. Mange av foreningene i nordre Strand leverte sine misjonsoffer til presten, som så sørget for å få dem videre til NMS i Stavanger.

Samuel Leganger. Fargelagt bilde etter Jacobsen av ChatGPT

Vi hørte at pastor Stub var lite fornøyd med hvordan eierne av Strand kirke rengjorde og vedlikeholdt bygget. Dette aktualiserte spørsmålet om behovet for ny kirke i prestegjeldet. Dette skulle bli en sak som var under behandling i hele Legangers tid i Strand. I 1866 fikk ordfører Ola T. Barkved utarbeidet et forslag til oppussing av gamlekirken. I 1868 kom det opp et nytt forslag om i stedet å bygge to nye kirker, ei i Sørbygda og ei i Nordbygda. Heller ikke dette ble det noe av. Først i oktober 1871 ble det endelige vedtaket fattet. Det skulle bygges ny kirke i Strand på den gamle kirketomta. Dette vedtaket ble fattet bare et halvår før Leganger forlot Strand, så det ble hans etterfølger som fikk æren av å ta nykirken i bruk.

Da Samuel Leganger kom til Strand var det flere husmenn som var knyttet til prestegården. Dette ønsket Leganger å avvikle og sa opp alle med husmannskontrakt. Men det var en av disse som satte seg på bakbeina. Han ble kalt Prestelausen fordi han aldri gikk i kirken. Da Prestelausen nektet å flytte, tok Leganger med seg et skriv fra departementet som han viste fram. Prestelausen svarte med å si at presten kunne ta jorda, men ikke huset for han hadde ikke noe sted å flytte til. Derfor ville han bli værende. Da Leganger viste han brevet fra departementet, svarte Presteløsen: «Kan så være det, men jeg vil si presten det, at å sette Presteløsen på bare bakken er nå ikke som å løse ei ku av båsen, heller. Så mye lov vett også jeg, og du kan hilse de embetskarene inne i Kristiania, at Presteløsen vil bli sittende han, med kongelig beskyttelse og godtfolks hjelp fra bygda.» (Språklig revidert) Presteløsen ble værende i stua si fram til han ble gammel. Da betalte barna hans billett til Iowa hvor han ble boende til han døde.

Samuel Leganger sin prestesønn Hans Thiis Leganger

(foto Norges Geistelighet 1925)

En annen morsom historie fra Leganger sin prestetid i Strand hendte under folketellingen i 1865. Leganger likte ikke hunder. Under denne folketellingen ba han tellerne også å få med seg hvor mange hunder det var i husholdningene. Dette var utenom det offisielle telleskjemaet. Tellingen viste at det var 171 «tærende Bæster» i Strand. Det vil si en hund per 12 mennesker. Han regnet ut at hundene spiste mat for 500 spesidaler, noe som var større enn fattigbudsjettet i Strand. Han mente at hundene gjorde lite nytte for maten, «ligesom og at den, naar den er bleven gammel og ubrukelig, ogsaa er bleven i saare kostbart Verktøi..» (Alsvik i Strandbuen 02.09.1988).

Da Otilie og Samuel Leganger kom til Strand hadde de med seg to barn. Mens de var i Strand, fødte Otilie seks barn til og senere kom ytterligere tre barn. Navnet på barna er: Martha Kristine, Barbara Cecilie (1857-58), Ole, Hansine, Laura, Ivar, Barbara Cecilie, Otto Emil, Samuel, Ansgar, Hans Thiis og Otilie. Hans Thiis Leganger ble prest slik som faren. Han ble også svigerfar til den kjente forfatteren Arnulf Øverland som i 1933 skrev om kristendommen som «den tiende landeplage».

Samuel Leganger som eldre. 

(fargelagt bilde av ChatGPT etter Alm: Moen)

Til Sokndal og Hadeland

1. mai 1872 dro familien Leganger fra Strand for å overta som prestefamilie i Sokndal, litt lenger sør i Rogaland. Her ble han værende til 1881. Tre dager før, den 27. april 1872 holdt Lars Oftedal sin avskjedstale i Sokndal. Han hadde vikariert i sognet i noen måneder og det hadde gått store vekkelser over bygda, ikke minst i gruvelandsbyen Blåfjell. I forlengelsen av denne vekkelsen ble det bygget et nytt bedehus i Blåfjell. Dette fikk Leganger innvie sammen med Lars Oftedal. Han fikk også innvie det nye Ivesdal kapell i Bjerkreim kommune som vikar for biskopen som måtte melde forfall.

Leganger hadde god kontakt med kristenfolket også i tiden i Sokndal. I desember 1877 ville han arrangere basar til inntekt for Indremisjonen, men han fikk ikke lov til dette på grunn av fare for smitte av skarlagensfeber. Leganger var uenig i dette vedtaket og søkte på nytt ett par ganger, siste gang til Amtmannen. Han mente at smittefrykten var overdrevet. Det var like stor smittefare under gudstjenestene i kirken, argumenterte han. Men han nådde ikke fram og det ble ingen basar det året. Amtmannen mente at dette ikke var en sak for ham, men en sak for legen. (Alsvik Dalane Tidende 17.04.1989)

Dødsannonse for Samuel Leganger

(Afteposten 17.03.1897)

Tiden i Sokndal ble avrundet i 1881. Da dro Otilie og Samuel Leganger til Hadeland hvor han ble sogneprest i Gran prestegjeld og prost i Gran og Land prosti. Han ble i dette kallet fram til sin død 16. mars 1897. Han var neste 75 år da ha fikk heimlov. Han hadde da søkt om avskjed fra kallet fra 30. september 1897 på grunn av sykdom, men døde altså på post. Kona Otilie overlevde mannen med 14 år. Hun døde 78 år gammel i 1911.

 

Kilder

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

Ernst Berge Drange: Tysnes gards- og ættesoge (1989)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Årbok Bergen museum 1912

Digitalarkivet.no

Facebook siden til FB ELS Ottesen Museum

Lokalhistoriewiki.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/

Wikipedia.no