Ole Brattekaas har skrevet en av de sangene som er mest sunget i bedehusland det siste århundret. Det første verset fikk han mens han arbeidet som tjener på en gard i Drangedal.
På husmannsplassen Brattekaas under Sundbøfjellet i Flåbygd i Lunde kommune i Telemark, bodde ekteparet Kari og Ole Brattekaas i 1890. De fleste barna deres var voksne, men tre ungdommer bodde enda heime. De gamle var nå 58 og 66 år gamle, så det var de heimeværende barna som hadde hovedansvaret for å brødfø familien. I bygdene i denne delen av Telemark, har skogsarbeid alltid vært en viktig næringsvei.
9. september dette året, så Kari og Ole at en ukjent mann kom gående opp mot husmannsplassen deres. Da mannen kom nærmere, så de at det var presten. Da ante de uråd, og deres frykt ble bekreftet da presten nådde Brattekaas. Presten kunne fortelle at det tidligere på dagen var funnet en død mann i elva, og han ble straks gjenkjent som Mikkel Brattekaas, en av Kari og Oles heimboende sønner. Dødsårsaken ble fastslått til drukning, etter at Mikkel hadde falt i elva. Mikkel ble 25 år gammel.
Mikkel sin eldste bror, het Ole som sin far. Han bodde da på garden Solberg i nabokommunen Drangedal, hvor han arbeidet som dreng. Ole og kona Helene bodde også på Solberg. Da meldingen nådde Solberg, om at Oles bror var druknet, ble det stor sorg. Samtidig skapte meldingen en sterk uro hos Ole med tanke på hans sjel. Hva om det var han som var druknet, hvor ville han da havne? Foreldrene, Kari og Ole, var kristne, så Ole jr. visste godt om livets to utganger. Han hadde imidlertid valgt å gå bort fra Jesus. Etter brorens begravelse, fortsatte uroen å øke hos Ole Brattekaas på Solberg.
Oppvekst i Flåbygd
Det var stor glede i heimen da de nygifte Kari Mikkelsdatter og Ole Olsen Brattekaas, fikk sin førstefødte. Det var en gutt, som ble født 16. mars 1862. Han fikk navn etter farfar og far, altså Ole. Mor var 30 år og far 38. Senere kom flere barn, fire av disse er kjent, nemlig Mikkel (f.1865), Hans (f.1869), Gunnar (f.1872) og Kari (f.1875). Husmannsplassen til Kari og Ole var liten, så familien var vel kjent med fattigdom.
Men Kari og Ole var vel ansett i bygda, ikke minst gjaldt dette mor Kari. Kari og Ole var som nevnt kristne, og Kari hadde ei nådegave til å hjelpe. Var det noen i bygda som hadde tunge dager, møtte Kari opp som «en trøstens engel». Men det var ikke bare bygdefolket som satte Kari høyt. Naboene karakteriserte heimen som et paradis for barna som fikk vokse opp der. På grunn av fattigdommen, måtte barna tidlig ut i arbeid på andre garder, men de lengtet alltid heim til mor og hjemmet.
Kari fikk et langt og strevsomt liv. Da hun døde, skjedde det brått. Hun satt i stolen sin i stua, og plutselig fikk hun flytte heim til sin frelser. Betegnende nok for denne varme og intelligente mor, var at det var Bibelen og strikketøyet lå på bordet ved siden av henne da hun døde.
Til Solberg i Drangedal
Ole jr. arvet moras kloke hode. Da han ble konfirmert 8. oktober 1876, fikk han beste karakter, «meget godt». Som husmannsbarn flest, var utsiktene imidlertid små for at Ole kunne få seg en utdannelse. Istedenfor ble det ulike jobber som tjenestegutt og dreng på nabogardene.
Etter flere år i nabotraktene, kom Ole i 1885 til garden Solberg like utenfor sentrum i Drangedal. Han var da blitt 23 år, og det tok ikke lang tid før han fant sin utkårede. I nabobygda Kjosen, var det en husmannsplass som tilhørte en av Åkre-gardene. Husmannsplassen het Dalen og jenta het Helene Maria Torsdatter. Hun var født i 1857, og var altså fem år eldre enn Ole. Hennes foreldre var Berte Haraldsdatter Skarelva og Tor Torsen Naas.
Helene og Ole valgte å slå seg sammen, og 24. juni 1886 ble de viet i Drangedal kirke. De fortsatte å bo på Solberg i noen år. Her hadde de både plass å bo og Ole hadde fast arbeid på garden. En sorg for dem, var at de ikke fikk egne barn. I 1910 hadde de imidlertid ei 11 år gammel fosterdatter boende hos seg. Hun het Anna Mathilde.
Svenske-Nilsson
De to siste tiårene av 1800-tallet, var vekkelsestider i de østlige deler av Telemark. En predikant som fikk stå i mange og store vekkelser, var en original forkynner fra Skåne i Sverige. Han het Anders Nilsson og ble født i 1849. Som ung emigrerte han til Amerika, og her ble han frelst. Han kjente kort tid etter omvendelsen på et kall til å forkynne Guds ord. Han begynte derfor på Augustana presteseminar i USA.
Underveis i disse studiene brøt han av, og reiste heim igjen til Sverige. Her fortsatte han teologistudiene på Lund universitet. Han ble imidlertid ikke prest, men ble ansatt som forkynner i Vestre Skånes Missionsförening tilsluttet Fosterlandsstiftelsen. Nilsson opplevde å få stå i mange vekkelser i Skåne og i 1880 fikk han spørsmål fra Bamle om å komme dit som taler. Også der ble det vekkelse, og Nilsson hadde etter det, mange taleturer til Telemark. Her fikk han kallenavnet «Svenske-Nilsson». I tillegg til Telemark, var Anders Nilsson også mye i Vestfold, ikke minst på Brunlanes, og blant samene i Nord Norge.
Svenske-Nilsson var
rosenianer og talte helst om Jesu stedfortredende lidelse. Noen syntes det ble
for ensidig. En av disse spurte derfor Svenske-Nilsson etter
et møte, om det ikke også står om gode gjerninger i Bibelen. Nilsson svarte:
Jo, men det står at de skal gjøres, ikke bare prekes. Jeg kan ikke preke gode
gjerninger. Så sa han videre idet han pekte på et hus, at der bodde en enke med
flere barn. Hun er veldig fattig og har ikke ved for vinteren. Du bør spenne
for hestene og kjøre et lass ved til henne. Og husk på at jeg har formant deg!
Anders Nilsson hadde også ei lyrisk åre. Han skrev mange sanger og var også utgiver av ei sangbok. Av hans mest kjente sanger kan nevnes: «Bli blott i sårene frelserens brud», «Vi må videre frem, her er ikke vårt hjem» og «O, åpne ditt hjerte for Jesus». Svenske-Nilsson døde i 1912, 63 år gammel.
Omvendelse og sangforfatter
I 1886, det samme året som Helen og Ole Brattekaas ble gift, sto Svenske-Nilsson i en stor vekkelse i Drangedal. Helene og Ole ble ikke frelst da. Men etter brorens død i september 1890, ble som nevnt Ole kalt av Gud. Han klarte ikke å stå imot kallet, og ble frelst i en møteserie Anders Nilsson hadde i Drangedal, antakelig høsten 1890 eller i 1891. Helene sa i ettertid at Ole ikke sa noe til henne og de andre på garden, at han var blitt frelst, «men vi så det på han». Nilsson fikk være til stor hjelp for Ole de første årene som nyfrelst.
Kanskje var det Anders Nilssons lyriske åre, som også vekket en tilsvarende hos Ole. For det gikk ikke lang tid etter at Ole ble frelst og kom til evangelisk frihet, før han begynte å skrive kristne sanger. Ofte kom disse til han, mens han gikk og arbeidet på Solberg. En av disse var den kjente sangen som er nevnt i overskriften. Nøyaktig når han skrev sangen, vites ikke. Det må ha vært en gang i 1891-92. Ole var i arbeide på garden da han plutselig fikk et vers som skildret hans tilstand overfor Gud. Han hadde ikke papir tilgjengelig. Så for ikke å glemme ut sangverset, tok han sin lille blyant opp fra lommen, gikk inn på låven og skrev ned på låveveggen følgende vers:
Ren og retfærdig,
himmelen værdig
Er jeg i Verdens Frelsere
nu;
Ordet forkynder, at mine
Synder
Kommes nu aldrig mere
ihu.
O, jeg er salig og just
fordi,
Sønnen har gjort mig
virkelig fri,
Fri fra Nøden, Dommen og
Døden
Amen. Halleluja.
Senere skrev Ole Brattekaas to vers til, og denne sangen var kanskje en av de mest brukte sangene på bedehusene i Norge på 1900-tallet. Det var flere sanger som først ble skrevet ned på låveveggen på Solberg. En annen kjent og kjær sang, skrev Ole Brattekaas i 1907, men da bodde han i Kragerø:
Vi må videre frem, her er
ikke vårt hjem
Vi er gjester på fremmede
strand
Og vårt jordisk hus snart
skal legges i grus
Vi må flytte fra skyggenes land.
Svenske-Nilsson fikk se mange av Ole Brattekaas sin sanger, og han oppfordret han til å samle dem i ei sangbok. Dette ble gjort, og i 1894 kom sangboken «Den lille sanger» fra trykkeriet. Mange av sangene i sangboken var fra Brattekaas sin hånd, men han tok også med flere sanger av andre forfattere. Det var i denne sangboken, at «Ren og rettferdig» først ble trykket.
Til Kragerø
I 1892 bestemte Helen og Ole Brattekaas seg for å flytte til Kragerø. Her hadde Ole ulike jobber som «altmuligmann». Samtidig kjent han på en indre uro. Han ville gjerne være med å dele det budskapet som hadde satt ham selv i frihet. Rundt nyttår sperret han derfor øynene opp, da han så at den kjente hvalfangeren Svend Foyn lyste ut plasser på hans nye tomåneders emissæskole i Tønsberg. Kanskje var dette Guds vei for hans liv?
Ole søkte på emissæskolen, sammen med 50 andre. Det var bare plass til 30 studenter, og Ole var en av dem som fikk plass våren 1893. 27 studenter fullførte skolen og 12. mai var det tid for høytidelig avslutningsfest. Skolestyreren het Asbjørn Knudsen. Han skulle bli en kjent skoleleder, og stiftet den første kristne folkehøgskole, Sagavoll, i Heddal ved Notodden samme året som emissærskolen ble avholdt. Svend Foyn var en viktig bidragsyter også til Sagavoll. Skolen flyttet til Gvarv i Telemark i 1914.
Predikanten A. Nielsson fra Porsgrunn holdt talen på avskjedsfesten for forkynnerspirene, og han skrev også en sang i den forbindelse på melodien til «Sions vekter hever røsten»:
Avskjedsstunden hjertet
rører,
En stemme lyder – hør – o
hører!
«Stå opp og la oss gå
herfra!»
Ut i verden skal vi
sprede
Guds ord som skaper lys
og glede
Ja, kjærlighet og salig
trøst.
Vår Hyrde følger med;
Han styrer våre fjed
Toget stanser – Vi hjemme
stå
Der skal vi få – en palme
skjønn og krone på.
Avskjedsstunden har sin
smerte
Det føles mest i brødres
hjerte,
De vet ei om de samles
mer.
Stille dog, I må ei grede
Tenk samlingen i himlens
glede
Der skilles aldri venn
fra venn
Der er ei gråt som her
O – tenk å møtes der!
Hosianna – der høres
klang
Av englesang!
Ha takk, Hr. Foyn, for denne gang!
Svend Foyn var en myndig og styrtrik forretningsmann, som også brant for utbredelsen av evangeliet. Han hadde derfor lovet at alle 27 emissærene skulle få lønn av ham i to måneder etter skoleslutt. Ole ble sendt til heimtraktene, og skulle virke i Lunde, Flaabygd, Kviteseid m.fl. I løpet av kurset gav Foyn studentene flere bøker og bilder, mens «Hr. Parmann fra P. T. Mallings bokhandel» ga hver av studentene oppbyggelsesbøker til den svimlende verdi av kr.268,15. Det ble derfor en god start på Brattekaas sin forkynnergjerning.
Emissær og sekretær i Telemark og Drammen
Etter de to månedene han reiste med lønn fra Foyn, ble han 20. september 1893 ansatt som emissær i Bamle Indremissionsselskap. Den første måneden besøkte han blant andre bedehus på Feset, Nyhus, Brevik, Stathelle. I tillegg til møter, var han også ofte på syke- og husbesøk. I rapporten fra møtene heter det at oppmøtet hadde vært godt og at «Herrens nærværelse og velsignelse spores blant oss».
I 1894 fikk han ansettelse i Langesundsfjordens Indremissionsselskap. Her fikk han snart stor tillit, og hans ledernådegave fikk også utfolde seg. Han ble ofte valgt til ordstyrer på kretsmøter og andre storsamlinger. Hans virkefelt var i Langesundsfjorden, men han hadde også turer til andre deler av landet. Da representerte han Landsindremisjonen. Han var blant annet en tur til Nordmøre og Trøndelag høsten 1899.
I 1900 fikk han nytt kall som reisesekretær i Drammen krets av Indremisjonen. Han og Helene ble boende i Kragerø, men mesteparten av reisevirksomheten var i Buskerud. Slik ble det også da han i januar 1903 gikk over til Drammen krets av Det Norske Misjonsselskap. Selv om han nå var forkynner for NMS, hadde han fortsatt stor tillit blant Indremisjonsfolket. Han ble valgt inn i hovedstyret for Langesundsfjorden Indremisjon, og satt i dette vervet til sin død. Han var også den sentrale i komiteen som utarbeidet Langesundsfjorden Indremisjon sin sangbok «Evangelietoner», som kom ut i 1906.
Mens han var forkynner i NMS, engasjerte han seg også aktivt i kirkemøter og debatter. Da Menighetsfakultet ble stiftet, ble han valgt inn i skolens første forstanderskap. Han var initiativtaker til «Lekmennenes broderring» for Telemark, da denne ble stiftet i 1902. Han ble også brukt som foredragsholder på flere store profilerende samlinger. Blant annet var han taler sammen med blant andre Johannes Brandtzæg, Ole Hallesby, Johs. Johnson, Andreas Lavik, Bernt Lindeland og Henrik Seyffarth, på det andre Lillehammermøtet som ble arrangert 26.-29. august 1913.
Ole Brattekaas var en stillferdig og rolig mann, som veide sine ord vel. Men han kunne også være myndig. En gang det var et stormøte i Brevik, hadde biskop Torkildsen hadde et innlegg. Etter dette reiste Ole seg og motsa biskopen, noe som på den tid var uhørt av en lekmann. Han var en dreven debattant og den fødte leder. Han hadde en god evne til å komme fram med sine synspunkt uten å støte og såre sine motstandere.
I tillegg til all møtevirksomheten, var han også en flittig forfatter. Han skrev mange artikler og andakter i ulike blader og aviser, og gav ut minst seks bøker og hefter i tillegg til tre egne sangbøker. Se litteraturlisten for boktitler. Som om ikke dette var nok, gav han også ut et kristent blad, «Mellom venner», fra 1908 til sin død. Etter hans bortgang gikk bladet inn i Indremisjonsselskapets blad, «For fattig og rik».
Som vi forstår, var Helene derfor mye alene. Hun hadde lang erfaring med ensomhet, forsakelse og fattigdom. Hun overlevde Ole med over 30 år. De siste ti årene var hun sengeliggende, og bodde hos sin fosterdatter i Bøle ved Skien. Helene døde i 1947, 90 år gammel.
Tidlig heimlov
I 1914 fikk Ole Brattekaas misjonsfolket med seg på å dele Drammen krets av NMS. Det ble da opprettet en egen Skien krets, hvor Brattekaas ble kretssekretær. Han og Helene flyttet da fra Kragerø til Skien. Ole fikk da være mere heime, selv om det også da ble mye reising rundt om i Telemark.
15. oktober 1916 var Ole taler på en basar på Næs foreningssal i Gvarv. Han talte som vanlig varmt og godt om de sentrale evangeliske sannheter. Etter basaren fulgte han vertsfolket heim til huset hvor han skulle overnatte. Her kom samtalen snart inn på både basaren som hadde vært tidligere på dagen og på viktigheten av å drive hedningemisjon. Da klokka passerte 20.30 falt plutselig hode hans bakover i sofaen og han mistet bevisstheten. Lege ble umiddelbart tilkalt, men han kunne bare konstatere at Ole Brattekaas hadde fått en hjertelammelse og døde momentant. Han hadde flere ganger sagt til sine venner at han var redd for å dø, og forklarte det med at han hadde så mange venner han var redd for å forlate. Nå fikk han flytte til himmelen uten noe langt og smertefullt sykeleie. Han ble kun 53 år gammel, men hans vitnesbyrd gjennom sangene, lyder enda.
Vi må ferdige stå,
brudekransen ha på
Og med olje i lampe og
kar
Snart så lyder det bud:
Du skal møte din Gud
Du skal se ham som
sonoffer var.
Kilder
Arthur Nilsson: Anders Nilsson (1988)
Gunnar Opheim: Meir frå
bygda. Flåbygd og Lunde (1994)
Gunnar Opheim: Nokre
ætter i Lunde (1986)
H. J. Haffner: Norsk
bokfortegnelse 1901-1910 (1912)
John G. Steane: Fra
Indremisjonsarbeidet i Telemark (1935)
John Nome: Brytningstid
(1958)
Jørgen Grave: I fedrenes
spor. (1966)
Lars Aanestad: Kristenliv sang og musikk (1965)
Norske gardsbruk Telemark
(1955)
Ola Rudvin: Indremisjonsselskapets historie (1970)
Olav Sannes: Drangedal
med Tørdal (1924)
Olav Stranna: Lunde herad
med Flaabygd (1921)
Ole Brattekaas: Den lille
sanger (1894)
Ole Brattekaas: Alt i
Kristus. Oppbyggelige taler (1900)
Ole Brattekaas: Fredshilsen.
Sangbok (1901)
Ole Brattekaas: For
ungdommen (1902)
Ole Brattekaas: Om den
nye Evangelieforkyndelse (1903)
Ole Brattekaas: Fredspagten
(1904)
Ole Brattekaas: Hvad skal
vi gjøre? (1904)
Ole Brattekaas: Lidt fra
Vingaarden (1906)
Ole Brattekaas: Nye sange
(1907)
Tobias Salmelid: Lundes
sang- og salmeleksikon (1997)
Toralf Gjone: Solum bygds
historie (1965)
Tormod Hægeland:
Evangelisk luthersk dissens (1976)
Harald Stene Dehlin: Han
som skrev de seks sangene. Fast Grunn nr.1 1950
Krigsropet 1963 og 1976
Luthersk Kirketidende
1913
Norsk Missionstidende
1905-1916
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Digitalarkivet.no
