Ove Sandvik

søndag 16. desember 2018

Tore Tungland - et langt liv som forkynner

Tore Tungland (foto Dagen)

Tore Tungland begynte som forkynner som 19-åring. Han fortsatte som forkynner og leder i Misjonssambandet til helsa satte en stopper, i høy alder.

- NLM Jørpeland 1905-2005. Artikkel 13 -

Tore Tungland vokste opp på et småbruk på Tungland på Jørpeland. Mesteparten av sitt voksne liv bodde han i Stavanger, men hadde også noen år på Østlandet. Hele sitt voksne liv var han tilknyttet Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Han var aktiv i misjonslaget på Jørpeland når han bodde i bygda. Ellers var han mye brukt både som taler og rådgiver.

Tore Tungland

Røtter fra Tungland og Fjelde

Tungland er noen garder sør på Jørpeland. Mot vest grenser de til sjøen, i øst ruver Tunglandsfjellet 388 meter over havet, i nord går grensa mot Jørpeland ved Tunglandselva og i sør innløpet til Botsfjorden. Fra gammelt av var det to bruk på Tungland, men i 1840-årene ble det ene av disse bruka (br.6) delt opp i flere små.

Et av disse nye bruka fikk bruksnummer 10. Det ble utskilt og solgt fra hovedbruket i 1846. De første eierne drev bruket i tre år, før Berta og Bjørn Larsen fikk kjøpe garden i 1849. Bjørn vokste opp i Grimsli, en liten husmannsplass i Jørpelandsheia. Besteforeldrene hans kom sammen med tre andre par over heia helt fra Numedal og Sigdal i Buskerud. Berta vokste opp på en gard på Tungland, kalt Voll. Sønnen til Berta og Bjørn, Lars, overtok garden og giftet seg med søskenbarnet sitt fra Voll, som også het Berta.

Garden hvor Tore Tungland vokste opp, midt på bildet ut mot sjøen.

Det hvite huset helt ved sjøkanten er huset til Tores

besteforeldre Eli og Tore Fjelde. Helt til venstre, midt på bildet

sees huset som Marta og Tore bygde. (foto widerøe)

Berta og Lars overlot garden til sønnen Rasmus, som ble født i 1883. Rasmus ble gift i 1905 med Malene Toresdatter Fjelde. De ble foreldre til Tore Tungland. Rasmus overtok garden etter foreldrene i 1920. Før det arbeidet han på garden sammen med faren, drev fiske og hadde andre strøjobber. Da Stålverket startet på Jørpeland i 1912, fikk Rasmus jobb der. Da han overtok garden, fortsatte han med fiske som tilleggsnæring. Han drev også et eget lite verksted, hvor han laget stiger.

Kona, Malene, helst kalt Mallin, vokste opp på Øvre Fjelde på Jørpeland. Foreldrene var Eli og Tore «Flåden» Fjelde. (Disse er behørig omtalt på slektsbloggen min). Samme året som Malene og Rasmus overtok garden, fikk Malene sine foreldre kjøpe ei tomt av dem, ved sjøen. Her bygde de et hus med to leiligheter. Eli og Tore og deres yngste sønn Sigurd Teodor flyttet inn i 1. etasje, mens sønnen Tomas og kona Inga (mine besteforeldre) bodde i 2. etasje. Eli og Tore var aktive kristne.

I 1905 kom predikanten Andreas Kvinlaug til å komme til Jørpeland. Han reiste for Kinamisjonen (NLM), som ikke hadde egen forening på Jørpeland da. Det ble en stor vekkelse under møtene ved Kvinlaug, og i forlengelsen av den ble det startet kvinneforening for Kinanisjonen på Jørpeland. Under denne vekkelsen ble Malene frelst, og Rasmus ble vakt. Han ble frelst like etter at vekkelsen var over.

Tore sin far, Rasmus Larsen Tungland

Oppvekst på Tungland

Det ble derfor en kristen heim som ble stiftet i 1905 av Malene og Rasmus Larsen Tungland. Rasmus ble snart en av lederne i Kinamisjonen og hadde ansvaret for de frie nattverdmøtene da de kom i gang. Rasmus var veldig radikal i sitt kirkesyn og hadde et anstrengt forhold til Den norske kirke (DnK). Noen av barna ble hjemmedøpt og til sin begravelse ville han ikke ha jordpåkastelse. Det ble fleipet med at det var forskjell på Kinamisjonsfolket sør og nord for Tunglandselva. På sørsiden var de mer radikale i forhold til DnK og mer pietistiske. Rasmus var absolutt en av disse siste. Han holdt en periode den kristne avisa Dagen, men sa den opp fordi den var for «kirkelig». Rasmus var ellers engasjert i lokalpolitikken, og satt flere perioder i kommunestyret i Strand.

Ungdommer fra Tungland, alle med Tungland som etternavn.

F.v. Olaf O., Ingolf, Knut, Hilmar, Tore og Lars

Malene og Rasmus fikk sitt første barn i 1906. Han fikk navnet Lars etter farfar. I 1909 kom Bertha (gift Langeland), Tore ble født 16. februar 1912 og oppkalt etter morfar. Deretter kom Elly (gift Jøssang) i 1915, Gerda (gift Heggheim) i 1918, Signe (gift Jøssang) i 1920, Bertinius (kalt Bert) i 1923 og til slutt Josef i 1928.

Tore Tungland si mor, Malene bak til venstre. Misjonskvinner fra Jørpeland

på tur på preikestolhutta på 1960-tallet.

Mi mormor og Tores tante nummer tre fra høyre.

Tore ble døpt 4. april 1912, av presten. Faddere var besteforeldrene Eli og Tore Fjelde, Rasmus Voll Tungland (Rasmus sitt søskenbarn og Tore sin vordende svigerfar) og moster Talette Fjelde (senere gift Dalane). Skolen var på Fjelde, så det var 2-3 kilometer å gå hver vei.

I hjemmet på Tungland kom misjonsbladet «Kineseren» (nå Utsyn) fast i postkassen. I tillegg hadde foreldrene en misjonskalender, som satte varige inntrykk hos Tore. På denne kalenderen var det bilder av fattige kinesere og kinesiske røvere som var fanget og satt i lenker. Det var også bilder av kvinner med bundne føtter. Tore tenkte flere ganger at han måtte hjelpe disse stakkars folkene, så snart han kunne!

Da Tore var 17 år gammel, skjedde en omveltning i livet hans. Det året brøt det ut en vekkelse på bedehuset. Taler var Olaus Østebø fra Talgje fra NLM. Tore var en av dem som ble frelst i denne vekkelsen. Etter det var han fast på møtene, selv om det på den tid var få ungdommer som gikk på bedehuset. Han var den eneste gutten, men han trivdes godt sammen med de eldre. De gamle vennene hans kalte han etter omvendelsen for «Tunglandspresten». Da han ble frelst, begynte han å lese kristen oppbyggelseslitteratur. Rosenius sine samlede verker på svensk ble mye lest, men også bøker av blant andre Ludvig Hope og Martin Luther.

Tungland 1895. Tore Tungland sitt hjem bak til høyre (foto Greve)

Fra Tryggheim til forkynnervirksomhet

Skoleåret 1930-31 gikk Tore på Tryggheim ungdomsskole på Nærbø. Det ble et år med både menneskelig og åndelig oppvåkning. Her ble også kallet til misjon vakt i ungdommen. Han var usikker på om han skulle være i Norge eller reise ut som misjonær, og vurderte derfor å søke både på lærerskole og på Fjellhaug misjonsskole. Før han kom så langt at han fikk søkt, fikk han et brev med kall fra Stavanger krets NLM om å begynne som forkynner, mest med sikte på å nå ungdommen.

Tore fortalte senere at dette var et meget vanskelig brev å få. Et brev som han på samme tid satte pris på og som han ønsket ikke skulle ha kommet. Gjennom andre fikk han høre at en kjent leder skulle ha sagt at han syntes Tore var for ung til å reise som forkynner. Da ble det enda vanskeligere for han. Han var nemlig enig med ham. Og i tillegg kjente han seg uverdig, udugelig og nervøs for denne oppgaven. Det stemte heller ikke med hans egne planer. Men var dette Guds vilje? spurte Tore. Det ble en vanskelig og kampfull tid, for en ung gutt. En dag måtte han gi et svar. Han la seg på kne med en åpen bibel og leste Luk 19,29 ff, om Jesus som hadde bruk for eselfolen for å ri inn i Jerusalem palmesøndag. Det ble løsningen for han. Jesus kunne bruke en ung eselfole som ingen hadde sittet på! Noe så merkelig. Da kunne han bruke hvem han kaller, i sin tjeneste. Tore var da 19 år gammel.

Jørpeland gamle bedehus. (Langeland kapell)

Den første turen han hadde som nyansatt forkynner var til Ræge og Dysjaland bedehus på Sola. Han var da sammen med Olaus Østebø, som var Guds redskap da Tore ble frelst. Den første tiden skulle Tore for det meste delta med vitnesbyrd og sang. Det brøt ut vekkelse på Sola, og mange tok imot Jesus som sin frelser. Etter ei tid gikk Tore tom, og ønsket å reise heim. Han fikk en lang samtale med Østebø, som varte langt ut over natten. -Vekkelsen vil fortsette uten meg, sukket Tore. Østebø svarte ikke på det. Kort tid etter var Tore klar til å reise hjem, men da ble det liv i Olaus Østebø. Han slo neven i bordet og sa at om Tore reiste heim nå, ville det gå han evig galt! Tore skvatt til, men valgte å følge den gamles oppfordring om å fortsette. Dette var han glad for i ettertid.

Etter et par års reisevirksomhet, kjente Tore behov for å studere Bibelen litt grundigere. Han fikk derfor permisjon for å ta et vinterkurs på Fjellhaug bibelskole. Etter dette kurset gav en av lærerne på Fjellhaug, Øivind Andersen, Tore denne attesten: «Det er en gnist i ham som Gud har gitt ham. Tungland har en merkelig evne til å klarlegge skriftens tanke. Han kan også rive falske trøstegrunner fra folk og vise dem til Kristus. Hvis Gud får stelle med ham, tror jeg han vil bli en dyktig arbeider.»

Tore Tunglands barndomshjem i forgrunnen.

Martas hjem skimtes bak til venstre. (widerøe)

Stiftet familie på Østlandet

Etter kurset på Fjellhaug, reiste Tore tilbake til Jørpeland og fortsatte som forkynner i Stavanger krets. Men allerede i 1935 fikk han et kall fra Oslo krets om å bli forkynner der, og Tore svarte ja. Dermed gikk turen tilbake til Østlandet og forkynnervirksomhet i Oslo, Akershus og Østfold. Her fikk han stå i flere store vekkelser, blant annet i Tune, Øyemark, Jaren og Hurdal. Han var ansatt i Oslo krets fram til 1940, og fortsatte i de neste to årene som forkynner for hovedstyret. Det betydde reiser rundt om i hele landet.

Før han reiste til Oslo, hadde Tore blitt kjæreste med ei nabojente fra Tungland. Den utkårede het Marta Gurina Voll Tungland og var ett år yngre enn Tore. Marta var datter til Kjersti og Rasmus Voll Tungland, og hun var Tore sin tremenning. Også hun vokste opp i en kristen heim. Marta og Tore ble gift i 1936 og fikk sitt første barn i 1938. Han fikk navnet Ragnar. Senere fikk de tre døtre, Astrid i 1941, Marit Ranveig i 1943 og Turid Kristine i 1949.

F.v. Josef Tungland, Tore Tungland og Alf Sandvik

Første ungdomssekretær

Hjemme i Rogaland var det mange som ikke var glad for at Tore flyttet til Østlandet. De ville ha han som arbeider i Stavanger krets. I tiden fra 1930 og framover var det et stadig tema i NLM om det burde satses på et eget ungdomsarbeid, eller om ungdommen kun skulle være sammen med de eldre. Tanken om et eget ungdomsarbeid vant fram, og i 1942 bestemt kretsstyret i Stavanger krets seg for å kalle kretsens første ungdomssekretær. Valg av person var enkelt. Dette var en god anledning til å få Tore Tungland heim igjen.

Tore og familien svart ja på kallet og flyttet tilbake til Rogaland. Her fikk han ansvaret for å fremme barne- og ungdomsarbeidet i kretsen. Han reiste også som vanlig forkynner, og i 1943 fikk han oppleve en stor vekkelse på Mosterøy. Den ble i ettertid kalt for «Tunglandsvekkelsen». I 1944 var han to uker i Bergen sammen med Arne Aano. Aano ble bare ei uke, fordi faren hans ble alvorlig syk. Arne Aano og Tore Tungland skulle i årene framover ha mange møter i lag. Aano var en typisk vekkelsespredikant. Mange ganger tilkalte han Tore mot slutten av vekkelsesaksjonene, for at Tore skulle forkynne et frigjørende budskap til de nyfrelste. Det var ikke Aano si nådegave.

Med en stadig økende familie, så Martha og Tore behov for å få seg et eget hus. Det var da helt naturlig å tenke på Tungland. Tore var knyttet til heimplassen, og hadde stor tillit blant flokken på bedehuset. Da første 17.mai fest på Jørpeland etter krigen skulle planlegges (1945), var det naturlig å spørre Tore om å være taler. Tore fikk skille ut ei stor tomt fra hjemmegardens nordlige hjørne, og et romslig hus sto ferdig i 1948. Tomta fikk navnet «Fredtun» og ble bruksnummer 69.

Martha og Tores hjem på Jørpeland, til høyre. (widerøe)

Fire år i Skien krets

I 1950 brøt det ut vekkelse i Salem byforsamling i Stavanger. Talere var Olav Hovda og Tore Tungland. Ellers fortsatte han som ungdomssekretær fram til 1952. Da kom det et nytt kall til Tore. I Skien krets, som besto av Telemark og deler av Aust Agder, trengtes ny kretssekretær og Tore Tungland sto på ønskelista. Tore svarte ja, og dermed ble det nok en gang oppbrudd for familien. Denne gang bosatte de seg i Skien.

Perioden i Skien krets ble på fire år. En av de viktige sakene Tore var med på disse årene, var å få i gang en skole i Telemark. Tore var med i komiteen som arbeidet for å få i gang denne skolen. I Kviteseid var det en gammel folkehøyskole som var til salgs, og valget falt på denne. Skolen fikk navnet Kvitsund og ble overtatt av NLM i 1955. Tore var også aktivt med i prosessen for å skaffe de første lærerne til skolen.

Tore Tungland t.h. (Foto Dagen 04.07.1955)

Lang periode som kretssekretær i Stavanger

Våren 1956 døde kretssekretæren i Stavanger, Tore Botnen. Det var stor enighet i kretsstyret at Tore Tungland var rette mann for å overta som leder i NLMs største krets. Igjen svarte Tungland ja på kallet og familien brøt opp fra Skien, og slo seg ned på Jørpeland, senere i misjonens bolig i Haukeligata 28 på Storhaug i Stavanger. Huset på Tungland overtok sønnen Ragnar noen år senere. Etter noen år på Storhaug, bygde Tore sitt eget hus i Eikebergveien 4 på Kristianlyst. Her ble han om Marta boende resten av livet.

Arbeidet som kretssekretær var arbeidskrevende, og Tore var stadig på farten. Som daglig leder av et omfattende arbeid, krevde kontoret mye tid. Reiseruter for forkynnere skulle legges. Ansatte skulle følges opp, og nye ansettes. Det var også mange styrer og komiteverv som skulle fylles. I tillegg var det forventet at kretssekretæren var mye ute blant fotfolket og forkynte Guds ord. Da Marta og Tore hadde vært gift i 40 år i 1976, regnet de ut at Tore hadde vært på reise minst halvparten av dagene.

Tore fikk mange år som kretssekretær i Stavanger. Han fortsatte i stillingen fram til 1973. Da var han passert 60 år. De siste årene før han ble pensjonist var han forkynner for hovedstyret, og reiste dermed som forkynner i hele landet.

Nestformann i hovedstyret. Tore Tungland nr. tre fra høyre

18 år i hovedstyret, seks som formann

Tore Tungland hadde ei utpreget hyrdenådegave som ble lagt merke til og satt pris på i organisasjonen. I 1961 ble han satt opp som kandidat til NLMs hovedstyre, og ble valgt inn som fast medlem. I 1967 ble han gjenvalgt og ble da nestformann i styret. Han ble gjenvalgt for en tredje periode i 1973, og da ble han også valgt til hovedstyrets formann. Han var formann fram til han gikk ut av styret i 1979. Da ble for øvrig broren hans, Josef, valgt inn i hovedstyret, og ble formann etter Tore.

Vervet som medlem i hovedstyret innebar at det ble noen utenlandsturer for å besøke misjonsarbeidet. I 1968 reiste Tore og kommende generalsekretær Birger Breivik til Etiopia og Tanzania. I Etiopia var de med på innvielse av et nytt hospital i Sidamo. Innvielsen ble foretatt av selveste keiser Haile Selassie. I 1973 reiste de samme to på besøksreise til Japan, Hong Kong, Taiwan og Indonesia.

Perioden 1960-1980 var en vekstperiode i NLM. Mange nye misjonærer og forkynnere ble ansatt. Leirsteder ble bygget over hele landet. I Stavanger kom Utsyn på Finnøy og Tonstadli i Sirdal i Tore sin periode som kretssekretær. Tore ledet arbeidet med stø hånd. Han var mild av natur, men kunne også være bestemt. Når saker ble drøftet, var han ofte stille den første delen av behandlingen, men kom gjerne med en forløsende konklusjon mot slutten. Han vår høyt respektert, også av dem som var uenig med han i sak.

Tidlig i ungdommen fikk Tore Tungland et råd av misjonshøvdingen Br. P. Mugaas. Tore var usikker på veien videre i misjonen og spurte om råd. Mugaas svarte da: «Du har gitt misjonen ditt liv, og så skal du la misjonen styre!» Dette råde ble retningsgivende for Tore Tungland resten av livet.

F.v. Egil Grandhagen, Tore Tungland, Birger Breivik og Gudmund Vinskei.

(Aftenbladet 30. juni 1979)

Profilert leder

Som hovedstyremedlem og kretssekretær måttet Tore ofte holde profilerende foredrag og skrive veiledning i ulike blader og aviser. Han var preget av farens radikale lekmannssyn, men gikk ikke så langt som faren i kirkesynet. Han var helt på linje med Ludvig Hope at NLM skulle være «i kirken, men ikke under kirken.»

Tore delte nok også en utbredt skepsis til at det skulle være for mange teologer i misjonen. Disse var oftest lærere og manglet vekkelsens gnist. Han var også redd for at teologenes autoritet skulle hindre nådegavene. Han sa det slik på sine eldre dager: «Me er ikkje redde teologane, men me er redde for at nådegåvene Gud har valt seg ut skal skuvast til sides.»

Da han ble valgt til formann i hovedstyret, ble han intervjuet av Stavanger Aftenblad. Han ble da spurt om NLMs forhold til statskirken, og svarte godt i tråd med Hopes syn, sitert over. Intervjueren spurte så om hva Tore trodde ville skje hvis statskirken ble løst fra staten og ble ei fri folkekirke. Svaret han da gav er interessant: «Skulle det skje, lat oss seie om 20 år, at kyrkja blir skilt fra staten, trur eg Misjonssambandet, og fleire organisasjonar med, vil få si eiga kyrkje. Det er mitt personlege syn – utan at eg dermed seier at det er Misjonssambandet sitt.»

Martha og Tore Tungland (Foto Dagen)

Det var imidlertid ikke kirketenkning som opptok Tore Tungland mest, men det var forkynnelsen av Guds ord. Tore selv var også først og fremst forkynner. Odd Dubland siterte en gang fra en tale Tore hold i godt voksen alder: «Eg vågar ikkje slutta som forkynnar, for då kan eg kom bort frå Gud.» Johannes Kvalheim, rektor på Tryggheim og venn av Tore, karakteriserte Tore på denne måten: «Han fór så stille, men vart myndig på talarstolen. For meg var han den beste rådgjever.»

Tungland var opptatt av at forkynnerne måtte forkynne til vekkelse og frigjørelse. Forkynn synd og nåde, formante han ofte. Han var også opptatt av at forkynnelsen måtte gi trøst til trette kristne. Det er derfor neppe tilfeldig at andaktsboka han gav ut, fikk tittelen «Trøysta mitt folk». Den andre boka han gav ut, var betraktinger over påskens budskap. Tittelen var «Ved foten av korset» Til forkynnerne kunne han si at det som forkynnes det skjer, og det som ikke forkynnes, skjer ikke. Har du noe godt å si om Jesus, vil alltid noen høre på deg!

Jeg var en gang sammen med Tore Tungland på et møte. I bilen på veien heim kom han med et hjertesukk som har fulgt meg siden. Han som hadde åpningshilsen på møtet hadde kommet med anklager og formaninger til forsamlingen. Tore var litt oppgitt av det han hadde hørt og kom med følgende hjertesukk: «Det er så lett å trykke misjonsfolket ned. Tenk om vi heller kunne oppmuntre hverandre å si noe godt om Jesus.»

Josef avløser Tore som hovedstyreformann

Dagen 3. juli 1979

Han hadde også noen formaninger å gi til sine forkynnende brødre og søstre. De måtte være på vakt mot «oppdagelseskristendom». Den er ofte uklar, hevdet han. Vekkelsen derimot, skaper et bevisst og avgjort kristenliv. Så kunne han legge til: Husk at det ikke er budbæreren som skal være stor, men budskapet.

Det var viktig for Tore Tungland at forkynnerne var åpne for åndens ledelse, også – og ikke minst – på talerstolen. Han fortalte om en opplevelse han selv hadde hatt om dette: «Ein kveld hadde vi møte i eit privathus. Eg hadde førebudd meg så godt eg kunne på vanleg måte. Teksten var om kongesonen sitt bryllup. Då kom Guds Ande på ein særleg måte. Det kan ikkje forklarast. Det var som om det ikkje var eg som talte. Folk var fjetra, dei lo og gråt. Ein kom og sa han skulle ha ropa «Halleluja!». Eg meiner bedehusforkynnarane opplever mange slik stunder som dette. Og kva trur me det var? Jau, det var Den Heilage Ande som styrde! Slike mektige møte fekk eg sitja på mange gonger i unge år».

I et intervju ble han bedt om å svare på kva han fryktet mest med tanke på misjonens framtid. Han svarte blant annet: «Det jeg frykter aller mest er at vi ikke klarer å holde en klar og avgjort forkynnelse. Misjonen har ikke livsgrunnlag uten en klar forkynnelse av synd og nåde, så folk blir syndere ved Guds lov og utløst ved evangeliet.»

Fra en festkveld på Fjelltun bibelskole, skoleåret 1979-80

Tore Tungland assisterer Edvard Helland som barberer. de som får gjennomgå

er f.v. Reidar Eriksen, Erik Kjebekk, Roar Langerud og Johannes Eiken

Siste år

Tore Tungland fortsatte å forkynne Guds ord også etter at han ble pensjonist. Han hadde også noe undervisning på Fjelltun bibelskole. Da jeg var elev der i 1979-80, underviste Tore i Romerbrevet. Undervisningens beste stunder var nok når han gjorde som Ludvig Hope hadde gjort i Tore sin klasse på Fjellhaug. Han fortalte at det hendte Hope sa til elevene at nå legger vi vekk læreboka, for nå vil jeg forkynne for dere. Disse timene var best for Tore, og slik var det nok for oss elever på Fjelltun også.

Aftenbladet 21.04.1997

Tore ble også brukt noe i misjonens nærradio «Nytt Liv Media», som ble startet på begynnelsen av 1980 tallet. Det var både andakter og samtaleprogram. Etter hvert ble helsa svekket, og det ble mindre krefter til å reise med Guds ord. 19. april 1997 sovnet han stille inn, 85 år gammel.

Kilder

Halvor Langeland: Med Kvitsund i 10 år

Utsyn: De roper

Sigurd Lunde: Legemisjonæren personlig. Magnus Tausjø

Johannes Torvaldsen: Kristenliv i Østfold og Akershus

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland

Odd Dubland: Mellom palett og preikestol

Trygve Bjerkrheim: Fjellhaug 50 år

Jan Alsvik: Strand bygdebok

Jan Alsvik: Folk i Strand

Erik Kjebekk: Misjon i 100 år

I livsens vår. Tryggheim 75 år

Tore Tungland: Ved foten av korset

Tore Tungland: Trøyst mitt folk

Egil Sjaastad: Vi forkynner Kristus

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind

Dagen.no

Aftenbladet.no

Utsyn
NLMs årbøker

nb.no
digitalarkivet.no

onsdag 12. desember 2018

Mange møter – lite vekkelse

F:v. Josef Tungland, Tore Tungland og Alf Sandvik

Tiåret 1961-1970 var preget av omfattende møtevirksomhet for NLM. I årsmeldingen meldes ofte at misjonsfolket lengter etter at folk skal bli frelst.

- NLM Jørpeland 1905-2005. Artikkel 12 -

I denne artikkelen vil vi se litt på noe av hva styret for NLM sin protokoll, forteller om møtevirksomheten.

Avskjed- og velkomstfester

Det er en lang og god tradisjon at det blir arrangert fest for misjonærene når de reiser ut, og når de kommer heim. Det var mange slik fester i denne perioden. Sommeren 1961 var Lars Jøssang og familien klar for ny utreise til Japan. Misjonsfolket stilt opp og laget til avskjedsfest midt på sommeren, nærmere bestemt 8. juli.

Tre år senere kom Lars sin bror, Jon Jøssang heim fra Tanzania. Da ble det selvsagt ny fest på bedehuset. Sommeren 1965 kom Lars og familien heim igjen, og da ble det fest i midten av august. Alf Sandvik kom også heim sommeren 1965, men siden han bodde på Voss, fikk de ikke til noen velkomstfest for han og familien. 31. juli 1966 var det imidlertid avskjedsfest for Alf og familien. Da var de klar for en ny periode på Taiwan.

Å arrangere misjonsfest på selveste nyttårsaften, hører vel til sjeldenheten. Det skjedde imidlertid på Jørpeland bedehus 31. desember 1966. Da var Jon Jøssang klar for en ny tur til Afrika og familien var på besøk hos slekta på Jørpeland. Broder Lars fikk sin avskjedsfest i januar 1967.

Jorunn Nordbø ble den første kvinnelige misjonær for NLM fra Jørpeland

I 1968 var en ny misjonær fra Jørpeland klar for utreise. Det var Jorunn Nordbø, datter til Rannveig og Rasmus Nordbø. Mer om henne i en senere artikkel. 24. august var det avskjedsfest for henne på bedehuset. Lars Jøssang hadde flere kortere perioder i Japan i dette tidsrommet. I august 1969 arrangerte misjonslaget velkomstfest for han. I oktober 1970 ble det også arrangert velkomstfest for Magnus Tausjø fra Tau.

Stor møtevirksomhet

Det var stor møtevirksomhet på Langeland kapell på 1960-tallet. Det var 6-7 organisasjonen som hadde sine møter, så det var ikke lange opphold mellom møtene i perioden mellom 1. september og påske. Det var derimot heller rolig på sommerhalvåret. For å få et glimt av hvilke møter som ble arrangert av NLM, skal vi se litt på virksomheten i 1965 og 1970:

Odd Dubland var ofte på Jørpeland på 1960-tallet

1965: Møteserier: 6.-24.1 ved Odd Dubland og Oskar Stakkeland. Her meldes at noen ble frelst. 20.-21.2 ved Trygve Veggeland. 3.-8.3 ved Klomstein og Årsland. September ved Alfred Lien og Keld Hoelgaard. 12.-18.10 ved Lars Halle og 20.-26.10 ved Jørgen Narvestad. Til sammen åtte møteuker.

Enkeltmøter:17.1 Noreamøte ved Åge Nevland og Randulf Saunes. Påsken: Karl Sletthei og Peder Thorsen. 13.5: Masaki fra Japan og Erik Grasmo. 17.5: Thorvald Heggdal og Sven Skretting. 15.8: Lars Jøssang. 3.10: Tore Steinsland. 6.12: Lars Jøssang. 18.12: Kaspar Vatland.

1970: Møteserier: 6.-18.1 ved August Larsen, Kjell Trodahl, Frode Steen og Torbjørg Eie

25.2-8.3 ved Olav Hovda. 2.-6.9 ved Magnus Solberg og Søren Wiik (lørdag). 6.-11.10 ved Odd Dubland og Tore Tungland (11.10). Til sammen seks uker.

Enkeltmøter: Påsken: Odd Dubland og Sverre Østebø. 17.5: Sverre Østebø. 30.5: Sverre Østebø. 14.6: Terje Thorsen. 2.8: Peder Thorsen. 23.8: Lars Jøssang og Thorleif Odden

29.8: Asfav Kelbera og Kristoffer Hetland. 13.10: Erling Ekroll. 18.10: Velkomst for Magnus Tausjø. 19.12: Årsmøtet. Vitnemøte. Peder Thorsen skulle vert med, men ble forhindret.

I tillegg til disse møtene ble det arrangert misjonsmøter, bønnemøter, nattverdmøter og foreningsmøter.

Jørpeland Kristelig Ungdomsforening

Ungdomsforeningen på bedehuset sto ikke tilsluttet noen misjonsorganisasjon. I 1962 søkte de organisasjonene om å få tildelt noen flere dager for å øke møtevirksomheten. Det ble tillyst samrådingsmøtet. To år sener er det protokollført i NLMs protokoll at de ber Ungdomsforeningen ta ansvar for den første møteuka i februar, hvor Jesper Krogedal denne gang var oppsatt som taler.

Kjersti Voll Tungland var med å stifte Jørpeland eldre kvinneforening NLM

i 1905. Hun var formann i mange år. Her sammen med mannen Rasmus.

Smådrypp

Ellers tar vi med fra protokollen for denne perioden at noen ble frelst i en møteserie i februar 1966 og flere kom med i en forlenget møteserie ved Arne Aano og Torbjørn Lending i januar-mars 1967.

NLMs kretsstyre ønsket å opprette barnehager. De spurte styret på Jørpeland i 1969 om Gry kunne være aktuelt til et slikt formål. Styret var positive og oppnevnte et styre for barnehagen med Tore Fjelde som formann. Dette tiltaket må ha strandet, for det er ikke omtalte sener i protokollen.

I 1969 vedtok styret å oppnevne ei egen ungdomsnemnd. Denne besto av Samuel Norland (form.), Ellen Fjelde, Åse Jøssang, Arne Mansåker og Osvald Korsvik.

27. mai 1961 arrangerte den Yngre kvinneforeningen 25 års jubileumsfest. Samme året døde Kjersti Voll Tungland som hadde vært med å starte den Eldre kvinneforening i 1905 og som hadde vært formann i denne foreningen i veldig mange år.

Kilder

Protokoll Jørpeland misjonslag NLM

Jan Alsvik: Folk i Strand

søndag 9. desember 2018

Alf Sandvik - med kall til Taiwan

Den første dåp på Ilan

Lars og Jon Jøssang var de første misjonærene for NLM fra Jørpeland. Den neste som reiste ut var Alf Sandvik. Han vokste opp i Vågen og fikk mange år sammen med familien på Taiwan.

- NLM Jørpeland 1905-2005. Artikkel 11 -

Alf Sandvik var yngste bror til min far. Han og kona Marta reiste ut til Formosa, som senere fikk navnet Taiwan, i 1960, samme året som jeg ble født. Det var derfor lite kontakt vi hadde med onkel og tante og barna deres i oppveksten. Men for meg personlig og mitt misjonskall, har det betydd mye å ha nær familie som misjonærer.

Med jevne mellomrom kom det noen brev fra Taiwan. Her ble det fortalt om både smått og stort fra familien og ikke minst fra misjonsarbeidet de sto i. Jeg vil i denne artikkelen gi en kort oversikt over deres tjeneste på Taiwan, bl.a. gjennom sitat fra noen av disse brevene Marta og Alf skrev til mine foreldre.

Alf Sandvik sine foreldre Olava (f.Tengesdal) og Lars Sandvik

Misjonssambandet på Taiwan

Norsk Luthersk Misjonssamband(NLM) ble startet i 1892. Noen kristne kvinner i Bergen hadde fått et kall til å nå kineserne med evangeliet. Det var derfor i Kina NLM hadde sitt misjonsarbeid, fram til Mao stengte grensene for utenlandske misjonærer i 1948. Et annet resultat av kommunistenes maktovertakelse i Kina, var at mange kinesere flyktet til bl.a. Hong Kong og Formosa.

Den styrtede presidenten i Kina var en av dem som flyktet til Taiwan og her opprettet han en egen republikk. Presidenten var kristen og ønsket gjerne at misjonærer som hadde vært i Kina skulle komme til Taiwan.

NLM startet sitt arbeid på denne øya i 1952. Den første misjonæren var Sigrun Omestad fra Lillesand. Den neste som kom var den kjente misjonsforfatter Asbjørn Aavik. Så fulgte seks nye misjonærer ut over 1950-tallet, før Marta og Alf kom til Taiwan sommeren 1960 som NLMs 9. og 10. utsendinger. Menighetsarbeidet var disse første årene konsentrert om hovedstaden Taipei. I tillegg var NLM med å starte en luthersk bibelskole i den sørlige havnebyen Kaohsiung.

Alf Sandvik som konfirmant

Utsnitt av konfirmantkullet 1943. Alf midterste rekke til høyre.

Nr. to bak f.v Odd Tungland og deretter Josef Tungland.

Begge var Alfs kamerater. (fot Starand historielag)

Forberedelse til utreise

Onkel Alf ble født på Jørpeland 21. august 1929. Far hans døde av lungebetennelse før Alf ble født. Mora døde da Alf var 21 år. Han og to av søsknene sang den kvelden mora døde, sangen ”Skal vi møtes hist ved floden”. Da de kom til siste verset, ”Skal vi møte våre kjære, se dem glade der igjen”, ble kallet så sterkt for min far at han der og da tok imot Jesus som sin frelser.

Ikke lenge etter dette reiste onkel Alf til Oslo og begynte på kunst og håndverkskole. Han var flink til å tegne og male (se avisutklipp under). Det ble imidlertid ikke lenge han gikk på denne skolen, før han flyttet til Fjellhaug og begynte på misjonsskolen. Her traff han Marta Afdal fra Voss, som han etter hvert ble gift med.

Etter seks lange år på misjonsskolen, skrev han brev heim til broren Oskar:

Puh-, ja, nå er me endeleg ferdige med denne eksamen vår, og med seks lange år på skulen. Onsdag tek me ut på ein songarturné til Oppland, Sunnmøre og Romsdal og Trøndelag…I går var eg på eit stevne på Nykirke i Vestfold, og det var rektig gildt. Nå tek eg snart til å tena sjølv, (så nevner han i takknemlighet slekt og venner som har støttet han mens han gikk på misjonsskolen, og at han gleder seg til å begynne å tjene penger selv) Sykkelen som eg har hatt ståande her borte skal eg snart senda til deg.

Vi forstår at det må ha vært trange økonomiske kår for studenten i Oslo, men at han har hatt en flokk slekt og misjonsvenner som har stått bak han i bønn og offer for at han skulle få mulighet til å reise ut som misjonær.

Første år på Taiwan. 1960-1962

De to først årene etter ankomst til Taiwan sommeren 1960 gikk med til språkskole i hovedstaden Taipei. I løpet av disse to årene skulle de lære seg kinesisk.

Marta og Alf Sandvik med datteren Maria.

1962-1964

Språkstudiet var ferdig våren 1962. Da gikk Marta og Alf inn i en tjeneste i et nytt arbeid i Mushan. Her var de med på bygging av en ny barnehage med forsamlingslokale. Midlene til denne barnehagen ble samlet inn av abonnentene til Blåveisen barneblad i Norge. Alf hadde også et ansvar inn mot en av de andre menighetene i Taipei, Fredsgata menighet.

1964-1965

I 1963 begynte misjonærene på Taiwan å tenke på en utvidelse av arbeidet. Inntil da hadde arbeidet vært konsentrert om hovedstaden. Om våren tok derfor Alf og en kollega en tur rundt på Taiwan for å finne et aktuelt sted for nybrottsarbeid. De ble enige om å satse på Ilan-sletta og buen Ilan, nordøst på øya, ut mot Stillehavet.

Stort bryllup på Voss i 1959

Sammen med Martas foreldre, Maria og Andres Afdal

Med hjelp fra bl.a. kristenrussen i Telemark, ble tomt kjøpt og misjonærbolig og kirke bygget. De som fikk i oppdrag å starte arbeidet i dette nye området, var Marta og Alf. De flyttet til Ilan i mars 1964. Alf skrev følgende i NLMs årbok for 1964: ”Vi var framande og ukjende på sletta mot Stillehavet. Nytt hus og ny kyrkje, men ikkje eit menneske venta på oss då me flytta hit til Ilan. Men sidan det er sjeldan å sjå utlendingar på denne kanten av Taiwan, varde det ikkje lenge før nyfikne folk krydde inne på stasjonen. Særleg skulle ungdomane ha tak i utlendingane, og dei nærast kravde at me satte i gong med engelskundervining. På denne måten har me fått ein fast stamme på 25-30 ungdomar til å høyra Guds Ord. 13 av desse har nå gitt seg over til Jesus og er døypte.”

Marta og Alf ble på Ilan fram til våren 1965 da de reiste til Norge på et års heimeopphold. Da hadde de fått tre barn, og to til kom senere på 1960-tallet. Min far hadde ikke gjemt noen brev fra Alf og Marta fra denne første perioden på Taiwan.

1965-1966

Fra våren 1965 til sensommeren 1966 var familien i Norge. Alf reiste da som forkynner. I et brev datert 26. januar 1966 skrev han:

Nå skal eg ut og preike att. Denne gongen blir det 3 månader på rad. Fyrste månaden på Stord, neste på Helgeland og siste i Namdalen…. Der eg var sist fekk eg fleire uomvende i tale på møta, men eg såg ikkje nokre som omvende seg. Det er visst vanskeleg for misjonærar å oppleva vekkjing heime. Det blir helst for å gje dei som alt er truande, misjonsvenene, ein kveik, me reiser rundt.

10 voksne og to barn døpt i 1964. Førstegrøden.

Dagen 12.12.1966. Alf Sandvik ved den nye misjonsbilen

1966-1971

Høsten 1966 var familien tilbake på Ilan. Familien gikk inn i tjeneste i de nystartede menighetene på Ilan sletta. Her er noen glimt fra brev:

Ja, me er kome på plass her i Ilan att. Det var veldig gildt å koma attende til venene her, nokre nye hadde det kom til og. Ungdomsflokken er nesten fordobla. Me har fått ein ny evangelist og han er ein mykje god forkynnar, -mest som høyra ein talar i Norge. Sung, evangelisten som var her før, har flytta til ein liten by i Ilan, Tocheng, der han og kona byrja nytt arbeid. Men det er vanskeleg i byrjinga.

Her i Ilan har me no fått leigt eit lokal i den andre delen av byen, og skal ha møter der. Det bur meir folk der, so me vonar på mykje folk i sundagsskulen også. Det er knapt på budsjettet, men me brukar ekstragåver me hadde med til det også….

Alf er i full sving både med engelsk-klassen og ellers. Han preiker 1. sundag i måneden i Mushan også, og elles har han ungdomsmøte i Taipei. Det er nå bra no, men korleis det skal gå når Aavik og Kollerøs reiser det veit ikkje eg. Mella er oppteken på skulen, så han er liksom ikkje med i det vanlege arbeidet. Ja, me får ta ein dag om gongen. Ellen kjem antakeleg ut saman med dei 2 nye para etter jol. Men dei skal jo lese språk i 2 år fyrst. Men det er no gildt at me vert fleire her. Det er tomt nå i Taipei, med berre Aavik der. Kollerøs bur her endå, men han reiser mykje til Taipei, han har også timar på bibelskulen.

Reisa gjekk bra for oss, etter 30 timar var me i Hong Kong. Barna fekk sova litt, men Alf og eg var trøytte då me kom fram. I Hong Kong budde me hjå Espegrens, var der i 5 dagar. Det var skrekkeleg varmt, så barna sov lite dei fyrste døgna, mykje grining. Så det var ikkje fritt for at me alle lengta heim til kjølege Norge. Men så har me hatt det fint her i september, ikkje serleg varmt, anna enn dei fyrste dagane. (Marta, 6.10.1966)

Alf Sandvik i unge år

18.07.1967 skriver Alf blant annet dette fra Ilan:

Eg har vore tilsynsmann nokre få månader nå, og det krev mykje arbeid. Men nå kjem Maudal ut i haust, og tek då over att, så då skulle det bli mindre arbeid. Dessutan har eg nå tilsyn med byggjinga av 2. etg. i kyrkja vår her i Ilan nå. Flokken veks smått om senn, serleg då ungdomsflokken. Me har nå fast ca 50 på ungdomsmøta, men ofte meir, slik som sist lørdag, 60. Då blir den gamle møtesalen for liten.

Men når 2. etg blir ferdig, kan me få inn minst 150 menneske om det skulle knipa. Det er vårt store ynskje at ikkje berre kyrkja må bli ny, men også flokken kan bli oppattnya. Eg er så redd for at talet på kristne kan bli stort, men krafta av Den Heilage Ande liten. Når eg tenkjer på det store ansvaret vårt, samstundes på store freistingar og kjøtleg veikskap, så blir eg ofte redd. Men det er godt at me får leggja alt over i Guds hender, og be Han fullføra det Han har sett oss til me.

Strandbuen 6. november 2015. Alf Sandvik bak til høyre.

Videre klipper vi fra fire brev fra denne perioden:

Harald Giljes har nå flytt hit til Ilan, og bur i same huset som oss. Og det er gildt å ha lag. Han har nå i fyrste omgang starta med å bli lærar for Maria. Arbeidet mitt blir nå ikkje berre her i Ilan, men også andre stader. Eg har såleis måtte gå inn som lærar på bibelskulen i Hsinchen. Der lærer eg i Romerbrevet. Ein annan ting som vil ta opp tida mi nå blir oppbyggjing av ny kyrkje i Lodung. Det er Aavik som står føre den aksjonen heime i Norge, og han har til denne tida fått inn 130 000 kr. Målet er 250 000 kr, så det er eit stykke fram ennå.

Så gleder me oss til å ta imot nye misjonærar. Asbjørn Hoaas kjem i morgon. Dessutan er Ragnar Johansen nyss på vitjing, og me vil ha ein konferanse måndag saman med alle i misjonen. (Alf: 28.09.1968 Ilan)

Res. Kap. Strømme som plar ha annonse i avisa for misjonen har nyss gitt oss 35 000 kr. som me skal kjøpa folkevognbuss for, og reisa rundt og forkynna evangeliet her på sletta. Ei gamal kone på Sunnmøre har gitt 1000 kr. til høgtalar. Dette er slikt noko me ikkje kan få tak i frå misjonskassen. Diverre kan eg ikkje ofra heile tida mi på slikt arbeid, for også i år lyt eg ta to timar på bibelskulen i Hsinchu. Det blir Galatarbrevet eg skal undervisa i. Og mykje tid går til førebuing.

For 3 veker sidan hadde me ungdomsleir med 200 deltakarar. 3 her frå Ilan gjorde til kjenne at dei ville gå inn i tenesta. Men slike val kan ofte bli tekne i kjenslerus, så det er ikkje alltid det held. Mykje avheng av dei truande si forbøn. Vil de vera med å be for desse. (Alf 06.08.1969 Ilan)

Generalsekretær Tormod Vågen på besøk. Ragna og Asbjørn Aavik t.v.

Alf Sandvik til høyre

Me står nå aleine utan infødd medarbeidar her i Ilan. Han me hadde, vart overført til ei av dei andre kyrkjene i Taipei, der dei trong han. Det er jo eit stort sakn å ikkje ha ein innfødd til å hjelpa seg, for ein utlending skjønar ikkje alle dei problemane kinesarane ber på. Men gildt er det å sjå at dei fleste av dei me har vunne kjem jamnt til møta som før.

Ungdomsflokken har minka litt. Men grunnen til det er mest at dei beste drog til hovudstaden i haust for å studera på universitetet. Men for at desse ikkje skulle koma bort skipa me eit Ilanlag i Taipei, og det har slege godt an. Over 30 av ungdomane møter opp der jamnt ein gong i månaden. Elles er arbeidet meir rolegare nå enn i fjor, då me møtte mykje strid og motbør. Men slik er vel både eins eige liv og arbeidet ein driv, kor det enn så er, det går i bylgjer.

Den nye kyrkja i grannebyen, Lodung, er ferdig, men sidan Gilje, som skal halda fram arbeidet der, ikkje er flytt dit ennå, kan det ikkje setjas inn med full kraft ennå. Der er mange stader her på sletta, der me skulle hatt hug å setja i gang, men medarbeidarstaben er for liten ennå. Dei har vore hjelpsame med pengehjelp frå Norge, så der har det ikkje skorta. (Alf 05.12.1969 Ilan)

Leserbrev i Stavanger Aftenblad juli 1970

Det blir ikkje mindre arbeid her ute etter som tida går. Me finn støtt nye stader å forkynna evangeliet. Sjølv om det er litt tregare på misjonsstasjonen i år enn i fjor, så er det desto gjildare ute i distriktet, Me har fleire preikeplassar ute på landsbygda. Nyss kom ein militærsjef og ba oss ha møte i militærleiren 1 mils veg herfrå, og der startar me opp neste sundag. Det er ein stab med lovbrytarar og dei lyt vera til stades å høyra. Det er over 100 i alt. Militærsjefen er ikkje ein kristen, men han må nok rekna med at evangeliet har kraft til å endra lovbrytarar. Me arbeider me å få flytta skulen lenger nord på øya, og vonar då at me oftare får sjå borna. (Alf. Udatert. Ilan)

1971-72

I 1971 var familiene tilbake i Norge på et Norgesopphold som varte fram til sommeren 1972.

Vossabesøk på Tungland. Bak f.v. Torild, Eli, Oskar, Marta.

Framme f.v. Sissel, Ove, Einar, Arnulf, Anders,

Maria, Oddbjørg og Laila. Fotograf: Alf.

1972-77

Høsten 1972 var familien tilbake på Ilan sletta. Dette området ble deres arbeidsplass det meste av denne perioden, fram til 1976. Det siste året var Alf lærer ved bibelseminaret i Hsinchu, fram til ny heimreise i 1977. Fra denne perioden foreligger det ingen brev.

Marta og Alf Sandvik sammen med Anne Marie og Bjørn Brudeli

Dagen 30.06.1973

1977-1980

Da familien kom heim til Norge denne gang, var det for en lengre periode. Familien bodde heime på Voss i tre år, før det var klart for ny utreise i 1980. Alf reiste det meste av denne tiden som forkynner på landsbasis. Vi tar med to glimt fra brev skrevet i 1979:

Nett nå held eg på med ein møteserie her i Larvik. Det er vanskeleg å få uomvende på møte her som andre stader. Men dei skal jo ha noko dei truande og, så eg får tru møta ikkje er til fånyttes. Bra oppmøte er der og. For 14 dagar sidan var eg på haustmøte i Holmestrand. Forutan meg var Josef Tungland og Jon Jøssang der. Så det var rart å vera 3 Jørpelendingar saman så langt bort fra heimebygda.

Der er ikkje så store flokkar her borte, men så er kretsen svært liten. Ikkje større en Strand, Årdal og Hjelmeland. Men dei er minst like flinke å ofra som i Rogaland. På eit husmøte eg var, med 30-35 deltakarar, kom der inn 2500 kr. Ein annan stad var der ei eldre kvinna som ba meg heim, og kom med 1000 kr. til misjonen før eg gjekk. Så der er mange gilde vener å møta. (Alf. 25.09.1979 Larvik)

Dei siste to månadene har eg vore på Sunnmøre og i Sogn. Om der ikkje er så monge som går på møta, så er det alltid truande å finna i bygdene om dei er aldri så små. Det går både på husmøte, møte på skulane våre og møte i større byar, men husmøta er ikkje dei minst gilde. For her møter ein misjonsvenene som er innstilt på både å få og å gje. På eit av dei siste husmøta i Sogn ein stad kom det inn over 2000,-. Eg går ut frå at det må ha vore ei lang tid sidan desse har fått høve til å gje på møte. (Alf. Desember 1979 Voss)

Alf Sandvik ca. 1981

1980-1983

Den siste perioden familien fikk på Taiwan var fra 1980 til 1983. I slutten av mai 1983 kom familien til Norge for godt. Denne gang gikk Marta og Alf inn i et nytt arbeidsfelt, nemlig arbeid blant ”fjellfolket” på Taiwan. De ble boende i Taoyuan. Vi klipper fra fire brev:

I haust fekk me døypt fire ungdomar hjå oss. Dei held trufast med, og til jul blir der fire nye, mellom desse eit ungt ektpar…Då me kom her for over eitt år sidan var det helst berre born. Nå har me jamnt 20-30 vaksne til sundagsmøta.. Me har serskilt gode vener i ein sakførarfamilie frå Ilan. Ein dag kom to av sønene hans med 18 000 kr. som dei la på bordet, og sa eg kunne nytta dei i arbeidet kor eg ville. Så det er ikkje berre misjonsvennene heime som gjev. (Alf. 11.12.1981 Taoyuan)

Arbeidet vårt her i Taoyuen går framover. Me har ein uvanleg gild evangelist med oss, han er flink til å syngja og spela, det har nok mykje å seia. Mest alle som kjem på møta høyrer til stammefolket, eller fjellfolket, som me helst seier. Dei fleste er unge som arbeider i fabrikkar i området her. Mange av dei er døypte som små, men som seinare har kome på avstand frå alt som heiter kristendom. Det er vanskeleg å overleva som ung kristen, omringa av gamal og moderne heidenskap på Taiwan i dag. Derfor er det godt at dei har ei kyrkje som dei kan treffa andre av sine eigne folk. Det er eit stort behov for dette arbeidet føler me. (Marta. 19.03.1982 Taoyuen)

Marta har nett no 14 dagars husmorteneste på den norske skulen. Den jobben er i år delt på mødrene til skuleelevane… Elles har eg fått meg motorsykkel som er god og lettvindt å ha i arbeidet. Oppmøte og offersinn i flokken går framover slik at også det gjer at det er ei glede å stå i arbeidet. (Alf. 17.09.1982 Taoyuan)

Julehilsen fra Taiwan. Valborg Moi t.h.

Eg vil ta dykk med til møtet me hadde på preikeplassen sist sundag kveld, andre sundag i advent. Regn og rusk var det ute, det rista i aluminiumsdørene når vindkasta kom. Mange var bedt inn til møtet også i kveld, men berre 3 unge gjenter hadde våga seg ut. Og så må eg ikkje gløyma fru Hsiao, som sat rett bak meg! Ho høyrer til ei gruppe menneske som har falle midt mellom stolane her på Taiwan, dei handikappa.

Ho har vel ikkje meir intelligens enn ein 3-4 åring. Og merkeleg nok så har ho vorte gift med ein mann frå Kina, antakeleg ein som kom over hit som soldat. Han ville vist ha systera hennar til kone, men familien sa at det ikkje var vanleg å gifta bort ymgre døtre før dei eldre, så han laut då ta til takke med henne. Antakeleg hadde han då allereeide betalt inn pengar til hennar huslyd, som han tykte det var for gale å missa. Han har nok ikkje hatt mykje hjelp av henne. Ho vinn ikkje stella huset, ikkje laga mat heller. Det einaste ho klarer er å setja risen til koking i den elektriske riskokaren. Ho vaskar vistnok også sine eigne klær.

Dei har teke til seg ei gjente som no er 10 år, ho er kvikk og livleg og skjemmest tydeleg av mora allerede. Faren er bitter over skjebnen han har fått i livet. Vel, fru Hsiao vil ikkje unnvera eit einaste møte, ho kom i kveld og. Så sa ho høgt då me skulle til å syngja: Jesu hwei bu hwei lai? På norsk betyr det: Jesus då, kjem han? Me såg på kvarandre, me utlendingane, og kunne svara henne at det gjorde han. For det har han lova i ordet sitt. ”For der to eller tre er samla i mitt navn, der er eg midt i mellom dei.” Takk og pris for det.

Marta og Alf Sandvik med barna

Fru Hsiao trudde nok at Jesus var ein person, som skulle sitja på benken, slik som oss andre. Bibelkvinna der, som også heter Hsaio, prøver å ta seg av henne, og ho lyt nok og prøva å forklara dette med Jesus for henne. Men sjølv om forstanden ikkje strak til, så føler ho nok at det er godt å vera på møte. Det er nok heller aldri nokon som har vist henne slik oppmerksomhet før. Ho tilhøyrer vel ei av dei som Jesus kallar: -ein av mine minste. Og eit glas vatn, gitt til ein av desse, skal ikkje vera gjort forgjeves.

En sjelden gang tok Alf pennen fatt og skrev leserinnlegg i Dagen.

Dette er fra 9. august 1983

I går ettermiddag, etter barnemøtet, var me 5 arbeidarar som var ute og delte ut traktatar. Det er mange fabrikkar i området rundt Evangeliekyrkja, og me konsentrerer oss helst om desse. Me hadde serleg tenkt på ein stor fabrikk, med fleire tusen arbeidarar, i går. Medan me venta på at klokka skulle verta 17, så gjekk me i området rundt der og snakka med folk. Mange er opne og greie, ja dei aller fleste er det. Dei fleste av dei eg snakka med, hadde aldri vore i ei kyrkje, og aldri høyrt Jesu navn nevnt. Borna flokka seg rundt meg, og tykte det var rart med denne utlendingen som snakka kinesisk.

Ei ung kone hadde gått i ei kyrkje i ein annan by, men no var ho så bunden, at ho kunne ikkje koma på møte. Alle får ein traktat, der det står adresse og telefonnummer til kyrkja. Ein må berre sukka til Gud at han må visa miskunn mot dette folket. Serleg gjer det ein så vondt når ein ser sjuke, elendige folk som står i templa og tilber avgudane. Me går stadig forbi eit lite tempel når me ber borna inn til barnemøte. Også i går var det mange kvinner der som tilba. Du kor hug ein hadde til å springa inn og dra dei vekk frå alteret og ropa: Her får du verken lækedom for sjukdom, eller frelse for sjela! Det er det eine Jesus som kan gi!

Då arbeidarane på den store fabrikken byrgja strøyma ut, sto me klar, 3 på ei side av inngangen, 2 på den andre. Dei fleste hasta forbi, men tok så imot ein traktat. Dei er jo så høflege, kinesarane. Det var ikkje lenge før alle traktatane var fordelte, me skulle nok hatt fleire med oss. Det fortsatte å strøyma folk ut or porten etter at me gjekk derifrå. Det er ennå så mange som skulle vore nådd!

Tenk, ikkje eingong å kjenna Jesu navnet! Dette er vårt kall, og vår oppgåve her ute: Å gjera bodskapen om frelse og evig liv ved trua på Jesus, kjent for flest mogleg. (Marta Desember 1982 Taoyuen)

Oskar Sandvik ved broren Alfs grav på Voss

Etter at familien kom heim til Norge, bosatte de seg på Voss. Alf fortsatte å reise som forkynner, fram til han ble syk i 1986. Han døde av kreft i 1988. Marta arbeidet som sykepleier fram til hun ble pensjonist og bor fortsatt på Voss.

--------

Klipp fra Stavanger Aftenblad
I Stavanger Aftenblads arkiv har jeg funnet noen notiser om onkel Alf: