Personalbehandling

Vi mennesker er noen enestående skapninger. Guds ypperste skapning, skapt i Guds bilde. Vi er like på mange måter, likevel veldig forskjellige.

Noen er følelsesmennesker, andre er tørrpinner. Noen er innesluttet, andre er utadvent. Noen kan tåle mye, andre er vare og sårbare. Slik kunne vi fortsette.

Respekt for den enkelte

I samfunnet og i Guds forsamling har vi innrettet oss slik at noen er satt til å lede og noen til å ledes. Den som er satt til å lede, må forholde seg til ulike mennesker med ulik utrustning og bagasje.

I Guds rike burde vi være eksperter på personalbehandling. Guds bud og formaninger er gitt oss, også til anvisning for hvordan vi skal omgås. Omsorg, respekt, sannhet og rettferdighet er noen stikkord for overordnede prinsipp for personalbehandling i Bibelens lys.

Den som skal være personalleder må ikke minst ha stor respekt for den enkelte medarbeider. Fordi alle mennesker er unike og forskjellig utrustet, er god menneskekunnskap og kjennskap til den enkelte medarbeider svært viktig for god personalbehandling.

I glasshus

Denne artikkelen er ingen oppskrift på god personalbehandling. Det er jeg ikke den rette til å gi. Ting jeg peker på i artikkelen kan synes som bagateller, men erfaringen viser at bagateller ofte er starten på en lang og vond personalkonflikt.

Alt for mange medarbeidere i misjonens store sak, sitter igjen med små og store sår etter møte med overordnede. Derfor trenger vi et fokus på hvordan vi behandler hverandre i et arbeidsforhold og i forsamlingen.

Ikke alle sår skyldes dårlig personalbehandling. Den som er ansatt har selv et ansvar i et ansettelsesforhold. Det samme gjelder et forsamlingsmedlem overfor ledere i forsamlingen. Men det er ingen tvil om at de som er satt til ledere, har et hovedansvar for gode arbeidsforhold både på det menneskelige plan og på det åndelige plan.

Jeg har selv hatt personal- og lederansvar i 25 år. Jeg har mange ting jeg skulle ønsket ugjort. Jeg sitter derfor i glasshus når jeg prøver å peke på enkelte sider ved personalbehandling.

Makta rår

I alle slike forhold er det makta som rår. Personalsaker er taushetsbelagt for ledere og styrer. De kan ikke gå ut med sitt syn på saken. Selv om en medarbeider gjør det, må ledelsen være taus. Misjonsfolket vil oftest ha tillit til sine ledere. Det er derfor vanskelig for en enkeltmedarbeider å vinne fram.

Erfaringen viser også at ledere som handler galt, ofte fortsetter i sin stilling som før. Medarbeidere som er blitt dårlig behandlet, velger kanskje å slutte og sitter igjen med dype sår, brutte vennskapsforhold og en avbrutt tjeneste.

Ta folk på alvor

Det ligger til menneskets natur at vi ønsker å bli tatt på alvor. Når noen opplever det motsatte av sine overordnede, vil det ofte skape sår og mangel på tillit. Et par tenkte eksempel:

En medarbeider retter en formell henvendelse til leder eller styre, og opplever ikke å få svar før det går uker og måneder. Kanskje må han purre flere ganger. Hvis lederen i tillegg lover å svare og ingenting likevel skjer, brytes tillitsforholdet ned.

En annen medarbeider brenner for en sak som han ikke opplever blir behandlet på en god nok måte i organisasjonen. Han sender derfor en henvendelse til styret for regionen. Han får svar underskrevet regionstyret ved daglig leder. Ved nærmere undersøkelse viser det seg at brevet ikke har vært forelagt styret, men kun behandlet av administrasjonen. Dette kommer ikke fram i brevet.

Et styre har full rett til å delegere saker til administrasjonen. Når dette gjøres, må det opplyses i svaret til den som kommer med henvendelsen. Styremedlemmene må også få kopi av slike brev, av respekt for brevskriver. Ellers kan en slik saksbehandling oppleves som medarbeideren ikke tas på alvor, ja, føres bak lyset.

Prinsipprytteri

Når meninger brytes, står en i fare for å begynne å ri prinsipper. I teologiske spørsmål skal en stå fast på Guds ord. Sannheten tro i kjærlighet. I personalsaker og saker av administrativ art, er det som oftest flere mulige løsninger.

Erfaringen viser dessverre at det lett går prestisje i slike saker. Flere har opplevd at den som har hatt det øverste lederansvar i en konflikt, har konkludert med at han ikke ser at han kunne gjort noe annerledes. Medarbeidere har trukket seg unna med dype sår, mens personalleder mener han har gjort alt rett. Slike saker viser at ydmykhet og selverkjennelse er sårt trengte egenskaper hos en leder.

Feighet

En annen utfordring ved personalbehandling er at mange ledere er for feige. Dette gjelder ikke minst i de kristnes rekker. Flere ledere vegrer seg for å gripe inn og skjære gjennom i vanskelige saker.

En medarbeider oppfører seg på en måte som er til belastning for de andre i medarbeiderfellesskapet. I stede for at lederen er seg sitt ansvar bevisst og tar dette opp direkte med medarbeideren det gjelder, går han” rundt grøten” og gir kun hentydninger i håp om at saken går over av seg selv. Dermed får ikke medarbeideren hjelp, og resten av kollegene fortsetter å lide.

Lederveiledning

De siste årene har mange av de kristne organisasjonene satset mye på et spesielt lederutviklingsprogram. Opplegget er kort fortalt slik at ulike ledere i et område treffes med jevne mellomrom for å gi hverandre hjelp til å løse vanskelige saker. Gruppen ledes av en person som er kurset til dettet formålet. Når ledergruppen samles, har en av gruppelederne en sak han presenterer, gjerne en personalsak. De andre gruppemedlemmene skal deretter gi råd og innspill.

I NLM er det også ei slik gruppe for regionledere. Her skal regionlederne gi hverandre råd til behandling av vanskelige saker. Det er også med en profesjonell veileder i denne gruppen, som skal gi mer uavhengige råd og innspill.

Det er veldig positivt at ledelse og personalbehandling på denne måten tas på alvor. Mange ledere i de kristne organisasjonene har opplevd det nevnte veiledningsopplegget som givende, lærerikt og veldig nyttig. Personlig er jeg urolig for enkelte sider ved et slikt opplegg.

I nesten alle saker er det minst to sider av en sak. I veiledningsopplegget er det kun en av partene som får lagt fram sin versjon av saken. Den andre parts argumenter kommer ikke fram. Mange saker vil derfor bli veiledet ut fra et partsinnlegg, og en kan stå i fare for å forsterke problemet mer enn å løse det.

Norge er et lite land. Kristen-Norge enda mindre. Miljøene er gjennomsiktige. Sakene som tas frem til veiledning er anonymisert, men som oftest vet de fleste deltakerne hvem det snakkes om når en personalsak er framme. Ofte blir medarbeideren framstilt i et dårlig lys, som et problem, selv om det like gjerne kan være lederen som er problemet. Når saken blir ensidig framlagt blant den gruppen som er ansvarlig for de fleste kall i organisasjonen, kan et resultat bli, at ingen vil gi denne medarbeideren nye utfordringer. Han er jo et stort problem.

Enkelt er godt

Det er krevende å være leder. En må gjerne si med Skriften, ”hvem er dugelig til dette.” Likevel må vi si at vi når langt med sunn fornuft og god folkeskikk. Sunn opplæring og veiledning hører også med.

Samtidig må vi ikke glemme at ofte er det enkle det beste. Et enkelt spørsmål om hvordan det går, en liten oppmuntring, en SMS, mail eller telefon osv. Det er viktig at medarbeideren opplever seg regnet med.

Vi lever i ei vanskelig tid åndelig sett. Den som har fått et kall og et ansvar til å være leder i det kristne arbeidet, står i en svært utsatt posisjon. De trenger mer enn noen gang å omsluttes i bønn.

Kristne og alkohol

En eldre kristen misjonsvenn sitter i stua si og leser i den kristne avisa. Denne mannen var alkoholiker i sin ungdom. Nå er han frelst fra si synd og frelst fra alkoholen.

Men suget etter alkohol er ikke borte. I tunge stunder har det hendt at fristelsen ble for stor. Så var fallet et faktum, og angeren så voldsom etterpå. Heldigvis har han funnet en Frelser å gå til, som tar imot han på nytt og på nytt.

I dagens avis er det et intervju med en kristen leder. Han har et avslappet forhold til alkoholen. Bibelen sier ingen ting om at alkohol er synd, derfor drikker jeg litt til maten, sier han. Vi kan ikke være fanatiske heller.

Noen dager senere kommer misjonsbladet i posten. Misjonsvennen leser på ny om kristnes alkoholvaner. Et kristent ektepar sier at de i praksis er avholdende. Men mens kona mener det er galt å drikke av hensyn til nesten, hevder mannen at en kristen godt kan ta et glass vin eller ei pils til god mat.

For den tidligere alkoholikeren blir kampen tøff. Satan har fått nye våpen i kampen for å føre han tilbake i alkoholens vold. Så kommer et nødrop fra hjertes innerste; Hvorfor tenker ikke disse som Paulus? Han som aldri i evighet ville spise kjøtt, om det førte hans neste til fall.

Denne kristne misjonsvenn er nå heime hos Herren. For John var alkoholen et stort problem gjennom hele livet. Han advarte mot alkoholen og ble veldig skuffet over at det ikke lenger er det normale at kristne er totalavholdsfolk.

En kristen hotelleier som driver et avholdshotell, sa nylig at de kristne gjestene svikter hotellet. Årsaken er at det ikke serveres alkohol. Likevel går hotellet veldig bra, fordi andre ser verdien av et alkoholfritt miljø.

Det undrer meg hvorfor kristne kan være måteholdsfolk, og enda mer at de målbærer disse synspunkt offentlig. Det er også uforståelig at kristne aviser og misjonsblad påtar seg å være ”mikrofon” for disse synspunkt.

Leser vi statistikk over alkoholens skade, kan en bli skremt til avhold. Ulykker, vold, familietragedier og skader på foster er bare noen av alkoholens forbannelser. Og det er ikke små tall det er snakk om. Det er ingen enkeltfaktor som er årsak til så mye elendighet som alkoholen.

Jeg finner ikke uttalt i Bibelen at det er synd å ta et glass vin til maten. Men jeg finner mange formaninger som tilsier at jeg ut fra mitt ansvar for min neste, personlig ikke har noe annet valg enn å være totalavholdsmann. Og det er da virkelig et godt valg. Livet er best uten alkohol - synes jeg!

På vei til Tarsis?

Mange kristne opplever prøvelser, motgang og fristelser som fører dem ut av kallet og tjenesten de sto i. Tilbake står et ribbet Guds barn og en fattigere menighet.

Jonas fikk et kall fra Gud om å gå til Ninive å forkynne Guds ord. Oppgaven virket overveldende på han. Han valgte derfor å oppsøke et skip som skulle i motsatt retning. Han prøvde å komme unna Guds kall og satte kursen mot Tarsis.

En medarbeider i misjonen sa en gang til en annen medarbeider som hadde tunge dager: Det ligger nok et skip til Tarsis og venter på deg også! Djevelen ønsker å stoppe Herrens vitner fra å forkynne Guds ord. Med et kjød som er sammensvoren, bruke han mange midler for å oppnå sitt mål. Han er en tusenkunstner i det faget.

Trett og motløs

Mange er spesielt sårbare når de er trette. Når krefter og mot svikter, er det lett å gi opp. En blir ekstra sårbar, og har letter for å gi etter for fristelser til et mer normalt liv. Jeremia opplevde ei slik kallskrise. Han skriver:

”Jeg tenkte: Jeg vil ikke mer komme ham i hu og ikke tale mer i hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke.” (Jer20,9)

Guds kall ble for sterkt for ham. Midt i mismot og oppgitthet var det en brann i han til og nå ut med Guds ord. Dette kallet og denne brannen fikk overtaket i hans liv. Han fikk et fornyet møte med Jesus og kunne fortsette i en krevende tjeneste.

Strid og uenighet

Et annet Tarsis-skip heter strid og uenighet. Mindre lærespørsmål, dårlig personalbehandling, misunnelse med mer kan bli oppblåst til så store dimensjoner, at det går prestisje i saken. I stede for å bøye seg under uretten, følger en prinsippene om bord i Tarsis-skipet og bort fra tjenesten.

Gud angrer ikke sitt kall og sine nådegaver. Det er alvorlig å svikte sitt kall. Gud er ikke avhengig av meg. Svikter jeg mitt kall, kan Gud gi kall og tjeneste til en annen. Men jeg sitter ribbet igjen og mister velsignelsen over mitt liv.

Jesus er min oppdragsgiver

Når prøvelser, motgang og urettferdig behandling møter oss, må vi ikke glemme at vi tjener en mye større Herre enn menneskelige ledere. Min oppdragsgiver er Jesus Kristus som gav sitt liv for mine synder. Han hadde ikke mange dager med medgang og rettferdig behandling av mennesker. Men han var lydig inntil døden.

Jonas opplevde Guds store nåde og miskunnhet. Han fikk et fornyet kall. Etter å ha vært tre dager i fiskens buk, ble han kastet på land. Da møtte Gud han med et fornyet kall:

”Og Herrens ord kom til Jonas for annen gang, og det lød så: Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut i den det budskapet jeg taler til deg.” (Jona 3,1-2)

Grunnlaget for tjenesten

I Bibelen finner vi grunnlaget for en frimodig tjeneste: ”Derfor, da vi har denne tjenesten, i og med at vi har fått miskunn, mister vi ikke motet.” (2 Kor4,1) Grunnlaget for tjenesten i Guds rike er ikke menneskelig medgang, god personalbehandling, suksess, lysende natur og nådegaver. Grunnlaget er at jeg har fått miskunn.

En stor synder har fått en enda større nåde. Når Jesu nåde er nok for meg, gjelder dette også for andre. Ingen kan bli frelst om de ikke får høre evangeliet. Derfor er det stor nåde å få gå med verdens beste budskap. Egen stolthet og egenrettferdighet må ikke få hindre oss i denne tjenesten. Heller ikke andre brødre og søstres mangel på vis oppførsel.

”Gjør deres tjeneste med et villig sinn, som for Herren og ikke for mennesker.” (Ef 6,7)

 ”Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.” (2 Tim 4,5)

Tjenestedeling, homofil praksis og bibeltroskap

Vår evige salighet er nøye knyttet til Guds ord. Troen kommer av forkynnelsen vi hører, sier Skriften. Den hele skrift er innåndet av Gud. Det er derfor Guds eget ord vi finner i Bibelen, ikke menneskeord. Forfatterne var redskap som var inspirert av Gud.

Det er derfor ikke underlig at det blir kamp om Guds ord. Denne kampen har pågått så lenge det har vært mennesker på jord. Satan sådde tvilen på Guds ord allerede i Edens hage. Derfor er ikke bibelkritikk noe nytt. Vi står alltid i fare for å bli smittet av denne åndelige gift.

De siste femti år er det særlig to saker som har preget den offentlige debatten som berører bibeltroskap. Det gjelder spørsmål om tjenestedeling og homofil praksis.

Homofil praksis

En av dem som har talt gledelig klart i homofilisaken, er Normisjons generalsekretær Rolf Kjøde. I Dagen 16.05.2011 tar han et klart oppgjør med såkalt fredskonservative teologer. Teologer som hevder at Bibelen taler mot homofil praksis, men som mener at dette ikke er kirkesplittende. Han skriver bl.a.:

”Er det kyrkjesplittande å lære i strid med apostlane si lære i spørsmålet om homoseksuelt samliv?

Inntil nyleg svarte ei relativt samla kyrkje eit tydeleg ja på dette spørsmålet. Over år har det kyrkjelege leiarskapet gått frå skanse til skanse…”

”I spørsmålet om homoseksuelt samliv gjeld ikkje spørsmålet ei kyrkjeleg tenesteordning, men grunnleggande lære slik den blir gitt i forkynning og sjelesorg ut frå ei luthersk skjelning mellom lov og evangelium.”

Dette er en klar beskrivelse av hvordan det går når bibelkritikken gis rom. Utviklingen på Menighetsfakultet(MF) er et trist eksempel på dettet. For ti år siden ble det stort oppstyr da en av lærerne forsvarte homofil praksis. I dag støtter ca halvparten av lærerne dette synet.

Tjenestedeling

Det samme som Kjøde skriver om spørsmålet om homofil praksis, kan også sies om Bibelens tale om tjenestedeling. Før krigen var alle biskoper mot kvinnelige prester. Etter krigen har det kirkelige lederskap gått fra skanse til skanse. Siden har det samme skjedd også i bedehuskretser.

Rolf Kjøde er selv en som fornekter Bibelens tale om tjenestedeling. Åndskampen er stor og de små skritt går som regel i feil retning. Senest ser vi det ved at to av NLMs sju regioner nå har åpnet for at kvinner kan være regionsformann. En tjeneste med klar hyrdefunksjon.

Det er dessverre liten grunn til å tro at det vil gå annerledes med homofilispørsmålet enn det har gått med spørsmålet om tjenestedeling mellom mann og kvinne.

Guds ord står fast

Spørsmålene om homofil praksis og tjenestedeling er konkrete utslag av et svekket syn på Guds ord. Eller rettere, en konsekvens av en manglende vilje til å bøye seg for Guds ords tale.  Guds ord står fast uansett hva teologer og lekfolk måtte si. Jesus sa selv at ikke en tøddel av Hans ord skulle forgå.

Å fornekte sentrale eller mindre sentrale deler av Ordet, vil alltid medføre konsekvenser. Det er en farlig vei å gå inn på. Da blir en, som Kjøde sier, drevet fra skanse til skanse. Til slutt står det om selve grunnlaget for troen.

Guds ord er det mest dyrebare vi har fått. Gjennom det formidles frelse og salighet. Det har kraft til å flytte et menneske fra fortapelsens vei til himmelveien, på Jesu blods grunn. Det har kraft til å fornye og bevar en kristen. Dette har djevelen innsett og setter alt inn på å svekke vår tillit til Ordet.

Guds tanker er uendelig mye høyere enn våre tanker. Dette vil ikke menneskets gamle natur bøye seg for. Derfor vil det gjerne diskutere med Gud, ja overprøve det Han sier. Dette avslører menneskets store hovmod.

Det følger rik velsignelse med å bøye seg for Gud og Hans ord. Det er det beste for et menneske å følge Den gode hyrde og å følge Hans røst. Om det er ting som er vanskelig å forstå, og å akseptere, er det godt å vite at Gud ser så mye lenger enn meg og Han vil meg det beste. Et liv under Guds velsignelse, er derfor et liv i troskap mot Guds ord.

Hvem inviterer vi?

NLM Region Øst måtte nylig be en artist som skulle synge på deres årsmøte, om likevel ikke å komme. Årsaken var at det viste seg at artisten også skulle synge på et arrangement for homofile.

En sangers lære og liv

Det er ikke lett å ha oversikt over alt som sangere og talere tenker og står for. Det er vanskelig å gardere seg mot å gjøre feil. Likevel reiser denne hendelsen et viktig spørsmål. Hvem inviterer vi som forkynnerer og sanger på våre møter og arrangement?

Nevnte artist uttalte til avisa Vårt Land i ettertid at hun er en ”kristen hetrofil samboer”. Guds ord sier at alt samliv utenom ekteskapet er synd. Den som innretter livet sitt i strid med Guds ord, kan vi derfor ikke invitere til å være forkynner eller sanger.

Vranglæren brer om seg

I ei tid der læren er i oppløsning i mange kristne sammenhenger, der vekkelsene har stilnet og den åndelige søvn bre om seg, er det om mulig enda viktigere enn før å være nøye med å forkynne sannheten tro i kjærlighet.

Vi lever i de siste tider. Svermeriet fra karismatiske bevegelser brer om seg. Liberal teologi er i frammarsj. På Menighetsfakultetet lærer nå nesten halvparten at det er OK med homofilt samliv. Dette på presteinstitusjonen som nettopp i si tid ble opprettet som en motvekt mot liberal teologi.

Har de Jesus-vitnesbyrdet?

I denne forførende tid må vi være nøye med hvem vi slipper til på våre talerstoler. Bibelen taler om å prøve åndene. Vi må lytte etter Jesus-vitnesbyrdet. Vi må spørre: Har de rett lære i de vesentlige punkt? Har de kall og nådegave fra Gud?

Bibelen sier at troen kommer av forkynnelsen vi hører. I den siste tid skal folket bli matlei. Vi ser det i bygd og by. Det er få som kommer til samlingene om Guds ord.

Får de som kommer høre det gamle budskap enkelt og klart? Får de høre et budskap som avslører synden? Får de høre en innbydelse til å komme til Jesus? Får de hjelp og veiledning til å innrette livet etter Guds ord? Får de høre oppbyggelig vitnesbyrd gjennom sang?

Vi trenger å ransake oss selv og vår virksomhet. Vi trenger å rope om nåde og ydmykhet innfor den levende hellige Gud. Vi trenger å be om å få ha blikket festet på Jesus, og en virksomhet som maler Kristus for øynene på folket.

Slipp nye nådegaver til!

Så må vi også legge til. Det er viktig å slippe ungdommene til på våre bedehus. Vi må framelske vitnesbyrdet. Vi må framelske nye ledernådegaver. Vi må framelske natur og nådegaver til å synge om Jesus. Dette betyr at vi som har levd noen flere år med Jesus, noen ganger må være villige til å trø litt til siden for at andre kan slippe til. Så må vi også være villig å gå noen skritt sammen med de unge i veiledning og oppmuntring.

Men den som lærer i strid med Guds ord eller innretter livet sitt i strid med Hans bud, de slipper vi ikke til på våre talerstoler. Kjærlighetens apostel Johannes sier: ”Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen! For den som hilser ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger.” 2 Joh 1,10-11

Gratulerer med dagen!

Vi har stor grunn til å gratulere hverandre med dagen og landet. Vi bor i et fantastisk land. Derfor er det også stor grunn til i takknemlighet minnes de som har vært med å bygge dette fantastiske landet.

Guds velgjerninger mot Norge

Men på en dag som dette er det først og fremst grunn til i takknemlighet å minnes Guds velgjerninger mot oss som folk. Gud har vært uendelig god mot oss her i Norge.

Naturen

Tenk på den fantastiske naturen vi har. Vel er det mye gråstein. Jeg har fått reise mye over hele landet. Det er ikke få ganger jeg nesten har miste mål og mæle når jeg ser stupbratte snøkledde fjell speile seg i blikkstille fjorder.

Eller når nordlyset farer over himmelen i grønt og til tider hele fargespekteret. Du hører det suser, stemningen er magisk.

Andre steder er det måkeskrik og fisk i vannet som dominerer bildet. EN fantastisk skjærgård med holmer å skjær.

Vi har også vært sparte for store naturkatastrofer i landet vårt. Jordskjelv, vulkanutbrudd, tørke og flom er nesten ukjente fenomen. Andre land plages jevnlig med slikt, og det koster til tider store mengder med mennesker livet. Er det ikke Guds velgjerning mot oss som folk?

Velstand, fred og frihet

Vi kan fortsette og nevne: Rikdom og velstand, demokratisk
styresett, arbeid til de fleste, og de som ikke har arbeid får trygd.

For ikke å snakke om ”gryta hennar mor”! Ennå får mange av de små vokse opp i trygge familiære omgivelser. I en heim som gir trygghet og er min! Familien er selve grunnpilaren i samfunnet.

Fred og frihet er neste stikkord. De siste 60 år har vi fått leve i fred. Når vi hører om all elendighet av krig og terror rundt om i verden, er det ufattelig at vi i vårt land skal få leve i fred og frihet. Det er en stor Herrens velgjerning mot oss.

Og ikke minst må vi takke fo den rike kristenarven i landet vårt. Norge har hatt evangeliet i 1000 år. Kristendommen har gjennomsyret hele vårt folk og vår tenkning, og enda er der levende menigheter i landet vårt - etter 1000 år.

Vårt heimland i mørker lenge låg,

Og vankunna Ijoset gøymde.
Men, Gud, du i nåde til oss såg,
Din kjærleik oss ikkje gløymde.
Du sende ditt ord til Noregs fjell,
Og ljos over landet strøymde.

(Elias Blix, Sangboken nr.814 v.2)

 Ser du Guds velgjerninger i alt dette. Takker du for Hans gode gaver? I 1 Kor 4,7 sier Jesus det slik: ”Hva har du som du ikke har fått”. Alt er Guds gode nåde mot oss!

Hvordan vi skjøtter arven

Men vi må også ta med; Om Gud har velsignet oss rikt, har vi ikke skjøttet hans gaver like godt. Når israelsfolket skulle inn i det lovede land, etter å ha vandret i ørkenen i 40 år på vei fra Egypt, minnet Moses dem om på Guds vegne:

”Når Herren din Gud fører deg inn i det landet han med ed har lovt å gi dine fedre Abraham, Isak og Jakob - store og gode byer som du ikke har bygd, hus fulle av gode ting som du ikke har samlet, utgravde brønner som du ikke har gravd, vingårder og oljetrær som du ikke har plantet - når du eter og blir mett, da ta deg i vare at du ikke glemmer Herren, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset!” (5 Mos 6,10-12)

Dessverre ser vi nettopp mye av dette skje også i Norge. Vi har fått lover som er direkte opprør mot Gud. Gud sier du skal ikke slå i hjel. Norske myndigheter har vedtatt en fosterdrapslov som tillater drap av ca. 15 000 barn hvert år.

Vi har fått en kjønnsnøytral ekteskapslov som sidestiller ekteskapet og forhold mellom to av samme kjønn. Kristendommen fjernes fra skolene. Vi ser at de kristne grunnverdier svekke i samfunnet vårt. Det blir ikke til velsignelse for oss.

Også i kirken merkes at folket er på vei bort fra Gud. Kanskje det er her frafallet begynner og er størst. Den sunne bibelske lære har trange kår. Bibelens ord forkastes folk vil helst ha det som klør en i øret.

Det mangler så ikke på mørke skyer. Vi må be Gud fortsatt se i nåde til oss, og ikke flytte lysestaken fra vårt land. At vi må våkne før det er for sent!

Tross alt dette har vi likevel stor grunn til lov og takk for alle Guds velgjerninger mot landet og folket vårt.

Dypeste grunn til takk

I salme 103 minner David seg selv og folket sitt om ikke å glemme Herrens velgjerninger. Det er fantastisk stort å få bo i et land som Norge. Men det er noe som er enda større, å få være borger i Guds evighets rike.

Det som betyr noe framfor alt, er det som ikke bare får konsekvenser for det jordiske fedreland, men også for det himmelske. Det er om å gjøre for oss mennesker å få våre synder tilgitt Det er det David har fått opplevd og som han vitner om i denne salmen.

David falt dypt i synd, men fikk oppleve å få tilgivelse og frelse.

”Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer…Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss. (Salme 103,3, 10-12)

David hadde møtt en som forlot all hans misgjerning og som ikke gjorde med han etter hans synder. Hvem var det? Jo, det var Jesus Kristus.

Harald Hårfagre var den som fikk samlet Norge til ett rike. Han ble en veirydder for Norge som nasjon. Nesten 1000 år før levde det en annen slags konge i Israel. Han var ikke konge av denne verden. Men han kom hit ned for å åpne døra og veien inn til det himmelske rike.

Det var en ufattelig pris han måtte betale. Gud Fader gjorde med Jesus etter dine synder, for at du skulle få gå fri. Guds vrede over di synd rammet Jesus for at den skal slippe å ramme deg.

”For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.” (Joh 3,16)

Tenk at det er mulig for syndere å komme bort fra fortapelsens vei og inn på himmelveien. Det skjer ved i tro å ta imot Jesu fullbrakte frelsesverk.

For en som daglig kjempe med synda som er så levende, er det ufattelig stort å få hvile i at synden er sonet, tatt bort -så langt som øst er fra vest. Uendelig! Jeg er fri i Jesus!

Dette er det som gir størst grunn til å feire. Men det legger ingen demper på feiringen og takknemligheten over vårt jordiske fedreland. Tvert i mot. Vi skal ikke glemme ALLE hans velgjerninger.

Me tenkjer på landet, det land du oss gav,
Så underleg fagert frå høgfjell til hav,
Med som ikkje kan tolkast med ord:
Å, Herre, din nåde mot Noreg var stor!
Din nåde var stor imot Noreg.

Me minnest din nåde - vår Gud, ha då takk
Fordi at ditt gledebod landet vårt rakk
Og skapte ein livsdag så sæl i vårt nord!
Takk, Herre, - din nåde mot Noreg var stor!
Me takkar deg, Herre, for Noreg.

(Trygve Bjerkreim: Sangboken nr.818 v1+6)

Noen mangler

Det nærmer seg tid for feiring av Norges nasjonaldag. Vi gleder oss over fred og frihet. Vi gleder oss over at vi får feire dagen vår med barn som synger og roper ”hurra”. Våpen og politikk blir denne dagen lagt til side.


Vi har uendelig mye å takke for som får bo i et slikt land. Nyhetene fra andre deler av verden forteller og krig og terror, om jordskjelv, tsunamier og tornadoer. I mange land er det stor fattigdom og politisk og religiøs undertrykking. Vi har virkelig grunn til å takke vår Gud for at vi får bo i vår fredelige del av verden.

Likevel er det et stort MEN! Det er mange som savnes i barnetogene 17. mai. Hvert år er det ca. 15 000 barn som blir tatt livet av før de er født, omtrent like mange som det bor i Eigersund kommune. I landets barnetog mangler det altså ca 150 000 tusen skolebarn!

Vi har en lov i landet vårt som gjør de minste av de minste helt rettsløse. Det er ingen til å tale deres sak. Det er helt opp til mor og de hun eventuelt har rundt seg, til å avgjøre om barnet får leve eller om det må dø.

Hvordan kan slikt skje i verdens rikeste land? Hvordan kan vi tilta oss en rett til å avgjøre liv og død for små barn? Hvorfor tåler vi så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv? Hvorfor har vi laget en slik lov som setter mor i en forferdelig situasjon? En situasjon som fører til at mange av disse kvinnene som skulle vært mødre, i stede får psykiske problem.

Det er på høy tid at vi gir barna rettsvern! Det er på høy tid vi opphever den grusomme loven som har tatt livet av kanskje så mange som 350 000 barn i Norge de siste 23 årene. La 17.mai bli en rungende takk for landet vårt, og et like høyt JA til livet!


(Leserinnlegg i Dalane-Tidende 06.05.11)