Otto Aase ble frelst i voksen alder. Det tok ikke lang tid før det ble klart at han hadde ei spesiell nådegave til å nå de unge med Guds ord.
På et møte jeg var på for noen år siden fortalte en godt voksen mann om da han som ungdom var på leir på Tonstadli. Han hadde vokst opp i en kristen heim, men var kommet på avstand fra Gud. Samtidig kjente han på en uro angående sitt Guds-forhold.
En av talerne på denne leiren var ungdomsarbeideren i Stavanger krets av Misjonssambandet Otto Aase. Otto var frimodig til å snakke med de unge om Jesus. På vei til et av møtene på leiren kom Otto og la hånda på skulderen til denne ungdommen og spurte: Hvordan er det, har du fred med Gud? Otto sa ikke mer, men spørsmålet ble til et kall for ungdommen. Han fikk ta imot frelsen i Jesus og ble selv senere en forkynner av Guds ord.
Ekte jærbu
Otto Aase var en ekte jærbu. Far hans het Tønnes Bernhard Toresen Aase og var bonde på Nedre Orre på Klepp. Tønnes ble født i 1868 og da han var 30 år gammel, ble han gift med Anna Margrethe Jonsdatter også hun fra Klepp. Anna Margrethe var ti år ynger enn Tønnes. Anna Margrethe og Tønnes var kristne og da det skulle bygges ny kirke på Pollestad i 1915 var Tønnes med i byggekomiteen. Han var også en periode aktiv i kommunalt styre og stell.
Otto ble født 23. september 1919 og ble hjemmedøpt 16. november. Som skikken var ble han tatt med til kirken for at dåpen skulle bli stadfestet av presten. Dette skjedde i Orre kirke 7. desember. I kirkeboken står det at gardbruker Enok Aase og kona Alida var faddere sammen med pike Johanna Aase.
Otto ble den siste av barna til Anna Margrethe og Tønnes. De fikk til sammen ni barn og alle disse fikk vokse opp. Otto sine søsken var Torger (f.1899), Maren f.1902), Anna (f.1905), John (f.1906), Trygve (f.1909), Magna (f.1911), Bjarne (f.1913) og Sigrund (f.1917). Hele fem av søsknene emigrerte til Amerika.
Da Otto var fire år, valgte foreldrene å selge garden på Nedre Orre og kjøpte seg hus på Pollestad. Han ble konfirmert i Orre kirke 1. oktober 1930. Etter konfirmasjonen tok han blant annet framhaldsskole, var dreng på en gard på Orre og arbeidet på et gartneri på Hinna i 3-4 år.
Blomster og grønnsaker skulle bli hans yrke de kommende årene. Han fikk kjøpe et lite gardsbruk på Bryne. Dette ble tinglyst 27. november 1942, eiendommen ble kalt for Solås og prisen var på kr.8000,-. Otto satte opp tre drivhus på eiendommen. Han var 23 år da han ble selveiende gartner. Da han kjøpte eiendommen, var han fremdeles ungkar. Det ble etter hvert mye å ta seg av for en person. I 1946 valgte han derfor å sette inn en annonse i Jærbladet der han søkte etter ei husholderske.
Idrettsmann på kretsnivå
Utenom arbeidet i gartneriet var Otto en dyktig mellomdistanseløper. Et søk i Nasjonalbibliotekets avissamling gir mange treff på Otto mellom 1945 og 1948. I august 1945 ble han nummer to i kretsmesterskapet på 800 meter, mens han ble nummer tre i et løp i september med tiden 2.19.00. I mai ble han juniormester i terrengløp i kretsmesterskapet på Skudenes. I 1946 ble han kretsmester på 800 meter med tiden 2.09.90. Samme året kom han på tredjeplass i Rogalandsmesterskapet på 400 meter med tiden 54,4, mens han vant på 800 meter med tiden 2.03.40.
Otto sitt navn fortsatte å være høyt på resultatlistene også de neste årene. I 1947 ble han omtalt av avisen Stavangeren som en av de fire beste mellomdistanseløperne i Rogaland. Vi finner han også dette året som vinner av A-klassen på 800 meter og som tredjemann i B-klassen på 200 meter med tiden 24,7. Han ble valgt til varamann i styret for Rogaland Orienteringskrets i 1947 og var også formann i friidrettsgruppa i Bryne idrettslag en periode fram til 1948.
I september 1948 ble det imidlertid bom stopp med resultatlister som inneholdt Otto Aase sitt navn. Årsaken til dette var to viktige hendelser i Otto sitt liv.
Otto ble frelst og gift
Det var gartneriet og idretten som fylte mesteparten av livet til Otto fram til sommeren 1948. I tillegg hadde han kjøpt seg en flott motorsykkel på hele 750 kb, men han var nesten 30 år og alene i livet. Han hadde sett ei nydelig jente som hadde vekket følelsene hos han, men hun var en kristen og det var ikke Otto. At hun var ti år yngre enn han var av mindre betydning. Han hadde så mye respekt for den kristne tro at det var uaktuelt for ham å fri før han selv var blitt en kristen.
Og Otto var begynt å kjenne på en åndelig tomhet. Gud hadde begynt å kalle på ham og å vise han at det livet han levde egentlig var et tomt liv. Etter et idrettsstevne på sensommeren 1948 var han veldig urolig. Han gikk innom på en dansetilstelning på Pollestad, men gikk igjen med det samme. I stedet satte han seg på motorsykkelen og gav full gass. Han sa selv at den turen kunne gått veldig galt, men han nådde velberget fram til målet. Og målet var heimen til Aslaug Aarbakke som han var forelsket i. Nå måtte han bli frelst og få Aslaug som sin kjære.
Heime hos familien Aarbakke ble han tatt vel imot. Her fikk han både ta imot Jesus som sin frelser og kunne med frimodighet fri til henne som han hadde kjær. Aslaug svarte ja, og de fikk deretter dele livet sammen så lenge Otto levde. Da han tok imot Jesus, ville han bli en skikkelig kristen. Det nye livet kunne ikke forenes med idretten, mente han. Det ble derfor slutt på konkurranseidretten og han sa også opp vervet som formann i friidrettsgruppa. Nå fikk han imidlertid nytt vennelag, denne gang på bedehuset Saron på Bryne.
Otto var 29 år gammel da han og Aslaug ble kjærester, mens Aslaug var 19 år. Knappe to år senere, 5. april 1950 ble de gift og husstellærer Aslaug Aarbakke flyttet inn i heimen til Otto i Amtmann Aarrestadsgat 27. Samme året døde en søster av Otto i USA. Aslaug og Otto ble bedt om å ta to av barna hennes som fosterbarn, noe som resulterte i at de ble tobarnsforeldre bar uker etter at de ble gift.
Deres førstefødte kom året etter bryllupet og fikk navnet Marit. Senere kom sønnen Torstein i 1954 og Bjørg i 1959.
Etter at det ble slutt på idrettslivet til Otto fikk han tid til andre engasjement. I 1950 var han med i en komite som skulle forberede stiftelsen av Jæren gartnerlag.. Han ble lagets første formann og hadde dette vervet fram til 1954. Han var også medlem av edruskapsnemnda på Bryne. Men det var misjonsarbeidet på Saron som fikk mesteparten av Otto sin tid. I 1954 ble han medlem av styret for Byne IUF. Han var søndagsskolelærer på Saron, en søndagsskole som hadde 500 medlemmer på det meste. Han var også leder i yngreslaget, formann i styret for Bryne Indremisjon og nestformann i kretsstyret for Rogaland Indremisjonsforbund.
Barne- og ungdomsarbeider i NLM
Otto hadde et varmt hjerte for barna og de unge. Dette ble lagt merke til også ut over bedehuset på Bryne. I 1964 fikk han et kall fra Misjonssambandet om å bli yngresarbeider. Det ble en kamp for han og Aslaug hva de skulle svare. De fikk ro for å tro for at dette var Guds vilje og høsten 1964 startet Otto i denne forkynnertjenesten. Han var hele tiden ansatt i Stavanger krets av NLM, men han hadde også flere forkynneroppdrag i andre kretser.
Allerede året etter, i 1965, fikk han oppleve å stå i en større vekkelse i Dirdal sammen med kollega Keld Hoelgaard. Selv om det var barna- og de unge som var hans hovedkall, var han også stadig ute som forkynner på ordinære voksenmøter rundt om i Rogaland.
Men det var altså de unge som Otto først og fremst hadde som sitt kall. Han var opptatt av å se den enkelte og å hjelpe dem inn i Guds ord og til åndelig frihet. Derfor prøvde han å få starte bibelgrupper for de unge som han nådde på bedehusene eller på leirer. Bare i 1967 startet han 20 slike bibelgrupper. Han hadde enkelte unge som han kjente et spesielt ansvar for. Mange av disse tok han med seg i bilen når han skulle på møter. Så fikk han oppmuntre, trøste og veilede dem under fire øyne på vei til og fra møtet. Ofte hadde han en stans før han kom fram til bedehuset, for han måtte be for møtet og gjerne også for ungdommen han hadde med. Flere av disse unge fikk også på disse turene avlegge sitt første offentlige vitnesbyrd. Gjennom denne kontakten og oppfølgingen fikk han også rekruttert mange nye leirledere og også nye forkynnernådegaver.
En av dem som ble utfordret av Otto Aase var misjonskvinna Bertha Å. Skåland fra Skåland ved Moi. I et intervju med Bibelsk Tro nr.1 1995 fortalte hun: «Etter kvart auka talet på borna som vaks opp i grenda. Fire heime hjå Bertha og fleire i dei andre husa bortetter. -Så var det at Otto Aase kom som talar til bygda, og budde hjå Bertha og Selmer. Han såg barneflokken, og kom til å tenkja på kor godt det hadde vore om nokon kunne samla dei om Guds Ord og misjonen si store sak. Og så orda han frampå om Bertha kunne tenkja seg å setja i gang med ei bibelgruppe for desse borna. Ho var ikkje vidare mota på det. Meinte ho ikkje var den rette med å gå i gang med eit så ansvarsfullt oppdrag. Men ho kjende på at noko måtte gjerast, og fekk sjå det som eit kall frå Gud. Då vart det handling. Ho fekk med seg ei kvinne, som var lærar, til å hjelpa seg….»
I 1965 ble han med i byggekomiteen for nytt internat på Tryggheiom Ungdomsskule på Nærbø. Dette sto ferdig i 1969. Samme året gikk han i spissen for å starte en ungdomskonferanse som han kalt Ungdommens Lekmannsmøte. Han var også med i ei evangeliseringsnemnd i kretsen sammen med Torleif Odden og Johannes Haug. I 1973 startet han opp med en kretssamling for bibelgrupper for 12-15 åringer. På denne første samlingen var han selv taler sammen med Tore Jåtun.
Et langt liv
Otto fikk et langt liv og hadde Aslaug som sin gode støtte. Jeg ble ungdomssekretær i Stavanger krets samme året som Otto ble pensjonist. Han var ei veldig god støtte for en fersk misjonsarbeider. Da Otto ble 70 år i 1989, ble han feiret i et selskap på Saron på Bryne. Jeg var en av de heldige som ble invitert. En av Otto sine aller nærmeste venner, rektor på Tryggheim Johanns Kvalheim, holdt en tale til jubilanten. Her framhevet han spesielt Aslaug sin betydning for Otto. Han sa at Aslaug var Otto sin jekk. Når Otto kom heim fra et møte og var høyt oppe fordi møtet hadde vært så godt, måtte hun ofte jekke ham ned og minne han om at alt var av nåde. Når Otto derimot kom heim etter et håpløst tungt møte og aldri skulle ut å tale mere, måtte hun jekke ham opp og minne han på alle de gangene Gud hadde åpnet ordet for ham. (Fritt etter hukommelsen).
Aslaug og Otto sin gard ble ut over 1970-tallet oppslukt av at Bryne vokste ut over sine grenser. De bygget et nytt hus like over gata og fikk da adressen Amtmann Årrestadsgate 26. Dette var i 1977. Otto fikk mange år som forkynner også som pensjonist. Den siste møteannonsen som kommer opp ved søk i Nasjonalbiblioteket er fra 2007. Da var han 88 år gammel. De siste årene han levde var han syk og han ble forfremmet til herligheten 16. november 2014 – 95 år gammel.
Til 70 årsdagen hans skrev
Kåre Eidsvåg i kretsbladet Nytt blant annet at «Otto har vore ein glad og
oppofrande arbeidar. Det er varme og sjelesorg i forkynninga hans, og tenesta
hans er prega av omsut for sjelene. Han har nådegave til å nå ungdom, og mange
unge har han fått hjelpe fram til liv med Gud.» I minneordet etter Otto i Dagen
27.11.2014 framhevet Hans Kr. Goa det som ble kalt «Ottometoden», det «å møta
dei unge på leir, og så oppmuntra dei til å starta ungdomslag på heimstaden sin»
Kilder
Birger Lindanger: Time
gard og ætt (2004)
Børge Undheim: Ætta frå
Åse (1994)
Håkon C. Hartvedt:
Misjonsmann og humorist. (2003)
Johannes Kleppa: Reise i
bedehusland. Rogaland (2003)
Lars Gaute Jøssang: Aks i
vind (2001)
Leiv Kvaleberg: Slekten
fra Horpestad (2004)
Ann-Cath. Grimstad: Trofast
tjener fyller 85 år (Jærbladet 22.09.2004)
Birger Helland: Otto Aase
– 90 år 23. september (Nytt 2009)
Hans Kr. Goa:
«Yngresarbeidaren» fyller 90 (Utsyn nr.19 2009)
Årbok Klepp historielag
2020
Bibelsk-tro.no
Dagen.no
Digitalarkivet.no
Digitaltmuseum.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
