Hartvig Skartveit fikk et langt liv i misjonens tjeneste. Mesteparten av tiden i Stavanger krets av NLM, men også noen gode år i Namdal.
Da jeg startet som barne- og ungdomssekretær i Stavanger krets av NLM sommeren 1986, satt en eldre mann på nabokontoret. Det var Hartvig Skartveit. Han var forretningsfører i kretsen og hadde da ansvar for kretsens barnehager og testamentariske gaver i tillegg til forkynnelse av Guds ord.
Hartvig hadde god tid og vi fikk mange og lange samtaler gjennom de to-tre årene vi hadde kontor vegg i vegg. Etter at han ble pensjonist beholdt vi kontakten helt fram til han døde. Det ble mange telefoner som kunne ta både en halv og en hel time, og i hans siste år også noen besøk i leiligheten på Grødem.
På Hartvig sin 90-årsdag var jeg på besøk sammen med Kåre Eidsvåg og Terje Thorsen. Eidsvåg hadde da en hilsen til jubilanten og sa blant annet at Hartvig hadde visdoms nådegave. Det har jeg også erfart. Hartvig var god å rådføre seg med. Han var klartenkt ut fra Guds ord.
Oppvekst på Halsnøy i Ryfylke
Halsnøy er ei øy i Stavanger kommune. Tidligere har den vært en del av både Finnøy og Fister kommuner. På nordøstsiden ligger noen garder som heter Skartveit. Fram til slutten av 1800-tallet var det to bruk på Skartveit. Senere er flere tomter skilt ut, ikke minst til fritidsboliger.
I 1887 ble det født en odelsgutt på Skartveit bruk A. Han fikk navnet Thor og overtok heimegarden etter foreldrene sine i 1929. Før den tid var han fire år i Montana i USA (1910-1914). Vel heim fra Amerika arbeidet Thor på heimegarden fram til han overtok ansvaret selv. Før han dro til Montana, ble han gift med ei jente fra Eike, helt sør på Halsnøy. Hun het Thea Marie og var ett år eldre enn Thor.
Thea Marie og Thor fikk til sammen sju barn. Borghild kom i 1910, John Andreas i 1915. Han overtok heimegarden i 1958 og er far til bl.a. Borgny, gift med emissær Terje Thorsen. Nummer tre i rekken var Håkon (f.1917), deretter Edvard Olaus (f.1919), Hartvig (f.1921), Elen Olaug (f.1924) misjonær for NLM i Etiopia og til slutt Tora Målfrid (f.1928)
Hartvig ble altså født i 1921, nærmere bestemt 14. desember. Han ble døpt i Fiser kirke 8. januar 1922. I tenårene arbeidet han på garden og var blant annet med på sauesanking i heia mellom Sauda og Røldal. Etter hvert begynte han som tømmermann, og arbeidet sammen med broren Håkon som var byggmester i Stavanger.
Åndelig leder og forkynner
Hartvig ble en kristen i tidlig ungdom. Da han flyttet til Stavanger for å arbeide, fant han sin åndelige heim i Salem i Stavanger. Her ble hans nådegave lagt merke til, selv om Hartvig av natur ikke var av dem som stakk seg fram. Selv sa han om seg selv at han var ekstremt blyg. Den første tiden kostet det ham derfor veldig mye å stå fram på talerstolen.
Det tok ikke lang tid før han ble med i styre og stell i Salem, og ble også formann i styret. Mange merket seg vitnesbyrdet til den lange og beskjedne ungdommen fra Halsnøy og i 1957 ble han derfor kalt til forkynner på prøve. Han skulle kombinere forkynnervirksomheten med tømmermannsarbeidet.
Også Stavanger krets av NLM fikk tidlig glede av Hartvig sin nådegave. I 1956 ble han valgt inn i kretsens barne- og ungdomsnemnd og ble etter hvert formann også her. Dette var i ei tid der leirarbeidet var i fokus og to nye leirplasser var under planlegging. Da var det godt å ha en bygningsmann med på laget. I 1960 ble han valgt inn i byggenemda for en ny leirplass på Finnøy. Denne fikk senere navnet Utsyn. Også på Tonstad ble det bygget nytt leirsted, og Hartvig var også involvert i denne byggeprosessen. For på Tonstadli, som leirstedet fikk som navn, var det barne- og ungdomsnemda som var byggekomite fra 1957. I 1961 var NLM sin generalforsamling i Stavanger. Hartvig ble da valgt til medlem av hovedkomiteen for stevnet.
Alt dette fikk han tid til ved siden av både snekkerarbeid og forkynnelse. Som forkynner ble Hartvig brukt på flere leirer for barn- og unge. Ellers talte han på mange av bedehusene i kretsen, også i Salem som var hans egen åndelige heim. I 1965 hadde Hartvig 118 reisedøgn for misjonen. I 1962 gikk Hartvig ut av barne- og ungdomsnemnda for kretsen, men ble i stedet valgt inn i kretsstyret for en treårs periode.
Stor familie
På kretskontoret i Øvre Holmegate i Stavanger, var det ansatt ei trivelig kontordame fra Riska. Hun het Sigrid Riska, og var ni år yngre enn Hartvig. Hartvig hadde en god venn og kollega som het Lars Sørbø. Begge disse var «godt voksne» før de ble gift. Før de hadde fått fast følge passet de på hverandre og hilste gjerne med et «vær standhaftig, broder» når de dro hver til sitt.
Da Hartvig var nærmer 40 år, var det slutt på standhaftigheten. Da hadde han fått et godt øye til den unge Sigrid på kretskontoret. De ble forlovet og bryllupet sto på Riska 21. juli 1962. Da var bruden 32 år, mens brudgommen hadde passert de 40. Sigrid var datter til Ingrid Skjørestad (1907-1988) og Sigvart Riska (1900-1951). Ingrid og Sigvart var bønder på Riska.
Den førstefødte til Sigrid og Hartvig ble ei jente. Hun ble født i 1963 og fikk navnet Ingrid Marie. De to neste barna var også jenter, og ble født i Stavanger, Synnøve (f.1965) og Torill (f.1967). I 1967 flyttet familien til Namsos (se under) og her kom to barn til, Harald i 1969 og Solveig i 1970. Tilbake i Stavanger kom sistemann, som ble oppkalt etter farfar Thor. Tor ble født i 1972.
Til Namdal
Som nevnt flyttet familien Skartveit til Namsos i 1967. Årsaken til det var at denne kretsen trengte ny kretssekretær etter strandbuen Oskar Kvalvåg. Kvalvåg kom til Namsos i 1963 i ei tøff tid for kretsen, og ba om avløsning i 1967. Kanskje var namdølene så fornøyd med ryfylkingen Kvalvåg, at de ville ha en ny leder fra samme området. Namdal krets besto på denne tiden av kommunene i Nord-Trøndelag nord for Steinkjer og Snåsa, med kretskontor i Namsos. Kretsen hadde anskaffet en egen kretssekretærbolig som familien Skartveit fikk ta i bruk som sin heim for de kommende fem årene.
Mot slutten av 1950-tallet oppsto en vond strid i NLM, som endte med at noen misjonsvenner forlot organisasjonen og dannet Norsk Luthersk Lekmannsmisjon. Namdal krets ble hardt rammet av denne splitten, og den skapte sår som varte i flere tiår. Den tyngste bøygen var det nok Kvalvåg som fikk, men Hartvig skrev i en årsmelding at han var veldig spent på forholden i kretsen da han startet opp som kretssekretær.
Det skulle imidlertid snart vise seg at Hartvig fikk veldig god inngang blant misjonsfolket i Namdal. Kanskje ble disse fem årene hans beste i tjenesten som predikant. I Namdal møtte han et radikalt og bevisst misjonsfolk som sto på «den gamle linjen» både i synet på forkynnelsen, bibelsyn og kirkesyn. Her kjente Hartvig seg hjemme.
I sin første årsmelding etter at han kom til Namdal skrev Hartvig i innledningen av meldingen: «Ein vert glad og takksam når ein merker at Gud arbeider. Nokre vil nok tru at vi til grunnlag for ein slik uttalelse må ha store synlege frukter å syna til. Det har vi ikkje, men vi ser at Gud fører den eine til omvendelse og frelse, og det er vitnemål om at Herren arbeider mellom oss. Vi er derfor frimodige i vårt arbeid, om der er mange ting vi kunne tenkt oss annerleis.»
Den største saken rent ytre sett som skjedde i Hartvig Skartveit sin tid som kretssekretær, var oppstart av skole i Nærøy. Sammen med nabokretsen Helgeland ble en jordbruk- og yrkesskole eid av Nord-Trøndelag fylkeskommune kjøpt inn. Skolen ble overtatt 1. januar 1972, og Val Ungdomsskole for NLM ble startet opp samme året. Fram til 1978 ble det tilbudt undervisning i et 10. år for grunnskolen. Etter 1978 har landbruk og havbruk på videregående nivå vært de viktigste undervisningstilbudene.
I NLM var det i 100 år en diskusjon om kvinners stemmerett i generalforsamlingen. Ett flertall i organisasjonen mente at GF var en samling av lokale eldste og hyrder, og derfor skulle kun menn ha stemmerett ut fra Guds ord. Andre mente at GF ikke var egnet som eldsteråd og ville heller at hovedstyret og/eller rådsmøtet skulle ha denne funksjonen. Dermed kunne stemmeretten i GF åpnes for kvinner.
I 1970 oppnevnte hovedstyret en komite som skulle utrede saken på nytt. Til denne komiteen ble Hartvig Sakrtveit oppnevnt sammen med Bjarne Langlo, Olav Uglem, Norvald Yri, Tore Steinsland og Asbjørn Aavik. Komiteen delte seg på midten ved at Skartveit, Steinsland og Langlo ikke ønsket noen endring, mens Uglem, Yri og Aavik ville flytte eldstefunksjonen ut av GF. Flertallet i GF fulgte rådet fra Skartveit, Steinsland og Langlo. En mer oppbyggelig hendelse som Skartveit kunne melde om, var at det var en vekkelse i Namsos høsten 1971.
En av Hartvig sine store gleder, kanskje vi kan kalle det hobby, var å plukke bær. Og i Namdal var det nok av både blåbær og tyttebær. Men det var multa som skulle bli Hartvig sin store favoritt. I Namsvatn i Røyrvik kommune var det nesten hvert år rikelig av denne markens grøde. Det er ikke få kilo av disse bærene han kom heim til Namsos med, etter turer i indre strøk. Da jeg kom til Namsvatn i perioden 2004-2010, fikk jeg høre flere historier om storplukkeren Skartveit. Var det bær å få tak i kunne hverken sol og solbrenthet eller regn stopp han. Også etter at han var flyttet tilbake til Stavanger, var han ofte på kombinerte preike- og molteturer til Namsvatn. Spurte vi han om han hadde funnet noe, var som regel svaret at han «fant nok til multekremen til jul».
Å være kretssekretær på den tiden, var lite familievennlig. Hartvig var kontormann på formiddagen, og reiste som forkynner på kveldene. Med fem små barn å ta seg av, ble det i det meste laget for Sigrid. De konkluderte derfor med at det var rett å bryte opp og flytte nærmer familien, slik at de kunne tre støttende til. Hartvig sa derfor opp sin stilling i Namsos og flyttet tilbake til Stavanger sommeren 1972. Det var ingen lett avgjørelse å ta, for Sigrid og Hartvig hadde fått venner for livet i Namdalen.
Forretningsfører i Stavanger krets
Da familien Skartveit kom tilbake til Stavanger, fikk de seg etter hvert eget hus i Anders Bærheimsgt. 7 på Tjensvoll. Hartvig var kalt til forretningsfører i Stavanger krets, en tittel og stilling han hadde til han ble pensjonist i 1989. Det var Tore Tungland som var kretssekretær da Hartvig returnerte, en stilling han hadde hatt siden 1956. I 1972 var helsa til Tungland begynt å skrante, så det var godt å nødvendig å få en nestkommanderende på kontoret. Hartvig var i perioder titulert som assisterende kretssekretær i tillegg til forretningsfører.
Som forretningsfører hadde han den første tiden ansvar for økonomien i kretsen, men dette ble overtatt av andre. Hartvig sine hovedoppgaver skulle etter hvert bli ansvar for testamentariske gaver og oppfølging av kretsens barnehager. I utgangspunktet mente Hartvig at mor burde være heime med barna og var derfor ingen varm tilhenger av barnehager. Når imidlertid situasjonen var blitt som den var, så han imidlertid muligheten til å kunne så Guds ord i de små sine hjerter gjennom barnehagevirksomheten.
Tore Tungland valgte å gi seg som kretssekretær i 1973, og spenningen var stor hvem som skulle overta. Flere tenkte nok på Hartvig Skartveit som en naturlig etterfølger, men kretsstyret valgte å få en utenom kretsen. Valget falt på Arthur Kråkenes. Kråkenes og Skartveit var nok enige i det meste som gjaldt synet på Guds ord og lekmannsarbeidet. Men som personer var de veldig forskjellige. Kråkenes fra Nordfjord var bulldoseren som brant for å nå lenger ut med evangeliet og å starte nytt arbeid der muligheten bød seg. Skartveit var den sindige personligheten, som ville tenke seg om før han svarte eller handlet.
Denne forskjellen så jeg da jeg skoleåret 1981-82 var lagerarbeider på misjonens bedrift Orient. Vi som arbeidet på Orient hadde lunsjpause sammen med folket på kretskontoret. I 1981 slo høyrebølgen inn over Norge med Kåre Willoch i spissen. Noe av det første denne regjeringen gjorde var å åpne for andre enn NRK i radio og TV. Dermed ble det mulig også for kristenfolket å sende radioprogram på lokalnettet. Kråkenes med gode medarbeidere så muligheten med en gang, og satte i gang lokalradioen Nytt Liv Media. Skartveit var imidlertid betenkt. Han var urolig for at dette kunne åpne for ting og innhold vi ikke var glad for. Kanskje fikk både han og Kråkenes rett?
I det Skartveit skulle gå over i pensjonistenes rekker kom spørsmålet om kvinners valgbarhet til kretsstyret opp til behandling. Kretsstyret valgte en komite med Skartveit, Karl Tungland, Arthur Kråkenes, Jørgen Helland og Einar Krogedal til å forberede behandlingen. En enstemmig komite foreslo at kretsen fortsatt skulle se på kretsstyret som et eldsteråd, og dermed være forbeholdt menn. Og slik gikk det, helt fram til kretsen ble nedlagt i 2010.
Mot slutten
Hartvig Skartveit var en skattet forkynner som misjonsfolket i Rogaland satte høyt. Han var ingen karismatiker, men brukt god tid når han delte Guds ord. Og han hadde mat å gi. Jeg fikk besøke han noen ganger de siste årene han levde. Da satt han i stolen sin med bibel, oppbyggelige bøker og blader foran seg. Og så sa han flere ganger: «Tenk om jeg hadde vært 30 år. Jeg skulle så gjerne vært rundt i bygdene og forkynt Guds ord» Han var særlig opptatt av forkynnelsen og forkynnerne. Her er noen få sitat fra noen av mine besøk:
«Det er Guds Ord som er autoriteten, ikke forkynneren. Dette skal gi forkynneren stor frimodighet, men også ydmykhet.»
«Det er viktig at vi ikke kutter ut Gud i forkynnelsen: «Og dette er det evige liv, at de kjenner Gud, og Han som Han utsendte, Jesus Kristus.» Mange forkynner «bare» om Jesus, men ikke hvorfor vi har bruk for Jesus; Fordi vi har med en hellig Gud å gjøre.»
«Vi kan lære alt. Vi kan lære Bibelen utenat, vi kan lære troslæren og kristelig vandel. Men vi kan ikke lære vitnesbyrdet. Det er noe en må erfare i livet!»
«Mye av forkynnelsen er bare opptatt av livet på denne siden av grava. Guds ord er mest opptatt av evigheten. Dette savner jeg i forkynnelsen.»
«Forkynnelsen må være minst 2/3 evangelieforkynnelse (mat), så få resten gå på tjenesten (aktivitet).»
Hartvig fikk være klar i
tanken helt til det siste, men kroppen sviktet etter hvert. De siste årene
bodde han og Sigrid i en leilighet i kjelleren hos en av sønnene. Han fikk
flytte heim til sin frelser 6. mai 2017 og ble 95 år gammel.
Kilder
Asbjørn Stige: Misjonærer
Forkynnere NLM 2000 (2000)
Eivind Smith: Riska
gardar og tettstad (1993)
Erik Kjebekk: Verden for
Kristus. NLM 100 år. (1991)
Halvard Bjørkvik: Finnøy
gard og ætt III (1997)
Lars Gaute Jøssang: Aks i
vind (2001)
NLM Årbok 1967-1972
Tobias Salmelid:
Misjonssambandet i Namdal og Sør-Helgeland 1904-2004 (2004)
Trygve Brandal: Sau og
hei (1996)
Aftenbladet.no
Dagen.no
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ove Sandvik blogg:
https://blogg-ove.blogspot.com/
Utsyn.no
