Det er kommet mange misjonærer fra Strand kommune både fra bedehus og fra frimenigheter. Birgit Aaen fra Tau var den første fra Pinsemenigheten.
Den senere landskjente vekkelsesforkynnere og leder i Pinsemenigheten Emanuel Minos ble som treåring alvorlig syk. Dette var i 1928. Far hans var en greker som hadde vokst opp i Egypt og moren var fra Egypt. Faren flyttet tidlig til Kongo. Her ble han gift med Emanuels mor og ble etter hvert en rik mann. En dag ble den store plantasjen hans ødelagt av brann og familien satt fattig tilbake.
Under denne krisen ble Emanuel alvorlig syk fordi han hadde drukket urent vann. Faren bestemte seg for å oppsøke misjonsstasjonen som lå ei dagsreise unna – til fots. På misjonsstasjonen var det tre norske misjonærer utsendt av pinsevennene. Det var Oddbjørg og Gunnerius Tollefsen og Birgit Aaen. Birgit var utdannet sykepleier og forsto snart at den syke og veldig magre gutten hadde symptomer på bendelorm.
Birgit gav Emanuel en barnedose med medisin, men det hjalp ikke. Da bestemte hun at gutten måtte få en voksendose. Oddbjørg Tollefsen som hadde pleieansvar for Emanuel mens han var på stasjonen, var redd gutten ville dø av den sterke medisinen. Birgit sto på sitt og sa at hvis han ikke fikk denne voksendosen, ville gutten dø av bendelormen. Birgit var fagperson og fikk viljen, og ikke lenge etter kom det ut av gutten tre bendelormer som alle var flere meter lange. Emanuel overlevde og kviknet etter hvert til. Enden på visa ble at Emanuel Minos ble adoptert av ekteparet Tollefsen og på det vis kom til Norge.
Oppvokst på Tau
Birgit Aaen ble født på Tau 14. mai 1897 og døpt i Strand kirke 20. juni samme året. I kirkeboka er navnet hennes ført som Bergit, men hun brukte senere formen Birgit. Birgit sin far het Ole Gabriel Jonassen Nedrebø (Nærbø). Hans foreldre var Berta Serine Håheller og Jonas Ims. Etter at de ble gift, bodde familien først i Stavanger hvor alle barna ble født. Senere flyttet de til Håheller og videre til Nedrebø. Begge disse stedene ligger innerst i Lysefjorden.
Ole Gabriel var sjømann da han ble gift med Olava Olausdatter Gjerde fra Bjørheimsbygd. Bryllupet sto i Strand kirke 15. november 1895. Fra 1897 fikk Ole Gabriel arbeid på Tau Mølle. I 1899 fikk Olava og Ole Gabriel overta driften av Aaen husmannsplass under prestegarden på Strand og her ble de boende. Olava og Ole Gabriel var medlemmer av Den norske kirke og Olava var aktivt med i Kinamisjonens (NLM) arbeid på Tau. Birgit var deres førstefødte barn og etter henne kom to brødre og fire søstre. To av søsknene emigrerte til Amerika.
1. oktober 1911 var det tid for at Birgit skulle konfirmeres. Presten var godt fornøyd med Birgits innsats, og noterte Mg- som karakter i kirkeboken. Hva som videre skjedde i Birgit sitt ungdomsliv har jeg ikke oversikten over, men hun fikk etter hvert utdannet seg til sykepleier. Under folketellingen i desember 1920 bodde Birgit heime hos foreldrene på Tau og arbeidet som privat sykepleier. Hun oppgav da at hun tilhørte Den norsk kirke.
Til Kongo
I løpet av de neste seks årene skjedde en endring i Birgit sin kirketilhørighet. For den 5. september 1926 var hun en av hovedpersonen på en avskjedsfest for misjonærer i Filadelfia i Oslo. Da var det bestemt at hun skulle reise ut som misjonær for pinsevennene, sammen med to ektepar som hadde vært ute i Kongo før. Disse var det nevnt ekteparet Tollefsen og Marie og John Brynhildsen. Det var selveste T. B. Barratt som ledet avskjedsfesten. Han var stifteren av pinsevennene i Norge. Alle misjonærene hadde også en hilsen.
Ekteparet Tollefsen reiste før de andre til Marseilles. Birgit og ekteparet Brynhildsen dro fra Oslo 1. oktober 1926 med kurs for Antwerpen og videre til Marseilles. Her møtte de igjen ekteparet Tollefsen og sammen dro de videre mot Kongo 14. oktober. Birgit var denne første perioden utsending for pinsemenigheten i Råde i Østfold og hadde også støtte fra menigheten i Åros på Hurumlandet. Kongo skiftet senere navn til Zaire og heter nå Den demokratiske republikk Kongo.
Vel framme i Kongo fikk misjonærene sitt arbeid i byen Uvira helt nord ved Tanganyikasjøen på grensa til Burundi, men først og fremst i Nya Kaziba i samme området. Da de kom til Uvira ble Birgit alvorlig syk av en tropesykdom. Hun frisknet til igjen, men skulle resten av livet bli preget av sykdommer hun pådro seg som misjonær. Nya Kaziba misjonsstasjon ble startet opp i 1921. Da Birgit kom dit startet hun en skole for 20 gutter, men det var helsearbeidet som lå hennes hjerte nærmest.
Birgit fikk snart kallenavnet Mademoiselle Mugana som på norsk betyr frøken doktor. Sammen med en annen kvinnelig misjonær, Ruth Jansen, var Birgit banebryter for helsearbeidet til pinsevennene i Kongo. Ikke lenge etter at hun kom til Kongo, sto en liten hilsen fra Birgit i Korsets Seier, pinsevennenes misjonsblad. Jeg tar med et lite utdrag:
«Her er vi en liten flokk, bare 5 stk. for å spre lys blant tusener som ennå lever i hedenskapets mørke. Min bønn er at Herren må la sitt lys skinne gjennom meg, så at disse stakkars innfødte måtte få se Jesus og kjenne kraften av hans oppstandelse.» Og videre: «Det er mange grusomme sår. Jeg vasker og forbinder dem og ber Jesus lege dem. Jeg har også herlige resultater allerede.»
I årene 1930-33 var Birgit på heimeopphold i Norge, men 28. oktober 1933 var hun klar for fire nye år. Også denne gang reiste hun ut sammen med ekteparet Brynhildsen, som nå hadde med seg sin ett år gamle datter Else Marie. I denne perioden var Birgit utsending for pinsemenigheten i Mjøndalen, men også pinsevennene i Stavanger støttet opp om arbeidet hennes. Også i denne perioden var hennes hovedoppgave å drive helsearbeid, men perioden ble også preget av mye sykdom. Hun kom heim til Norge for godt i 1938. Hun ønsket å reise tilbake til Kongo, men helsetilstanden hennes tillot ikke det.
En av hennes kollegaer i Kongo, Sven Ski, skrev i Korsets Seier i 1945, om da han og Birgit opplevde at den første kongoleser ble «åndsdøpt». Sven Ski kom til Kongo i 1929, så om dette hendte første eller andre periode, har jeg ikke funnet ut av. Jeg tar med et lite utdrag av det Ski forteller, noe språklig revidert:
«Jeg husker så godt som om det var i går, den kvelden som Gud døpte i Den hellige ånd den første kongoleser på feltet vårt i Kongo. Søster Birgit Aaen kom heseblesende springende bort til huset vårt og ropte: «Skynd dere og kom, Sahinda blir døpt i Den hellige ånd.» Vi av sted naturlig vis. Det interesserte oss å se at en kongoleser mottok Den hellige ånds gave. Da vi kom inn i det enkle rommet med jordgolv og gresstak, sparsomt møblert med kasser med påspikrede bein av bambus, så vi for våre øyne og hørte med våre ører en kommentar til apostelgjerningenes mange betraktninger om hvordan det foregikk da Ånden falt over hedningene.
For vi hørte Sahinda tale i tunger og høylig prise Gud samtidig som han rakte sine kullsvarte hender mot himlen. Og så sang han i tunger, enda han ingen sangstemme hadde. Nå har han vært evangelist der ute i mange år, og han har ledet mange til Jesus og fortsetter med det fremdeles. Siden har det blitt mange slike svarte levende bibelkommentarer der ute.»
Mange år med sykdom
Da Birgit kom heim igjen til Norge i 1938, fikk hun seg en liten hybel i Løkkeveien 44 i Stavanger. Her startet hun det hun kalte «Stoppe- og lappesentralen» og drev som navnet sier med reparasjoner av ulike klesplagg. Hun hadde også en jenteforening i heimen. I tillegg deltok hun på møter med både tale og misjonsinformasjon.
Men tropesykdommene hun pådro seg i Kongo gjorde henne stadig svakere. De siste årene tilbrakte hun mye tid i senga, men hun var trofast i Zion pinsemenighet i Stavanger så lenge hun maktet det på grunn av helsa.
Da hun fylte 60 år i mai 1957, var hun så dårlig at dagen måtte feires på sykehuset. 6. desember 1957 fikk hun heimlov og ble begravet fra Egenes kirkegård 11. desember. Noe av det hun etterlot seg, hadde hun testamentert til misjonsarbeidet i Kongo.
Pinsevennene i Strand
Jeg har ikke noen god oversikt over pinsevennenes historie i Strand, men jeg tar med noen glimt. En av de første «gjendøpte» i Strand var Rasmus Larsen Nordbø. Så langt jeg vet var han gjendøpt da han kom til Strand i 1897, men meldte seg ut av statskirken først 24.12.1900. Under folketellingen i 1920 står Rasmus oppført som baptist, men ikke kona. Det samme med sønnen Lars R. Nordbø. Han er også oppført som baptist, men ikke kona hans. Etterkommerne etter disse harr vært sentrale i pinsemenigheten på Jørpeland.
Thoralf Gilbrandt var en landskjent leder innen pinsebevegelsen. Han ble født i Stavanger i 1919, men familien flyttet til Idsø i 1925. Far hans var fra Moss, mens mora var fra Håheller i Lysefjorden. Familien flyttet tilbake til Stavanger i 1933. Thoralf ble omvendt ved en forkynner i Kinamisjonen, men gikk ikke lenge etter over til pinsevennene.
Øyvind Fragell var en skattet forkynner og sangforfatter i pinsemenigheten. Han var fra Skien og er far til den kjente leder av Humanetisk forbund, Levi Fragell. Øyvind Fragell var i 1941 knyttet til Zion pinsemenighet i Stavanger som distriktsevangelist. Han hadde blant annet ansvar for pinsevennene i Strand. Han skrev i 1941 i Korsets Seier at det var tre pinsevenner på Jørpeland og at de hadde møtene i Losjen. Det var noen flere pinsevenner i nabobygdene rundt Jørpeland. Disse kom som regel syklende til møtene på Jørpeland ifølge Fragell.
I 1946 meldte Korsets Seier at det skulle være bryllup på Jørpeland. De som skulle gifte seg var forstander Martin Linnerud og Otilie Johanne Sortland. Linnerud hadde sin tjeneste andre steder, men bodde på Jørpeland en periode. Jeg kjenner ikke noe mer til disse to.
Etter hvert ble det flere pinsevenner i Strand, og på nyåret 1957 ble Strand pinsemenighet Klippen stiftet. Første forstander var menighetens egen Alf Vathne og i ledelsen ellers var Jonas Byberg, Ole Moen, Odd Emberland og Johannes Aaen (Birgit Aaen sin nevø). 30 medlemmer meldte seg inn i menigheten da den ble stiftet. De neste årene var det flere vekkelser knyttet til Klippen, blant annet ved Jakob Karlsen, Arne Grimsby og Netel Åshammer.
Den første forstander utenfra var Ola Holum som ble ansatt i 1962. Reinert Innvær kom i 1968 og Monrad Nicolaisen i 1972. I 1960 bygget menigheten sitt første lokale. Det ble ombygget og påbygget i 1986. På 2000-tallet ble et nytt og stort lokale bygget på Fjelde. Her driver de nå også barnehage og kristen skole, KF-skolen.
Gai Holta var forkynner fra
midten av 1960-tallet for De frie venner, en søsterorganisasjon av pinsevennene.
De frie venner gikk nylig inn i pinsevennene, slik at det nå er en
organisasjon.
Kilder
Fredrik Eriksen: Afrika
på kryss og tvers (1964)
Fridtjof Birkeli m.fl.:
Norsk Misjonsleksikon (1967)
J. Bratlie:
Pinsevekkelsen i Norge gjennem 30 år 1907-1937 (1937)
Kjell Hagen: Aase og
Emmanuel Minos (1993)
Sigleif Engen:
Forsandboka (1981)
Sten Sørensen: Emanuel
Minos en Guds gentleman (2010)
Korsets Seier div
årganger
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
